Karl Marx

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karl Marx
Karl Marx.jpg
Karl Marx, foto fra 1875
Født 5. mai 1818
Trier, Preussen
Død 14. mars 1883 (64 år)
London, Storbritannia
Æra Filosofi på 1800-tallet
Idéer Grunnlegger av Marxismen (med Engels), teorier om fremmedgjøring og utnyttelse av arbeideren, Det kommunistiske manifest, Das Kapital, Historisk materialisme

Karl Marx (født 5. mai 1818 i den tyske byen Trier som da var i det prøyssiske storhertugdømmet Niederrhein, død 14. mars 1883 i London i Storbritannia) var en tysk forfatter, intellektuell, samfunnsforsker, filosof og politisk økonom. Han fremstår som arbeiderbevegelsens mest innflytelsesrike tenker og er opphavsmannen til den økonomiske og revolusjonære teori som kalles marxisme.

Selv om Marx var opptatt av en rekke spørsmål, er han mest kjent for sin behandling av klassekamp. Marxismen ligger til grunn for mye av den sosialistiske og kommunistiske tankegangen. Den første setningen i hans verk Det kommunistiske manifest, «Det går et spøkelse gjennom Europa – kommunismens spøkelse», er illustrerende for hans innflytelse i politisk og sosial ideologi. Marx var en skarp kritiker av den kapitalistiske samfunnsorden på 1800-tallet.

I sin levetid var Karl Marx en relativt ukjent skikkelse utenfor visse sosialistiske kretser; mange av hans verker ble heller ikke utgitt under hans levetid. Men kort tid etter hans død begynte hans tanker å få stor innflytelse innenfor en større bredde av arbeiderbevegelsen i mange land. Marx fikk stor innflytelse i den politiske utviklingen spesielt i Russland. Også Øst-Europa, Kina, Afrika og store deler av den tredje verden har latt seg inspirere av marxismen. Kjente politikere påvirket av hans tanker omfatter blant andre Vladimir Lenin, Josef Stalin, Mao Zedong, Pol Pot, Kwame Nkrumah, Fidel Castro, Enver Hoxha og Kim Il-sung.

Karl-Marx-Haus i Trier (Karl Marx' fødested i Brückenstraße 10, nå museum. En stor del av de besøkende er kinesere, for hvem huset er en av Tysklands viktigste attraksjoner.

Innhold

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Familien og byen[rediger | rediger kilde]

Karl Marx ble født i 1818 i Trier som den tredje i en rekke av syv barn av det velstående ekteparet Heinrich Marx (1777–1838) og Henrietta Marx (født Presborck, 1788–1863). Faren var advokat og tidvis formann for byens advokatforening. Han nedstammet fra en lang rekke av rabbinere og forretningsmenn (opprinnelig Marx Levi).

Gamlebyen i Trier

Trier, Tysklands eldste by, var blitt til en av Tysklands mest kosmopolittiske byer. Dette er bl.a. blitt forklart med reformer og impulser fra den tiden da Frankrike regjerte alt tysk land vest for Rhinen, fra 1794 til 1814. Da var Trier (Trèves) departementshovedstad i det franske departementet Sarre.

Allerede i 1819 flyttet familien til dette huset i Trier, og her vokste han opp.

Landområdene rundt Trier opplevde nedgangstider på grunn av flere års feilslåtte vinavlinger. En fjerdedel av befolkningen overlevde på hjelp fra fattigkassen, og greve Henri de Saint-Simons (1760–1825) og Charles Fouriers (1772–1837) sosialistiske teorier fikk en del innpass.[1]

I 1816, eller kanskje 1817, hadde faren konvertert fra jødedommen til luthersk kristendom, og endret samtidig navn fra Hirschel Ha Levi til Heinrich Marx. Egentlig tenderte farens livsanskuelse mot deismen, og han følte seg tiltrukket av opplysningstidsskikkelser som Voltaire (1694–1778) og Rousseau (1712–1778). Når han gikk over til kristendommen, var det fordi det ikke ville ha vært mulig for ham å fortsette som justisråd dersom han forble jødisk. Dette embedet hadde han fått under napoleonstiden, men i 1815 var Trier blitt prøyssisk.

Nå var Rhinlandet, som Trier ligger i, et overveiende katolsk område. Men lutherdommen (hvori opptatt den reformerte kalvinisme) var statskirke i Preussen og således den foretrukne trosretning i den prøyssiske forvaltning, og det innebar klare fordeler for ham å tilhøre denne statsbærende konfesjon. Katolikker ble diskriminert i Preussen og hadde ingen utsikter til ansettelser i embedsverket eller i en rekke andre stillinger avhengige av det offentlige.

Hans kone Henrietta, en kjøpmannsdatter, var også av jødisk opphav. Også hun gikk noe senere over til kristendommen.

Dåp[rediger | rediger kilde]

I 1824 ble også barna konvertert, siden kristen bekjennelse var en forutsetning for en karrière i det statlige embedsverket på den tiden. Karl Marx ble døpt, med dåpsnavnet Karl Heinrich Mordechai Marx. Han fikk altså ingen jødisk oppdragelse, men heller ikke noen luthersk, i alle fall ikke hjemmefra, der deismen var det fremherskende livssyn. Isteden vokste han opp med opplysningstidens idealer og fikk en klassisk utdannelse, både i hjemmet og på gymnaset. Han ble altså verken troende kristen eller troende jøde.[2]

Skolegang[rediger | rediger kilde]

Han ble undervist hjemme til han var 13 år gammel. Deretter studerte han ved Triers kongelig-prøyssiske gymnas fra 1830 til 1835 og tok abitur i en alder av 17 år.

Dette var et av Tysklands aller eldste gymnaser, og hadde frem til 1774 vært under jesuittenes ledelse, før det i rask rekkefølge ble til et kurfyrstelig gymnas, et fransk collège og så fra 1815 ble kongelig prøyssisk. Læreplanen på Marx' tid var sammensatt lokalt, slik at den var preget av en selsom blanding av lærestoff og undervisningsstil fra jesuittskolens, det kurfyrstelige gymnasets og det franske kollegiets tider. Da Marx gikk der, var det på en tid da liberale ideer og innflytelsen fra den franske revolusjon preget samfunn og politisk tenkning.

På gymnaset ble han kjent med sin kullkamerat, den lavadelige Edgar Freiherr von Westphalen (1819–1890), som senere skulle bli hans svoger. Året etter han tok eksamen, forlovet han seg i all hemmelighet med Edgars søster, Jenny Freiin von Westphalen (1814–1881). Hun skulle få en stor innflytelse på Karl Marx' tenkning.

Studentårene (1835–1841)[rediger | rediger kilde]

Bonn (1835–1836)[rediger | rediger kilde]

Etter gymnastiden begynte Marx i oktober 1835 ved universitet i Bonn for å studere jus. Han ble medlem av en studentforening for studenter fra Trier (Landsmannschaft der Treveraner), og fungerte en stund som foreningens president. Meget av foreningens virksomhet kretset rundt besøk i byens kneiper. Dette gikk ut over hans karakterer.

Karl Marx ville uansett heller ha studert filosofi og litteratur, men dette godtok ikke hans far som ikke kunne forestille seg at sønnen kunne sikre seg selv et godt nok livsutkomme med en slik utdannelse. Dermed ble Karl det påfølgende året tvunget av sin far til å bytte til det atskillig mer seriøse og akademisk orienterte Friedrich-Wilhelms-universitet i Berlin.

Berlin (1836–1841)[rediger | rediger kilde]

I Berlin vendte Marx for alvor sine interesser mot filosofien, til tross for de føringer hans far hadde gitt.

Til å begynne med var det dikterkunsten som ble hans hovedinteresse. Han ble med i et dikterforbund og skrev dikt som han sendte til sin «tilbedte Jenny» og sin far. Hans dikt og essays hadde temaer som kretset om livet; han benyttet en deistisk-teologisk terminologi som han hadde fra sin liberale og deistisk orienterte far. Ett av dem ble kalt «Guddommen».

Georg Wilhelm Friedrich Hegel, malt av Jakob Schlesinger, 1831

Han beskjeftiget seg også med filosofene Immanuel Kants (1724–1804) og Johann Gottlieb Fichtes (1762–1814) tanker, men ble aller sterkest engasjert i den nylig avdøde filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegels (1770–1831) historiefilosofi og lære om dialektiske fremskritt. Ved siden av befattet han seg med naturvitenskapene, gammel og moderne historie, kunsthistorie og estetikk.

Filosofen Hegels innflytelse hadde etter hans død bare vokst ved universitetene og fått en dominerende posisjon innen det intellektuelle liv i Tyskland. I Preussen var en versjon av hegelianismen på det nærmeste blitt en statsbærende filosofi.

Det var i løpet av denne perioden han ble begeistret for «Die Freien», en gruppe unge filosofer og journalister som hentet sin inspirasjon fra Hegel, men på en annen måte enn den utgaven av hegeliansk filosofi som ble fremmet av de prøyssiske myndigheter. Die Freien var eksponenter for en bevegelse han allerede hadde stiftet litt bekjentskap med mens han studerte i Bonn. Ettertiden gav dem betegnelsen unghegelianere eller venstrehegelianere. Det var en sammensatt gruppe.

Noen av de best kjente navn fra 1800-tallets litteratur og filosofi var medlemmer av denne diskusjonsgruppen, blant dem var personer som Bruno Bauer (1809–1882), Friedrich Engels (1820–1895), Ludwig Feuerbach (1804–1872), Arnold Ruge (1802–1880) og Max Stirner (1806–1856). De møttes gjerne til diskusjoner i en Weinstube (vinkro) i Friedrichstrasse i Berlin. Marx var noe i utkanten av kretsen; det var flere av unghegelianerne han ikke engang traff før senere, om noensinne.

