Den tyske demokratiske republikks historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
DDR grunnlegges, 9. Folkerådsmøte 1949 i Berlin
Den Tyske Demokratiske Republikks flagg, 1959–90

Den Tyske Demokratiske Republikk, DDR, eksisterte fra 1949 til 1990. Den bestod av de områdene som i dag er Mecklenburg-Vorpommern, Brandenburg, Berlin (unntatt Vest-Berlin), Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen i staten Tyskland.

Tilblivelse, 1945-1949[rediger | rediger kilde]

Den tyske deling[rediger | rediger kilde]

Allierte okkupasjonssoner i Tyskland, 1947. Territoriene øst for Oder-Neisse-linjen, under polsk og sovjetisk administrasjon, er vist som hvite og det er også Saar-protektoratet. Berlin er multinasjonal sone innenfor den sovjetiske sonen.

Jaltakonferansen[rediger | rediger kilde]

Jaltakonferansen i februar 1945 ble USA, Storbritannia og Sovjetunionen enige om å dele Tyskland inn i okkupasjonssoner. En evaluering av hvor store områder de ulike armeer fra de tre maktene sannsynligvis ville ta kontroll over ble grunnlaget for de respektive linjer som ble dratt opp på konferansen. Det ble også bestemt at en «Komitee for oppdeling av Tyskland» skulle settes opp. Hensikten var å bestemme hvorvidt Tyskland skulle deles opp i ulike nasjoner og i tilfelle hvilke grenser disse nye nasjonene skulle ha. Etter Tysklands overgivelse tok den Allierte Kontrollkommisjonen regjeringsmakt i Tyskland. Økonomisk demilitarisering var imidlertid hver okkupasjonssones ansvar individuelt.

Oder-Neisselinjen

Potsdamkonferansen[rediger | rediger kilde]

Potsdamkonferansen i juli/august 1945 anerkjente offisielt okkupasjonssonen og bekreftet jurisdiksjonen den sovjetiske militæradministrasjonen i Tyskland (på tysk: SMAD) hadde fra elvene Oder og Neisse til demarkasjonslinjen. Den sovjetiske okkupasjonssonen besto av de tidligere områdene Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen. Byen Berlin ble satt under kontroll av de fire maktene. Det tyske territoriet øst for Oder-Neisse-linjen, lik i størrelse med SBZ, ble gitt til Polen og Sovjetunionen for defacto anneksjon. Millioner av tyskere som fortsatt levde i disse områdene ble over en periode over flere år uvisst og erstattet med polske og sovjetiske settlere. Anslag over dødsofre som resultat av fordrivelsen går fra hundretusener til flere millioner. I DDR ble eufemismen «forflytning» offisielt brukt for å beskrive hendelsene for å tone ned fiendtlighet mot samarbeidspartneren og Warszawapaktenlandet Polen.


DDR-frimerke fra 1951 som hedrer Oder-Neisse-linjen som en fredsgrense, med presidentene Wilhelm Pieck (DDR) og Bolesław Bierut (Polen)

De sosiale effektene av voldtekt[rediger | rediger kilde]

Norman Naimark skriver i "The Russians in Germany: A History of the Soviet Zone of Occupation, 1945-1949." at selv om det nøyaktige antall kvinner og piker som ble voldtatt av soldater fra den sovjetiske hær i månedene før og årene etter kapitulasjonen aldri vil bli kjent, er det sannsynlig at det dreier seg om hundretusenvis og kanskje så mange som de to millionene som Barbara Johr kommer frem til i «Befreier und Befreite». Mange av disse ofrene ble voldtatt flere ganger. Naimark slår fast at ikke bare kom hvert offer til å bære med et trauma for resten av livet, det skapte også et traume i den østtyske nasjon. Naimark konkluderer:«Den sosiale psykologi hos kvinner og menn i den sovjetiske okkupasjonssonen var preget av forbrytelsen voldtekt fra de første dager av okkupasjonen, gjennom grunnleggelsen av DDR høsten 1949 inntil-kan man hevde-i dag.»"[1]

Erstatninger[rediger | rediger kilde]

Omflyttningspolitikk for «overskuddsprodukter» fra tysk tungindustri.

