Angela Merkel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Angela Merkel
Angela Dorothea Merkel
Angela MerkelAngela Dorothea Merkel
Født 17. juli 1954 (60 år)
Hamburg
Ektefelle Joachim Sauer
Yrke Fysiker
Parti CDU
Tysklands forbundskansler
2005
Regjering Merkel I, Merkel II, Merkel III
Forgjenger Gerhard Schröder
CDUs leder
2000
Forgjenger Wolfgang Schäuble
Tysklands miljø- og atomsikkerhetsminister
19941998
Regjering Kohl V
Forgjenger Klaus Töpfer
Etterfølger Jürgen Trittin
Tysklands familieminister
19911994
Regjering Kohl IV
Forgjenger Hannelore Rönsch
Etterfølger Claudia Nolte
Signatur
Angela MerkelAngela Dorothea Merkel sin signatur

Angela Dorothea Merkel (født 17. juli 1954 i Hamburg i Tyskland) er en tysk kristendemokratisk politiker. Hun har vært leder for CDU siden 10. april 2000 og Tysklands forbundskansler siden 22. november 2005. I 2007 var hun også vert for G8-toppmøtet og president for Det europeiske råd. Forbes Magazine utpekte henne hvert år fra 2006 til 2009 til den mektigste kvinnen i verden. Hun blir betraktet som Europas viktigste politiker.[1]

Merkel er utdannet fysiker og startet sin politiske karrière som pressetalskvinne i Lothar de Maizières kristeligdemokratiske regjering etter den demokratiske revolusjonen i DDR i 1989. Etter Tysklands gjenforening i 1990 ble hun innvalgt i Forbundsdagen for delstaten Mecklenburg-Vorpommern, og som Helmut Kohls protegé ble hun gitt en ministerpost i det føderale kabinettet allerede året etter. Hun var familieminister fra 1991 til 1994 og deretter miljø- og atomsikkerhetsminister frem til Kohls liberal-konservative koalisjonsregjering gikk av etter valget i 1998.

Merkel ble nestleder i CDU i 1991 og i 1998 ble hun generalsekretær i partiet. Som følge av finansieringsskandalen i partiet kunne hun utmanøvrere alle konkurrenter og ble valgt til partileder i 2000. Hun tok over som opposisjonsleder i parlamentet i 2002, og kunne danne regjering i storkoalisjon med SPD etter valget i 2005, som Tysklands første kvinnelige kansler. Etter forbundsdagsvalget i 2009 gikk CDU-CSU i koalisjon med FDP og Merkel ble 28. oktober 2009 for andre gang valgt til Tysklands forbundskansler.[2]

Merkel har som regjeringssjef særlig markert seg på den internasjonale arena, og spilte som president i Det europeiske råd en nøkkelrolle i forhandlingene om Lisboa-traktaten og utarbeidelsen av Berlin-erklæringen. Hun har også forbedret Tysklands tradisjonelle gode forhold til USA, etter uenigheten om Irakkrigen under forgjengeren Gerhard Schröder. I innenrikspolitikken har en helsereform og energipolitikken vært sentrale temaer.

Hun har mottatt flere priser for sitt arbeid for bl.a. demokrati, menneskerettigheter, miljøvern og europeisk samarbeid, blant dem Karlsprisen.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Merkel ble født i Hamburg som datter av Horst Kasner, en luthersk prest opprinnelig fra Berlin, og Herlind Jentzsch, en lærerinne i engelsk og latin opprinnelig fra Danzig. Hun har også røtter fra Elbing i Øst-Preussen, og en av besteforeldrene var av polsk opprinnelse.

Rådhuset i Templin

Få uker etter at hun ble født, flyttet familien til DDR, hvor faren fikk en stilling som sogneprest i Quitzow ved Perleberg i Brandenburg. På denne tiden var det fremdeles mulig å flytte mellom øst- og vestsonen. Familien bodde i presteboligen i Quitzow, konfrontert med den vanskelige situasjonen for kristne og for kirken i DDR.