Det hegelianske «establishment» (som senere skulle bli betegnet som «gammel- eller høyrehegelianene») hadde kommet til den konklusjon at de historiske dialektiske utviklingssprang som inngikk i Hegels historisk-filosofiske teori var kommet til sitt sluttpunkt i det prøyssiske samfunn, med sitt effektive byråkrati, sine gode universiteter, sin industrialisering og lave arbeidsløshet. Men venstrehegelianerne så for seg ytterligere dialektiske endringer innen det prøyssiske samfunn, som burde befatte seg med problemfelter som fattigdom, statlig sensur og diskriminering av ikke-lutheranere.

Ludwig Feuerbach hadde en klar innflytelse på Marx hva gjaldt hans utvikling fra deisme og mot ateisme. Feuerbach, som var fratatt sin lærestol av de prøyssiske myndigheter allerede i 1832 og nektet ham å vende tilbake til universitetet i 1836, begynte det sistnevnte år å rette kritikk mot teologien og utviklet et materialistisk verdensbilde (i motsetning til den hegelianske idealisme).

Marx ble også i noen grad påvirket av Max Stirner, skjønt det faktisk ikke er helt avklart om de to faktisk møttes – Stirner tilhørte en eldre generasjon. Og hvor meget Stirner i virkeligheten var influert av Hegel, er også gjenstand for diskusjon. I alle fall var hans tenkning nihilistisk, og det er klart at Marx kjente til hans tanker fra hans skrifter. Selv om Stirner hadde få andre tilhengere blant sine kolleger, var hans bok hovedårsaken til at Marx forlot deler av det feuerbachianske synet. Isteden utviklet han grunnkonseptet til det som han senere formulerte som historisk materialisme.

Epikur (341–270 f.Kr.)

Doktor i filosofi, flytting til Trier (1841)[rediger | rediger kilde]

I 1841 promoverte Marx per post til doktor i filosofi ved universitetet i Jena med et arbeid som sammenlignet de greske filosofene Demokrits og Epikurs naturfilosofier (Differenz der demokritischen und epikureischen Naturphilosophie).[3]

Et moment var å drøfte de to ateistiske filosofenes betydning for utviklingen av ateistisk filosofi; Marx mente at Epikur var den viktigere, fordi i hans system med sin atomteori var det rom for den fri vilje. At den fri vilje var viktig for Marx, reflekteres også av at han ved en senere korsvei forkastet Carl Vogts (1815–1895) teorier som gikk ut på at mennesket og dets handlinger kunne tilbakeføres til komplekse biokjemiske prosesser.

Selv om det økonomiske system Marx senere skulle utvikle hadde sterke deterministiske trekk, er det altså ikke fullt så enkelt at Marx var gjennomført determinist.[4] Han var ingen monist. Selv om han utviklet en helstøpt materialisme la han aldri helt fra seg sin overbevisning om den fri viljes betydning eller sin avstandtagen til Vogts biologiske determinisme.

Grunnen til at han promoverte i Jena, var at han var blitt advart om at hans rykte som unghegeliansk radikaler ikke ville gjøre ham godt i akademiske kretser i Berlin. Han dediserte doktorgradsoppgaven til sin forlovedes far, Johann Ludwig von Westphalen (1770–1842).

Som doktor regnet han med å få et professorat ganske raskt. Men den prøyssiske regjering så på ham som en ledende skikkelse blant de opposisjonelle venstrehegelianerne, og nektet ham – likesom Ludwig Feuerbach, Bruno Bauer og andre – noen videre akademisk løpebane. Marx reiste da til sin hjemby Trier.

Rheinische Zeitung

Journalistisk mellomspill (1842–1843, Bonn og Köln)[rediger | rediger kilde]

Før han kom til Trier, hadde Marx fått et tilbud om å skrive for en avis som var i ferd med å bli lansert i Köln. Det var et tilbud som interesserte ham. Da hans mentor Bruno Bauer ble avskjediget fra Friedrich-Wilhelms-universitetets filosofiske fakultet i 1842, oppgav Marx selv sine anstrengelser for å få en stilling innenfor filosofiundervisning til fordel for journalistikken, og flyttet til Bonn, som ikke ligger mange kilometrene sør for Köln. Den 5. mars skrev han sin første artikkel for den nye radikale kølneravisen Rheinische Zeitung für Politik, Handel und Gewerbe. Avisen, som ble stiftet av liberale kølnere, hadde utkommet med sitt første nummer den 1. januar 1842, oppfattet seg som fellesorgan for de forskjellige opposisjonelle strømninger fra monarkistiske liberale og til radikale demokrater. Også Bruno Bauer begynte å arbeide i redaksjonen.

Høsten 1842 flyttet Marx fra Bonn til Köln, og den 15. oktober ble Marx avisens redaktør. Fra da av ble den enda mer radikalt opposisjonell.

En av Marx' viktigste artikler i Rheinische Zeitung var viet til levekårene til vinbøndene i Moseldalen.

Den 16. november 1842 kom fabrikantsønnen Friedrich Engels innom avisens redaksjon. Han var på vei til Manchester i England. Dette skulle bli det første møte mellom Marx og Engels.[5] Et resultat av avisens kontakter med Engels ble en serie artikler om den engelske arbeiderklassens levekår. Engels' far var medeier av en bedrift der, og i 1842 hadde familien sendt ham fra deres hjem i Bremen for å arbeide i firmaet. Engels skulle benytte oppholdet til å systematisk granske proletariatets kår i all dets elendighet.

Den prøyssiske pressesensur så med særlig oppmerksomhet til Rheinische Zeitung, og den prøyssiske øvrighet sendte en spesialsensor fra Berlin som skulle gjennomgå artikkelmanuskriptene. Da det viste seg å være utilstrekkelig, ble det etablert en ettersensur. Ikke bare ble avisen forhåndssensurert, men de ferdige artikler måtte også forelegges for Kölns regjeringspresidentsembede. Ettersom Marx' redaksjon til stadighet klarte å omgå denne dobbeltsensuren, ble det anordnet en trippelsensur.

Til slutt ble avisen forbudt, den 1. januar 1843. Marx var blitt tvunget til å slutte som redaktør noe før det, men dette var ikke nok for å redde avisen. Den opphørte i mars 1843.

Bryllup (1843)[rediger | rediger kilde]

Karl Marx’ hustru Jenny

Det var også i 1843 at Marx giftet seg med sin forlovede Jenny von Westphalen, som var datter av nå avdøde friherre Johann Ludwig von Westphalen, som hadde vært prøyssisk regjeringsråd. Deres forlovelse hadde vært en hemmelighet i flere år, og både familiene Marx og Westphalen var motstandere av deres forhold og deres gifteplaner. Bryllupet stod i den vakre gotiske Pauluskirken i kurbyen Bad Kreuznach i Rhinlandet den 19. juni 1843.

De fikk syv barn: Jenny Caroline (1844–1883), Jenny Laura Marx (kalt Laura,1846–1911), Edgar (1847–1855), Henry Edward Guy (kalt Guido, 1849–1850), Jenny Eveline Frances (kalt Franziska, 1851–1852); Jenny Julia Eleanor (kalt Eleanor eller Tussy, 1855–1898) og ett til som døde før noe navn var bestemt (juli 1857). Det var altså bare tre av dem som vokste opp.

Overgangen til kommunismen (1843–1848)[rediger | rediger kilde]

Paris (første opphold, 1843–1845)[rediger | rediger kilde]

Nå gikk Marx tilbake til filosofien og til politisk aktivitet mens han livnærte seg som freelance-journalist. Grunnet sine synspunkter ble han nødt til å flytte samme år. Marx flyttet med sin kone først til Paris, som på denne tiden var tilholdssted for store grupper av tyske, britiske, polske og italienske revolusjonære. De ankom Paris i slutten av oktober 1843.

Manuskriptet Zur Kritik der Hegelschen Rechtsphilosophie[rediger | rediger kilde]

Rundt årsskiftet 1843/44 skrev Marx et manuskript som kritiserte Hegels rettsfilosofi. Det skulle forbli upublisert under hele hans levetid, selv om mange av tankene derfra fant veien inn i De tysk-franske årbøker (se nedenfor). I manuskriptet kommenterer Marx avsnitt for avsnitt Hegels bok om rettsfilosofi fra 1819: Grundlinien der Philosophie des Rechts. En av Marx' viktigste innvendinger var at så mange av Hegels dialektiske argumenter begynner i abstraksjoner. Dette verket inneholder for første gang Marx' bemerkning om at religion er «opium for folket». Det inneholder også formuleringer om Marx' særegne fremmedgjøringsbegrep, som var inspirert av Feuerbach.

Passasjen om opium for folket forekom også i artikkelen i de tysk-franske årbøker, i et avsnitt der Marx hevder at religionskritikk er forutsetningen for enhver [samfunns]kritikk.

Kampen mot religionen er altså indirekte kampen mot den verden hvis åndelige aroma er religionen. Den religiøse elendighet er både et uttrykk for den virkelige elendighet, og en protest mot denne virkelige elendighet. Religionen er den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet, og de sjelløse tilstanders sjel. Den er folkets opium.

De tysk-franske årbøker[rediger | rediger kilde]

Han var kommet til Paris i den hensikt å samarbeide med sin venn Arnold Ruge.[6] De begynte å utgi de såkalte tysk-franske årbøker (Deutsch-Französische Jahrbücher). Men det ble bare med ett eneste nummer og kun på tysk; de katolsk pregede franske sosialister og kommunister ønsket nemlig ikke å samarbeide med de tyske ateistene anført av Marx.