Hver okkupasjonsmakt tok kontroll i hver sin sone fra juni 1945. Maktene fulgte opprinnelig en felles tysk politikk og fokusert på denazifisering og demilitarisering for å forberede en restaurasjon av en demokratisk tysk nasjonstat. Etterhvert, imidlertid, gled de vestlige sonene og den sovjetiske fra hverandre økonomisk, ikke minst fordi sovjeterne i langt større grad beslagla tysk industri som en form for krigserstatning. Erstatning ble offisielt erklært som et felles mål av de allierte fra 2. august 1945. Man så da bort i fra det som så langt allerede var beslaglagt. I henhold til data fra sovjetiske UD organiserte sovjetiske tropper særlige trofeebattaljoner som fjernet 1,28 millioner tonn av materiale og 3,6 millioner tonn utstyr (store kvanta jordbruksprodukter er her ikke tatt med).[2]

Ingen enighet om erstatninger kunne oppnås på Potsdamkonferansen men i desember 1947 ble det klart at vestlige regjeringer var uvillige til å gå med på det sovjetiske kravet om 10 milliarder dollar i erstatning, et krav sovjeterne satte i perspektiv ved å beregne den totale skaden krigen hadde kostet til 128 milliarder dollar.[3](I kontrast til dette beregner tyskerne at det totale tap av tysk eiendom på grunn av de flyttinger av grenser russerne utførte og fordrivelsen av tyskere har kostet 355,3 milliarder DM.[4] Som resultat av dette søkte den sovjetiske okkupasjonsmakten å presse ut 10 milliarder dollar fra sin sone i tillegg til trofeefjerningen; Naimark antok i 1995 at ved begynnelsen av 1950-tallet hadde 10 milliarder dollar blitt overført i form av varer , inkludert 17 000 fabrikker i 1945 og 1946, noe som utgjorde en tredjedel av den produktive kapital i den sovjetiske okkupasjonssonen.[5]

I de vestlige sonene fortsatte nedmonteringen og ødeleggelsen av tysk industri inntil 1951 i henhold til den flere ganger modifiserte «Tysk Industrinivå-avtalen» som var inngått i forbindelse med Potsdamkonferansen. I denne avtalen ble Tyskland sett på som en enhet som skulle forandres til en nasjon med «jordbruks- og lett industriøkonomi». Fra slutten av 1948 hadde USA nedmontert eller ødelagt alle krigsrelaterte produksjonsenheter i sin okkupasjonssone.[2] I henhold til avtalene med Sovjetunionen ble sendinger av nedmonterte industriinstallasjoner fraktet østover fra 31. mars 1946. Avtalen slo fast at Sovjet til gjengjeld skulle sende råmaterialer som mat og tømmer til de vestlige sonene. Siden dette ikke ble gjort stanset USA sendingene sine. Denne hendelsen ble senere brukt i kald krig-propagandaen, selv om det ble klart at hovedgrunnene til at sendingene ble stanset ikke var å finne i Sovjets oppførsel men heller i fransk stahet.[6] Eksempler på materiale mottatt av Sovjet var utstyr fra Kugle-Fischer kulelagerfabrikk ved Schweinfurt, den underjordiske Daimler-Benz flymotorfabrikken ved Obrigheim, Deschimag verftet ved Bremen-Weser og Gendorf-kraftverket.[3],[4]

Militær industri, industri eid av staten, av nazister og krigsforbrytere ble konfiskert av sovjetiske okkupasjonsmyndigheter. Disse utgjorde rundt 60 prosent av total industriproduksjon i den sovjetiske okkupasjonssonen. Mesteparten av tungindustrien, som utgjorde 20 prosent av den totale produksjon, ble konfiskert av Sovjet som erstatning og sovjetiske aksjeselskaper ble dannet. De gjenværende konfiskerte industrieiendommene ble nasjonalisert, noe som lot det være igjen ca 40 prosent av den totale industrielle produksjon i private hender.

