Kurfyrste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kong Kristian IVs krone
Fyrstelige og adelige titler
Keiser og keiserinne
Konge og dronning
Kurfyrste og kurfyrstinne
Storhertug og storhertuginne
Erkehertug og erkehertuginne
Hertug og hertuginne
Storfyrste og storfyrstinne

Markgreve og markgrevinne

Marki og markise
Fyrste og fyrstinne
Greve og grevinne
Vicomte og vicomtesse

Baron og baronesse

Friherre og friherrinne
Ridder og dame
Herre og dame
De syv kurfyrster velger Henrik VII til romersk konge i 1308.
Keiser Karl IV forkynner den gyldne bulle, som fastla valgbestemmelsene for kurfyrstekollegiet.

Kurfyrste (tysk Kurfürst, av middelhøytysk kur, 'valg' og fürste 'fyrste', latin princeps elector imperii eller elector) var en tittel for de fyrster i det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og fra 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: kure, jf. norsk kåring) av romersk konge. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (frem til 1500-tallet av paven i Roma).

Sammensetning av kurfyrstekollegiet[rediger | rediger kilde]

Fra senmiddelalderen til 1600-tallet besto kurfyrstekollegiet av syv riksfyrster, tre geistlige og fire verdslige

I det 17. århundre ble kollegiet utvidet med

Riksdeputasjonshovedbeslutningen fra 1803 opphevet de geistlige kurene Köln og Trier samt den pfalziske kur, og overdro Mainz-kurverdigheten til det nye fyrstedømmet Regensburg-Aschaffenburg. Fire nye riksfyrster mottok kurverdigheten, men kunne ikke lenger utøve den etter det gamles rikets ende i 1806. Disse var:

Se også[rediger | rediger kilde]