Også som tysk prosjekt strandet det hele, delvis på grunn av problemene med å få til den nødvendigvis hemmelige distribusjon i Tyskland og dels fordi det snart kom for dagen prinsipielle meningsforskjeller mellom de to redaktørene. Ruge forble knyttet til den hegelianske filosofi og til det borgerlige demokrati. Men Marx begynte å beskjeftige seg med politisk økonomi. Marx' artikler i tidsskriftet de tysk-franske årbøker vitner om at han på dette tidspunkt hadde utviklet en overbevisning om nødvendigheten for en væpnet proletariatets revolusjon. Vinteren 1844 var samarbeidet over.

Manuskriptet Teser om Feuerbach: I løpet av 1845 forfattet Marx essayet Thesen über Feuerbach, men lot være å offentliggjøre det. Det skjedde ikke før i 1888, altså posthumt, på Friedrich Engels' initiativ. I dette oppgjøret med Feuerbach finner man blant annet Marx' første gjennomarbeidede og helhetlige religionskritikk. Essensen var at religion er et samfunnsprodukt. Det er altså noe mennesket og kun mennesket gjør, sier og tenker.

Så langt var Marx og Feuerbach på linje, men Marx bygde videre på denne kritikken. Godt nok anerkjente Marx Feuerbachs religionskritikk, men problemet for Marx er at menneskenes behov for religion kommer av samfunnsbetingelsene, og det er derfor selve samfunnet som man må gå inn å kritisere. Så langt strakk Feuerbachs kritikk seg ikke og derfor var den ikke fullendt, mente Marx. Teksten kulminerer i den 11. tese: «Filosofene har kun fortolket verden forskjellig, men hva det kommer an på er å forandre den.»

Om jødespørsmålet[rediger | rediger kilde]

Et sentralt bidrag til de tysk-franske årbøker var essayet Zur Judenfrage («Om jødespørsmålet», 1845). Den var for det meste en kritikk av de gjengse oppfatninger om borgerrettigheter og politisk emansipasjon, men inneholdt også en rekke kritiske merknader til jødedommen såvel som til kristendommen fra et ateistisk ståsted.

Essayet kritiserte to studier av Bruno Bauer om jødenes fremstøt for å oppnå politisk emansipasjon i Preussen. Bauer mente at jødene bare kunne oppnå politisk emansipasjon dersom de gav avkall på sin særegne religiøse selvforståelse, ettersom politisk frigjøring forutsetter en sekulær stat, som han formodet ikke kunne gi rom for sosiale størrelser såsom religion. Bauer mente at religiøse krav var uforenlige med tanken om menneskets rettigheter.

Marx kritiserte Bauer for ikke å gå langt nok. Sann politisk emansipasjon forutsatte ifølge Marx at religionen ble undertrykt med makt. Marx mente at hvis folk tillates å praktisere noen religion ville de ikke være fri, og hvis de kunne besitte det de skapte ville de heller ikke være fri. Marx spådde at jødene ville forsvinne, dvs slutte med å være jøder i religiøs forstand, så snart alle ville bli forbudt å praktisere religion, eie ting eller å arbeide for seg selv.

Essayet forholdt seg for det meste til religion i sin alminnelighet, ikke bare jødedommen. Men det var også fullt av passasjer som senere er blitt oppfattet som antisemittiske. For eksempel identifiserte han de europeiske jøder med sinnbildet på krass egennytte, som ågerkarler hvis verdslige gud var pengene. Men det må også nevnes at Marx forsvarte jødenes likhet for loven som borgere.

Hva angår Marx’ kritikk av det han oppfattet som den jødiske økonomisk kontroll over verden, var den mer enn en kritikk av jødene; den rettet seg mot hele den politiske, økonomiske og religiøse elite, deriblant kristne, som hadde forårsaket at så mange økonomiske nøkkelposisjoner var blitt inntatt av jøder.

Det nære samarbeid med Engels begynner[rediger | rediger kilde]

Den 28. august 1844 knyttet Marx det som skulle bli det viktigste vennskapet i hans politiske liv. På Café de la RégencePlace du Palais møtte han Friedrich Engels. Engels, som per post hadde vært med på det feilslåtte prosjektet med de tysk-franske årbøker, var kommet på besøk til Paris med det for øye å treffe Marx og forelegge for ham det som skulle bli et av hans viktigste verk, Die Lage der arbeitenden Klasse in England.[7] Dette verket var en frukt av Engels' opphold i Manchester, og som også hadde avfødt en artikkelserie i Marx' gamle avis i Köln.

Den hellige familie[rediger | rediger kilde]

Engels ble noen dager i Paris, og dette ble begynnelsen på et livslangt tett samarbeid. Det første resultatet var stridsskriftet Die heilige Familie. Gegen B.[runo] Bauer und Konsorten (mars 1845, Engels' bidrag var riktignok bare på ti sider). På dette tidspunkt var de begge fremdeles tilhengere av Ludwig Feuerbach. Bemerkelsesverdig med dette skriftet er det også at Marx, som polemiserte mot Berlins unghegelianere og sin tidligere mentor Bruno Bauer, men unnlot å nevne ett av medlemmene i denne gruppen: Max Stirner, hvis bok Der Einzige und sein Eigentum var utkommet i oktober 1844. Engels hadde i et brev til Marx den 19. november kommet med en overveiende positiv bedømmelse av denne boken.

Vorwärts! og Proudhon[rediger | rediger kilde]

Etter at prosjektet med de tysk-franske årbøker slo feil, begynte Marx å skrive for avisen Vorwärts. Den var stiftet og utgitt av et hemmelig selskap ved navn De rettferdiges forbund, som Marx senere skulle bli medlem av og benytte til å fremme sine overbevisninger. Avisen ble ved Marx' bidrag raskt den mest radikale av alle de tyske avisene i Paris (og Europa). Avisen, som agiterte mot det prøyssiske monarkiets absoluttisme, fikk en tydelig sosialistisk profil.

Han leste også den franske anarkisten Pierre-Joseph Proudhons (1809–1865) skrifter[8], som Qu'est-ce qua la propriété? Ou recherches sur le principe du droit et du gouvernement («Hva er eiendom?» fra 1840). Det var i denne boken man finner Proudhons berømte anarkistiske svar: La propriété, c'est le vol, «eiendom er tyveri». Senere skulle Marx rette skarp kritikk mot Proudhon.

Notatene Pariserdokumentene[rediger | rediger kilde]

Samtidig fordypet Marx seg i Den franske revolusjons historie. Hans kritikk av de tidlige franske sosialisters standpunkter vitner om hans utvikling av et nytt og eget kommunistisk standpunkt. Marx brukte ellers meget tid til å gjøre seg kjent med en side av virkeligheten han ikke tidligere hadde vært borti, leveforholdene til de store byproletariater. I de såkalte Pariserdokumentene, som er de fragmenter av Marx' notater fra Paris som fremdeles er i behold, finner man hans første utkast til et økonomisk system som vitner om den filosofiske inspirasjon som ligger bak hans system. Her utviklet Marx for første gang utførlig sin teori om «fremmedgjørende arbeid», og den hegelianske inspirasjon er tydelig. Dokumentene ble ikke offentliggjort før i 1932.

I et annet av disse dokumentene, i manuskriptet Privateiendom og kommunisme (1844) antyder Marx en slags marxistisk humanisme:

« ... kommunisme som fullt utviklet naturalisme, er lik med humanisme, og som fullt utviklet humanisme er lik naturalisme».

Videre vurderer han det slik at humanismen ikke kan løfte seg høyere opp enn den sosiale bevissthet i den epoken den er del av. Den borgerlige humanisme har som grunnlag den private eiendom ettersom den er den sentrale verdi for bourgeoisiet, mens proletær humanisme er grunnlagt på kooperativ sosial virksomhet, fremholder han i manuskriptet. Disse tankene kunne imidlertid ikke utvikles eller gripes fatt i av samtiden, ettersom de ikke ble kjent. Det er også vanskelig å se at tankene ble videreutviklet av Marx selv, verken i publisert eller upublisert materiale fra ham.

Brussel (1845–1848)[rediger | rediger kilde]

Etter at Vorwärts hadde gitt sin helhjertede støtte til det feilslåtte attentatet mot Pressens kong Friedrich Wilhelm IV ble Marx og mange andre i januar 1845 etter prøyssisk påtrykk beordret til å forlate Paris. Sammen med Engels dro han da til Brussel i Belgia. Under en studiereise de to foretok til England sommeren 1845 knyttet de kontakter med den revolusjonære fløy av chartistene.

Manuskriptet Den tyske ideologi[rediger | rediger kilde]

I Brussel skrev Marx og Engels manuskriptet Den tyske ideologi, men de lot være å offentliggjøre det. Det regnes i dag som et av de viktigste filosofiske verkene til de to. Det ble skrevet rundt 1845, men først i 1932 ble det meste av manuskriptet, som ikke lenger var komplett, utgitt av Marx-Engels Instituttet i Moskva (samtidig som Pariserdokumentene). Det var formet som en tildels giftig kritikk av Ludwig Feuerbach, Max Stirner og Bruno Bauer og var en første omfattende utlegging av Marx' og Engels' historieteori, som senere er blitt kalt historisk materialisme. Særlig brodd hadde det mot Stirner.[9]

I manuskriptet forkastet også forfatterne den i samtiden og også senere rådende forståelse av begrepet kommunisme som et utopisk mål i det fjerne. De så på kommunismen som et resultat av en pågående bevegelse som ikke kan sees løsrevet fra den virkeligheten en til en hver tid befinner seg i.

I desember 1845 frasa Marx seg sitt prøyssiske statsborgerskap, etter at han hadde fått nyss om at den prøyssiske regjering ville utvirke at han ble utvist fra Belgia.

