Einar Gerhardsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Einar Gerhardsen
Einar Gerhardsen
Einar Gerhardsen (1945)
Født 10. mai 1897
Død 19. september 1987 (90 år)
Ektefelle Werna Gerhardsen (1912-70) (død)
Parti Det norske Arbeiderparti
Norges statsminister
25. september 1963–12. oktober 1965
Forgjenger John Lyng
Etterfølger Per Borten
22. januar 1955–28. august 1963
Forgjenger Oscar Torp
Etterfølger John Lyng
25. juni 1945–19. november 1951
Forgjenger Johan Nygaardsvold
Etterfølger Oscar Torp
Stortingsrepresentant
4. desember 1945–30. september 1969
Valgkrets Oslo
Arbeiderpartiets leder
1945–1965
Forgjenger Oscar Torp
Etterfølger Trygve Bratteli

Einar Henry Gerhardsen (født 10. mai 1897 i Asker som Einar Henry Olsen, død 19. september 1987) var en norsk politiker som representerte Arbeiderpartiet. Han var Norges statsminister fra 1945 til 1951, fra 1955 til 1963 og fra 1963 til 1965. I Norge er Gerhardsen kjent under kallenavnet «landsfaderen», og han er omtalt som en av hovedarkitektene bak den norske velferdsstaten som vokste frem etter andre verdenskrig.

Veien til vervene, 1897–1940[rediger | rediger kilde]

Einar Gerhardsen var født i Asker, som sønn av rodemester Gerhard Olsen (1867–1949) og husmor Emma Hansen (1872–1949). Han var gift med Werna (pikenavn: Christie) og de hadde sønnene Truls Gerhardsen og Rune Gerhardsen samt datteren Torgunn Lieungh. Torgunns datter Anne Lieungh er gift med redaktør Harald Stanghelle. Einar Gerhardsen var farfar til Marte Gerhardsen og Mina Gerhardsen, svigerfar til Tove Strand og bror til Rolf Gerhardsen.

Allerede som tiåring fikk han sin første smak på arbeidslivet. Da begynte han som visergutt. Deretter begynte han i Kristianias veivesen i 1915. Han avtjente militærtjeneste – riktignok under store personlige kvaler – ved Høytorp fort i 1918. I 1919 ble han formann i Veivesenets arbeiderforening og året etter i Kristianias Arbeidersamfunn. Fra 1919 til 1923 var han sentralstyremedlem i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. I 1923 fulgte flertallet i NKU med NKP etter splittelsen i Arbeiderpartiet, og Gerhardsen var med mindretallet som valgte å starte en ny ungdomsorganisasjon til Arbeiderpartiet med navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylking – forløperen for Arbeidernes ungdomsfylking, Gerhardsen hadde en periode som nestformann og en som formann i ungdomsfylkingen. I denne perioden var han også sekretær i Norsk kommuneforbund i ett år.

Haakon Lie, Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og Ola Stigum på tur tidlig på 1920-tallet.

Da Gerhardsen kom inn i ungdomsforbundets sentralstyre, ble han raskt en del av kretsen rundt Martin Tranmæl, som på denne tiden var sekretær i Arbeiderpartiet. Tranmæl var aldri leder i Arbeiderpartiet, men blir likevel regnet som partiets mektigste mann fra tidlig på 1920-tallet og frem til andre verdenskrig. Også etter krigen hadde Tranmæl og Gerhardsen et tett samarbeid. På 1920-tallet var fraksjonskampene mange, og Gerhardsen ble en av de viktigste personene innenfor Tranmæl-retningen i partiet.

Da den såkalte høyrefløyen brøt ut og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921 valgte Tranmæl og Gerhardsen å agitere aktivt for Moskvatesene, til tross for at de var skeptiske til hva det innebar. I 1923 gikk tranmælittene inn for et brudd med Moskvatesene og Komintern, og seiret i en bitter strid. I 1923 ble Gerhardsen på et dramatisk landsmøte i Arbeiderpartiet valgt til partisekretær. Gerhardsen vant med bare to stemmers overvekt på internasjonalisten Peder Furubotn, som senere skulle bli den ledende skikkelsen i Norges Kommunistiske Parti, som ble dannet av mindretallet på dette landsmøtet.