Tre år senere flyttet familien til byen Templin, hvor faren sammen med Andreas Rosenbaum bygget opp et pastoralkollegium, et kirkelig videreutdannelsesseminar. Pastoralkollegiet holdt til i den såkalte Skoggården utenfor bysenteret i Templin. Horst Kasner arbeidet ikke lenger som sogneprest, men som leder for pastoralkollegiet, en viktig posisjon i den protestantiske kirken i Berlin-Brandenburg. Moren fikk yrkesforbud i DDR-skolevesenet, og brukte derfor tiden på å undervise sine egne barn.

I 1961 begynte Angela Kasner på den polytekniske overskolen i Templin. Hun ble medlem av Junge Pioniere, barneorganisasjonen i den kommunistiske masseorganisasjonen Freie Deutsche Jugend (FDJ). På skolen gjorde hun det spesielt godt i matematikk og russisk. Hun deltok ikke i den kommunistiske Jugendweihe for sin årgang, men ble 3. mai 1970 kirkelig konfirmert i St. Maria-Magdalenen-Kirche i Templin. I 1973 tok hun Abitur (artium) med gode karakterer som gav henne mulighet til å studere ved universitetet.

Studium i Leipzig[rediger | rediger kilde]

Allerede i skoletiden bestemte hun seg for å studere fysikk ved universitetet i Leipzig. I likhet med de fleste andre studenter fortsatte hun å være aktiv i FDJ. Under studiet møtte hun sin første mann, Ulrich Merkel. De ble kirkelig gift 3. september 1977 i Templin, og hun tok da mannens navn. Angela Merkel ble regnet for en flittig student. Hun ble ferdig med hovedfag i fysikk i 1978.

Vitenskapelig arbeid (1978–1989)[rediger | rediger kilde]

Etter studiet flyttet hun med sin mann til Øst-Berlin, hvor hun fikk en stilling ved Zentralinstitut für Physikalische Chemie (ZIPC), en del av Akademie der Wissenschaften. Hun ble skilt fra sin mann i 1982 etter et års separasjon, men beholdt mannens navn. Ved ZIPC arbeidet Merkel med teoretisk kjemi, og tok doktorgraden i 1986. Etter doktorgraden ble hun tilknyttet prosjekter innen analytisk kjemi. Under årene ved ZIPC var Merkel fortsatt aktivt FDJ-medlem og blant annet «sekretær for agitasjon og propaganda». Hun har selv beskrevet dette arbeidet som «kulturarbeid». Hun var ikke politisk aktiv utover dette. På instituttet ble hun kjent med kjemikeren Joachim Sauer, som hun giftet seg med i 1998.

Demokratischer Aufbruch (1989)[rediger | rediger kilde]

Først fra slutten av desember 1989, etter murens fall, ble Merkel aktiv i partiet Demokratischer Aufbruch (DA). Enkelte av hennes tidligere venner har uttrykt forundring over at hun senere ble CDU-politiker, og hadde heller ventet seg at hun stod nærmere De grønne. Merkels mor ble etter gjenforeningen aktiv i SPD, og faren stod langt fra CDU. Men i desember 1989 var DAs plassering i det politiske landskapet langt fra avgjort. Angela Merkel skrev flyveblader og ble etter hvert partiets pressetalskvinne. I forbindelse med Folkekammervalget i 1990 ble også vesttyskere engasjert i det politiske arbeidet i DDR, og vest-CDUs generalsekretær Volker Rühe utviklet valgforbundet Allianz für Deutschland i DDR. I dette valgforbundet fikk DA en nøkkelposisjon. Helmut Kohl ville ikke bare støtte seg på CDU i DDR, som var belastet fordi partiet hadde vært et «blokkparti» under SED-styret, eller på Deutsche Soziale Union, som stod nærmere bayerske CSU. I februar 1990 tok Merkel permisjon fra stillingen ved Akademie der Wissenschaften for å arbeide på heltid med valgkamp for DA. Få dager før valget ble det kjent at partiets leder Wolfgang Schnur hadde en fortid som Stasiinformant. Det var Merkels oppgave å lede pressekonferansen hvor DA-ledelsen uttalte seg i saken.

