Robert Schumann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For den fransk-tysk politikeren, se Robert Schuman
Robert Schumann
Robert Schumann
Robert Schumann, tegning av Adolph von Menzel etter en daguerreotypi fra 1850
Født 8. juni 1810
Zwickau, Kongeriket Sachsen
Død 29. juli 1856 (46 år)
Endenich ved Bonn
Yrke komponist, musikkritiker
Nasjonalitet tysk
Instrument klaver
Aktive år ca. 18341854

Robert Schumanns signatur

Robert Schumann (født 8. juni 1810 i Zwickau, Kongeriket Sachsen; død 29. juli 1856 i Endenich, nå en bydel i Bonn) var en tysk romantisk komponist. Hans komposisjoner hadde begrenset suksess i samtiden, men i dag regnes han som en av den tyske høyromantikkens fremste representanter. Opprinnelig komponerte han hovedsakelig for klaver, men senere skrev han verker i nesten alle musikkformer som var vanlige på hans tid.

Robert Schumann fikk pianoundervisning fra han var sju år gammel. Meningen var at han skulle studerte jus i årene 1828–1830, men i realiteten komponerte han, studerte musikkteori og fikk undervisning i pianospill hos Friedrich Wieck. En fingerskade ødela karrieren som pianovirtuos, og han satset i stedet på å komponere.

I 1834 grunnla Schumann musikktidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik, hvor han gav uttrykk sine ideer om en «høyere», poetisk musikk. Schumann sto oppriktig og bestemt på sitt romantisk-idealistiske kunstsyn, på denne tiden var han mest kjent som musikkritiker – som komponist var han nesten ukjent.

Mot pianolærerens vilje giftet hans datter, Clara Wieck, og Schumann seg i 1840. Hun var allerede en av Europas største klavervirtuoser. Samme år komponerte Schumann et stort antall mesterlige lieder.

Felix Mendelssohn Bartholdy hjalp i 1843 Schumann til et professorat ved konservatoriet i Leipzig, i 1844 ble Schumann korleder i Dresden. På 1850-tallet var han musikkdirektør i Düsseldorf.

Schumann led sannsynligvis av en bipolar lidelse[1], og etter at broren og svigerinnen døde i 1833 var han plaget av angst som tidvis slo ut i en psykose. Han forsøkte å begå selvmord i 1854, og lot seg legge inn på en psykiatrisk klinikk ved Bonn. Sykejournalene derfra tyder på at de psykiske problemene hadde sammenheng med syfilis.[2] Schumann kom aldri ut igjen, og døde der i 1856.

Tidlig i karrieren skrev Schumann stort sett klavermusikk: Kinderszenen, Kreisleriana, Papillons og Sinfonische Etüden, samt pianokonserten som hører til en av genrens mest kjente. Fra 1840 skrev han liedersykluser og kammermusikk, og dessuten symfonier, kirke- og scenemusikk.

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Ungdomstid[rediger | rediger kilde]

Schumanns fødested i Zwickau.
Schumanns fødested i dag.
Schumanns musikkrom. Zwickauer Museum, Hauptmarkt 5

«Jeg drømte jeg druknet i Rhinen».[o 1] Denne setningen noterte Schumann i sin dagbok da han var 19 år, på en tid han ikke kunne vite at han senere skulle slå seg ned i nærheten av Rhinen, og forsøke å begå selvmord ved å hoppe i elva.

Schumann var det femte og siste barnet i søskenflokken,[3] de andre var Emilie (1796), Eduard (1799), Carl (1801) og Julius (1805). Moren Christiane ble regnet som svært musikalsk uten at hun behersket noe instrument, og faren August var bokhandler.