Filosofiens elendighet[rediger | rediger kilde]

Deretter skrev Marx Filosofiens elendighet (1847, fransk originaltittel: Misère de la philosophie. Réponse à la philosophie de la misère de M. Proudhon). Det var en kritikk av de franske sosialisters og spesielt Pierre-Joseph Proudhons, politiske tenkning. Proudhon hadde i mellomtiden utgitt et nytt verk, Système des contradictions économiques, ou Philosophie de la misère (1846), som Marx likte dårlig. Han sablet ned Proudhon og skrev oppsummeringsvis:

I Frankrike kan han [Proudhon] passere som dårlig økonom fordi han gjelder for å være en god eksponent for tysk filosofi. I Tyskland får han passere som en slett filosof fordi han går for å være en dyktig økonom. Men jeg, i egenskap av å være både tysker og økonom, vil protestere mot denne doble feiltakelse.

Den tyske korrespondansekomite[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1846 grunnla Marx og Engels Den kommunistiske korrespondansekomite (Kommunistische Korrespondenz-Komitee) i Brussel. Den skulle arbeide for at tyske og andre lands kommunister og arbeidere ble samstemte ideologisk og samkjørt organisatorisk, for å berede grunnen for dannelsen av et proletært politisk parti.

Huset der de to tyske revolusjonære bodde fra januar 1847 til februar 1848, rue Jean d' Ardenne 50 i Brussel-forstaden Ixelles, ble et møtested for politisk opposisjonelle av mange slag. Marx deltok i Brussels demokratiske forening (Association Démocratique de Bruxelles), som han ble visepresident for. Han skrev også av og til artikler for den tyskspråklige avisen Deutsche-Brüsseler-Zeitung.

De rettferdiges forbund - Kommunistenes forbund[rediger | rediger kilde]

Våren 1847 ble Marx og Engels med i en liten hemmelig politisk gruppe kalt De rettferdiges forbund. Det var blitt grunnlagt av den tyske radikaler skredderlærlingen Wilhelm Weitling (1808–1871) i Paris i 1836[10] og bygde på Gracchus Babeufs (1760–1797) tenkning, og var opprinnelig preget av utopisk sosialisme og kristen kommunisme. I 1839 forflyttet gruppen sitt hovedsete til London. Forbundet bestod for det meste av tyskere i landsflyktighet.

Tittelsiden til den opprinnelige utgaven av Det kommunistiske manifest, med kampropet Arbeidere i alle land, foren dere!

På forbundets første kongress, i London juni 1847, fikk Marx og Engels sammen med den samtidig innmeldte Wilhelm Wolff (1809–1864) vesentlig endret på forbundet; de fikk det grunnlagt på nytt som et revolusjonært sosialistisk hemmelig forbund med internasjonale ambisjoner, under navnet Kommunistenes forbund.

Det nye forbundet holdt en ny kongress i London noen måneder senere, fra den 29. november til den 8. desember 1847. Det deltok utsendinger fra 30 lokalgrupper i Frankrike, Nederland, en rekke stater i Det tyske forbund, Sverige, Sveits, Storbritannia og USA. Under denne kongressen spilte Marx og Engels en enda mer fremtredende rolle.

Det kommunistiske manifest[rediger | rediger kilde]

Under kongressen ble Marx og Engels bedt om å forfatte en programerklæring for forbundet. Det ble Det kommunistiske manifest (egentlig Det kommunistiske partis manifest), som ble offentliggjort den 21. februar 1848, på tysk (Manifest der Kommunistischen Partei). De aller første utgaver angav ikke noen forfatternavn, men snart ble det endret. Selv om både Marx og Engels navn skulle oppføres som forfattere, var det bare helt innledningsvis at de hadde noe konkret samarbeid om teksten. Allerede i desember dro de til hvert sitt sted, Marx til Brussel og Engels til Paris. Det antas at det var Marx som alene stod for manifestet. Han ble ferdig med det i januar 1848 og sendte det samme måned til London for trykking.

Både åpningsordene og sluttappellen er blitt stående som noen av marxismens mest kjente kamprop:

Et spøkelse går omkring i Europa – kommunismens spøkelse. Alle det gamle Europas makter har gått sammen om en hellig klappjakt på dette spøkelset, paven og tsaren, Metternich og Guizot, franske radikalere og tyske politispioner.

og

Arbeidere i alle land, foren dere!

Manifestet ble raskt oversatt til en rekke språk, til engelsk, fransk, italiensk, nederlandsk og dansk. I Norge ble deler av manifestet utgitt allerede i Arbeiderforeningernes Blad, redigert av Marcus Thrane (1817–1890).

(I september 1850 etter ble Marx og Engels ekskludert fra Kommunistenes forbund, ettersom de i strid med statuttene hadde opprettet et eget sentralorgan i Köln og beskyldt forbundets øvrige medlemmer for å ligge under for «halvlærde politiske drømmerier».)

Under 1848-revolusjonene og deres sammenbrudd (1848–1849)[rediger | rediger kilde]

Barrikadene i Paris i 1848. Maleri av Emile Jean Horace Vernet

Til Paris under revolusjonen (1848)[rediger | rediger kilde]

I 1848 opplevde Europa en rekke revolusjonære opprør i flere land. Først ute var Frankrike i februar, da en arbeiderbevegelse grep makten fra kong Ludvig Filip og drev han i landflyktighet til England i det som kalles «februarrevolusjonen». Marx stod da i fare for å bli utlevert fra Belgia til Prøyssen. Da det snart etter utbrøt opptøyer også i Brussel ble han arrestert og så utvist, men ble invitert av den franske provisoriske arbeiderregjering til å komme tilbake til Paris. Der ankom han den 4. mars.

Atter avisredaktør i Köln (1848–1849)[rediger | rediger kilde]

Neue Rheinische Zeitung – Organ der Demokratie

Etter at revolusjonen spredte seg til Tyskland (den såkalte marsrevolusjonen), dro han og Engels til Köln. De ankom den 3. april, og grunnla den revolusjonære demokratiske forening. Slik ble Marx den viktigste anfører for den revolusjonære bevegelse i den prøyssiske Rhinprovinsen. Snart etter ble han sjefredaktør for den nye avisen Neue Rheinische Zeitung – Organ der Demokratie som utkom fra 1. juni 1848. Også Engels var med på avisprosjektet og bidro med viktige artikler.

Avisen anså seg som arvtager etter Rheinische Zeitung som Marx også hadde redigert. At avisen i det hele tatt kunne gjenopplives skyldes at pressesensuren var blitt opphevet som følge av marsrevolusjonen, både i Preussen og i de fleste andre av statene i Det tyske forbund. De fleste av avisens medarbeidere var medlemmer av Kommunistenes forbund. Om arbeidsforholdene skrev Engels senere at «redaksjonsførselen var rett og slett et diktatur under Marx».

Etterhvert strammet myndighetene til. Men Marx visste å utnytte de nye presselovene til fulle: For eksempel kunne særlig provoserende artikler dukke opp blant avisens annonser, og dermed hadde ikke øvrigheten noe brukbart utgangspunkt for å gripe inn.

Men politiet kunne også oppvise kreativitet: Da man utropte unntakstilstand etter arbeiderurolighetene i Köln den 25. september ble de fleste av avisens skribenter rettsforfulgt – formelt ikke for sin journalistikk men for taler de hadde holdt i forskjellige forsamlinger. Nesten alle av medredaktørene, Heinrich Bürgers (1820–1878), Ernst Dronke (1822–1891), Friedrich Engels, Wilhelm Wolff og Ferdinand Wolff (1812–1895), unndro seg arrestasjon ved å flykte fra Köln. De kunne vende tilbake senere, ettersom rettsforfølgelsene mot den ene etter den andre gradvis ble innstilt. Engels var ute av spill helt til ut i januar 1849.

Bare én av de seks medredaktørene flyktet ikke, Georg Weerth (1822–1856), men han var til gjengjeld blitt arrestert etter at fyrst Felix Lichnowsky (1814–1848) var blitt myrdet i Frankfurt i september 1848. Han ble anklaget for sverting av den døde og etterhvert dømt til fengselsstraff i fem år og tap av borgerrettighetene.

Den revolusjonære bevegelses nederlag fikk konsekvenser over hele Europa. De borgerlige liberalere så nå langt mer alvorlig på kommunistfaren, og fant det best å prøve å danne felles front med den halvføydale absoluttismen. Etter statskuppet i Preussen i november reagerte Neue Rheinische Zeitung med å oppfordre folk til skattestreik og til å gjengjelde vold med motvold.

Under avisens korte levetid ble Marx to ganger stilt for retten, første gang den 7. februar 1849 for en mindre overtredelse, og annen gang dagen etter fordi han hadde oppfordret til væpnet opprør. Begge gangene ble han frikjent. Under sitt forsvar erklærte han foran juryen blant annet:

Det er nemlig pressens fremste plikt å undergrave fundamentene til det nåværende politiske system.[1].

Avisen stod ganske snart helt isolert i presseverdenen i sin opposisjon mot de nye maktforhold i Tyskland. Den forsøkte å sammenkalle til en tysk arbeiderkongress i Leipzig. Deretter, og også som følge av russernes innmarsj i Ungarn, opprørene i Dresden, Iserlohn, Elberfeld, Pfalz og Baden, så den prøyssiske hær seg nødsaget til å «gjenopprette den borgerlige orden» i mai. Neue Rheinische Zeitung ble til slutt stanset den 19. mai 1849. Marx ble kjent statsløs.

Lønnsarbeid og kapital[rediger | rediger kilde]

Et av de varige resultater av Marx' virksomhet som redaktør ble skriftet Lønnsarbeid og kapital. Det kom ut som en rekke lederartikler i Neue Rheinische Zeitung fra og med 5. april 1849 og til avisen ble innstilt. Det bygger på de forelesningene som Marx i 1847 hadde holdt i den tyske arbeiderforeningen i Brussel. At det er blitt bevart som en (ufullstendig) enhet, skyldes at Friedrich Engels utgav dem samlet i 1891, etter Marx' død. Marx hadde nok klart fortsettelsen av serien lederartikler, men Engels fant ikke de manuskriptene blant Marx' etterlatte papirer.