Allianz für Deutschland (1990)[rediger | rediger kilde]

Det første frie Folkekammervalget 18. mars 1990 endte for DA med et resultat på bare 0,9 %. Takket være alliansepartneren CDUs overraskende resultat på 41 % ble alliansen likevel valgets vinner. Under CDUs toppkandidat Lothar de Maizière ble det dannet en koalisjon bestående av alliansen, sosialdemokratene og de liberale. 12. april valgte Folkekammeret Lothar de Maizière til statsminister. I Maizières regjering fikk DA én ministerpost. Angela Merkel ble stedfortredende regjeringstalskvinne i den eneste demokratisk valgte regjeringen i DDR.

I ukene etter valget stod spørsmålet om tysk gjenforening sentralt. Angela Merkel deltok under mange forberedende samtaler, som ledet til valutaunionen 18. mai 1990. DDRs viktigste forhandlingsleder var Maizières statssekretær Günther Krause, som ble en viktig mentor for Merkel. 31. august 1990 ble gjenforeningstraktaten underskrevet i Bonn av Krause og Vest-Tysklands innenriksminister Wolfgang Schäuble. Angela Merkel ledsaget Maizière under flere utenlandsreiser.

Innmelding i CDU[rediger | rediger kilde]

DAs dårlige valgresultat førte til at partiet nærmet seg alliansepartneren CDU. 4. august 1990 stemte flertallet på en ekstraordinær generalforsamling i partiet for å fusjonere med det vesttyske CDU, etter først å ha fusjonert med CDU i DDR. I denne sammenhengen fikk Merkel en av de tre delegatpostene til CDUs partidag i Hamburg. I en tale der presenterte hun seg som tidligere pressetalskvinne for Demokratischer Aufbruch og medarbeider av Lothar de Maizière. Om ettermiddagen fikk hun en personlig samtale med Helmut Kohl, CDUs leder og Vest-Tysklands kansler.

Med gjenforeningen 3. oktober 1990 tok Merkels virksomhet som regjeringstalskvinne i DDR slutt. Hun ble i stedet utnevnt til ministerialråd i Presse- und Informationsamt der Bundesregierung. Å gå tilbake til instituttet hvor hun hadde arbeidet i 12 år var ikke noe alternativ, da det allerede var bestemt å avvikle det. Med hjelp fra Günther Krause stilte Merkel til valg for et mandat i den tyske Forbundsdagen.

Minister i Helmut Kohls regjering[rediger | rediger kilde]

Merkel ble innvalgt i Forbundsdagen, og vant sin valgkrets Stralsund-Rügen-Grimmen i Mecklenburg-Vorpommern med 48,5 prosent av stemmene.

Av valgets seierherre Helmut Kohl, som i november 1990 inviterte henne til en samtale i Kanzleramt i Bonn, ble hun overraskende utnevnt til minister for kvinner og ungdom i den føderale regjeringen. Det gamle ministeriet for ungdom, familie, kvinner og helse ble delt i tre. Gerda Hasselfeldt ble helseminister og Hannelore Rönsch minister for familier og eldre. Ettersom Merkel på dette tidspunktet var en av få politikere fra det tidligere DDR uten en belastende fortid, ble hun valgt av Kohl til å lede det lille restministeriet for kvinner og ungdom, hvor altså ansvarsområdet var blitt sterkt beskåret. Hun ble tatt i ed som minister 18. januar 1991. Som statssekretærer valgte hun Peter Hintze og Willi Hausmann.

På grunn av sin oppvekst i DDR hadde Merkel ikke gjennomgått den samme sosialiseringen som vesttyske CDU-topper, for eksempel i Junge Union. Hennes politiske karrière var basert utelukkende på kanslerens gunst, og hun gikk derfor under betegnelsen «Kohls jente». For å skaffe seg en territoriell basis forsøkte hun i november 1991 å bli valgt til leder for CDU i Brandenburg, men tapte valget mot Ulf Fink. Men i desember samme år ble hun valgt til nestleder i CDU på partidagen i Dresden, den stillingen som Lothar de Maizière hadde hatt før han trakk seg på grunn av Stasibeskyldninger. I juni 1993 ble hun valgt til Krauses etterfølger som leder for CDU i Mecklenburg-Vorpommern.

