Johann Gottlieb Fichte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johann Gottlieb Fichte
Johann Gottlieb Fichte
Født 19. mai 1762
Rammenau ved Dresden i Sachsen
Død 27. januar 1814 (51 år)
Berlin
Tyfus
Yrke Teolog og filosof
Rektor ved universitetet i Berlin
Nasjonalitet Tysk

Johann Gottlieb Fichte (født 19. mai 1762, død 27. januar 1814) var en tysk filosof og regnes som grunnlegger av tysk idealisme ved siden av Hegel og Schelling, og Kants første etterfølger.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Fichte hadde en fattig bakgrunn; faren var vever og han måtte selv arbeide som barn.

Han studerte teologi i årene 1780-84, først i Jena, Wittenberg, senere i Leipzig hvor han avbrøt studiet. I årene 1784-90 arbeidet Fichte som huslærer.

Som følge av at en filosofistudent ba ham forklare Kants Kritikk av den rene fornuft for seg, vendte Fichte i 1790 tilbake til Leipzig og fordypet seg i Kant. Fichte opplevde det som en befrielse fra sitt deterministiske verdenssyn, og skrev Aphorismen über Religion und Deismus. I juli 1791 besøkte han Kant i Königsberg, men ble skuffet. I 1792 utga han etter Kants anbefaling verket Versuch einer Critik aller Offenbarung, et verk mange tror[trenger referanse] er skrevet av Kant. Kant offentliggjorde Fichtes navn og Fichte ble kjent.

I 1794 ble Fichte kalt til professor i filosofi ved Universitetet i Jena etter anbefaling av Weimarministeren Goethe. (Fichte ble Reinholds etterfølger). Samme år utga han første utkast til en systematisk rekonstruksjon av Kants vitenskapslære, den såkalte Grundlage der gesamten Wissenschaftslehre.

I årene som fulgte publiserte han en del større verker, men det er essayet Über den Grund unseres Glaubens an eine göttliche Weltregierung som skapte furore. Essayet førte til den såkalte ateismestriden, Fichte ble beskyldt for å være ateist, og ble i 1799 avsatt fra professoratet. Fichte forsøkte å tilbakevise påstanden om at han var ateist gjennom en appell (1799).

I årene etter bosatte han seg hovedsakelig i Berlin hvor han arbeidet som som privatdosent.

I 1804 takket han ja til en stilling ved Universitetet i Erlangen (ble professor fra april 1805). I 1806 flyktet Fichte til Königsberg pga. Napoleons invasjon.

I 1807 vendte han tilbake til Berlin og holdt i årene 1807-8 sine berømte Reden an die deutsche Nation. I 1810 ble han utnevnt til professor i filosofi ved det nyopprettede universitetet i Berlin og ble dets første rektor (1811–12).

I 1814 døde Fichte av en tyfusinfeksjon. Han er gravlagt på Friedhof der Dorotheenstädtischen und Friedrichswerderschen Gemeinden.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Arven fra Kant[rediger | rediger kilde]

Fichte er avgjørende preget av Kant, og ønsker å fullende Kants arbeide. Fullendelsen medfører at han overgår Kant, idet han avdekker det han mener er en skjult hensikt i Kants verk. Han mener at Kant ikke har tatt steget fullt ut når det gjelder Ding an sich, og følgelig Kants gyldne middelvei mellom idealisme og deterministisk dogmatisme. Forestillingene som følges av en følelse av nødvendighet, følelsen av å være påvirket av et objekt som eksisterer uavhengig av sinnet eller tanken, må redegjøres for uten et tilbakefall til den kantianske tanken om Ding an sich.

Filosofien som system[rediger | rediger kilde]

Fichte har som mål å gjøre filosofien til et system, og dermed finne det samlende prinsipp. For Fichte er det filosofiens praktiske karakter. På den ene side er filosofien fornuftig og på den annen er det menneskets radikale autonomi. Dette systemet umyntes endelig i Fichtes Die Wissenschaftslehre in ihrem allgemeinen Umrisse, der vitenskapslæren, selve grunnlaget for vår viten, føres naturlig videre i etikk, retts- og statsfilsofi, religionsfilsosofi og historiefilosofi.