Gerhardsen forble partisekretær frem til 1926, men da ble det bestemt at han skulle ta over som sekretær i Oslo Arbeiderparti for å drive organisasjonsbygging der. I 1936 tok Gerhardsen igjen over som partisekretær, før han i 1939 ble nestformann.

Krigsårene 1940–1945[rediger | rediger kilde]

Oppstilte fanger ved Grini fangeleir fotografert mellom 1941 og 1943, Gerhardsen var fange på Grini i to perioder av krigen

Få dager etter krigsutbruddet sluttet Gerhardsen seg til regjeringen som flyktet nordover i landet. I slutten av april var Gerhardsen blant dem som fikk ansvar for å få gullbeholdningen til Norges Bank nordover fra Molde til Tromsø. Da han i juni kom tilbake til Oslo fungerte han en kort periode som leder av Arbeiderpartiet, men etter få dager forbød tyskerne ham å drive politisk arbeid på nasjonalt plan. Likevel ble han utnevnt som fungerende formann i Arbeiderpartiet på landsstyremøtet 6. juli 1940. Han fortsatte samtidig sitt kommunalpolitiske arbeid, og ble 15. august 1940 ordfører etter at Trygve Nilsen overtok som boligrådmann. Som ordfører ble Gerhardsen flere ganger innkalt til avhør av Gestapo. 26. august 1940 ble han tvunget av tyskerne til å trekke seg som ordfører. Han hadde i invasjonsåret åpnet for et samarbeid med Tyskland. Men hans form for samarbeid ble avslått.[1][2]

Ettersom han mistet jobben som ordfører, gikk han midlertidig tilbake i jobben som veiarbeider. Samtidig gikk han aktivt med i motstandsbevegelsen. Blant annet var Gerhardsen blant de mest sentrale i oppstarten av det som senere ble Hjemmefrontens offisielle organ, Bulletinen. Gerhardsen var i tillegg sentral i Kretsen og var derfor med på de såkalte GrimelundsmøteneGrimelund gård. 11. september 1941 ble han arrestert og sendt til Grini fangeleir, der han deltok i en indre krets av Ap-tilknyttede politikere og la grunnlag for et etterkrigsparti sammen med Martin Strandli, Olaf Fredrik Watnebryn, Olaf Solumsmoen, Gunvald Engelstad, Arnoldus Kongerø og Gerhardsen selv. Senere ble han flyttet til Møllergaten 19, der han også ble utsatt for tortur. 5. april 1942 ble han sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland, blant annet sammen med forfatteren Arnulf Øverland. I 1944 ble han etter kortere perioder i forskjellige fengsler i Tyskland sendt tilbake til Norge, hjulpet av den norske legen Johannes Heimbeck, som hadde gode kontakter i Tyskland. Først satt han i Akershus Landsfengsel, deretter ble han sendt til Grini 19. september 1944. Til tross for fangenskapet var Gerhardsen aktiv i arbeidet for å planlegge Arbeiderpartiets etterkrigspolitikk og hvordan det politiske arbeidet i Norge skulle bli etter frigjøringen. Han satt på Grini frem til Tysklands kapitulasjon i mai 1945.

Fred og samling 1945[rediger | rediger kilde]

Einar Gerhardsen tok straks til å virke som formann i Arbeiderpartiet etter frigjøringen. På landsstyremøtet i slutten av mai ble han også formelt valgt som ny partiformann etter Oscar Torp som hadde holdt seg i London sammen med resten av regjeringen under andre verdenskrig. Torp ble valgt som vanlig sentralstyremedlem. Gerhardsen tok etter kort tid også over som ordfører i Oslo. I kraft av dette vervet fikk han ansvaret for å ønske Kong Haakon tilbake til hovedstaden 7. juni 1945.

Som formann i landets største parti fikk Gerhardsen i oppdrag å lede samarbeidsutvalget mellom de politiske partiene etter andre verdenskrig. Samarbeidsutvalget fikk blant annet i oppgave å gå gjennom fellesprogrammet som skulle danne grunnlag for samarbeidet mellom de politiske partiene i gjenoppbyggingen av Norge.

Det var opprinnelig hjemmefrontleder, høyesterettsjustitijarius og Venstre-politiker Paal Berg som 14. juni 1945 fikk i oppdrag av Kongen å danne en samlingsregjering, blant annet fordi Gerhardsen fikk Arbeiderpartiets sentralstyre og stortingsgruppe til å støtte Berg. Men de borgerlige partiene, også Bergs eget parti Venstre, var skeptiske til ham. Spesielt motstanden fra stortingspresident og Høyres viktigste politiker, Carl Joachim Hambro, fikk Berg til å gi opp å danne regjering.

