Jura (geologi)

Geologiske perioder i fanerozoikum Tidsskala i millioner år før nå Hovedavsetning
Neogen		0 Slam
Paleogen
Kritt
Kritt		100 Kalkstein
Jura		100 Kalkstein
Trias		200 Sandstein 251
Perm		200 Sandstein 251
Karbon		300 Skifer Kalkstein Sandstein (rød)
Devon		300 Skifer Kalkstein Sandstein (rød)
Devon		400 Skifer (brun) Kalkstein, Skifer (lys)
Silur
Ordovicium
Kambrium
Kambrium		500 Sandstein

Kalksteinsformer fra jura i det sørlige Israel.

Jura er den midterste perioden i jordens mellomalder, og kalles tidvis for «reptilenes tidsalder». Den begynte med en trias–jura masseutryddelse for 199,6± 0,6 millioner år siden og sluttet for 145,5± 4 millioner år siden.^[1] Jura ble definert av Alexander von Humboldt i 1799 og oppkalt etter Jurafjellene. Perioden er velkjent fordi dinosaurene var den dominerende dyregruppen på landjorden i denne perioden, og fordi urfuglen Archaeopteryx oppsto i jura. Pattedyrene fortsatte å utvikle seg, men var lite framtredende.

Ellers sprakk Pangaea helt opp i perioden og havspredningen satte inn. Afrika, Australia, Antarktis, India og Sør-Amerika skilte lag da også det sørlige Gondwanaland sprakk opp, og bevegelsene bidro til å oversvømme Europa. Mye sedimentære bergarter ble dannet der nye hav dekket over land, og det er mye fossiler av overlevende ammonitter. Mot enden av perioden trakk havene seg litt mer tilbake, og det fortsatte inn i kritt. Juras avslutning karakteriseres ikke av noen masseutdøing av arter, slik tilfellet var med avslutningen av begge de to foregående periodene.

Epoker

Epokene som jura deles i, er tidligjura (tysk Lias eller «svart jura»), mellomjura (tysk Dogger eller «brun jura») og senjura (tysk Malm eller «hvit jura»). De respektive skillene går ved hhv. 176 og 161 millioner år før nåtiden. Hver av epokene kan deles inn i hhv 4, 4 og 3 stadier. Det var Leopold von Buch som introduserte inndelingen av jura i tre epoker.

Tektonikk

Oppdelingen av Pangaea i mindre kontinenter fortsatte, etter at superkontinentet hadde begynt å sprekke opp på østsiden i trias. Ganske tidlig i jura skilte Laurasia og Gondwanaland lag. Fremdeles fantes det imidlertid landbroer mellom mange av områdene, blant annet Afrika og Sør-Amerika. Landplatene India, Madagaskar, Australia, Antarktis og Afrika/Sør-Amerika sprakk opp helt mot slutten av perioden og dannet Sør-Atlanteren.

Gjennom delingen av landmassene begynte dannelsen av Nord-Atlanteren, Mexicogulfen og andre hav. Ved innledningen til jura falt riktignok havnivået først, men ettersom landmassene sprakk opp steg havnivået utover perioden og ble høyere enn dagens nivå. Spredningen av kontinentene skapte nye rygger og utskyvninger av landmassene og fortrengte hav slik at havnivået steg og gradvis oversvømmet blant annet Europa. I jura lukket riktignok Tethys-havet seg, men Neotethys åpnet seg for første gang og flommet nordover inn over Europa. Mot slutten av jura og i neste periode – kritt – steg havnivået til sitt høyeste nivå noensinne og det ble avsatt enorme mengder kalkstein ved sedimentasjon.

Bergarter

Vanlige bergarter fra jura er kalkstein, slamstein, skifer og andre sedimenter. Oversvømmingen av mange landmasser med ulike nye havdyp skapte sedimentære avsetninger fra avrenning via elver. De dypeste nærhavene ga avsetning av leirstein, mens de grunnere ga avsetning av skifer og kalkstein. Det ble også dannet mye kalsitt. Mot slutten av jura og inn i kritt trakk havene seg tilbake igjen og en del sedimentære områder ble eksponert.

Eldre havbunner enn de fra jura-tiden er forlengst oppslukt^{[bør utdypes]}, og havbunnssedimenter som er 144-215 millioner år gamle er de eldste vi i dag kan studere. I jura levde mange små kalkdyr – kokkolittoforider og foraminiferer – i havet og drysset ned på havbunnen når de døde. Disse ble avsatt som kalkslam og ga opphav for slamstein og etterhvert kalkstein gjennom ytterligere sammenpressing. Kalkslam har vært avsatt jevnlig helt fram til vår tid, og utgjør i dag 50% av havbunnene.