Ved siden av begavelsen han hadde for klaverspill og musikk, var Robert litterært interessert, og han skrev mye allerede fra tidlig alder. Interessen for det skrevne ord fikk han nok fra sin far: August Schumann så på seg selv som en «homme de lettres», han skrev romaner og ble en kjent oversetter av engelskspråklig litteratur, og sammen med sine brødre drev han fra 1807 forlagsbokhandelen «Gebrüder Schumann» i Zwickau. Firmaet ble kjent for å fremme allmenndannelse ved å publisere pocketutgaver av klassikere fra alle nasjoner. August Schumann skal ha hatt et stort privatbibliotek med klassisk litteratur fra hele verden. Hans eldste sønner gikk alle inn i forleggerbransjen, og også den yngste forsøkte å følge i farens fotspor: 14 år gammel skrev Robert Schumann et essay om musikkestetikk og bidro til et verk faren redigerte som bar tittelen «Portrett av berømte menn». Han skrev også dikt, romanfragmenter og selvkritiske tekster. Allerede som skolegutt i Zwickau leste han verk av de tyske poetene/filosofene Friedrich Schiller og Johann Wolfgang von Goethe, såvel som Lord Byron og greske tragedier. Hans største og varige litterære inspirasjonskilde var Jean Paul; påvirkningen fra ham kan man finne i Schumanns ungdomsromaner Juniusabende, fullført i 1826, og Selene.

August Schumann støttet opp under avkommets musikalske ambisjoner. Han kjøpte et flygel til ham, hørte ham gjerne spille, og forsøkte – om enn forgjeves – å få Carl Maria von Weber til å gi ham klaverundervisning. «Jeg hadde fordelen av å få den mest grundige og kjærlige oppdragelse».[o 2]

I 1826 døde August Schumann, 53 år gammel. Han etterlot seg en liten formue; Roberts andel ble forvaltet av tøy- og jernvarehandleren Gottlob Rudel fra Zwickau. Robert fikk en omfattende skolegang med undervisning i latin, gresk og fransk, og han ble regnet som et usedvanlig språktalent. Men hans musikalske utdannelse var fram til 1828 nærmest for dilettantisk å regne. Da han etterhvert spilte klaver bedre enn sin lærer, anbefalte denne ham selvstudium, og Schumann gikk på musikalske framføringer og leste partiturer og omarrangerte orkesterverk for klaver. Han grunnla et skoleorkester, samt et litterært selskap hvor han leste ulike verk sammen med sine medelever, blant annet åtte dramaer av Friedrich Schiller der de fordelte rollene seg imellom. Hvor alvorlig han tok det kan vi se av foreningsstatuttene han hadde laget: De innebar at det ble skrevet ut bøter for «usømmelig latter» under opplesingene.

Artium tok Schumann med nestbeste karakter «omnino dignus». I mellomtiden hadde moren i samråd med formynderen besluttet at Schumann skulle studere rettsvitenskap, da ingen av dem kunne se at hans hang til kunst, og i særdeleshet musikk, kunne ha noen framtid. Schumann føyde seg, og skrev seg 29. mars 1828 inn som jusstudent ved Universität Leipzig og ble medlem av det gamle studentbrorskapet i Leipzig.

Upopulært studium[rediger | rediger kilde]

Leipzig, som den gang hadde rundt 41 000 innbyggere var Sachsens nest største by etter Dresden, og Schumann likte det han så: Messenes by, bokhandlene og trykkeriene; velrenommerte forlag som Brockhaus, Reclam-Verlag og Breitkopf & Härtel holdt til her. Det berømte Gewandhausorkesteret briljerte med oppføringer som Schumann aldri hadde opplevd før. Han skrev til sin mor at han «gikk regelmessig på instituttet»,[o 3] men tiden tilbrakte han med musikk, skriving og lesing, han gikk innimellom på forelesninger i filosofi, og tilbrakte også mange formiddager med «lyrisk dagdriveri»[o 4] iført sin slåbrok. Schumann holdt seg nok unna lokaler der det ble holdt juridiske forelesninger, og det gav ham ofte samvittighetskvaler, noe dagboka vitner om:

Friedrich Wieck
«Det går kaldt gjennom meg når jeg tenker på hva det skal bli av meg.»[o 5]

Og senere:

«Svak vil jeg og kan jeg ikke være. Når mennesket bare vil – klarer det jo ALT.»[o 6]

På denne tiden ble Schumann kjent med en mann som kom til å forandre livet hans: Friedrich Wieck. Wieck, som opprinnelig studerte teologi, hadde fått ry som en fremragende klaverpedagog. Konseptet hans med praktisk undervisning ved klaveret og musikkteoretisk utdannelse, hadde han med stort hell prøvd ut på sin egen datter Clara. Robert Schumann besluttet å la Wieck ta seg av sin musikalske videreutdanning, men det viste seg at Schumann manglet det nødvendige piano- og komposisjonstekniske grunnlaget. Skuffelsen var stor, han måtte stadig oftere unnskylde seg for manglende oppmøte, og til slutt avsluttet Schumann like godt undervisningen.

