Jura (geologi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Geologiske perioder i fanerozoikum
Tidsskala i millioner år før nå
Hovedavsetning
Neogen 0
Slam
Paleogen
Kritt
100
Kalkstein
Jura
Trias 200
Sandstein
251
Perm
Karbon 300
Skifer
Kalkstein
Sandstein (rød)
Devon
400
Skifer (brun)
Kalkstein, Skifer (lys)
Silur
Ordovicium
Kambrium
500
Sandstein
Oversikt over havnivået de siste 500 millioner år. Jura (J) til venstre for midten, nåtiden helt til venstre.
Oversikt over klima (temperaturer) de siste 500 millioner år. Nåtiden helt til høyre.
Kalksteinsformer fra jura i det sørlige Israel.
Dinosaurene dominerte landjorda i jura - her en Europasaurus.

Jura er den midterste perioden i jordens mellomalder, og kalles tidvis for «reptilenes tidsalder». Den begynte med en trias–jura masseutryddelse for 199,6± 0,6 millioner år siden og sluttet for 145,5± 4 millioner år siden.[1] Jura ble definert av Alexander von Humboldt i 1799 og oppkalt etter Jurafjellene. Perioden er velkjent fordi dinosaurene var den dominerende dyregruppen på landjorden i denne perioden, og fordi urfuglen Archaeopteryx oppdstod i jura. Pattedyrene fortsatte å utvikle seg men var lite framtredende.

Ellers sprakk Pangaea helt opp i perioden og havspredningen satte inn. Afrika, Australia, Antarktis, India og Sør-Amerika skilte lag da også det sørlige Gondwanaland sprakk opp, og bevegelsene bidro til å oversvømme Europa. Mye sedimentære bergarter ble dannet der nye hav dekket over land, og det er mye fossiler av overlevende ammonitter. Mot enden av perioden trakk havene seg litt mer tilbake, og det fortsatte inn i kritt. Juras avslutning karakteriseres ikke av noen masseutdøing av arter, slik tilfellet var med avslutningen av begge de to foregående periodene.

Epoker[rediger | rediger kilde]

Epokene som jura deles i, er tidligjura (tysk Lias eller «svart jura»), mellomjura (tysk Dogger eller «brun jura») og senjura (tysk Malm eller «hvit jura»). De respektive skillene går ved hhv. 176 og 161 millioner år før nåtiden. Hver av epokene kan deles inn i hhv 4, 4 og 3 stadier. Det var Leopold von Buch som introduserte inndelingen av jura i tre epoker.

Tektonikk[rediger | rediger kilde]

Oppdelingen av Pangaea i mindre kontinenter fortsatte, etter at superkontinentet hadde begynt å sprekke opp på østsiden i trias. Ganske tidlig i jura skilte Laurasia og Gondwanaland lag. Fremdeles fantes det imidlertid landbroer mellom mange av områdene, blant annet Afrika og Sør-Amerika. Landplatene India, Madagaskar, Australia, Antarktis og Afrika/Sør-Amerika sprakk opp helt mot slutten av perioden og dannet Sør-Atlanteren.

Gjennom delingen av landmassene begynte dannelsen av Nord-Atlanteren, Mexicogulfen og andre hav. Ved innledningen til jura falt riktignok havnivået først, men ettersom landmassene sprakk opp steg havnivået utover perioden og ble høyere enn dagens nivå. Spredningen av kontinentene skapte nye rygger og utskyvninger av landmassene og fortrengte hav slik at havnivået steg og gradvis oversvømmet blant annet Europa. I jura lukket riktignok Tethys-havet seg, men Neotethys åpnet seg for første gang og flommet nordover inn over Europa. Mot slutten av jura og i neste periode – kritt – steg havnivået til sitt høyeste nivå noensinne og det ble avsatt enorme mengder kalkstein ved sedimentasjon.

Bergarter[rediger | rediger kilde]

Vanlige bergarter fra jura er kalkstein, slamstein, skifer og andre sedimenter. Oversvømmingen av mange landmasser med ulike nye havdyp skapte sedimentære avsetninger fra avrenning via elver. De dypeste nærhavene ga avsetning av leirstein, mens de grunnere ga avsetning av skifer og kalkstein. Det ble også dannet mye kalsitt. Mot slutten av jura og inn i kritt trakk havene seg tilbake igjen og en del sedimentære områder ble eksponert.