Innen Arbeiderpartiet var det enkelte krefter som ønsket at Johan Nygaardsvold skulle fortsette som statsminister, men Nygaardsvold sa nei, delvis på grunn av motstand fra eget parti. Da Arbeiderpartiets gruppeformann Fredrik Monsen ble innkalt til Kongen, pekte denne videre på Gerhardsen. Også Gerhardsen møtte motstand fra Hambro, som blant annet var skeptisk til at Oscar Torp og Trygve Lie fra Nygaardsvolds regjering skulle inn i samlingsregjeringen. Men da det viste seg at Hambro ikke hadde støtte i sitt eget parti, ble Torp og Lie godtatt. 25. juni tiltrådte samlingsregjeringen.

Gerhardsens andre regjering 1945–1951[rediger | rediger kilde]

Werna og Einar Gerhardsen, 1950.

I oktober 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall på Stortinget og kunne dermed danne den første flertallsregjeringen i Norge på over 20 år. Til tross for partiets flertall, mente Gerhardsen at det var viktig at det var mest mulig enighet mellom de politiske partiene når Norge skulle gjenreises etter krigen. Derfor la den nye regjeringen fellesprogrammet til grunn for sitt arbeid.

I etterkrigstiden gikk Norge fra å være en temmelig svak, fattig og underutviklet nasjon til en velstående, industrialisert stat. Fattigdom, bolignød og arbeidsledighet ble sterkt redusert som et resultat av oppgang i verdensøkonomien og den nøye planlagte industrialiseringspolitikken.

Det var i utenriks- og sikkerhetspolitikken, samt om reguleringspolitikken, det sto størst strid i denne perioden. Ved å velge den 30 år gamle Milorg-lederen Jens Christian Hauge som forsvarsminister, sørget Gerhardsen for at de opposisjonspolitikerne som tidligere hadde vært skeptiske til Arbeiderpartiets anti-militarisme på 1930-tallet ble tause.

Samtidig var det strid om hvilken militær samarbeidsform Norge skulle velge etter krigen. Einar Gerhardsen var blant dem som lenge håpet at Norge langt på vei kunne holde en nøytral linje mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen ved å gå inn i et nordisk forsvarssamarbeid. Men det var mange som ønsket at Norge skulle velge side. Det var særlig kommunistenes kupp i Tsjekkoslovakia i 1948 som fikk Gerhardsen til å støtte en løsning der Norge ble en del av et forpliktende vestlig samarbeid gjennom NATO-medlemskap, som Norge inngikk i april 1949.

Hendelsene i Tsjekkoslovakia førte også til at Einar Gerhardsen tok et kraftig oppgjør med Norges Kommunistiske Parti, som hadde forsvart sine tsjekkiske partikolleger. I Kråkerøy-talen i februar 1948 utpekte han kommunistene til den største trusselen for Norge i etterkrigstiden.

Parlamentarisk leder 1951–1955[rediger | rediger kilde]

Einar Gerhardsen valgte overraskende å trekke seg som statsminister i november 1951, og overlot posten til parlamentarisk leder Oscar Torp. Han gav i sine memoarer selv uttrykk for at det ikke lå noen politisk situasjon til grunn for statsministerskiftet, men at han var sliten etter å ha gått mer eller mindre rett fra tysk fangenskap til jobben som norsk statsminister seks og et halvt år tidligere. Men flere politiske motstandere og medarbeidere, samt historikere mener at skiftet også hadde politiske årsaker. I de siste årene av Gerhardsens første statsministerperiode var det flere ganger uenighet mellom regjeringen og stortingsgruppen, ikke minst i debattene om beredskapspolitikken. Dessuten førte prisstigningen til flere sammenstøt mellom regjeringen og fagbevegelsen. Ved at han foreslo Torp som sin avløser, ble også posten som parlamentarisk leder ledig, og Gerhardsen kunne overta ledelsen av Arbeiderpartiets stortingsgruppe. I 1954 ble han også stortingspresident.[3] Samme år var han også president for Nordisk Råd.