Fichtes erkjennelsesteori[rediger | rediger kilde]

Selve hjørnesteinen i Fichtes filosofi er hans erkjennelsesteori, en videreføring av Kants erkjennelsesteori, og ofte kalt trancendental idealisme, siden han spør etter erkjennelsens grunnlag og finner svaret i jeg-et.

Jeg-et består for Fichte av bevisstheten med dens forestillinger. Fichte mener at når han reduserer alt til ”jeg-et”, tenker han Kant helt ut til ytterste konsekvens. For Kant ble Ding an sich stadig mer problematisk, men dette oppgir så Fichte—han mener Kant ikke er konsekvent. Alene jeg-et (som jeg kan tenke bevisst på) blir igjen: Jeg-et setter seg selv. (Første grunnsetning).

Jeg'et har således en forestilling om noe utenfor og siden jeg-et setter seg selv, må den andre grunnsetning være: Jeg-et setter et ikke-jeg. Forholdet mellom disse to, jeg-et og ikke-jeg-et (begge satt av jeg'et), preges av et skille og til og med motsetninger—noe som (selvsagt) må skyldes jeg'et. Derfor blir den tredje grunnsetning: Jeg-et setter et begrenset jeg i motsetning til et begrenset ikke-jeg. Jeg'et er et absolutt sentrum, og følgelig er det vi oppfatter som den ytre verden noe som frembringes av meg selv (jeg'et). Det er jeg-ets natur å skape seg en slik verden. Fichtes erkjennelsesteori løper altså ut i en ren form for subjektivisme.

Schelling kritiserer Fichte for ikke å klare å skape en harmoni mellom mennesket og naturen. Med andre ord den spinozisme Fichte avviste.

Det selvbevisste[rediger | rediger kilde]

Mennesket som kan si «jeg» om seg selv, er selvbevisst. Og det er gjennom analyse av denne selvbevisstheten et viktig problem avdekkes: Jeg’et er fritt, selvbestemmende—idet det forholder seg til seg selv. Samtidig forholder det seg selv utfra noe annet. Det er m.a.o. grunnlag for at jeg-et kan bestemme seg selv, dvs. være fritt, men hvordan kan friheten ha et grunnlag? Midt i sin radikale frihet er mennesket avhengig av noe annet Fichte forstår Gud.

Religionsfilosofi[rediger | rediger kilde]

I ateismestriden gjaldt det spørsmålet om en riktig forståelse av Gud. Fichte lar det etiske gå opp i det religiøse (å tråd med Kants forståelse av religionen som et anheng til moralen). For ham er menneskets forhold til Gud utfoldet i det etiske fellesskap mellom mennesker, i kjærligheten. Det absolutt bestemmende er (plutselig) ikke lengre som "jeg’et", men som Gud. Gud er her forstått som omfattende identitet (enhet) og som fornuft (logos). Og det er her i ateismestriden oppstår, i det Fichte oppgir en klassisk form for teisme. Fichte ble dermed beskyldt for å være ateist, noe han ikke vedkjente seg (med rette).

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Aphorismen über Religion und Deismus (1790)
  • Versuch einer Critik aller Offenbarung (1792)
  • Einige Vorlesungen über die Bestimmung des Gelehrten (1794)
  • Grundlage der gesammten Wissenschaftslehre (1794/1795)
  • Grundlage des Naturrechts (1796)
  • System der Sittenlehre (1798)
  • Appellation an das Publikum über die durch Churf. Sächs. Confiscationsrescript ihm beigemessenen atheistischen Aeußerungen. Eine Schrift, die man zu lesen bittet, ehe man sie confsicirt (1799)
  • Der geschlossne Handelsstaat. Ein philosophischer Entwurf als Anhang zur Rechtslehre und Probe einer künftig zu liefernden Politik (1800)
  • Die Bestimmung des Menschen (1800)
  • Friedrich Nicolai's Leben und sonderbare Meinungen (1801)
  • Die Grundzüge des gegenwärtigen Zeitalters (1806)
  • Die Anweisung zum seligen Leben, oder auch die Religionslehre (1806)
  • Reden an die deutsche Nation (1807/1808)
  • Die Wissenschaftslehre in ihrem allgemeinen Umrisse (1810)
  • Tatsachen des Bewusstsein (1813)