Korøvelse hos Thibaut

Schumann ønsket å få en slutt på «det ødeleggende slendrianet»[o 7] i yrkesutdannelsen, og flyttet til Heidelberg for å konsentrere seg om jus-studiene. Men rent jus-faglig ble det en bortkastet tid. Blant professorene var det bare juristen Thibaut som fant gjenklang hos Schubert, og det skyldtes hans musikalitet og fordi han regelmessig organiserte musikkaftener, særlig med verk av Palestrina og Händel. Dessuten ble det plutselig svært viktig å foreta en reise gjennom Italia akkurat nå, og han klarte å få moren til å gi ham reisepenger. «Italia, Italia, nynnet det fra barnsben av i mitt hjerte»[o 8] skrev han til henne. Det som dro ham dit var «det helt fantastiske, pulserende, levende livet.»[o 9] Han ville lære å kjenne de «de hvite, glitrende byer», «de appelsinduftende, sydlige blomster».[o 10] Og naturligvis ville han bli kjent med «de italienske kvinnene med sine ildfulle, smektende øyne.»[o 11] Han lot seg imponere over La Scala i Milano, men fikk ikke noe ut av den italienske musikken, og spesielt ikke av Gioachino Rossinis.

Omvending[rediger | rediger kilde]

Robert Schumann, 1830

Tilbake i Heidelberg skrev Schumann etter lang tids indre kamp et brev til sin mor den 30. juli 1830, hvor han forklarte at han tok sikte på å slå inn på en løpebane som musiker. «Følger jeg min muse, så viser den meg til min kunst, og jeg tror det er den rette veien.»[o 12] Innen seks år ville han kunne «konkurrere mot hvilken som helst annen pianist.»[o 13] På hans bønner vendte moren seg til Friedrich Wieck «med angst og beven»,[o 14] for hun mente at Robert burde ha startet på en pianistløpebane ti år tidligere om musikken skulle kunne bli et levebrød[o 15]. Wieck svarte allerede innen to dager: han lovte at på tre år skulle han gjøre Schumann til en av Europas største pianister; han ville da spille mer åndfullt enn Ignaz Moscheles og mer storartet enn Johann Nepomuk Hummel. Men han knyttet en betingelse til dette: Schumann måtte få kontroll over sin «tøylesløse fantasi og skiftende framtidsplaner»,[o 16] og stille regelmessig på øvelsene. Full av gode forsetter for framtiden reiste Schumann tilbake til Leipzig og bosatte seg til å begynne med i et rom i Wiecks hus.

Pianistdrømmen brister[rediger | rediger kilde]

Schumanns begynte nå en så innbitt kamp for å bli pianovirtuos at det endte med at han ødela fremtidsutsiktene: Stadig mer irritert over at fingrene ikke beveget seg fullstendig uavhengig av hverandre utviklet han en mekanisk innretning som skulle gi hver enkelt finger sin egen kraftfulle uavhengighet. Kveld etter kveld testet han apparatet med høyre hånd helt til han pådro seg en så alvorlig seneskjedebetennelse at han ble ute av stand til å bevege fingrene.[4] Da hånden begynte å bli bedre viste det seg at langfingeren var så svekket at han ikke lengre kunne håpe på å bli en profesjonell pianist. Den gang ble kvikksølv brukt i behandlingen av syfilis, og et av symptomene på kvikksølvforgiftning er koordinasjonsproblemer, noe som kan forklare problemene som førte til at han startet den alt for intense treningen.[1]

Nye veier[rediger | rediger kilde]