Etter det føderale valget 16. oktober 1994 ble Merkel utnevnt til minister for miljø, naturbeskyttelse og reaktorsikkerhet, en langt viktigere ministerpost. Hennes forgjenger var Klaus Töpfer, som også utenfor CDU var anerkjent for sin innsats for miljøet. Hans politikk støtte imidlertid på økende motstand fra næringslivsfløyen i CDU og koalisjonspartneren FDP, og forflytningen av Töpfer til minister for bygningsvesen kan derfor ses på som en degradering. Tre måneder etter å ha tiltrådt avskjediget Merkel Töpfers mangeårige statssekretær Clemens Strotmann og erstattet ham med Erhard Jauck.

Slutten på Kohl-æraen og partifinansieringsaffæren[rediger | rediger kilde]

Ved valget i 1998 gjorde CDU/CSU sitt dårligste valg siden 1949, og æraen Kohl tok slutt. Wolfgang Schäuble, Kohls «evige kronprins», hadde fra 1996 flere ganger forsøkt å få igang en diskusjon om «kandidatspørsmålet», hvem som skulle være kanslerkandidat ved neste valg. Men Kohl, «den evige kansleren», hadde ikke vært villig til å gi fra seg makten ennå. Allerede før valget hadde Schäuble ytret kritikk mot Kohls nye kandidatur. Etter valgnederlaget ble så Schäuble valgt til ny partiformann. Etter Schäubles forslag ble Merkel generalsekretær, en av de viktigste postene i partiet i dets nye rolle som opposisjonsparti uten ministerposter. Helmut Kohl ble valgt til æresformann, med sete i presidiet og styret. I månedene etter gjorde CDU noen gode delstatsvalg og et godt valg ved Europavalget i juni 1999. At velgerne straffet de regjerende partiene ved mindre viktige valg var kjent allerede fra Kohls regjeringstid. Disse valgresultatene styrket likevel Merkels posisjon i partiet.

I november 1999 brøt det som ble kjent som partifinansieringsaffæren i CDU ut. Det ble kjent at CDU hadde mottatt milliongaver for å finansiere sine valgkamper. Kohl nektet å fortelle hvem som hadde gitt gavene under henvisning til sitt «æresord». Merkel kritiserte da Kohl offentlig i avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung. 18. januar 2000 sa Kohl forbitret fra seg vervet som æresformann i CDU. Wolfgang Schäuble hadde forsøkt å rydde opp, men det ble fort klart at han selv var innviklet i affæren, og hadde mottatt penger fra våpenlobbyisten Karlheinz Schreiber, noe han hadde benektet for Forbundsdagen. Etter at CDUs kasserer Brigitte Baumeister gav motstridende uttalelser om detaljene ved pengegavene var det klart at Schäuble måtte gå av som CDU-formann.

CDU-leder[rediger | rediger kilde]

16. februar 2000 erklærte Schäuble sin avgang som partiformann og fraksjonsleder for CDU/CSU. I ukene etter hadde partiet ingen leder, og Angela Merkel befant seg som generalsekretær i en nøkkelposisjon. Det fant sted ni såkalte regionalkonferanser, hvor affæren ble diskutert i partiet. Det utkrystalliserte seg snart en støtte for Merkel som Schäubles etterfølger. Merkels bakgrunn fra DDR og sene politiske karrière ble nå en fordel. Hun ble regnet som ubelastet i saken. Den nedersaksiske CDU-lederen Christian Wulff uttalte seg tidlig til støtte for Merkel. Derimot var Volker Rühe og Friedrich Merz, samt CSU-lederen Edmund Stoiber, kritiske til Merkels kandidatur.

10. april 2000 ble Angela Merkel valgt til ny leder i CDU på partidagen i Essen med 897 av 935 stemmer. Etter Merkels forslag ble Ruprecht Polenz ny generalsekretær. Merz ble fraksjonsleder.

Etter at den rødgrønne regjeringen hadde klart å få delstater hvor CDU deltok i regjeringen til å stemme for SPDs forslag i Forbundsrådet skiftet Merkel den moderate Polenz ut med Laurenz Mayer, som opptrådte mer aggressivt.