Reformer i jordbruket[rediger | rediger kilde]

Jordbruksreformen ("Bodenreform") innebar ekspropriasjon av alt land som hadde tilhørt nazister og krigsforbrytere og begrenset privat eierskap til en 1 km².. Rundt 500 junkereiendommer ble omgjort til kollektivbruk (Tysk: Landwirtschaftliche Produktionsgenossenschaft -LPG-) og mer enn 30,000 km² ble utdelt blant 500 000 landarbeidere, småbønder og flyktninger. Det ble også satt opp statlige gårder som ble kalt Volkseigenes Gut (Statseid eiendom).

Politiske spenninger[rediger | rediger kilde]

Voksende økonomiske forskjeller kombinert med økende politisk spenning mellom USA og Sovjetunionen (som etterhvert ville utvikle seg til den kalde krigen) manifesterte i avslaget fra SMAD i 1947 angående USAs tilbud om å få hjelp via Marshallplanen. I mars 1948 møttes representanter fra USA, Storbritannia og Frankrike i London og ble enige om å forene de vestlige okkupasjonssonene og etablere en vesttysk stat. Sovjetunionen svarte ved å trekke seg fra det allierte kontrollrådet og forberedte seg på å opprette en østtysk stat. Delingen av Tyskland ble gjort klarere ved valutareformen av 20. juni 1948 som var begrenset til den vestlige sonen. Tre dager senere ble en egen valuta introdusert i den sovjetiske sonen. Introduksjonen av den vestlige Deutsche Mark i de vestlige sektorene i Berlin mot den sovjetiske øverstkommanderendes vilje, ledet Sovjetunionen til å starte Berlinblokaden i et forsøk på å få kontroll over hele Berlin. De vestlig allierte besluttet å forsyne Vest-Berlin via en luftbro. Dette pågikk i elleve måneder inntil Sovjetunionen hevet blokaden 12. mai 1949.

Politisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Et dekret fra SMAD 10. juni gav tillatelse for dannelsen av antifascistiske demokratiske politiske partier i SBZ: valg til nye statsorganer skulle være i oktober 1946. En demokratisk-antifascistisk koalisjon, som inkluderte KPD, SPD, det nye østtyske CDU og LDPD, ble dannet i juli 1945. KPD med 600 000 medlemmer, ledet av Wilhelm Pieck og SPD med 680 000 medlemmer, ledet av Otto Grotewohl ble sammenslått i april 1946 og ble til SED. I valget i oktober 1946 fikk SED rundt 50 prosent av stemmene i hver stat i SBZ. I Berlin, som fortsatt var udelt, hadde SPD motsatt seg sammenslåingen og førte en valgkamp på egen hånd. De oppnådde der 48,7 prosent av stemmene og sikret slik en stor valgseier der SED kun fikk 19,8 prosent og således kom på tredje plass i oppslutning, slått både av SPD og CDU.

Da det ble klart at en vest-tysk regjering ville bli etablert ble det organisert et «valg» til en Folkekongress holdt i SBZ i mai 1949. Men i stedet for å kunne velge mellom kandidater kunne de som stemte kunne si ja eller nei til en allerede ferdig oppstilt liste. Disse enhetslistene bestod av representanter fra alle partier såvel som masseorganisasjoner kontrollert av SED. To andre partier, Bøndenes Demokratiske Parti (DBP) og Nasjonal-demokratisk Parti (NDPD), dannet for å få stemmer fra bønder og tidligere nazister, fikk også tillatelse til å være med. Ved å sikre at kommunistene hadde flertall blant representanter på enhetslistene bestemte SED på forhånd sammensetningen av Folkekongressen. I henhold til offisielle resultater hadde to tredjedeler av velgerne godkjent enhetslisten. I etterfølgende valg ble som regel en 99 prosents oppslutning resultatet.

SED organiserte seg selv setter det sovjetisk-inspirerte idealet «Et parti av en ny type». For å oppnå dette ble Walter Ulbricht generalsekretær og det ble grunnlagt et politbyrå, et sekretariat og en sentralkomite. SED bekjente seg til marxismen-leninismen og den internasjonale klassekamp.