Fra nå av konsentrerte Schumann seg om å lære seg komposisjonsteknikker; Johann Sebastian Bachs Das Wohltemperierte Klavier var et verdifullt studiemateriale. Til å begynne med komponerte Schumann nesten utelukkende for klaver, hans opus 1 var ABEGG-Variationen som han bygde opp rundt noterekka A-B-E-G-G og dediserte fantasipersonen «Comtesse d'Abegg». Til de første komposisjonene som vitner om Schumanns personlige stil hører også Papillons (op. 2), som han tilegnet tre kvinner i sin nærmeste bekjentskapskrets. Selv antydet han at disse miniatyrene var inspirert av Jean Pauls roman Flegeljahre («Ungdomsår»). Av tidlige komposisjoner er Toccata (op. 7) verd å nevne; et svært virtuost stykke som stiller høye krav til de svakeste fingrene, dvs ring- og lillefinger. I 1883 påbegynte han Etüden im Orchestercharakter som i 1837 ble utgitt under navnet det har hatt siden, Sinfonische Etüden. De er ikke egentlig etyder i bokstavelig forstand, heller variasjoner over et tema som presenteres i starten.

Neue Zeitschrift für Musik,
utgave fra 1850.

Sammen med Friedrich Wieck, pianisten Ludwig Schuncke og noen andre venner grunnla Schumann i 1834 Neue Zeitschrift für Musik, en konkurrent til Allgemeine Musikalische Zeitung – også det basert i Leipzig. Siden de andre ikke hadde tid til overs, falt nesten alt arbeid på Schumann. Som kritiker og musikkviter skapte han en ny målestokk, med en skarp brodd mot middelmådighet og overflatisk virtuoseri. Schumanns varemerke var en poetiserende kritikk. Han var ikke alene om den i samtiden; E. T. A. Hoffmann som allerede hadde skrevet for Allgemeine musikalische Zeitung under pseudonymet Johannes Kreisler forsøkte seg også på en lignende stil. Men Schumann utviklet denne skrivemåten til en egen genre. Han var notorisk ordknapp; Clara bemerket senere i deres felles dagbok at man måtte spørre ham tre ganger «hva sa du?» for å forstå ham, men skriftlig var han i sitt ess, og viste en språklig ekvilibrisme hvor ingen nyanse var ham fremmed. I tekstene hans finner man alt fra seriøs diskusjon, via mild spott til hånende kritikerslakt.

De imaginære figurene Florestan (den lidenskapelige Schumann), Eusebius (den introverte Schumann) og Meister Raro (rådgiver – Friedrich Wieck var den opprinnelige modellen for denne figuren) spilte en viktig rolle både i tidsskriftet og i komposisjonene hans. Schumann brukte de ulike karakterene til å få fram forskjellige synspunkter på verkene.

Davidsbündler[rediger | rediger kilde]

Zum Arabischen Coffe Baum i Leipzig, 2008

Allerede i 1833 hadde Schumann samlet en krets yngre kunstnere som regelmessig møttes i lokalet Zum Arabischen Coffe Baum i Leipzig. De kalte seg Davidsbündler (Davidsforbundet), og så på seg selv som motpolen til filistrene, som representerte spissborgerne. I tråd med det som var vanlig i tidens populære hemmelige forbund, gav de hverandre fantasinavn. Forbundet var alltid til stede i Schumanns verk, eksempelvis i Davidsbündlertänze op. 6, som Schumann tilegnet sin venn komponisten Walther Wolfgang von Goethe, og i Carnaval op. 9.

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Kjærlighetsliv[rediger | rediger kilde]

Da Schumann første gang ble kjent med Wiecks datter Clara under oppholdet i Wiecks hus i 1830, var hun elleve år, så den gang begrenset forholdet mellom dem seg til spaserturer og eventyrstunder der Schumann fortalte selvlagede historier til Clara og brødrene. Men Schumann kunne også med forbauselse observere hvordan Clara modnet som menneske og musiker. Han hadde et par kjærlighetsaffærer, og det var nok på denne tiden han pådro seg en sykdom han ikke snakket om før i 1855, men som var medansvarlig for hans tidlige død: syfilis.

