Heinrich Heine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Heine malt av Moritz Daniel Oppenheim i 1831

Christian Johann Heinrich Heine (født 13. desember 1797, død 17. februar 1856) var en av de mest betydelige tyske romantiske poeter.

Han ble født i en assimilert jødisk familie i Düsseldorf, og det jødiske navnet hans var Chaim Heine.[1] Faren var en handelsmann, som under den franske okkupasjonen og som resultat av opplysningstiden, hadde funnet nye muligheter som åpnet seg for jøder. Da faren gikk konkurs, ble Heinrich Heine sendt til Hamburg, hvor hans rike bankieronkel Salomon Heine oppmuntret ham til en kommersiell karrière. Heine trivdes imidlertid ikke som forretningsmann, og begynte å studere jus ved universitetene i Göttingen, Bonn og Berlin. Imidlertid fant han ut at han var mer interessert i litteratur enn jus, selv om han gjorde ferdig graden sin i 1825. Han konverterte til protestantismen samme år. Like fullt ble hans verker svartelistet av nazistene, siden han var født som jøde. Ett av hans kjente sitat viste seg profetisk: «Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker.»[2]

Heine er best kjent for sin lyriske poesi, meget av den ble satt musikk til av liederkomponister som Franz Schubert og Robert Schumann, men også av Edvard Grieg.

Elisabeth av Bayern reiste et tempel over Heine ved sin villa på Korfu. Hun mente å være et medium, og at hennes egne, ytterst middelmådige vers ble diktert henne av Heine fra det hinsidige.[3]

Han ble begravet på Cimetière de Montmartre i Paris.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Gedichte, 1821
  • Tragödien, nebst einem lyrischen Intermezzo, 1823
    • William Ratcliff; norsk oversettelse 1864
    • Almansor
    • Lyrisches Intermezzo
  • Reisebilder. Erster Teil, 1826
  • Buch der Lieder, 1827; norsk gjendiktning ved Herman Wildenvey 1929: Sangenes bok
  • Reisebilder. Zweiter Teil
    • Die Nordsee. Zweite und dritte Abteilung
    • Das Buch Le Grand
    • Briefe aus Berlin
  • Reisebilder. Dritter Teil, 1830
    • Die Reise von München nach Genua
    • Die Bäder von Lucca
  • Reisebilder. Vierter Teil
    • Die Stadt Lucca
    • Englische Fragmente
  • Französische Zustände, 1832
  • Über den Denunzianten. Eine Vorrede zum dritten Teil des Salons, 1833
  • Der Salon. Erster Teil, 1834
  • Der Salon. Zweiter Teil, 1834
    • Zur Geschichte der Religion und Philosophie in Deutschland; norsk oversettelse 1891: Tro og tænkning i Tyskland
    • Neuer Frühling
  • Der Salon. Dritter Teil, 1836
  • Die romantische Schule, 1836
  • Der Schwabenspiegel, 1838
  • Shakespeares Mädchen und Frauen, 1839
  • Schriftstellernöten, 1839
  • Ludwig Börne. Eine Denkschrift, 1840
  • Der Salon. Vierter Teil, 1840
  • Neue Gedichte, 1844
  • Atta Troll. Ein Sommernachtstraum, 1847
  • Romanzero, 1851
  • Der Doktor Faust, 1851
  • Vermischte Schriften, 3 bd., 1854
    • Geständnisse
    • Die Götter im Exil
    • Die Göttin Diana
    • Ludwig Marcus
    • Gedichte 1853 und 1854
    • Lutetia
  • Tragödien, posthumt 1857
  • Letzte Gedichte und Gedanken, posthumt 1869
  • Memoiren, posthumt 1884

Et utvalg av Heines prosa finnes på norsk i Heinrich Heine: Prosa, Oslo: Dreyer, 1977 ISBN 82-09-01535-4.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.newworldencyclopedia.org/entry/Heinrich_Heine
  2. ^ Annette Dumbach: Sophie Scholl og Den hvite rose (s. 104), forlaget Spartacus, Oslo 2008, ISBN 978-82-430-0445-0
  3. ^ Finn Skårderud: Speilets dronning, Norsk Psykologforenings tidsskrift, nr 7/2008

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Heinrich Heine – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Heinrich Heine – sitater