Samvirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Samvirke (forkortet SA) eller kooperasjon er en organisasjonsform for økonomisk virksomhet. Prinsippet for samvirke er at de som driver produksjonen eller drar nytte av den, også skal lede den, slik at overskuddet ikke tilfaller utenforstående kapitaleiere.

Ukjent mann holder tale på arrangement for Oslo samvirkelag, Advokat Dehlis plass 15. mars 1949

Typer samvirke[rediger | rediger kilde]

En skiller mellom fire former for samvirke:

  • Produksjonssamvirke, der arbeiderne sammen eier en produksjonsbedrift.
  • Produsentsamvirke eller salgssamvirke, der produsentene sammen eier videreforedlingsbedrifter eller salgsleddet.
  • Forbrukersamvirke, der kjøpere går sammen om å danne salgsledd og eventuelt produksjonsbedrifter.
  • Innkjøpssamvirke, der produsenter sammen eier innkjøpsledd som kjøper inn driftsmidler.

Produksjonssamvirke er mindre vanlig i land med kapitalistisk økonomi, mens produsent- og forbrukersamvirke kan finnes i alle økonomiske systemer.

Samvirke i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge er det mest salgs- og forbukersamvirke. De norske samvirkeorganisasjonene har en felles bakgrunn i den såkalte Rochdaletradisjonen, etter det samvirket som ble startet i Rochdale i England i 1844. Av de fjorten opprinnelige Rochdale-prinsippene er det spesielt fire som går igjen som de grunnleggende samvirkeprinsippene i Norge.

  1. Det praktiseres åpent medlemskap, det vil si at alle som driver den aktuelle virksomheten kan være medlemmer.
  2. Det er en demokratisk kontroll med styrende organer, ved at hvert medlem har én stemme.
  3. Det benyttes en begrenset kapitalrente, det vil si at det kan deles ut midler etter innskutt kapital, men da etter en fast rentesats.
  4. Utbytte deles ut etter deltagelse, og ikke etter innskutt kapital. I forbrukersamvirket deles for eksempel utbytte ut etter medlemmenes samlede kjøp i løpet av året, mens i meierisamvirket utbetales en eventuell bonus etter levert melkemengde.

Ulike samvirkeforetak må tilpasse seg konkurransesituasjonen på ulike måter. Forbrukersamvirket ved Coop Norge SA konkurrerer med kapitalistiske selskaper i sin bransje, og har de samme behov for kapital og stadig omstilling som disse. På 1950-tallet i Norge var det NKLs samvirkelag og ikke private kjøpmenn som gikk lengst i moderniseringstiltak som selvbetjent butikk og sentral innkjøpsordning.[1]

Noe annerledes er det for samvirkeforetak som er gitt lovbestemt kontroll med et marked, som er tilfellet med en del av landbrukssamvirket. Disse foretakene har ikke alltid det samme presset på seg til å investere. Til gjengjeld blir de belastet med kostnadene til markedsregulerende tiltak ved en eventuell overproduksjon.

Innenfor produksjons- og salgssamvirket kan en av og til se interessemotsetninger mellom store og små deltagere. For eksempel opplevde skogeiersamvirket en splittelse da en gruppe større skogeiere brøt ut og dannet Skogeierforeningen av 1952. I forbrukersamvirket er ikke slike interessemotsetninger noe problem.

Felleskjøpet er eksempel på innkjøpssamvirke, der bøndenes behov for driftsmidler som gjødsel, maskiner og redskaper kjøpes inn til vilkår som oppnås gjennom store innkjøp.

Fremveksten av samvirkeforetak i Norge[rediger | rediger kilde]

De første samvirkeforetakene må sees i sammenheng med fremveksten av pengeøkonomien. Det ble behov for videreforedling og salg av egne produkter og organiserte innkjøp. I Norge var det særlig i siste halvdel av 1800-tallet at samvirket ble bygget ut. De første samvirkeforetakene sto alene, og var ofte ikke i stand til å stå imot økonomiske tilbakeslag. Det trengtes også en del forsøk før en fant frem til den beste måten å samarbeide på. Dette er spesielt tydelig for boligkooperasjonen, der det ble med noen få enkeltstående tiltak inntil boligbyggingen og driften ble atskilt i boligbyggelag og borettslag.

Veksten i samvirkebevegelsen ble sterkere og jevnere i første halvdel av 1900-tallet. I stor grad vant samvirket frem med støtte i parlamentariske organer. Som svar på krisen som rammet primærnæringene i mellomkrigstiden, ble det vedtatt lover som direkte eller indirekte ga salgssamvirket kontroll over markedet for viktige varer. Boligsamvirket og forbrukersamvirket har ofte fått tildelt tomter av kommunestyrene.

Eksempler på samvirkeforetak[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Cooperatives – bilder, video eller lyd