I Paris igjen etter revolusjonen (1849)[rediger | rediger kilde]

Marx ble utvist fra Preussen, og vendte da først tilbake til Paris, der også revolusjonen var blitt slått ned og kontrarevolusjonen hadde innført et strengere styre. Etter demonstrasjonene den 13. juni gav den franske regjeringen ham valget mellom å bli internert i Vannes i Morbihan i Bretagne, eller helt forlate Frankrike. Han valgte da å ta med seg sin familie og reise i eksil til London i juni, og der skulle han forbli resten av sitt liv.

Eksilårene i London (1849–1883)[rediger | rediger kilde]

Bak: Friedrich Engels og Karl Marx; foran: Jenny Marx og barna Laura og Eleanor (1864)

Stor nød: Sykdom, barnedød, isolasjon (1849–1861)[rediger | rediger kilde]

Årene i eksil i London skulle bli svært vanskelige for familien Marx, noe som også hans brev vitner om. Til tross for pengehjelp fra Engels måtte familien gjennom den ene prøvelse etter den andre:

Min kone Jenny er syk, Leni har en slags nervøs feber. Jeg verken kunne eller kan tilkalle lege, for jeg har ikke penger til medisiner. I åtte dager har jeg livært familien på brød og poteter, og undres på om jeg kan få fatt i noe til dem i dag (brev til Engels 4. september 1852).

I løpet av noen få år mistet han tre av sine barn: Heinrich Guido (1849–1850) og Franziska (1851–1852) døde av sult, og Edgar (1847–1855) av tuberkulose.[11] Karl Marx var meget nedbrutt.

Marx hadde litt inntekter fra journalistisk arbeid, men det hjalp ikke nok på økonomien for å berge familien ut av elendigheten. Han skrev hundrevis av avisartikler for inntektens skyld, blant annet for New York Tribune, som engasjerte ham i 1852. Den var en av USAs ledende aviser, og forløperen for dagens International Herald Tribune. I mange år var han avisens Europaredaktør. Artiklene var ikke som gjengse reportasjer: Han skrev omfattende analyser, ofte som lange artikkelserier, om den politiske og økonomiske situasjon i forskjellige europeiske land. Engasjementet varte helt til utbruddet av den amerikanske borgerkrig.

Det var ikke før i 1861 at økonomien bedret seg noe, takket være økt bistand fra Engels. I 1864 fikk familien et løft takket være Marx' morsarv som kom da. Men noen rikdom ble det ikke; det ble bare en forandring fra armod til beskjedne kår.

Studier og nye verker[rediger | rediger kilde]

Politisk viet Karl Marx seg under alle London-årene til internasjonal agitasjon for kommunismen og sin endegyldige kritiske analyse av kapitalismen. Nesten hver dag tilbragte han i lesesalen på British Museum.

Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte[rediger | rediger kilde]

Tittelblad til førsteutgaven av Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte (1852)

Først utgav han i form av en artikkelserie 1849–50 en beskrivelse om klassekampene i Frankrike 1848–1850 (Klassenkämpfe in Frankreich 1848 bis 1850). Den bearbeidet og utvidet han og fylte opp med Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte (1852). Her analyserte han Den andre franske republikk som den 4. november 1848 avskaffet juli-monarkiet og vedvarte til den ble styrtet ved det bonapartistiske statskuppet i Frankrike den 2. desember 1851, da Napoleon III (1808–1873) kom til makten og innledet Det andre franske keiserdømme.

Analysen av de fortettede hendelsene disse få årene gav Marx mulighet til å videreutvikle sine teser. For ham fremstod februarrevolusjonen og det senere statskuppet som tydelige illustrasjoner av hva klassekamp virkelig handler om. Marx videreutviklet i dette verket sin forståelse av klassebegrepet og av sin historiefilosofi, som fremholdt at samfunnet uavvendelig stevner fremover mot det klasseløse samfunn.

Dette verket er en viktig fremstilling av marxistisk samfunnsanalyse og historisk teori, og inneholder en rekke av Marx' mest kjente og siterte formuleringer.

Der achtzehnte Brumaire skulle få stor innflytelse på senere marxistisk totalitarianisme- og fascismeforskning. Innen statsvitenskap anses det som et betydelig verk innen politisk teori. Noe som skulle bli særlig lagt vekt på innenfor senere marxisme og marxisme-leninisme var verkets tese om at en seierrik proletariatets revolusjon måtte knuse det borgerlige statsapparat istedet for bare å overta det.

Grundrisse[rediger | rediger kilde]

I 1857/58 ble Marx ferdig med et gigantisk 800 sider langt manuskript som dekket alle seks deler av den marxske økonomiske teori: kapital, landeiendom, lønnsarbeid, staten, utenrikshandel og verdensmarkedet. Men verket føyer seg inn i rekken av skrifter som ikke ble utgitt under hans levetid. Det var ikke før lenge etter hans død, i 1941, at det så dagens lys, under tittelen Grundrisse der Kritik der Politischen Ökonomie.

Karl Marx i 1861

Av de seks feltene var det bare det om kapitalen som Marx noensinne rakk å gi en ferdig utforming (storverket Kapitalen, hans magnum opus). Grundrisse blir ofte beskrevet som et utkast til Das Kapital, selv om det hersker stor uenighet om det nøyaktige forhold mellom de to tekstene, spesielt hva gjelder metodologispørsmålet.

Zur Kritik der politischen Ökonomie[rediger | rediger kilde]

Det første av Marx' utviklede sentrale økonomiske hovedverker fulgte så. I 1859 kom Zur Kritik der politischen Ökonomie. Egentlig var det tenkt som første hefte i en serie, men Marx fastslo snart at han ikke var helt fornøyd med detaljene. Derfor begynte han på nytt, og dermed kan man også betrakte Zur Kritik... som et utkast til Kapitalen, som begynte å komme åtte år senere.

Den første internasjonale (1864–1872)[rediger | rediger kilde]

Mens han arbeidet på Kapitalen fikk Marx igjen anledning til å engasjere seg praktisk for arbeiderbevegelsen: I 1864 var han den ledende organisator av Den internasjonale arbeidernes forening (kort: Den første internasjonale). Støtet til organisasjonen var den store solidaritetsdemonstrasjonen i London den 22. juli for polakkene som hadde gjort opprør mot Tsar-Russland. Franske og engelske arbeiderledere møttes da og ble enige om å organisere seg internasjonalt. Den store konferansen fant sted i St. Martin's Hall, og holdt det gående fra den 28. september og i over en måned. Representanter for engelske, franske, italienske, polske, irske, sveitsiske og tyske arbeiderforeninger deltok, blant dem også Marx. Marx inntok raskt en ledende rolle. Han forfattet statuttene og prinsipprogrammet, som ble enstemmig vedtatt den 1. november 1864, og ble Internasjonalens leder. I sin innledningstale tok Marx utgangspunkt i de britiske erfaringene og framhevet særlig to begivenheter: (1) loven om 10-timers arbeidsdag og (2) kooperativbevegelsene. Slike reformer ble betegnet som en seier for arbeiderklassens økonomiske utvikling.

Den 26. juni 1865 presenterte Marx for generalrådet teksten Om lønning, pris og profitt der han argumenterte imot tesen om den tette sammenheng mellom lønnsøkelser og inflasjon.

Den første internasjonale favnet så vidt forskjellige grupperinger som tyske kommunister, britiske fagforeningsfolk, britiske liberale, tyske lassallister og franske proudhonister, og skikkelser som den kommunistiske franskmannen Louis Auguste Blanqui (1805–1881), den anarkistiske russeren Mikhail Bakunin (1814–1876) og italieneren Giuseppe Mazzini (1805–1872).

Konflikter var ikke til å unngå. Den største gjaldt anarkistene. Men først gjaldt det for Marx å trenge tilbake mazzinianernes, proudhonianernes og særlig owenianernes innflytelse. De siste var eksponenter for det som er blitt kjent som utopisk sosialisme, en retning innen tidligsosialismen som fortsatt var sterk i engelske fagforeningskretser. Det lyktes Marx langt på vei å nøytralisere disse innflytelsene under Internasjonalens konferanse i Genève i september 1866.

Deretter tok Marx et uforsonlig oppgjør med anarkistene, representert spesielt med Bakunin som han kjente fra tiden i Paris i 1844 og som nå bodde i Sveits. Selv om Marx vant kampen mot anarkistfløyen, som ble ekskludert under kongressen i Haag den 2. september 1872, ble seieren hul. Flyttingen av generalrådet fra London til New York i 1872, som Marx støttet, ledet raskt til Internasjonalens sammenfall og praktiske oppløsning. Den formelle oppløsning fulgte den 15. juli 1876 i Philadelphia.

Verket Kapitalen[rediger | rediger kilde]

Førsteutgaven av Kapitalens første bind, 1867.

Arbeidet med Kapitalen (Das Kapital) tok lang tid. Det var ikke før i 1867 at første bind av det som skulle bli et sett på tre bind ble publisert. Forleggeren var Otto Meissner i Hamburg, som også skulle gi ut de påfølgende (posthume) bindene i 1885 og 1894.

De ferdige settene som er blitt dem som skulle prege senere marxisme, ble først redigert av Engels og fikk forord skrevet av ham (1895). Senere ble verket noe overarbeidet av den østerrikske sosialdemokratiske partiideologen Karl Kautsky (1854–1938) og med forord av ham (1910); Kautsky tilføyde også en såkalt fjerde bok, med «Teorier om merverdien» på grunnlag av et manuskript funnet i Marx' etterlatenskaper. Både Engels' og Kautskys ferdigstillelsesarbeid er blitt utsatt for kritikk fra forskjellig hold.

