Det nordtyske forbund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Norddeutscher Bund (tysk)
Det nordtyske forbund
Konføderasjon
Flag of Germany (3-2 aspect ratio).svg
1866 – 1871 Flag of the German Empire.svg
Flagg Våpen
Forbundets flagg Våpen
Plasseringa til Det nordtyske forbund
Den røde linjen markerer grensene for Det nordtyske forbund
Hovedstad Berlin
Styreform Konføderasjon av selvstendige monarkier
President
 - 1866-1871 Vilhelm I
Forbundskansler
 - 1866-1871 Otto von Bismarck
Lovgivende forsamling Riksdagen
Historisk periode 1800-tallet
 - Den østerriksk-prøyssiske krig 1866
 - Det tyske forbund oppløst 16. april 1866
 - Den fransk-prøyssiske krig 10. mai 1871
 - Etablering av Det tyske keiserrike 18. januar 1871
I dag en del av Danmark Danmark
Tyskland Tyskland
Litauen Litauen
Polen Polen
Russland Russland

Det nordtyske forbund (Norddeutscher Bund) var en union av stater som eksisterte 18671871 mellom oppløsningen av Det tyske forbund og den tyske riksgrunnleggelse.[1]

Etablering[rediger | rediger kilde]

Under Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 annekterte Preussen alle områder nord for elven Main som hadde vært under kontroll av deres motstandere, blant annet Hannover og Schleswig-Holstein,[2] med unntak av Sachsen, Hessen-Darmstadt, Sachsen-Meiningen og Reuss eldre linje. Også de nordlige delen av Bayern ble heller ikke berørt. For å sikre fremtidig støtte fra Østerrike, sørget Bismarck for at det ble sluttet en moderat fredsavtale.[3]

Prøyssisk dominans[rediger | rediger kilde]

En felles funksjon var postvesen

Preussen hadde 80 % av den totale befolkningen[4] og var den dominerende enheten.[2] Seieren mot Østerrike og dens allierte styrket Bismarcks innenrikspolitiske stilling,[3] og de nasjonalliberale innen Preussen ga da opp sin opposisjon mot Bismarck og gikk over til å støtte ham i håp om å få til en tysk samling og etablere en sterk og liberal stat.[2]

Det nordtyske forbund var først og fremst en handelsunion, og sementerte prøyssisk kontroll over de 22 statene i Nord-Tyskland,[5] nord for Mainlinjen.[1] Gjennom tollunionen ble denne kontrollen utvidet sydover.[6]

Den prøyssiske dominansen ble også formalisert gjennom landets representasjonen i forbundets politiske organer, nedfelt i forbundets forfatning.

Forfatningen[rediger | rediger kilde]

Fra det konstituerende møtet i forbundets Riksdag, 24. februar 1867
Orlogsflagg Det nordtyske forbund

Konstituerende Riksdag[rediger | rediger kilde]

Det ble 12. februar 1867 gjennomført et valg til en konstituerende Riksdag som skulle utarbeide og vedta en ny forfatning. Denne Riksdagen ble åpnet 24. februar i Berlin av den prøyssiske kongen Vilhelm I.

Den nye konstitusjonen[rediger | rediger kilde]

Den nye forfatningen (Norddeutsche Bundesverfassung) ble vedtatt 16. april, kunngjort 24. juni og satt i kraft fra 1. juli.

Allmenn stemmerett[rediger | rediger kilde]

Denne innebar en større endring i forhold til tidligere, da Riksdagen ble valgt gjennom alminnelig stemmerett.[3] Dette var fra Bismarcks side både en innrømmelse overfor de demokratiske strømningen i samtiden, men også et forsøk på å sikre seg støtte fra landarbeiderne mot den liberale borgerlige opposisjon.[3]

Maktfordeling[rediger | rediger kilde]

Den prøyssiske kongen var den konstitusjonelle lederen, mens det utøvende makten lå hos en forbundskansler («Bundeskanzler»), som i hele forbundets levetid var Otto von Bismarck.

Medlemsstatene var representert i forbundsrådet («Bevollmächtigte zum Bundesrat»), som ble dominert av Preussen gjennom deres 17 stemmer av totalt 43, og Preussen hadde gjennom dette vetorett.[7] Forbundsrådet utgjorde sammen med den folkevalgte Riksdagen den lovgivende og bevilgende myndighet.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Denne var i hovedsak identisk med den forfatningen som ble tatt i bruk for keiserriket fra 16. april 1871. Denne forfatningen utgjorde slik en basis for det senere moderne Tyskland.[1]

Avvikling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tysklands samling

Det nordtyske forbund ble under Tysklands samling avløst av Det tyske keiserrike etter forbundets seier i Den fransk-prøyssiske krig.[1] Dette skjedde ved at Kongeriket Bayern, Kongeriket Württemberg, Storhertugdømmet Baden sammen med de delene Storhertugdømmet Hessen som ikke hadde sluttet seg til forbundet, gikk sammen med statene i forbundet og dannet Det tyske keiserrike.

Vilhelm I ble som prøyssiske konge keiser med tittelen tysk keiser, og ikke keiser av Tyskland, siden Østerrike ikke var med i denne lilletyske løsning.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Den Store Danske
  2. ^ a b c Tyskland – splittelse og samling 1848–70, Store norske leksikon
  3. ^ a b c d Bismarck, Store norske leksikon
  4. ^ Hajo Holborn: A History of Modern Germany, 1840–1945 (1969) sidene 194-99
  5. ^ Holborn: A History of Modern Germany, 1840–1945 sidene 201–202
  6. ^ Dagsavisen, nye meninger, 16. november 2010, besøkt 18. august 2011
  7. ^ Peter Häberle: Jahrbuch des öffentlichen Rechts der Gegenwart: das öffentliche Recht der Gegenwart, Neue Folge, bind 53, Mohr Siebeck, Tübingen 2005, ISBN 3-16-148622-6, S. 226, 233 f. Fn 126.