Mange tidligere medlemmer av SPD og noen kommunistiske talsmenn for en sosialdemokratisk vei til sosialisme ble utvist fra SED.

Middelklassepartiene CDU og LDPD ble svekket av opprettelsen av de to nye partiene NDPD og DBP. SED sørget for at det selv var overrepresentert i masseorganisasjoner og kanskje viktigst; i fagorganisasjonen FDGB.

Partisystemet var laget for å tillate at tidligere NSDAP-tilhengere som tidligere hadde gått med i Den Nasjonale Front (en organisasjon laget av emigranter og tyskere i sovjetisk krigsfangenskap under den annen verdenskrig) nå kunne gå inn igjen i politikken. Politisk denazisfisering i SBZ var således behandlet mer gjennomsiktig enn i de vestlige sonene der emnet snart ble nedprioritert i forhold til hva som var praktisk.

I november 1948 tok Den tyske økonomiske kommisjon (Deutsche Wirtschaftskomission—DWK) administrativ ledelse. Fem uker etter at Forbundsrepublikken Tyskland var erklært opprettet dannet DWK 7. oktober 1949 en provisorisk regjering og erklærte at DDR var opprettet. Wilhelm Pieck, partileder fra KPD, ble valgt til landets første president. 9. oktober 1949 la Sovjetunionen ned sitt hovedkvarter i Øst-Berlin og overgav deretter militær myndighet til den nye tyske staten.

Tidlige år, 1949–54[rediger | rediger kilde]

SED som ledende parti[rediger | rediger kilde]

SEDs logo.

SED kontrollerte Den Nasjonale Front, en sammenslutning av alle politiske partier og masseorganisasjoner som sørget for at landet fremsto med politisk pluralisme. Konstitusjonen fra 1949 etablerte formelt en demokratisk føderal republikk og dannet et "Overhus" som ble kalt Landerkammer og et "Underhus" kalt Volkskammer. Volkskammer var etter konstitusjonen DDRs høyeste statlige organ og ble gitt lovgivende myndighet. SED kontrollerte Ministerrat og reduserte derfor Volkskammers lovgivende funksjon til en ren sandpåstrøervirksomhet. Valg til Volkskammer foregikk ved at velgere kunne si ja eller nei til en liste av forhåndsgodkjente kandidater som var satt opp av Den Nasjonale Front.

SEDs tredje partikongress foregikk i juli 1950 og la vekt på industriell fremgang. Den industrielle sektoren som sysselsatte 40 prosent av den arbeidene befolkningen ble nasjonalisert, noe som førte til dannelsen av såkalte Folkeeide Bedrifter (Tysk:Volkseigener Betrieb-VEB). Disse foretakene inkorporerte 75 prosent av den industrielle sektor. Den første femårsplanen (1951–1955) introduserte sentralisert statlig planlegging; den vektla høye produksjonskvoter for tungindustrien og økt arbeidsproduktivitet.Presset planen skapte førte til en økt utvandring av østtyske borgere til Vest-Tyskland.

Den andre partikonferansen (mindre viktig enn partikongressen) samlet seg 9. – 12- juli 1952. 1565 delegater , 494 gjestedelegater og over 2500 gjester fra DDR og mange andre land deltok. Under konferansen ble en ny økonomisk politikk annonsert; «Den Planlagte Konstruksjon av Sosialisme». Planen medførte å styrke den statseide sektoren av økonomien og ytterligere fremme den enhetlige sosialistiske planleggingens prinsipper og å bruke sosialismens teorier om økonomi systematisk.