I 1834 forlovet Schumann seg med en av Wiecks elever, Ernestine von Fricken (født. von Zedtwitz), som han den gang trodde var datter av en rik böhmisk baron. Det viste seg imidlertid at Ernestine var adoptert og etter tidens regler ikke hadde arverett, så Schumann opphevet forlovelsen etter et år. Likevel gav han henne et musikalsk minnesmerke i Carnaval. Familien von Fricken stammet fra den böhmiske byen , og dette stedsnavnet (i sin tyske form Asch) danner grunnlaget for Carnaval gjennom bruk av tonerekkene a-ess-c-h og ass-c-h. Et stykke bærer navnet Estrella (Ernestine), et annet er tilegnet Chiarina (Clara), selv Marsch der Davidsbündler gegen die Philister er med som kronen på verket. Åpningen av stykket, Preambule, og miniatyrene med titlene Chopin og Paganini danner unntakene fra denne tematikken.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Clara Wieck i 1838

Mot slutten av 1835 utviklet det seg en romanse mellom Schumann og den nå 16 år gamle Clara Wieck, og i 1837 ba Schumann om Wiecks samtykke til å ekte den ennå ikke myndige Clara. Men Wieck var på ingen måte beredt til å gi henne til den pengelense unge mannen, særlig fordi han ikke hadde noen fast ansettelse og hadde pådratt seg en kronisk fingerskade som forhindret en karriere som pianist. Ikke engang det faktum at Schumann hadde vært sentral under grunnleggelsen av Neue Zeitschrift für Musik og var ganske vellykket som musikkredaktør av tidsskriftet kunne få faren til å ombestemme seg. Derimot gjorde han alt for å hindre kontakt mellom de nyforelskede; å se hverandre eller å korrespondere var forbudt. Full atskillelse klarte han først å oppnå ved å booke opp en rekke konsertturneer for Clara. Han overvåket henne nærmest døgnet rundt, og det ser ut til at han nektet henne tilgang til blekk for å forhindre at hun skrev, noe Claras hemmelige brev antyder:

«Ikke kritisér meg for at jeg skriver så fryktelig stygt, men forestill deg meg her jeg står og skriver med arket liggende på kommoden. Hver gang jeg skal stikke [pennesplitten] i blekkhuset må jeg løpe inn i den andre stuen.»[o 17]

Og en annen gang:

«Jeg ber deg, ikke vær sint på meg for at brevet blir så kort, men ta hensyn til at klokken er ti og jeg står i rommet mitt og skriver med hjertet fullt av angst»[o 18]

I september 1839 la Clara og Robert inn en rettslig klage med et forslag om at enten fikk Wieck samtykke i ekteskapsinngåelse, eller så ble ekteskapet inngått ex officio. Det tok tid før det skjedde noe, ikke minst takket være Friedrich Wiecks uthalingstaktikk, men 1. august 1840 samtykket retten endelig til ekteskapsinngåelse. Bryllupet sto 12. september 1840, dagen før Clara fylte 21 år. I 1843 ble Schumanns forsonet med Wieck etter at faren tok det første skrittet.

Avvisning[rediger | rediger kilde]

Robert Schumann i 1839. Josef Kriehuber, litografi

Schumann fullførte Kreisleriana i 1838. Stykket er trolig dedisert forfatteren E.T.A. Hoffmann, som brukte Kapellmeister Johannes Kreisler både som litterær karakter og pseudonym når han skrev for Allgemeine Musikalische Zeitung. Schumann var en stor beundrer av Frédéric Chopin, og som et tegn på sin musikalske aktelse tilegnet han ham verket.[5]

Chopin på sin side ble aldri noen stor beundrer, og også andre pianister forholdt seg nokså kjølig overfor Schumanns komposisjoner: Franz Liszt tok noen av verkene hans inn i repertoaret, men fortalte selv at det ble en «stor fiasko». Årsaken var nok at Liszts publikum ikke forventet at han skulle fortolke vanskelig tilgjengelig musikk, men kom på konsertene hans for å oppleve en risikovillig showmann utfolde seg ved pianoet. Selv Clara, som senere bidro vesentlig til å gjøre Schumanns klaververker kjent, spilte på denne tiden bare sjelden et og annet av Schumanns stykker på konsertene sine. Tilhørerne ville høre musikk som passet med tidens smak, og i ettertid er det lett å se at Schumann ikke skrev slik musikk. Ludwig van Beethoven ble beundret, Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Scarlatti var omtykt, og Sigismund Thalberg, Friedrich Kalkbrenner, ja selv Henri Herz hørte til tidens hyppig spilte komponister. Schumann foraktet Herz på grunn av hans platte klavermusikk.