I 2001 begynte posisjoneringen for det kommende valget i 2002. Merz lanserte seg selv som kandidat til å bli kansler, og diskusjonen om det såkalte «K-spørsmålet» ble innledet. Merkels villighet til å stille til valg var kjent, men hun hadde liten ryggdekning i partiet. Flere av CDUs delstatsledere foretrakk den bayerske statsministeren, Edmund Stoiber. I desember 2001 ble det bestemt på partilandsmøtet i Dresden at beslutningen skulle tas av CDUs presidium og styre 11. januar 2002 i Magdeburg. Merkel valgte imidlertid å unngå konfrontasjon, og under en frokost hjemme hos Stoiber i Wolfratshausen i Bayern gav hun ham sin støtte som kansler. Tilbaketoget var også nødvendig for å sikre egen posisjon; et avstemningsnederlag overfor Stoiber ville blitt tolket som et mistillitsvotum mot hennes person.

Angela Merkel ble gjenvalgt ved landsmøtene i 2002 (Hannover), i 2004 (Düsseldorf), i 2006 (Dresden) og 2008 i Stuttgart. Hennes til da beste resultat oppnådde Merkel under sitt sjette gjenvalg på landsmøtet i Hannover 2012 med 97,94 prosent av stemmene.[3]

Opposisjonsleder[rediger | rediger kilde]

Merkel støttet lojalt opp om Stoibers kanslerkandidatur ved valget 22. september 2002. De konservative hadde opprinnelig ligget godt an på meningsmålingene, men valget endte likevel med en knapp seier for den sittende rødgrønne regjeringen. De rødgrønnes effektive håndtering av Elbeflommen og klare nei til krig mot Irak, såvel som lite heldige uttalelser fra Stoiber, bidro til deres valgseier.

Umiddelbart etter valget gjorde Merkel krav på fraksjonsledervervet i Forbundsdagen, som Friedrich Merz hadde innehatt til da. Hun ville fremstå som opposisjonsleder overfor regjeringen i parlamentet. Merz ønsket imidlertid ikke å gi opp fraksjonsledervervet, og kritiserte Merkel. På det avgjørende styremøtet i CDU skal Stoibers stemme til fordel for Merkel ha gjort utslaget. Forholdet mellom Merz og Merkel hadde allerede tidligere båret preg av konfliktfylt konkurransesituasjon. I november 2002 ble Angela Merkel gjenvalgt som CDU-leder med 746 av 796 stemmer.

I 2003 gjorde CDU gode delstatsvalg i Hessen og Niedersachsen, og CDUs styrkede stilling i Forbundsrådet gav Merkel mulighet til i større grad å påvirke den føderale regjeringens politikk.

Ved valget til parlamentet i bystaten Hamburg i begynnelsen av 2004 fikk CDU et godt resultat. Etter en reise til Tyrkia utviklet hun idéen om et «privilegert partnerskap» heller enn fullt medlemskap for Tyrkia, som var regjeringen Schröders politikk.

Slutten på president Johannes Raus embedsperiode innebar at Tysklands høyeste embede skulle besettes på nytt. Wolfgang Schäuble foreslo tidlig seg selv, og kunne håpe på støtte fra deler av CDU og CSU. Motspillere i partiet som Roland Koch og Friedrich Merz favoriserte Schäuble, og det samme gjorde Edmund Stoiber. Horst Köhler, som var forholdsvis ukjent og ikke hadde noen egen politisk tyngde, ble regnet som Merkels kandidat, og da han ble valgt ble det tolket som en videre utvidelse av hennes maktposisjon.

Landdagsvalgene og Europavalget i 2004 ble for CDU likevel alt i alt skuffende, noe flere mente skyldtes samarbeidet med regjeringen om reformer. De regjerende partiene gjorde imidlertid enda dårligere valg. 12. oktober annonserte Merz i et brev til «kjære Angela» at han trakk seg fra ledelsen i partiet og fraksjonen. 22. desember 2004 gikk Merkels generalsekretær Laurenz Meyer av, og ble etterfulgt av Volker Kauder.

Kanslervalget 2005[rediger | rediger kilde]

Det fremskyndte valget[rediger | rediger kilde]

Delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen 22. mai 2005 innebar et stort nederlag for SPD, og fortsettelsen av en negativ trend som hadde pågått helt siden 2003. Den konservative opposisjonen hadde da et klart flertall i Forbundsrådet, og kunne blokkere regjeringens politikk. Denne situasjonen førte til at forbundskansler Gerhard Schröder bestemte seg for å fremskynde det føderale valget, som egentlig skulle funnet sted i 2006, med ett år.