Eldre havbunner enn de fra jura-tiden er forlengst oppslukt[bør utdypes], og havbunnssedimenter som er 144-215 millioner år gamle er de eldste vi i dag kan studere. I jura levde mange små kalkdyr – kokkolittoforider og foraminiferer – i havet og drysset ned på havbunnen når de døde. Disse ble avsatt som kalkslam og ga opphav for slamstein og etterhvert kalkstein gjennom utterligere sammenpressing. Kalkslam har vært avsatt jevnlig helt fram til vår tid, og utgjør i dag 50% av havbunnene.

I Europa er det svært mye avsetninger og kalkfossiler, blant annet langs Jurassic Coast i Sør-England, og i Holzmaden og Solnhofen i Tyskland. Det er derimot svært sparsommelige eksponerte bergarter i Afrika og Nord-Amerika, med spredte unntak av avsetninger i Tanzania, og i det tidligere Sundancehavet som i jura-kritt dekket Midtvesten og midtre Canada. Mest kjent er Morrisonformasjonen i Colorado.

Enkelte steder på kloden ble det i jura eksponert en dypvulkansk (eruptiv), såkalt plutonsk bergarrt som kalles batholitt. Vi finner denne i nevada (Half Dome), Sør-Amerika, Russland, India, Japan, Australia, Sørøst-Asia og Storbritannia.

Klima[rediger | rediger kilde]

Det hersket tropisk eller temperert klima over store deler av jorda, men alt i alt var temperaturene langt lavere enn i periodene før. Samtidig førte oppsplittingen av superkontinentet til havspredning som ga mer kystklima og dermed noe mindre sesongvariasjoner.

Jura ble innledet med en oppvarming, men denne varte ikke særlig lenge. Midt i jura satte en svak istidsperiode (kuldeperiode) inn, men det var antakelig fortatt ingen iskapper noe sted for ingen landmasser lå tilstrekkelig nær polene.

Planteliv[rediger | rediger kilde]

Det meget varme og tørre ørkenklimaet fra trias ga seg utover i jura-perioden, og det temperert-tropiske klimaet ga opphav for spredt jungel og mer plantedekke også oppover i høyden. De første dekkfrøede planter oppstod i jura. Ellers var fortatt konglepalmer og i nord gingko vanlige, samt Dicksonia-liknende trepalmer. I underskogen vokste ulike bregner. i sørlige strøk var ogsp Podocarpaceae (gultrær) vanlige.

Samtidig spredte de boreale barskogene seg videre i Eurasia i denne perioden, og stadig nye typer nakenfrøede planter (gymnospermer) oppstod. Utbredte familier omfattet Araucariaceae, Cephalotaxaceae, Pinaceae, Podocarpaceae, Taxaceae og Taxodiaceae. I lavlandet dominerte den nå utdødde familien Cheirolepidiaceae, og den tilsvarende nå utdødde ordenen Bennettitales.

I havet oppstod for første gang kalkalger.

Dyreliv[rediger | rediger kilde]

Den dominerende dyregruppen på land var dinosaurene. Blant disse var sauropodene de ledende planteeterne, som Diplodocus, Brachiosaurus og Apatosaurus. Den dominerende rovdyrklassen var Allosaurene. Flygeøgler behersket luftrommet – selv om urfuglen Archaeopteryx og de første fuglene stammer fra denne tiden, fantes det veldig få arter av dem. I jura oppstod også de aller første salamandere og ormepadder.

I havet dominerte ammonitter og belemnitter, og en ny type muslinger som kalles rudister, og belemnitter. Eller oppstod ganske mange av de 11 kladene av plankton i jura. De egentlige beinfiskene gjennomgikk en stor radiasjon. Foruten tallrik fisk var det mange akvatiske reptiler inklusive fiskeøgler, svaneøgler og pliosaurus – alle enorme havdyr og overlevninger fra trias.

Referanser og kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ F.M. Gradstein, F.M, J.G. Ogg, A.G. Smith, & al. (2004): A Geologic Time Scale 2004. Cambridge University Press PDF
  • Peter J. Smith (red), Rolf Svendsby (norsk red), Encyclopedia of the Earth (Equinox Oxford 1985), Jordens utvikling (Illustrert Vitenskaps Bibliotek 1988). ISBN 82-90388-99-3.
  • Steinar Skjeseth, Norge blir til – Norges geologiske historie, Schibsted, 2.opplag 2002. ISBN 82-516-1584-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jurassic – bilder, video eller lyd
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jurassic plants – bilder, video eller lyd