I 1838/1839 forsøkte Schumann å etablere Neue Zeitschrift für Musik i Wien, men på grunn av de strenge østerrikske sensurmyndighetene mislyktes han. I Wien gjenoppdaget han flere av Schuberts glemte komposisjoner, blant annet G-dursymfonien. Året etter, i 1840, opplevde Schumann i det minste en anerkjennelse i og med at universitet i Jena tildelte ham et æresdoktorat ved det filosofiske fakultet.

Ved Claras side[rediger | rediger kilde]

Clara Wieck i 1840, kort tid før hun giftet seg med Robert Schumann. Johann Heinrich Schramm (1801–1865), tegning.

Schumann forsøkte stadig å påvirke Clara Schumanns liv og kunstneriske utøvelse. Han ønsket ikke at hun – en av Europas mest feirede pianister – skulle fortsette sin turnévirksomhet. Han ville også at hennes egne komposisjoner skulle bli mer seriøse, så langt hadde de tilfredsstilt publikums romantiske musikksmak. Mer spesifikt ønsket han at hun skrev mer som ham selv; målet hans var musikalsk tosomhet i enhet. I 1841 gav han ut en liedersyklus med komposisjoner av begge to, og klarte å bringe kritikerne i forlegenhet da de ikke var i stand til å finne ut hvem av dem som var ansvarlig for de enkelte stykkene.

Skapertid[rediger | rediger kilde]

Det er liten tvil om at samlivet med Clara var en inspirasjonskilde for Schumann på denne tiden. Han skrev Symfoni nr 1 i B-dur på svært kort tid. Den såkalte Frühlingssinfonie ble oppført 31. mars 1841 under ledelse av dirigenten Felix Mendelssohn Bartholdy. Allerede samme år fullførte Schumann en symfoni i d-moll som opprinnelig hadde med en gitar. Uroppførelsen 6. desember 1841 var ingen stor suksess, og 12 år senere omarbeidet Schumann symfonien til den versjonen som nå er kjent som hans 4. og siste symfoni.

I 1841 ble deres første barn, Marie, født. Tilsammen fikk de åtte barn; da det siste barnet, Felix, kom til verden var Schumann lagt inn på psykiatrisk sykehus. Barnet ble på hans ønske oppkalt etter Felix Mendelssohn Bartholdy.

Fortvilelsens tid[rediger | rediger kilde]

Robert og Clara Schumann i 1847. Eduard Kaiser, litografi

I 1843 var Schumann for en kort tid lærer ved konservatoriet i Leipzig. Men paret var vant til å ha god råd og trengte snart større inntekter. Så Clara reiste igjen på konsertturne, blant annet til Russland, og spilte inn 6000 taler. Schumann ledsaget henne på turneen, men for Claras beundrere var han bare ektefellen til en av Europas mest kjente pianister. Det fortelles at i Russland ble Schumann en gang spurt om også han var en musiker, og folk skal ved flere anledninger ha stukket til ham penger. For Schumann var dette en fryktelig ydmykende situasjon, og han ble aldri helt komfortabel med at kona nøt en større internasjonal berømmelse enn han selv gjorde.

I 1844 ble Schumanns forhåpninger om å bli Mendelssohn Bartholdys etterfølger ved Leipzigs berømte Gewandhausorkester knust. I den påfølgende tiden og fram til 1846 var livet hans preget av sykdom. Han klaget over utmattethet, nevrasteni, anfall av angst og svimmelhet – og han ble tungsindig. Robert Schumann led av noe man i dag sannsynligvis ville kalle en bipolar lidelse[6] og det er heller ikke utenkelig at syfilis bidro til sykdomsbildet.[f 1] Under store anstrengelser fullførte han Symfoni i C-dur (i dag kjent som nr 2), og uroppførte den i Leipzigs Gewandhaus den 5. november. I symfonien, som ikke ble noen suksess i Schumanns samtid, framstiller han utmattelse, tvangstanker og depresjon, men han lar verket kulminere i en Beethovensk triumf. Samme år utgav han også Pianokonsert i a-moll (op. 54), opprinnelig utgitt som Fantasi for piano og orkester, og dette er en av de mest populære og oftest innspilte av alle pianokonserter.