30. mai bestemte presidiene i CDU og CSU i et felles møte at Angela Merkel skulle være kanslerkandidat. På dette tidspunktet var Merkels motstandere i partiet marginalisert. Merkel utnevnte et skyggekabinett kalt «kompetanseteam». Den planlagte finansministeren Paul Kirchhofs radikale høyttenkning om økonomi skremte flere valgere og bidro til et utilfredsstillende valgresultat.

Ved valget fikk CDU/CSU 35,2 %, mens SPD fikk 34,2 %. Merkel vant sin egen valgkrets i Mecklenburg-Vorpommern med 41,3 %. Begge partiene gikk klart tilbake, men SPD mest. CDU/CSU gjorde et dårligere valg enn de hadde regnet med, og oppnådde ikke det som hadde vært deres mål, et absolutt flertall sammen med FDP. Men den sittende regjeringen bestående av SPD og De grønne mistet også sitt parlamentariske grunnlag.

Koalisjonsforhandlinger[rediger | rediger kilde]

I ukene etter valget ble flere konstellasjoner diskutert. De grønne avviste ideen om en Jamaica-koalisjon, bestående av CDU/CSU, FDP og De grønne. Gerhard Schröder sa seg villig til å samarbeide med alle andre partier enn det venstreekstreme Die Linkspartei, som gjorde et svært godt valg og kunne sikret ham fortsatt flertall, om partiets erklærte mål ikke hadde vært å kaste den rødgrønne regjeringen. Det ble etter hvert klart at eneste mulige måte å få en regjering i landet på var et samarbeid mellom CDU/CSU og SPD. Samtidig gjorde Schröder krav på kanslerembedet, og viste til at SPD var blitt største parti (fordi CDU og CSU er to partier, om enn med et meget nært samarbeid, bl.a. felles fraksjon i Forbundsdagen). De konservative på sin side pekte på at CDU/CSU var største fraksjon. Først etter flere ukers tautrekking valgte Schröder å gi avkall på kanslerembedet, og dermed bane veien for Merkel. I mellomtiden hadde Merkel blitt demonstrativt gjenvalgt som fraksjonsleder for CDU/CSU med 219 av 222 stemmer, og dermed fått tydelig ryggdekning i eget parti.

10. oktober offentliggjorde SPD, CDU og CSU at det var blitt enighet om at Merkel skulle velges til kansler i en regjering bestående av disse partiene. 12. november presenterte partiene en koalisjonsavtale som la grunnlaget for regjeringens politikk.

Angela Merkel ble så 22. november 2005 valgt til Tysklands første kvinnelige kansler med 397 av 611 stemmer i Forbundsdagen. 202 stemte mot, 12 avstod fra å stemme. Merkel fikk 51 stemmer mindre enn koalisjonspartiene hadde til sammen.

Regjeringsdannelse[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Angela Merkels første regjering

I forbindelse med diskusjonene om regjeringsdannelse erklærte Edmund Stoiber overraskende at han gav avkall på posten det var meningen at han skulle få i den føderale regjeringen, som næringsminister. Den offisielle grunnen var at Franz Müntefering gikk av som SPD-leder etter å ha tapt en intern maktkamp.

I den viktige stillingen som leder for Kanzleramt valgte Merkel Thomas de Maizière, fetter av Lothar de Maizière.

Politisk ståsted[rediger | rediger kilde]

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Europeisk politikk og G8[rediger | rediger kilde]

Merkel som vert for G8-toppmøtet 2007 i Heiligendamm

Tyskland hadde formannskapet i EU våren 2007, og Merkel var vert for toppmøtet i Berlin i forbindelse med 50-årsfeiringen av det europeiske samarbeidet. Der ble Berlin-erklæringen vedtatt.

Under formannskapsperioden ledet Merkel også forhandlingene om Lisboa-traktaten, som endte med at det ble enighet blant medlemslandene.

Merkel ønsket opprinnelig en referanse til Europas kristne røtter i Lisboa-traktaten, og viste til den tyske grunnloven hvor det refereres til «ansvar overfor Gud og folket». Selv om flere andre land, bl.a. Polen, Irland og Italia, også støttet dette ønsket, ble det ikke enighet om dette. I stedet viser Lisboa-traktaten til Europas «kulturelle, religiøse og humanistiske arv».