Gerhardsen valgte da heller ikke å ligge på latsiden etter at han gikk over i Stortinget. Men som parlamentarisk leder slapp Gerhardsen å kjempe knallhardt for regjeringens synspunkt, og kunne istedenfor jobbe for å finne kompromisser mellom regjeringen og stortingsgruppen. Som i hans foregående år som regjeringssjef var det opprustningen av beredskapen i forsvaret, samt prispolitikken som førte til de fleste problemene internt i Arbeiderpartiet.

Etter at Gerhardsen hadde vært ute av regjeringen i noen år, sørget stadige utskiftninger i regjeringen Torp til at flere sentrale partimedarbeidere ønsket at Gerhardsen igjen skulle overta vervet som statsminister. I november 1954 stilte Gerhardsen krav til regjeringen om at den måtte sette i gang strakstiltak for å få bukt med prisstigningen. Da ingenting var skjedd en måned senere, rådet Gerhardsen Torp til å gå ut av regjeringen. Med sin enestående posisjon i Arbeiderpartiet visste Gerhardsen at han var selvskreven som statsminister dersom han ønsket jobben selv.

Gerhardsens tredje regjering 1955–1963[rediger | rediger kilde]

Statsminister Einar Gerhardsen i sitt nye kontor i Regjeringsbygningen i Oslo i februar 1959.
Einar Gerhardsen, kona Werna og sønnen Rune med Moshe Sharett, israelsk statsminister 1948–1956, under et besøk i Israel høsten 1961.

Den første utfordringen Gerhardsens tredje regjering fikk var å få bukt med prisstigningen. En måned etter statsministerskiftet lanserte Gerhardsen og finansminister Mons Lid de såkalte februartiltakene, som hadde som mål å minske presset på utenriksøkonomien, prisene og arbeidsmarkedet. Blant annet ble diskontoen vedtatt hevet fra 2,5 til 3,5 prosent. Tiltakene var på ingen måte populære, verken blant det norske folk eller internt i Arbeiderpartiet, men regjeringen klarte å overbevise Stortinget om at de måtte vedtas.

Da Nikita Khrusjtsjov tok over som førstesekretær i det sovjetrussiske kommunistpartiet, i 1955, startet han en gradvis sjarmoffensiv mot de vestlige landene, noe også Einar Gerhardsen fikk merke. Senere samme år reiste Gerhardsen til Moskva sammen med sin kone Werna, samt handelsminister Arne Skaug og hans hustru. Dette besøket fikk Gerhardsen til å tro på at det måtte være mulig å få til dialog mellom øst og vest. Håpet fikk et tilbakeslag da sovjetrussiske styrker gikk inn i Ungarn i 1956, men da NATO holdt sitt rådsmøte i Paris i 1957, holdt Gerhardsen en tale der han ga uttrykk for at utplasseringen av mellomdistanseraketter i Europa burde utsettes. Talen var omstridt, blant annet fordi Gerhardsen hadde lagt inn dette punktet i talen etter at han fikk et førsteutkast av utenriksminister Halvard Lange der dette ikke var nevnt. I tillegg mente flere norske politikere at Norge gjennom Gerhardsens tale kunne komme til å sette seg selv på sidelinjen i NATO-samarbeidet. Gerhardsen forsvarte seg med at han gjennom talen fulgte opp Arbeiderpartiets enstemmige landsmøtevedtak fra 1957 der partiet gikk inn for at atomvåpen ikke skulle plasseres på norsk jord.

Gerhardsen ledet Arbeiderpartiet til rent flertall på Stortinget for fjerde gang etter andre verdenskrig i 1957. Året etter begynte hva som senere ble kjent som Cuba-saken (norsk ammunisjonssalg til Cuba), den eneste virkelig dramatiske saken i stortingsperioden.[4] Regjeringen Gerhardsen fikk et mistillitsvotum i Stortinget og saken bidro til å samle den borgerlige opposisjonen.[4]

I 1961 ble Arbeiderpartiet splittet og Sosialistisk Folkeparti ble dannet. Allerede i 1953 hadde ukeavisen Orientering startet opp som et forum for Ap-sympatisører som var kritiske til partiets utenriks- og sikkerhetspolitikk. I de siste årene før splittelsen ble angrepene på partiledelsen stadig skarpere. Dessuten ble også andre deler av Arbeiderpartiets politikk kritisert. Gerhardsen jobbet lenge for at en skulle greie å holde kritikerne innenfor partiet. Andre krefter i partiet med partisekretær Haakon Lie, Oslo Arbeiderpartis Rolf Hansen og AUF-lederne Reidar Hirsti og Bjartmar Gjerde i spissen, mente imidlertid at de mest aktive innen den såkalte Orientering-kretsen måtte få valget mellom eksklusjon eller å holde kritikken innenfor partiet. Dette fikk også tilslutning i Arbeiderpartiets landsstyre. I tillegg var det flere innen Orientering-kretsen som ønsket å danne et nytt sosialistisk parti, med Finn Gustavsen i spissen.

