Kurfyrste
 |
| Fyrstelige og adelige titler |
|
Konge og dronning Kurfyrste og kurfyrstinne Storhertug og storhertuginne Erkehertug og erkehertuginne Hertug og hertuginne Storfyrste og storfyrstinne Marki og markise Fyrste og fyrstinne Greve og grevinne Vicomte og vicomtesse Friherre og friherrinne Ridder og dame Herre og dame |
Kurfyrste (tysk Kurfürst, av middelhøytysk kur, 'valg' og fürste 'fyrste', latin princeps elector imperii eller elector) var en tittel for de fyrster i det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og siden 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: kure, jf. norsk kåring) av romersk konge. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (frem til 1500-tallet av paven i Roma).
Sammensetning av kurfyrstekollegiet [rediger]
Fra senmiddelalderen til 1600-tallet besto kurfyrstekollegiet av syv riksfyrster, tre geistlige og fire verdslige
- erkebiskopen av Mainz
- erkebiskopen av Köln
- erkebiskopen av Trier
- pfalzgreven ved Rhinen (Kurpfalz)
- kurfyrsten av Sachsen
- markgreven av Brandenburg
- kongen av Böhmen
I det 17. århundre ble kollegiet utvidet med
- hertugen av Bayern
- hertugen av Braunschweig-Lüneburg (det senere kongeriket Hannover)
Riksdeputasjonshovedbeslutningen fra 1803 opphevet de geistlige kurene Köln og Trier samt den pfalziske kur, og overdro Mainz-kurverdigheten til det nye fyrstedømmet Regensburg-Aschaffenburg. Fire nye riksfyrster mottok kurverdigheten, men kunne ikke lenger utøve den etter det gamles rikets ende i 1806. Disse var:
- erkebiskopen av Salzburg
- hertugen av Württemberg
- markgreven av Baden
- landgreven av Hessen-Kassel
Se også [rediger]