Verkets fulle navn var Das Kapital. Kritik der politischen Oekonomie (Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomi). Det bind som kom ut i 1867, Der Produktionsprocess des Kapitals, tok for seg produksjonsmidlene. De to posthume bindene hadde temaene (Bind II:) Der Cirkulationsprocess des Kapitals (Kapitalens sirkulasjonsprosess) og (Bind III: Der Gesamtprocess der kapitalistischen Produktion (Den kapitalistiske produksjons samlede prosess).

Marx sa selv at hans mål var «å frembringe en vitenskap [dvs. politisk økonomi] ved kritikk til det punkt der den kan fremlegges dialektisk», og på dette vis «avdekke det moderne samfunns bevegelseslover». Ved å påvise hvordan kapitalistisk utvikling var en forløper for en ny og sosialistisk produksjonsmåte ville han legge et vitenskapelig fundament for den moderne arbeiderbevegelse.

Et klart trekk ved Kapitalen er at fremstillingen reflekterer den dialektiske metodologi som var utviklet av Georg Wilhelm Friedrich Hegel i hans bøker Wissenschaft der Logik (1812/16) og Phänomenologie des Geistes (1807). Man finner også klare resultater av den innflytelse franske sosialister som Charles Fourier, comte de Saint-Simon og Pierre-Joseph Proudhon hadde hatt på Marx.

Aristoteles og gresk filosofi i sin alminnelighet var også en viktig (om enn ofte forkjent) innflytelse på Marx’ analyse av kapitalismen. Marx’ utdannelse i Berlin gjorde ham fortrolig med greske og romerske diktere og filosofer, og hans doktorarbeid fra yngre år hadde sammenlignet to filosofer fra antikkens Hellas.

Karl Marx i 1869

Marx bygget sitt arbeid i høy grad på verker fra klassiske økonomer som Adam Smith (1723–1790, forfatter av «The Wealth of Nations»), David Ricardo (1772–1823, med verket «Principles of Political Economy and Taxation»), John Stuart Mill (1806–1873, som skrev «The Principles of Political Economy») og til og med Benjamin Franklin (1706–1790, blant annet «The Way to Wealth»). Nesten alt det han benyttet som empirisk underbygging kom også fra engelske kilder, særlig fra økonomidelen i tidsskriftet The Economist og rapporter fra The Royal Commission of Inquiry.

Fra lesesalen i British Museum

Når han som relativt fattig mann kunne sette seg inn i slike kilder, skyldes det at han tilbragte lange dager i den kilderike lesesalen i British Museum, som han lettvint kunne komme seg til fra den nærliggende bydelen Chelsea, der han bodde i deler av sitt Londoneksil. Men i tillegg til å bygge på disse økonomene, omarbeidet han materien på en slik måte at hans verk ble en syntese som var hans eget originale verk og ikke bare var en videreføring av noen annen økonoms føringer.

Ett særtrekk er at Marx i motsetning til de forfattere han leste foretok en integrering av økonomiske og sosiale omstendigheter. Både Smith og Ricardo tenderte mot å holde disse fra hverandre. Marx overtok Ricardos inndeling i tre klasser (landeiere, kapitaleiere/kapitalister og arbeidere). Ricardo hadde i senere arbeider påpekt negative sosiale følger av industrialiseringen på en måte som ikke Marx reflekterer i Kapitalen.

De økonomiske studier Marx foretok overbeviste ham om at store fremskritt var innenfor rekkevidde; ja, at det ved hjelp av stadig forbedret teknologi absolutt ville være mulig å nå frem til et stadium der alle menneskelige behov kunne dekkes godt for alle og enhver. Men for å få til denne rette fordeling av godene ville det være helt nødvendig å gestalte samfunnet sosialistisk eller kommunistisk.

De liberale var kritiske til Marx' modell fordi den oppfordret til klassekamp. Det var ifølge Marx' modell helt nødvendig at arbeiderne grep all makt, ellers ville man verken nå dette mål, og fremmedgjøringen ville bare bli verre.

Nøkkelbegrepet fremmedgjøring fikk bred plass i Kapitalen. Dette er et konsept som går tilbake til Hegel. Unghegelianerne hadde grepet fatt i det, og Feuerbach og Marx videreutviklet det. Marx omgjorde det fra et rent filosofisk fenomen til en karakteristikk av en sosial mekanisme. Hos Marx inntrer fremmedgjøring (Entfremdung eller Entäusserung) på grunn av den kapitalistiske produksjonsprosess og eiendomsstruktur, når arbeiderne ikke har kontroll med produksjonsmidlene og kapitalistene får brorparten av den merverdien som tilføres et produkt ved arbeidernes virke. Produktet framstår derfor for arbeideren som noe fremmed, og som han ikke har kontroll over.

Manuskriptet Borgerkrigen i Frankrike[rediger | rediger kilde]

Barrikade i Paris den 18. mars 1871, bemannet av kommunarder

Den viktigste politiske begivenhet for kommunismen under disse årene ble Pariserkommunen i 1871, da parisiske borgere gjorde opprør og klarte å kontrollere byen i to måneder. Marx skrev i april/mai samme år en av sine i ettertiden mest berømte tekster om den blodige undertrykkelsens av opprøret, Borgerkrigen i Frankrike, der han kom med et entusiastisk forsvar av Kommunen. Igjen dreier det seg om et verk som ikke ble offentliggjort; det ble først kjent i 1930-årene. I manuskriptet trakk Karl Marx igjen sin tidligere konklusjon om at proletariatet ikke må slå seg til ro med å få grepet om statens maktapparat, det må rykke det opp med roten. Marx priste den nye form for folkestyre som «kommunardene» etablerte.

Kritikk mot Gothaprogrammet[rediger | rediger kilde]

Under det siste tiåret av sitt liv gikk det raskt nedover med Marx' helse, og han var ikke lenger i stand til å opprettholde det trykket på sitt forfatterskap som hadde kjennetegnet ham før. Maratonløpets tid var forbi. Men han maktet å engasjere seg tungt i enkelte dagsaktuelle spørsmål, særlig i Tyskland og i Russland.

Tidlig i mai 1875 skrev Marx med støtte fra Engels et brev til Eisenach-fraksjonen av den tyske sosialdemokratiske bevegelse. Brevet ble ikke utgitt som sådan før i 1891, altså etter hans død. Marx og Engels hadde lenge stått denne bevegelsen nær. Brevet gav kanskje de mest detaljerte anvisninger og kommentarer fra Marx' hånd om programmatiske forhold for revolusjonær strategi. Her drøftet han «proletariatets diktatur», overgangsfasen mellom kapitalisme og kommunisme, proletarisk internasjonalisme og arbeiderklassens parti.

Brevet, kalt Kritik des Gothaer Programms, er også kjent for sin utdypning av et av prinsippene for det kommunistiske samfunn: Fra hver etter evne, til hver etter behov. Kritikken mot Gothaprogrammet slutter med den berømte setningen «Dixi et salvavi animam meam» (Jeg har talt og reddet min sjel).

Dette brevet ble det siste større verk fra Marx' hånd.

Foranledningen var en planlagt partidannende kongress i byen Gotha. To grupper eller partier skulle her tilnærme seg hverandre: Etter planen ville eisenacherfraksjonen faktisk slå seg sammen med lasallefraksjonen og sammen danne et forent parti, det som etter ytterligere endel år ble til Det tyske sosialdemokratiske parti (SPD). Eisenacherne (navnet kommer fra byen Eisenach der de hadde vedtatt et strengt marxistisk program i 1869) hadde sendt et programutkast, «Gothaprogrammet», til Marx for kommentar. Marx mente det var negativt påvirket av ideer fra avdøde tyske sosialistpolitikeren Ferdinand Lassalle (1825–1864), en mann som Marx hadde betraktet som en opportunist som var villig til kompromisse med regjeringen om arbeiderbevegelsens krav.

Karl Marx i 1882

Men da kongressen ble avholdt i Gotha sent i mai, ble det kritiserte programmet vedtatt med bare mindre endringer.

Sassulitsch-Brief - Brev til Vera Sassulitsj[rediger | rediger kilde]

Hans noe mindre intense beskjeftigelse med Russland avdekket en interessant ideologisk fleksibilitet. Det dreier seg om Marx korrespondanse med Vera Ivanovna Sassulitsj (1849–1919), en russisk narodnika som var på full fart til å bli marxistisk revolusjonær.

I det som er blitt kjent som Sassulitsj-brevet (8. mars 1881) drøftet han muligheten for at Russlands situasjon kunne være slik at dette føydalsamfunnet kunne hoppe over det kapitalistiske utviklingsstadium og gå rett over til å bygge kommunismen på grunnlag av felleseietradisjoner i russiske jordbrukslandsbyer.

En annen fleksibilitet fra det normalmønsteret han hadde tegnet opp med så stor styrke viste han ved en annen åpenhet: Han ville ikke utelukke at visse land med sterke demokratiske institusjonelle strukturer, som Storbritannia, USA og Nederland, kunne klare overgangen fra kapitalisme til kommunismebygging ad fredelig vei. Skjønt i land med sterke sentraliserte statsorienterte tradisjoner som Frankrike og Tyskland anså han en voldelig omveltning som helt uavvendelig.

Død og begravelse[rediger | rediger kilde]

Gravmælet i London

Marx levde i fattigdom i de siste årene av sitt liv, helt avhengig av økonomisk støtte fra sine venner og spesielt sin venn og medforfatter Engels som hjalp familien med de daglige utgifter og gjeld. Hans sykdomssvekkelse gjorde at fremdriften med økonomiske arbeider helt stoppet opp; han led blant annet av kronisk bronkitt.