I Europa er det svært mye avsetninger og kalkfossiler, blant annet langs Jurassic Coast i Sør-England, og i Holzmaden og Solnhofen i Tyskland. Det er derimot svært sparsommelige eksponerte bergarter i Afrika og Nord-Amerika, med spredte unntak av avsetninger i Tanzania, og i det tidligere Sundancehavet som i jura-kritt dekket Midtvesten og midtre Canada. Mest kjent er Morrisonformasjonen i Colorado.

Enkelte steder på kloden ble det i jura eksponert en dypvulkansk (eruptiv), såkalt plutonsk bergart som kalles batholitt. Vi finner denne i Nevada (Half Dome), Sør-Amerika, Russland, India, Japan, Australia, Sørøst-Asia og Storbritannia.

Klima

Det hersket tropisk eller temperert klima over store deler av jorda, men alt i alt var temperaturene langt lavere enn i periodene før. Samtidig førte oppsplittingen av superkontinentet til havspredning som ga mer kystklima og dermed noe mindre sesongvariasjoner.

Jura ble innledet med en oppvarming, men denne varte ikke særlig lenge. Midt i jura satte en svak istidsperiode (kuldeperiode) inn, men det var antakelig fortatt ingen iskapper noe sted for ingen landmasser lå tilstrekkelig nær polene.

Planteliv

Det meget varme og tørre ørkenklimaet fra trias ga seg utover i jura-perioden, og det temperert-tropiske klimaet ga opphav for spredt jungel og mer plantedekke også oppover i høyden. De første blomsterplanter oppstod i jura. Ellers var fortsatt konglepalmer og i nord gingko vanlige, samt Dicksonia-liknende trepalmer. I underskogen vokste ulike bregner. i sørlige strøk var også Podocarpaceae (gultrær) vanlige.

Samtidig spredte de boreale barskogene seg videre i Eurasia i denne perioden, og stadig nye typer nakenfrøede planter (gymnospermer) oppstod. Utbredte familier omfattet Araucariaceae, Cephalotaxaceae, Pinaceae, Podocarpaceae, Taxaceae og Taxodiaceae. I lavlandet dominerte den nå utdødde familien Cheirolepidiaceae, og den tilsvarende nå utdødde ordenen Bennettitales.

I havet oppstod for første gang kalkalger.

Dyreliv

Den dominerende dyregruppen på land var dinosaurene. Blant disse var sauropodene de ledende planteeterne, som Diplodocus, Brachiosaurus og Apatosaurus. Den dominerende rovdyrklassen var Allosaurene. Flygeøgler behersket luftrommet  selv om urfuglen Archaeopteryx og de første fuglene stammer fra denne tiden, fantes det veldig få arter av dem. I jura oppstod også de aller første salamandere og ormepadder.

I havet dominerte ammonitter og belemnitter, og en ny type muslinger som kalles rudister, og belemnitter. Eller oppstod ganske mange av de 11 kladene av plankton i jura. De egentlige beinfiskene gjennomgikk en stor radiasjon. Foruten tallrik fisk var det mange akvatiske reptiler inklusive fiskeøgler, svaneøgler og pliosaurus – alle enorme havdyr og overlevninger fra trias.

Referanser

^ Gradstein, F.M.; Ogg, J.G.; Smith, A.G. et al. (2004): A Geologic Time Scale Arkivert 1. november 2013 hos Wayback Machine. (PDF). Cambridge University Press.

Litteratur

Smith, Peter J., red. (1985): Encyclopedia of the Earth, Equinox Oxford
- Svendsby, Rolf, norsk red. (1988): Jordens utvikling, Illustrert Vitenskaps Bibliotek. ISBN 82-90388-99-3. Norsk utgave av Smith (1985).
Skjeseth, Steinar (2002): Norge blir til – Norges geologiske historie, Schibsted, 2.opplag . ISBN 82-516-1584-4.

Eksterne lenker

(en) Jurassic – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Jurassic Park på Internet Movie Database
Palaeos.com – «The Jurassic».
Eksempler på fossiler fra jura.
Fossiler fra jura i Harbury, Warwickshire.

[1] Gradstein, F.M.; Ogg, J.G.; Smith, A.G. et al. (2004): A Geologic Time Scale Arkivert 1. november 2013 hos Wayback Machine. (PDF). Cambridge University Press.

[1]