I 1846 følte han seg restituert. Han besøkte Wien om vinteren, reiste til Praha og Berlin våren 1847 og til Zwickau om sommeren. I Zwickau fikk han en entusiastisk mottakelse, en gledelig opplevelse siden han på den tiden bare var en berømthet i Leipzig og Dresden.

Bestrebelser på å få en fast stilling i et konsert- eller operahus i Sachsen mislyktes. Først i desember 1849 fikk Schumann et akseptabelt tilbud om å bli Ferdinand Hillers etterfølger som byen Düsseldorfs musikkdirektør. Clara og Robert nølte, for Sachsen var de fortrolig med, men Rheinland virket så langt unna. Likevel forlot de Dresden den 1. september 1850 i retning Düsseldorf.

I Rheinland[rediger | rediger kilde]

Lyse sider[rediger | rediger kilde]

Robert Schumann – daguerreotypi ca. 1850

Robert Schumann ble møtt med entusiasme i Düsseldorf: både kor og orkester hadde innøvd noen av hans stykker og holdt et ball og en supé bare for ham. Hiller introduserte personlig Schumann for byens kunstnerkretser. Den entusiastiske mottakelsen inspirerte Schumann til å komponere som besatt: I løpet av en måned skisserte han sin 3. symfoni i Ess-dur, den såkalte «Rhinlandske». I henhold til Beethovens oppfatning om toneartene er Ess-dur den «heroiske» tonearten, og i symfonien beskriver Schumann sine første inntrykk av sine nye bekjentskaper, satsene 1, 2 og 5 er fulle av entusiasme. Den 3. satsen med tempobetegnelsen Nicht schnell har en intermessolignende karakter og er av samme type som Schumanns klaverminiatyrer. Sats nr 4 har et seremonielt preg som gjør at man får assosiasjoner til en festgudstjeneste i stor katedral, og knyttes i blant til kardinal-vielsen av erkebiskop Johannes von Geissel i Kölnerdomen den 12. november 1850. Schumann selv var imidlertid ikke tilstede.[8]

Skyggesider[rediger | rediger kilde]

Like fort som Schumann lot seg sjarmere av den rhinlandske mentaliteten, like fort ble han desillusjonert. Han fikk problemer med orkestermedlemmenes nonchalante innstilling til å møte på øvingene, og skulle orkesteret være fulltallig kjempet han mot slapp innstilling. En gang messingblåserne grep til et instrument som var transponert i feil toneart, førte det til en krangel i stedet for at det ble ordnet opp i den enkle saken med en gang. Og koret småsnakket og lo under prøvene. Schumann følte at han ikke ble tatt alvorlig. Mot slutten av 1851 vurderte han å si fra seg posten, men så meldte et sjette barn sin ankomst.

Etter at Schumann kom tilbake som dirigent etter en pause i desember 1852 kom de første kravene om at han måtte tre tilbake. Schumann ble dypt såret. Pinsen 1853 omarbeidet han symfoni i d-moll, og i denne versjonen ble verket tatt godt imot av publikum.

En beundrer fra Hamburg[rediger | rediger kilde]

Johannes Brahms i 1853

Samme år fikk Schumanns besøk av en ung og fram til da ukjent musiker fra Hamburg: Johannes Brahms. Schumann ble begeistret over Brahms ferdigheter som pianist og komponist, og gjorde musikkforlaget Breitkopf & Härtel oppmerksom på ham slik at de publiserte noen av Brahms' verker. Dessuten skrev Schumann en artikkel i Neue Zeitschrift für Musik (som lenge hadde vært drevet av andre) under tittelen Neue Bahnen («Nye veier»). Schumann beskrev Brahms i panegyriske ordelag; han var «utvalgt til å frembringe tidens høyeste uttrykk på en ideell måte.»[o 19] For Brahms førte Schumanns profetiske ord til en økende selvkritikk som gav seg utslag i at han brente opp flere av sine komposisjoner. I årene som fulgte førte Brahms tendenser hos den sene Schumann videre, eksempelvis hans interesse for tidligmusikk, særlig Johann Sebastian Bachs polyfone satsteknikk. Schumanns komposisjoner hadde en pregende virkning på Brahms, for eksempel er det en likhet mellom første satsene av Brahms' første klaverkonsert og Schumanns fiolinkonsert.