Den 2. desember 1881 døde hans hustru Jenny. Marx var for syk til å overvære begravelsen. Den 11. januar 1883 døde datteren med samme navn. Selv døde Karl Marx den 14. mars 1883. Han ble 64 år, og var fremdeles statsløs.[12] Tapet av hustruen, og sikkert også av datteren Jenny, hadde ført ham inn i en dyp depresjon og sannsynligvis fremskyndet hans død.

Han ble gravlagt tre dager etter i Highgate Cemetery i London. Ni personer overvar begravelsen. Det var Engels, Eleanor, svigersønnene Charles Longuet og Paul Lafargue, og fem andre med nære bånd til den avdøde og overbeviste sosialister – Wilhelm Liebknecht, Friedrich Lessner, G. Lochner, Carl Schorlemmer og Ray Lankester.

Inskripsjonen på støtten, et monument reist i 1954 av Det britiske kommunistpartiet, er «Workers of all lands, unite!». Den opprinnelige gravsteinen var i utgangspunktet beskjedent utsmykket.

Marx' barn[rediger | rediger kilde]

Jenny d.y. (1844–1883) med sin mann Charles Longuet
Eleanor Marx (1855–1898)
Laura Marx (1845–1911)

Bare tre av familiens barn vokste opp. Det var døtrene Eleanor, Jenny Caroline og Laura, som likesom sine foreldre engasjerte seg i den sosialistiske bevegelse. Laura giftet seg i 1868 med Paul Lafargue (1842–1911), Jenny giftet seg i 1872 med Charles Longuet (1839–1903), og Eleanor levde fra 1883 sammen med Edward Aveling (1849–1898). Alle tre svigersønner var aktive som sosialistiske agitatorer; de to førstnevnte i Frankrike og den siste i Storbritannia. Ingen gav sin far noen barnebarn.

Begge de to døtrene som overlevde sin far, Laura og Eleanor, var språkbegavede og engasjerte seg i oversettelsesarbeid. Eleanor oversatte til og med to Ibsenstykker til engelsk: Fruen fra Havet og En folkefiende. Noe annet de skulle få til felles var at de skulle begå selvmord. Ved begge tilfeller var det i selvmordspakter med sine respektive livsledsagere, skjønt i Lauras tilfelle ble hun lurt til det – Edward hadde aldri hatt til hensikt å ta gift selv.

Ifølge et standhaftig rykte hadde Marx en sønn utenfor ekteskap: Frederick Demuth, født 1851, sønnen til hans husholderske Lenchen Demuth (1820–1890). Hun hadde arbeidet hos familien helt siden 1843. Ungkaren Engels tok ansvaret for farskapet og tilsynelatende sparte Marx for forlegenheten. Etter Marx' død flyttet hun til Engels og ble hans husholderske. De to i fellesskap tok seg av Karl Marx' historiske etterlatenskaper. Hun døde av kreft i november 1890, og etter Jennys ønske ble hun begravet i familiegraven til familien Marx.

Verker[rediger | rediger kilde]

Karl Marx utga store mengder publikasjoner. Nedenfor er listet et utvalg av dem.

  • Zur Kritik der Hegelschen Rechtsphilosophie / Einleitung / Zur Judenfrage / Briefe an Ruge, alle første gang publisert i: Deutsch-Französische Jahrbücher, Paris 1844.
  • Die heilige Familie oder Kritik der kritischen Kritik. Gegen Bruno Bauer & Consorten. Literarische Anstalt, Frankfurt am Main 1845.
  • Die deutsche Ideologie, 1845 til 1846, utkom posthumt, Berlin 1932.
  • Thesen über Feuerbach, 1845, utgitt første gang og i revidert form i: Friedrich Engels: Ludwig Feuerbach und der Ausgang der klassischen deutschen Philosophie, Dietz Verlag, Stuttgart 1888.
  • Misère de la philosophie. Réponse à la philosophie de la misère de M. Proudhon. A. Frank/C. G. Vogler, Paris/Brussel 1847.
  • Manifest der Kommunistischen Partei (kort: Das Kommunistische Manifest), sammen med Friedrich Engels, utkom anonymt, Bildungs-Gesellschaft für Arbeiter, London Februar 1848
  • Lohnarbeit und Kapital, 1849
  • Die Klassenkämpfe in Frankreich 1848–50, utkom i første hefte av Neue Rheinische Zeitung 1850.
  • Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte, utkom første gang i avisen Die Revolution, New York 1852
  • Enthüllungen über den Kommunistenprozess zu Köln og Die großen Männer des Exils, utkom i New-York Daily Tribune, 1852.
  • Die britische Herrschaft in Indien / Die ostindische Kompanie, ihre Geschichte und die Resultate ihres Wirkens / Die künftigen Ergebnisse der britischen Herrschaft in Indien, alle i New-York Daily Tribune, 1853.
  • Lord Palmerston, 1853.
  • Das revolutionäre Spanien, 1854.
  • Lord John Russe, 1855
  • Grundrisse der Kritik der politischen Ökonomie. Rohentwurf. Syv hefter, materialet fra 1857 og 1858, utgitt posthumt i Verlag für fremdsprachige Literatur, Moskva 1939 til 1941.
  • Zur Kritik der politischen Ökonomie, 1859.
  • Herr Vogt, 1860.
  • Inauguraladresse und Statuten der Internationalen Arbeiterassoziation, 1864.
  • Lohn, Preis, Profit, 1866.
  • Das Kapital. Kritik der politischen Oekonomie. Norsk: Kapitalen 1-4, oversatt av Erling Kielland og Stein Rafoss, Oktober, 1983-84
    • Bind 1: Der Produktionsprocess des Kapitals. Otto Meissners forlag, Hamburg 1867.
    • Bind 2: Der Circulationsprocess des Kapitals. Utgitt av Friedrich Engels, Otto Meissners forlag, Hamburg 1885
    • Bind 3: Der Gesammtprocess der kapitalistischen Produktion. Utgitt av Friedrich Engels, Hamburg 1894.
  • Konfidentielle Mitteilung om Bakunin, 1869.
  • Der Bürgerkrieg in Frankreich. Adresse des Generalrats der Internationalen Arbeiterassoziation an alle Mitglieder in Europa und den Vereinigten Staaten, Leipzig 1871.
  • Kritik des Gothaer Programms, 1875, utgitt posthumt 1891.
  • Sassulitsch-Brief, 1881.
  • Marx/Engels Briefwechsel, Dietz, Berlin 1949. Brevveksling fra 1844 til 1883; fire bind
  • «Marx-Engels-Werke» (MEW), Berlin (DDR), Dietz-Verlag 1956–1990 (43 bind) (verkutgave)
  • «Marx-Engels-Gesamtausgabe» (MEGA), Berlin (DDR), Dietz-Verlag 1975 ff. / Berlin: Akademie-Verlag 1990 ff. (verkutgave)
  • «Marx: Verker i utvalg», Pax, Oslo 1970 (verkutgave)
Das Kapital, del av serien «De blå bind» (Marx-Engels-Werke), utgitt i Øst-Tyskland i 1970-årene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ D. McLellan: Karl Marx: His Life and Thought, 1973, Basingstoke: Macmillan; Bertrand Russell: A History of Western Philosophy and Its Connection with Political and Social Circumstances from the Earliest Times to the Present Day, New York: Simon and Schuster. 1946/1990.
  2. ^ R.C. Kwant: De visie van Marx. Meppel: Boom, 1975.
  3. ^ Doktoravhandlingen er trykket i «Marx-Engels-Werke» (MEW), Ergänzungsband I, s. 257-373
  4. ^ Zeitlin 1967. Banning skriver at Marx kan ha tenkt deterministisk, men ikke mekanistisk. Ifølge Wright (2006) kombinerer Marx en deterministisk teori om kapitalismens utvikling med en for det meste voluntaristisk teori om fremveksten av alternativet. [Erik Olin Wright (2006).] Compass points. New Left Review 41. besøkt 21. november 2006.]
  5. ^ Francis Wheen: Karl Marx: A Life, s. 75. Noen steder kan man lese at det var møtet i Paris i 1844 som var det første, men det er altså ikke helt rett.
  6. ^ Mansel, s. 389.
  7. ^ Philip Mansel: Paris Between Empires, s. 390 (St. Martin Press, New York) 2001
  8. ^ Mansel, s. 390.
  9. ^ Mange forskere har belyst dette lenge neglisjerte ombrudd i Marx' teoretiske utvikling; blant dem er Ernie Thomson i The Discovery of the Materialist Conception of History in the Writings of the Young Karl Marx, New York, The Edwin Mellen Press 2004. For en kort fremstilling, se Max Stirner in a nutshell
  10. ^ Ernest Mandel (1986). «Marxists.org: The Place of Marxism in History. V. The proletarian transformation of revolutionary activity and organisation» (engelsk). Besøkt 5. mai 2011. «the League of the Just (Bund der Gerechten) led by Weitling emerged in 1838» 
  11. ^ D. McLellan: Karl Marx: His Life and Thought, s. 274.
  12. ^ D. McLellan, s. 451.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • (en) David McLellan: Karl Marx: His Life and Thought (Harpercollins, 1978) ISBN 0-06-090585-9
  • (de) «Marx-Engels-Werke» (MEW), Berlin (DDR), Dietz-Verlag 1956–1990 (43 bind) (verkutgave)
  • (en) Irving M. Zeitlin: Marxism: A Re-Examination. D. Van Nostrand Company, 1967.
  • (no) Francis Wheen: Karl Marx. Norsk oversettelse av Kjell Olaf Jensen Pax, 2001. ISBN 82-530-2328-6 Nyere britisk bestselgende Marx-biografi skrevet etter regimeskiftene i Øst-Europa (Marx: A Life).
  • (en) Philip Mansel: Paris Between Empires, (St. Martin Press, New York), 2001

