Münchenavtalen
| Münchenavtalen | |||
|---|---|---|---|
| Type | Grenseavtale | ||
| Signeringsdato | 30. september 1938 | ||
| Trådte i kraft | 1. oktober 1938 | ||
| Parter |  Tyskland Storbritannia Frankrike Italia |
||
| Underskrevet av | Adolf Hitler (Fører og rikskansler) Neville Chamberlain(Storbritannias statsminister) Édouard Daladier(Frankrikes statsminister) Benito Mussolini(Duce og statsminister) |
||
Münchenavtalen (på tysk: Münchener Abkommen, på tsjekkisk: Mnichovská dohoda, på slovakisk: Mníchovská dohoda og på fransk: Accords de Munich) var en traktat mellom Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Italia, som ble undertegnet natten til 30. september 1938 i forbindelse med Münchenkonferansen, som ble innkalt for å finne en løsning på sudetenspørsmålet.
Representanter fra Tsjekkoslovakia, hvis områder var til forhandling, ble ikke invitert til konferansen, og myndighetene i var svært misfornøyde med den internasjonale avtalen og omtalte den som «Münchendiktatet» (tsjekkisk: Mnichovský diktát; slovakisk: Mníchovský diktát). Man har også omtalt avtalen som «Sviket i München» (tsjekkisk: Mnichovská zrada; slovakisk: Mníchovská zrada) da de mener at deres allierte Frankrike valgte å inngå en avtale med tyskerne fremfor å støtte tsjekkerne.
Formålet med konferansen var å diskutere Tsjekkoslovakias fremtid i forhold til territoriale krav fra den tyske rikskansleren Adolf Hitler. Sudetenland, et landskap med nesten utelukkende tysk befolkning, var av enorm strategisk betydning for Tsjekkoslovakia, da det meste av landets forsvarsverker var plassert langs den tysk-tsjekkiske grensen. Med den italienske diktatoren Benito Mussolini som megler ga Storbritannias statsminister Neville Chamberlain og Frankrikes statsminister Édouard Daladier etter ønske fra det nasjonalsosialistiske Tyskland tillatelse til at Tsjekkoslovakias multietniske grenseområder ble oppdelt mellom Tyskland, Polen og Ungarn.
Fra britisk side var formålet med Münchenavtalen å forhindre en ny storkrig. Den tyske regjeringen gav samtidig avkall på andre krav overfor Tsjekkoslovakia, og de andre stormaktene samtykket i at Tyskland utvidet Kriegsmarine. Men allerede i mars 1939 brøt Adolf Hitler avtalen ved å invadere restene av Tsjekkoslovakia, og fram til våre dager blir Münchenavtalen ansett som et uheldig eksempel på appeasement-politikken, og fremheves derfor ofte som hovedeksemplet på at man aldri skal gi etter for krav fra diktatorer.
Først i november 1973 ble avtalen endelig gjort juridisk ugyldig, da Vest-Tyskland gjennom sin Ostpolitik søkte å forbedre landets forhold til Tsjekkoslovakia.
Innhold |
Bakgrunn[rediger]
Utdypende artikkel: Sudetenkrisen
Konferansen[rediger]
Delegasjonene ankommer[rediger]
 |
 |
|
|
Storbritannias statsminister Neville Chamberlain (venstre) og Frankrikes Statsminister Édouard Daladier ankommer München den 29. september 1938.
|
||
Deltakere[rediger]
Dette er en liste over de viktigste deltakerne i konferansen.[1]
- Følgende deltok fra begynnelsen av konferansen
|
|
- Følgende sluttet seg til forhandlingene etter det første møtet
|
|
|
|
|
|
|
|
- I München men fikk ikke delta i forhandlingene
|
|
Konferansen starter[rediger]
Hitler inviterte de viktigste deltakerne i hans private kontor, og lot de andre deltakerne bli igjen utenfor. De tok plass rundt peisen i lokalet og møtet startet kl 12:45.[2]
Hitler innledet konferansen med å takke deltakerne for at de hadde kommet, og gjentok det som han hadde sagt under talen i Berliner Sportpalast den 26. september 1938.
Avtalen[rediger]
Partene ble enige om en avtale den 29. september, og omkring klokken 1:30 om natten den 30. september blr Münchenavtalen undertegnet av:[3]
- Édouard Daladier, Frankrikes statsminister
- Adolf Hitler, Tysklands fører og rikskansler
- Neville Chamberlain, Storbritannias statsminister
- Benito Mussolini, Italias fører og statsminister
Avtalen ble offisielt introdusert av Mussolini selv om at den såkalte Italienske planen hadde blitt forberedt i det tyske utenriksdepartementet. Den var nesten identisk med Godesberg-forslaget: den tyske hæren skulle fullføre okkupasjonen av Sudetenland innen den 10. oktober, og en internasjonal kommisjon skulle avgjøre fremtiden for de resterende omstridte områdene.
Tsjekkoslovakia ble informert av Storbritannia og Frankrike at de kunne enten kjempe imot tyskerne alene eller akseptere annekteringene som beskrevet i avtalen. Den tsjekkoslovakiske regjeringen innså det håpløse i å forkaste avtalen og ta opp kampen mot det mektige Tyskland alene og aksepterte motvillig avtalen.
Myndighetene i Tsjekkoslovakia var svært misfornøyde med den internasjonale avtalen, og omtalte den som «Münchendiktatet». De beskyldte også Storbritannia og Frankrike for å svike dem. Selv om Sudetenland hadde tysk befolkning, var området viktig for tsjekkoslovakene, da de hadde bygget omfattende militære forsvarsanlegg der langs grensen til Tyskland, og som resultat av avtalen falt disse nå i tyskernes hender.
Senere på dagen den 30. september underskrev Chamberlain og Hitler en fredsavtale mellom Storbritannia og Tyskland. Ved landingen på Heston Aerodrome i England sa Chamberlain:
 |
...avtalen om det tsjekkoslovakiske problemet, som nå er blitt oppnådd, er, i mine øyne, kun begynnelsen til en større avtale, hvori hele Europa vil finne fred. Denne morgen hadde jeg enda en samtale med den tyske kansleren, Adolf Hitler, og her er det papiret som bærer hans navn såvel som mitt. (vinker med papiret til mengden til lyden av hurrarop). Noen av dere har kanskje allerede hørt hva dette inneholder, men jeg vil allikevel lese det høyt for dere..." |  |
| – Neville Chamberlain | ||
Virkninger og reaksjoner[rediger]
Se også[rediger]
Referanser[rediger]
Litteratur[rediger]
- Taylor, Telford. Munich: The Price of Peace. London: Hodder and Stoughton, 1979. ISBN 0-340-16359-3
Eksterne lenker[rediger]
- Krejčí, Oskar: Geopolitics of the Central European Region. The view from Prague and Bratislava. Bratislava: Veda, 2005. 494 p. (Tsjekkoslovakiske synspunkter. Gratis nedlasting, på engelsk)
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||
Denne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. 
