Kurfyrste
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kurfyrste (tysk Kurfürst, av middelhøytysk kur, 'valg' og fürste 'fyrste', latin princeps elector imperii eller elector) var en tittel for de fyrster i det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og siden 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: kure) av romersk konge. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (frem til 1500-tallet av paven i Roma).
[rediger] Sammensetning av kurfyrstekollegiet
Fra senmiddelalderen til 1600-tallet besto kurfyrstekollegiet av syv riksfyrster, tre geistlige og fire verdslige
- erkebiskopen av Mainz
- erkebiskopen av Köln
- erkebiskopen av Trier
- pfalzgreven ved Rhinen (Kurpfalz)
- hertugen av Sachsen
- markgreven av Brandenburg
- kongen av Bøhmen
I det 17. århundre ble kollegiet utvidet med
- hertugen av Bayern
- hertugen av Braunschweig-Lüneburg (det senere kongeriket Hannover)
Riksdeputasjonshovedbeslutningen fra 1803 opphevet de geistlige kurene Köln og Trier samt den pfalziske kur, og overdro Mainz-kurverdigheten til det nye fyrstedømmet Regensburg-Aschaffenburg. Fire nye riksfyrster mottok kurverdigheten, men kunne ikke lenger utøve den etter det gamles rikets ende i 1806. Disse var:
- erkebiskopen av Salzburg
- hertugen av Württemberg
- markgreven av Baden
- landgreven av Hessen-Kassel
[rediger] Se også