Andre viktige temaer i Tysklands formannskapsperiode var energipolitikk og samarbeidet med Russland.

Som leder for G8 i 2007 var hun vert for G8-toppmøtet 2007 i Heiligendamm. Merkel markerte seg som en forkjemper for å redusere klimautslippene. Etter sterk motstand fra George W. Bush vedtok G8-møtet en mindre forpliktende erklæring enn Merkel hadde ønsket seg. Toppmøtet vedtok også å gi Afrika 360 milliarder kroner i bistand de kommende årene.

Midtøstenpolitikk[rediger | rediger kilde]

Det europeiske samarbeidets 50-årsjubileum i Berlin

Under en USA-reise i februar 2003 uttrykte Merkel sympati for USAs Irakpolitikk og «koalisjonen av villige». Hun kritiserte Schröders utenrikspolitikk, noe som førte til reaksjoner i Berlin. SPDs fraksjonsformann Franz Müntefering betegnet hennes holdning som «knefall for den amerikanske administrasjonen». Som kansler har hun lagt seg på en mer pragmatisk vilje og fører offisielt videre den forrige regjeringens politikk i dette spørsmålet. Det innebærer at det ikke er aktuelt å sende soldater til Irak.

Merkel har derimot gått inn for å sende marinefartøyer til kysten utenfor Libanon.

Økonomisk og sosial politikk[rediger | rediger kilde]

Merkel gikk i slutten av 2000 inn for en «ny sosial markedsøkonomi», og står for mye av det samme som Tony Blair og Gerhard Schröder på dette området. Sentralt står reformer for å gjøre velferdsstaten mer effektiv og mindre dyr, og dermed sikre at statens finanser er bærekraftige også for fremtidige generasjoner.

Familiepolitikk[rediger | rediger kilde]

Som minister for kvinner og ungdom var Merkel konfrontert med en dramatisk synkende kvinneandel i arbeidslivet og samtidig en synkende fødselsrate. Hun gikk særlig inn for reform av abortlovgivningen, og fikk vedtatt likestillingsloven i 1993-94. Hun fikk også lovfestet retten til barnehageplass fra fylte tre år.

Miljøpolitikk[rediger | rediger kilde]

I april 1995 var Merkel vert for FNs klimakonferanse i Berlin, der «Berlinmandatet» som i 1997 førte til Kyotoavtalen ble vedtatt. Merkel gikk under Kyotoforhandlingene inn for høye reduksjonsmål. Som leder for G8 var miljø en hovedsak for Angela Merkel.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Angela Merkel fotografert dagen før hun mottok Karlsprisen for 2008

21. mars 2006 mottok Merkel Republikken Italias fortjenstorden.

Merkel ble i 2007 utnevnt til æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Samme år mottok hun Leo Baeck-prisen.

Under et statsbesøk fra Norge til Tyskland mottok hun 15. oktober 2007 storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden.

I november 2007 ble det kjent at Angela Merkel ville motta Karlsprisen for 2008 for sitt arbeid med å reformere Den europeiske union.[4] Overrekkelsen fant sted i kroningssalen i Aachens rådhus på Kristi himmelfartsdag (som falt på 1. mai) i 2008, laudator var Nicolas Sarkozy.

Hun mottok i januar 2008 storkors av Bundesverdienstkreuz.

I juni 2008 ble hun utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Leipzig for «sine fortjenester for fagområdet fysikk og dets omdømme gjennom sin innsats for vern av miljøet, demokrati og menneskerettigheter». Laudator var Javier Solana.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Angela Merkel på toppen i Europa Jan Otto Johansen på nrk.no 5. mai 2008
  2. ^ Schwarz-Gelb verweigert Merkel neun Stimmen, Die Welt, 28. oktober 2009.
  3. ^ Parteivorsitz: Rekordergebnis – CDU wählt Merkel mit 97,94 Prozent i welt.de, 4. desember 2012 (abgerufen am 4. Dezember 2012).
  4. ^ Karlsprisens internettside besøkt 28. juni 2014

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Angela Merkel – bilder, video eller lyd