Ved valget i 1961 fikk SF to stortingsrepresentanter, noe som førte til at Arbeiderpartiet mistet flertallet i Stortinget for første gang siden 1945. Einar Gerhardsen hadde før valget sagt fra om at regjeringen ville gå av dersom Ap mistet flertallet, men ettersom den borgerlige blokken heller ikke hadde flertall var det nå oppstått en ny situasjon. Etter en lengre debatt i partiorganisasjonen og samtaler med de parlamentariske lederne for de andre partigruppene på Stortinget, fortsatte Ap med en mindretallsregjering. Den vekslet mellom å hente flertall for sin politikk hos SF og de borgerlige partiene. Men regjeringen var flere ganger nær ved å måtte gå av. Spesielt var det overskridelser og saksbehandlingsfeil innen større industrisaker som førte til mistillitsforslag, som såvidt overlevde i Stortinget.

Kings Bay-saken og Gerhardsens fjerde regjering 1963–1965[rediger | rediger kilde]

En sak som derimot kom til å samle Høyre, Venstre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Folkeparti, var Kings Bay-saken i 1963. Nærmere bestemt var det framleggelsen av den såkalte Tønseth-rapporten som førte til at en regjering ledet av Einar Gerhardsen for første og eneste gang ble felt av et mistillitsforslag. I november 1962 hadde 21 mennesker mistet livet i den statlige Kings Bay-gruven på Svalbard. Rapporten fra granskingsutvalget som ble ledet av sorenskriver Einar Tønseth, avdekket alvorlig kritikk av både statsselskapet, arbeidstilsynet og bergmesteren. Bedre for regjeringen ble det ikke av at rapporten først ble lagt fram samme dag som Stortinget egentlig skulle oppløses for sommeren i 1963. Industriminister Kjell Holler fant kritikken så alvorlig at han valgte å søke avskjed. Det ble bestemt at Stortinget skulle tre sammen igjen allerede i august for å debattere Tønseth-rapporten. Dette var også den første direkteoverførte TV-debatten fra Stortinget i Norge. Det ble raskt klart at opposisjonen sto samlet om mistillit mot regjeringens håndtering, mens Arbeiderpartiet med Einar Gerhardsen mente at de borgerlige partiene med SFs støtte forsøkte å bruke en tragisk ulykke til å skaffe seg politisk makt.

28. august 1963 overlot Einar Gerhardsen statsministerstolen til Høyres parlamentariske leder John Lyng, som ble leder av en borgerlig koalisjonsregjering. Det skulle gå mindre enn én måned før de to igjen byttet plass. Arbeiderpartiet kom med et mistillitsforslag på Lyng-regjeringens tiltredelseserklæring og fikk støtte av Sosialistisk Folkeparti. Einar Gerhardsen gjorde bare noen få endringer i regjeringssammensetningen i forhold til dem som hadde gått ut av regjeringen da Lyng-regjeringen overtok. 28. september 1963 tiltrådte Einar Gerhardsens fjerde regjering.

Fra Gerhardsen til Bratteli 1965–1969[rediger | rediger kilde]

Ved landsmøtet i 1965 valgte Einar Gerhardsen å trekke seg som formann i Arbeiderpartiet. Han foreslo da at Trygve Bratteli skulle ta over som partiformann. Men flere historikere og sentrale kilder i Arbeiderpartiet har gitt uttrykk for at Gerhardsen egentlig ikke ønsket Bratteli som sin etterfølger[5], men at Brattelis sterke posisjon i partiet gjorde det vanskelig å sette ham til side.