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

Biografier
  • (no) Edvard Bull: Karl Marx. Tiden, 1948.
  • (de) Franz Mehring: Karl Marx – Geschichte seines Lebens. Berlin, 1918
  • (de) W.I.Lenin: Karl Marx, Dietz Verlag, Berlin 1952
  • (nl) Willem Banning: Karl Marx. Het Spectrum, 1960
  • (en) Isaiah Berlin: Karl Marx: His Life and Environment (Oxford University Press, 1963) ISBN 0-19-520052-7
  • (de) Maximilien Rubel: Marx-Chronik. Daten zu Leben und Werk. Hanser, München 1968
    • (en) Marx Without Myth: A Chronological Study of his Life and Work (Blackwell, 1975) ISBN 0-631-15780-8
  • (en) Boris Nicolaevski & Otto Maenchen-Helfen, Karl Marx: Man and Fighter (Penguin Books, 1976) ISBN 0-14-021594-8
  • (de) Heinrich Gemkow: Karl Marx und Edgar von Westphalen – Studiengefährten in Berlin, i: Beiträge zur Marx-Engels-Forschung, Hefte 1 og Hefte 3, Marx-Engels-Abteilung im Institut für Marxismus-Leninismus beim ZK der SED, Berlin 1977 og 1978.
  • (de) Richard Friedenthal: Karl Marx. Sein Leben und seine Zeit. Piper Verlag, München 1981, ISBN 3-492-02713-X
Annen litteratur
  • (no) Jon Elster: Hva er igjen av Marx? Universitetsforlaget, 1988. ISBN 82-00-18492-7 Omarbeidelse av engelsk original, forsøker å «oversette» Marx til moderne samfunnsvitenskapelig begrepsapparat for å teste hvilke av hans teorier som ifølge Elster fortsatt er holdbare.
  • (no) Det kommunistiske manifest og andre ungdomsskrifter utvalg og redigret av Dag Østerberg. Bokklubben, 2000. ISBN 82-525-6174-8
  • (no) Fredrik Engelstad (red.): Det beste av Karl Marx: tekster i utvalg Pax, 1992 ISBN 82-530-1580-1. Med biografi
  • (no) Rius. Marx for begynnere. Bracan forlag, 1995. ISBN 82-7822-007-7 (Også: Gyldendal, 1981)
  • (no) Dag Østerberg. «Karl Marx». I: Vestens tenkere, bd 2. Aschehoug, 1993
  • (no) Dag Østerberg. Karl Marx og Emile Durkheim. Oslo, 1974. Doktoravhandling i 4 bind
  • (en) Shlomo Avineri: The Social and Political Thought of Karl Marx (Cambridge University Press, 1968) ISBN 0-521-09619-7
  • (en) Wal Buchenberg: Karl-Marx-Lexikon. Von Abfall bis Zusammenbruch. Berlin 2005. ISBN 3-89700-425-9
  • (en) Alex Callinicos: Die revolutionären Ideen von Karl Marx. ISP-Verlag, Frankfurt am Main 2005, ISBN 3-89900-114-1
  • (no) George Douglas Howard Cole: Den sosialistiske tenkningens historie, bind I: Forløperne (Nisus Forlag, 2013) ISBN 9788291612096
  • (no) George Douglas Howard Cole: Den sosialistiske tenkningens historie, bind II: Marxismen og anarkismen (Nisus Forlag, 2013) ISBN 9788291612102
  • (en) G. A. Cohen: Karl Marx's Theory of History: A Defence (Princeton University Press, 1978) ISBN 0-691-07068-7
  • (en) Hal Draper: Karl Marx's Theory of Revolution (4 volumes) Monthly Review Press
  • (en) Ronald Duncan & Colin Wilson (red): Marx Refuted, (Bath, U.K., 1987) ISBN 0-906798-71-X
  • (en) Stephen Jay Gould: A Darwinian Gentleman at Marx's Funeral - E. Ray Lankester, Page 1, Find Articles.com (1999)
  • (en) Daniel Little: The Scientific Marx, (University of Minnesota Press, 1986) ISBN 0-8166-1505-5
  • (en) Francis Wheen, Marx's Das Kapital, (Atlantic Books, 2006) ISBN 1-84354-400-8
  • (de) Eugen Dühring: Cursus der Philosophie als streng wissenschaftlicher Weltanschauung und Lebensgestaltung. London 1875
  • (de) Irving Fetscher: Marx. Herder Verlag, Freiburg/Basel/Wien 1999, ISBN 3-451-04728-4
  • (de) Karl Flechtheim: Karl Liebknecht: Gedanke und Tat. Schriften, Reden und Briefe zur Theorie und Praxis der Politik. Wien 1976
  • (de) Ossip K. Flechtheim, Hans-Martin Lohmann: Marx zur Einführung. 4. Auflage, Junius, Hamburg 2003, ISBN 3-88506-378-6
  • (de) Helmut Fleischer: Marx und Engels. Die philosophischen Grundlinien ihres Denkens. 2. Auflage, K. Alber, Freiburg/München 1974
  • (de) Eberhard Gockel: Karl Marx in Bonn – Alte Adressen neu entdeckt. Ein Beitrag zum 2000-jährigen Bonn-Jubiläum sowie zum Bicentenaire der Französischen Revolution. Bonn 1999
  • (de) Wolfgang Fritz Haug (utg.): Historisch-Kritisches Wörterbuch des Marxismus in 15 Bänden. Argument Verlag, Hamburg 1994 ff. (Band 1: 'Abbau des Staates bis Avantgarde, bisher (03/2006) erschienen: Bd.1,2,3,4,5,6 I. und 6 II.)
  • (de) Michael Heinrich: Kritik der politischen Ökonomie. Eine Einführung. Zweite durchgesehene und erweiterte Auflage, Schmetterling Verlag, Stuttgart, ISBN 3-89657-588-0
  • (de) Robert Kur: Marx lesen – Die wichtigsten Texte von Karl Marx für das 21. Jahrhundert. Eichborn Verlag, Frankfurt am Main 2000
  • (de) Rosa Luxemburg: Gesammelte Werke, Bd. 1-5. Berlin 1974
  • (de) Thomas Masaryk: Die philosophischen und soziologischen Grundlagen des Marxismus. Studien zur sozialen Frage. 1899.
  • (de) Izumi Omura og andre (utg.): Familie Marx privat – Die Foto- und Fragebogen-Alben von Marx’ Töchtern Laura und Jenny – kommentert faksimileutgave, Akademie Verlag 2005, ISBN 3-05-004118-8
  • (de) Helmut Reichelt: Zur logischen Struktur des Kapitalbegriffs bei Karl Marx. Diss. v. 10. Juli 1968, Wirtschafts-- u. sozialwissenschaftliche Fakultät. Universität Frankfurt (Main), Frankfurt 1968, 265 S.
  • (de) Helmut Reichelt: Zur logischen Struktur des Kapitalbegriffs bei Karl Marx. Mit einem Nachwort von Iring Fetscher. 4., durchgesehene Auflage. Zugleich: Diss. 1970, Wirtschafts- u. Sozialwiss. Fak. Universität Frankfurt (Main), Frankfurt am Main: Europäische Verlagsanstalt, 1973, 265 S., ISBN 3-434-45027-0
  • (de) T.Rockmore: Fichte, Marx and the German Philosophical tradition. Illinois 1980
  • (de) Wolfdietrich Schmied-Kowarzik: Die Dialektik der gesellschaftlichen Praxis. Zur Genesis und Kernstruktur der Marxschen Theorie. Alber Verlag, Freiburg/München 1981, ISBN 3-495-47446-3
  • (de) H.Stuke: Philosophie der Tat. Studien zur Verwirklichung der Philosophie bei den Junghegelianern und den Wahren Sozialisten. Stuttgart 1963.
  • (de) Predrag Vranicki: Geschichte des Marxismus. Suhrkamp, Frankfurt am Main 1974
  • (fr) Louis Althusser: Pour Marx, Maspero, coll. « Théorie », 1965; réédition augmentée (avant-propos d'Étienne Balibar, postface de Louis Althusser), La Découverte, coll. « La Découverte / Poche », 1996
  • (fr) Jean-Yves Calvez: La pensée de Karl Marx, Paris, Éditions du Seuil, 1956; édition revue et abrégée, Points Politique, Paris, Seuil, 1970
  • (fr) Denis Collin: Comprendre Marx, éd. Armand Colin, 2006, ISBN 2200269560
  • (fr) Pascal Combemale: Introduction à Marx, La Découverte, collection Repères, 2006.
  • (fr) Jacques Derrida: Spectres de Marx, Galilée, 1993, ISBN 2718604298
  • (fr) Jacques Ellul: La Pensée marxiste, 2003, ISBN 2710325748
  • (fr) Jad Hatem: Marx, philosophe de l'intersubjectivité, Paris, L'Harmattan, 2002.
  • (fr) Michel Henry: Marx, collection Tel Gallimard, 1991 :
  • (fr) David Riazanov: Marx et Engels, Les bons caractères, Pantin, 2004
  • (fr) Maximilien Rubel: Karl Marx, essai de biographie intellectuelle, éditions Rivière, 1971
  • (fr) Maximilien Rubel: Karl Marx, Philosophie, ISBN 2-07-032839-2, Gallimard, Folio essais, 1965
  • (fr) Patrick Tort; Marx et le problème de l'idéologie. Le modèle égyptien, Paris, PUF, 1988
  • (fr) Michel Vadée: Marx, penseur du possible, Paris, Méridiens Klincksieck, 1992.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Karl Marx – sitater
Online biografier og tekster
Biografier