En lov vedtatt av Volkskammer i 1950 slo fast at myndighetsalderen ble senket fra 21 til 18. Kirkene, som ble forsikret om at de hadde religiøs frihet, ble i realiteten utsatt for stort press. For å svare på dette plasserte Cardinal von Preysing, Biskop av Berlin, SED under episkopalt bann. Det var også andre indikasjoner på opposisjon, også innenfra regjeringen. Høsten 1950 ble flere prominente medlemmer av SED ekskludert og arrestert for "sabotasje" og for å "mangle tiltro på Sovjetunionen". Bland dem var visejustisminister Helmut Brandt, Volkskammers visepresident Joseph Rambo, assistent for Gerhard Eisler; Bruno Foldhammer og redaktøren Lex Ende. På slutten av 1954 ble det laget et utkast for en ny familielov med henblikk på å ytterligere motarbeide foreldres kontroll med barn.

I 1951 lå tallene for de som hver måned drog fra landet mellom 11 500 og 17 000. I 1953 var gjennomsnittet på menn, kvinner og barn som drog hver måned på 37 000.

17. juni 1953[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Folkeoppstanden 17. juni 1953

Stalin døde i mars 1953. I juni annonserte SED (med håp om at arbeiderene skulle oppnå en høyere levestandard, en «Ny Kurs» som erstattet den «Planlagte Konstruksjonen av Sosialismen». «Den Nye Kurs» i DDR var basert på den økonomiske politikken somvar initiert av Georgij Malenkov i Sovjetunionen. Hans politikk, som hadde forbedring i levestandard som siktemål, vektla et skifte mot investeringer i lettindustri og handel og et større tilbud i forbruksvarer. SED satte i gang et program for å lette den vanskelig økonomiske situasjonen i tillegg til å skifte fokus fra tungindustri til forbruksvareproduksjon. Dette førte til en reduksjon av produksjonskvoter og skatter.

Mens den «Nye Kurs» økte forbruksvarene var det fortsatt høye produksjonskvoter. Da arbeidskvotene ble hevet i 1953 førte det til oppstanden i juni samme år. Streiker og demonstrasjoner fant sted i de største industrielle sentrene. Arbeiderne krevde økonomiske reformer. Volkspolizei og den sovjetiske armee slo ned oppstanden der omtrent hundre mennesker ble drept.

Økende uavhengighet[rediger | rediger kilde]

I 1954 garanterte Sovjetunionen DDR uavhengighet og den sovjetiske kontrollkommisjonen i Berlin ble oppløst. På denne tiden var alle erstatninger betalt og SAG hadde blitt plassert under øst-tysk eierskap. De fem områdene som hadde utgjort det området som ble DDR var blitt oppløst og erstattet med femten distrikter (Bezirke) i 1952; USA, Storbritannia og Frankrike anerkjente ikke det femtende distriktet: Øst-Berlin. DDR tok aktiv del i Comecon fra 1950. I september 1955 ble Ministerratleder Otto Grotewohl invitert til Moskva og der skrev han under en avtale med Sovjet som virket fra 6. oktober. I henhold til denne avtalen var DDR fra da av «fri til å avgjøre spørsmål om innenriks- og utenriksspørsmål, inkludert relasjoner med Vest-Tyskland så vel som med andre stater.»

Selv om sovjetiske styrker ville forbli i landet skulle de etter avtalen ikke blande seg inn i DDRs indre sosiale og politiske anliggender. De to regjeringene skulle styrke de økonomiske, vitenskapelig-tekniske og kulturelle forbindelser mellom dem og skulle rådføre seg med hverandre i spørsmål som angikk dem.

I 1956 ble NVA opprettet og DDR ble medlem av Warszawapakten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norman M. Naimark. The Russians in Germany: A History of the Soviet Zone of Occupation, 1945-1949. Harvard University Press, 1995. ISBN 0-674-78405-7 pp. 132,133
  2. ^ Naimark (1995), The Russians in Germany, p167
  3. ^ Naimark (1995), The Russians in Germany, p168
  4. ^ Manfred Görtemaker, Geschichte der Bundesrepublik Deutschland: Von der Gründung bis zur Gegenwart, C.H.Beck, 1999, p.171, ISBN 3406445543 [1]
  5. ^ Naimark (1995), The Russians in Germany, p169
  6. ^ John Gimbel, "The American Reparations Stop in Germany: An Essay on the Political Uses of History"


Se også[rediger | rediger kilde]