Selv om Einar Gerhardsen gikk av som partileder i 1965, forble han statsministerkandidat ved stortingsvalget senere samme år. Men de borgerlige partiene hadde gjennom Lyng-regjeringen vist at det var mulig å danne et troverdig regjeringsalternativ til Arbeiderpartiet. Samtidig fortsatte industrisaker å skape problemer, også for Einar Gerhardsens fjerde regjering. Det var en sterkt medvirkende årsak til at det ble borgerlig flertall på Stortinget i 1965.[trenger referanse] 12. oktober det året tok Per Borten over som statsminister for en flertallsregjering bestående av Senterpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Einar Gerhardsen gikk nå inn i det som skulle bli hans siste periode som stortingsrepresentant, der han gikk inn som medlem av industrikomiteen. I 1969 gikk han også ut av Arbeiderpartiets sentralstyre.

Gjennom flere år hadde det vært en intern maktkamp i Arbeiderpartiet, og denne ble eksponert gjennom en offentlig skittentøyvask på partiets landsmøte i 1967. Samarbeidet mellom Einar Gerhardsen og partisekretær Haakon Lie hadde på 1960-tallet blitt stadig vanskeligere. Da det ble opponert mot at Lie skulle gjenvelges i 1967, tok Gerhardsen ordet i debatten. Han gikk hardt ut mot Lies temperament, og mente at Lie «tenner så sterkt at han opptrer på en måte som man ikke bør opptre på i en partisamling.».[6] I tillegg til de organisasjonsmessige uenighetene, var det også uenighet mellom Gerhardsen og Lie om flere utenrikspolitiske spørsmål. Lie ble likevel gjenvalgt som partisekretær med stort flertall, men i likhet med Gerhardsen gikk han ut av sentralstyret to år senere. I 1985 sendte Gerhardsen et brev til Lie der han skrev at han beklaget hendelsene på landsmøtet i 1967.[7]

De siste årene 1969–1987[rediger | rediger kilde]

Einar Gerhardsen trakk seg formelt ut av politikken i 1969 da han gikk ut av Stortinget, og sa samtidig nei til gjenvalg til sentralstyret. Men han fortsatte å være aktiv og engasjert i samfunnslivet og i partilivet.

Han ble spurt om å være formann for organisasjonen Ja til EF i forkant av folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap i 1972, men sa nei til vervet. I stedet ble Reidar Carlsen, som var fiskeriminister under Gerhardsen, leder i organisasjonen. Gerhardsen var EF-tilhenger, men skapte likevel betydelig irritasjon blant de ledende på Ja-siden. Først og fremst vakte utspillet hans på det ekstraordinære landsmøtet i Arbeiderpartiet i april 1972 oppsikt. Etter at det var klart at det ville bli et klart flertall for EF-medlemskap under avstemningen, tok Einar Gerhardsen ordet og sa at dersom Arbeiderpartiet ikke hadde noen EF-motstandere i partiet, burde man ha skaffet seg noen, som et symbol på at både tilhengere og motstandere av EF var velkomne i Arbeiderpartiet. Bakgrunnen var at han fryktet at dersom EF-motstanderne ble presset til full lojalitet til ja-standpunktet, ville det føre til en ny partisplittelse. Gerhardsens posisjon i partiet gjorde at nei-siden i partiet, organisert gjennom AIK, umiddelbart følte seg stuerene. Samtidig har det fra ja-tilhengere vært antydet at Gerhardsens tale bidro til at det ble nei-flertall under folkeavstemningen i september samme år.[8][9]

Da diskusjonen om hvem som skulle bli partiformann raste foran landsmøtet i 1975, var Gerhardsen blant de første som lanserte løsningen om at Reiulf Steen skulle bli formann, mens Odvar Nordli skulle bli Arbeiderpartiets statsministerkandidat. Dette ble også kompromisset som landsmøtet samlet seg om, for å unngå en opprivende personstrid under formannsvalget.

I 1981 var det ny formannsstrid i Ap, og denne gangen spilte Gerhardsen den avgjørende rollen i formannsvalget. Fra sykehussengen på Rikshospitalet innkalte Gerhardsen Arbeiderbladets redaktør Per Brunvand til det som senere er omtalt som norgeshistoriens mest kjente ikke-publiserte intervju. Gerhardsen ga uttrykk for at han mente at daværende statsminister Gro Harlem Brundtland også burde overta som formann i partiet etter Reiulf Steen som ønsket gjenvalg. Da Brunvand viste intervjuet til Steen kort tid før landsmøtet på Hamar, skjønte Steen at han ikke ville overleve et formannsvalg med Gerhardsen mot seg og trakk seg som formannskandidat.[10][11][12]

Gerhardsen mottok i 1970 St. Hallvardsmedaljen og i 1972 Borgerdådsmedaljen i gull. Han takket nei til andre utmerkelser, deriblant St. Olavs Orden. Som pensjonist gav han ut sine politiske memoarer i fem bind. Han var dessuten en ettertraktet foredragsholder.

Landsfaderen i ettertid[rediger | rediger kilde]

Gerhardsen i 1983

Mens og etter han var statsminister var han en meget respektert person, også blant de som ikke delte hans sosialdemokratiske synspunkt. Han ble populært kalt Landsfaderen for sine evner til å bygge det moderne Norge etter den andre verdenskrig[trenger referanse]. Norge er fortsatt påvirket av politikken fra hans perioder som statsminister[trenger referanse].

Forfatteren Kåre Holt har i ettertid fortalt at da han skrev sin historiske romantrilogi Kongen om Kong Sverre, brukte han sine inntrykk av Einar Gerhardsens personlighet og lederadferd i skildringene av kongen.

Gerhardsen kom den 17. desember 2005 på andreplass, etter kong Olav V, i en direktesendt kåring av århundrets nordmann hvor seerne på NRK avga stemmer.[13] De andre finalistene var Thor Heyerdahl, Kim Friele og Erik Bye.

I 1997 gjennomførte journalist Kjell Cordtsen en undersøkelse blant norske historikere, journalister og statsvitere og ba dem rangere omdømmet (eller storheten) til norske statsministre fra Christian Michelsen til Thorbjørn Jagland.[14] Rangeringen viste at Einar Gerhardsen hadde høyest omdømme av alle landets statsministre.[15] Statistiske modeller av statsministres omdømme viser at omdømmet kan predikeres ut fra lengden på deres tid som statsminister og omfanget på arbeidsledigheten.[16]

Utmerkelser m.v.[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Tillitsmannen – en håndbok for tillitsvalgte, 1931
  • Fellesskap i krig og fred: Erindringer 1940–45, 1970
  • Samarbeid og strid: Erindringer 1945–55, 1971
  • I medgang og motgang: Erindringer 1955–65, 1972
  • Unge år, 1974
  • Mennesker og politikk : Erindringer 1965–78, 1978

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aftenposten: «Gerhardsen ville samarbeide med tyskerne»
  2. ^ «Gerhardsen ville samarbeide med tyskerne» Aftenposten 20.oktober 1999 s.6.
  3. ^ Slagstad, Rune: De nasjonale strateger, side 362
  4. ^ a b Francis Sejersted 1984, s. 193
  5. ^ Gerhardsen, Rune: Du er faren min likevel?, side 173
  6. ^ Gerhardsen, Einar: Mennesker og politikk, side 78
  7. ^ «I 1985, i en alder av 88 år, skrev Einar Gerhardsen et sterkt og personlig brev til Haakon Lie der han beklaget oppgjøret på landsmøtet i 1967. Det skuffet Einar Gerhardsen enormt at Haakon Lie ikke besvarte brevet. Arbeiderbevegelsens to store kjemper ble aldri forsont.» Arne Strand i nekrolog over Haakon Lie, Dagsavisen 25. mai 2009.
  8. ^ Rossavik, Frank: Stikk i strid. Ein biografi om Einar Førde, side 104 og 105
  9. ^ Gerhardsen, Rune: Du er faren min likevel, side 258
  10. ^ Bjerke, Per-Arne og Ekeberg, Jan Ove: Statsministeren – makten og mennesket, side 92 og 93
  11. ^ Teigene, Ingolf Håkon og Hansson, Steinar: Makt og Mannefall
  12. ^ Lie, Haakon: ...slik jeg ser det 2
  13. ^ NRK: Store norske
  14. ^ Cordtsen, Kjell. 1997. "Gerhardsen til topps, Jagland til bunns." VG, 12. oktober, 21-5.
  15. ^ *Her er statsministrenes karakterbok VG 14, juni 2009
  16. ^ Grendstad, Gunnar, and Jon Dagsland Holgersen. 2009. "Varighet og Velstand. En prediksjonsmodell for ettermælet og omdømmet til de norske statsministrene i det 20. århundre." Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 25 (2):99-124.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]