Clara Schumann, og muligens også Johannes Brahms, forhindret at Schumanns dypsindige fiolinkonsert i d-moll fra 1853 ble publisert. Grunnen var at den berømte fiolinisten Joseph Joachim fant et for stort sprik mellom spilleteknisk vanskelighetsgrad og musikalsk substans, spesielt i 3. sats, og anså at konserten ikke var egnet til å publiseres. En medvirkende årsak kan også være at samtidens anmeldere mente å finne spor av åndelig og kreativt forfall i Schumanns senere verk. For Clara Schumanns del kan kontrasten mellom den lyse, dansbare sistesatsen og ektemannens siste tragiske leveår ha vært for smertefull. Først i 1937 ble konserten trykket, og uroppført i Berlin.

Slutten[rediger | rediger kilde]

Schumanns psykiske problemer, som man i dag vet skyldtes en kombinasjon av syfilis og bipolar lidelse, utviklet seg i rykk og napp over lengre tid. Fra februar 1854 forverret situasjonen seg. Han klaget over «hørselsaffekter»:[o 20] toner, akkorder, hele musikkstykker tumlet i hodet hans og berøvet ham hans søvn, og han så engler og demoner.

Schumannhaus i Bonn, den tidligere Endenich-klinikken, er nå museum og musikkbibliotek.
Æresgraven ved Alter Friedhof i Bonn. Clara er avbildet som en muse som sitter og ser opp mot Robert.

Clara og barna våket over ham dag og natt, og han fikk tett oppfølging av lege. Likevel klarte han å forlate huset i et ubevoktet øyeblikk den 27. februar 1854. Selv om det var Rosenmontag, høydepunktet under det rhinlandske karnevalet, og gatene var fulle av folk, tok ingen notis av skikkelsen som ilte mot Oberkasseler Pontonbrücke. Schumann klatret over rekkeverket på brua, kastet gifteringen i Rhinen og fulgte selv etter. Mannskapet på en elvebåt plukket opp den livstrøtte mannen, og han ble geleidet hjem. En tilkalt lege fikk ansvar for ham mens Clara og barna søkte tilflukt hos en venninne. Da Schumann ble innlagt på sanitetslege Dr. Franz Richarz' nye klinikk i Endenich ved Bonn, forble hans stilling som musikkdirektør først ubesatt, og lønna fortsatt utbetalt til familien.

Ulike biografier har gått ut fra at Schumann så på seg selv som en «forbryter» som var redd for at han skulle skade Clara, noe som skal ha ført til at han selv valgte å legge seg inn ved klinikken. Det finnes imidlertid ikke belegg for dette, for eksempel er det ikke nevnt i Schumanns detaljerte dagboksopptegnelser. Den opprinnelige kilden til påstanden er Clara Schumanns første biograf, Berthold Litzmann,[f 2] men de dagbøker og brev Litzmann hevdet å ha brukt som underlagsmateriale skal være brent. Flere[f 3] har gått ut fra at Litzmann tolket Claras Schumann opptreden etter at ektemannen ble lagt inn slik at Schumann representerte en risiko for familien.[f 4] Etter at sykejournalene ble publisert virker det rimelig å anta at det er slik det henger sammen.

Under det første året av klinikkoppholdet spilte Schumann gjerne klaver. Han studerte Brahms' komposisjoner og leste mye. Han led likevel under tiltakende vanviddsforestillinger som førte til raseriutbrudd og vold mot pleierne. Bettina von Arnim, Joseph Joachim og Johannes Brahms besøkte ham, og de ga ulike beretninger om tilstanden hans.

Clara besøkte Schumann 27. juli 1856 – han hadde på det tidspunktet begynt å nekte å ta til seg føde. 29. juli døde han uten at noen var til stede. Kvelden 31. juli 1856 ble Robert Schumann gravlagt ved Alter Friedhof i Bonn.

Clara overlevde sin mann med 40 år. Etter hans død egnet hun seg hovedsakelig til å fortolke ektemannens musikk, og hun redigerte hans verker for Breitkopf & Härtel. Clara og Robert er gravlagt ved siden av hverandre i den felles æresgraven.

Musikalsk arv[rediger | rediger kilde]

Feiltrykk med Schuberts musikk på det øverste frimerket og Schumanns på det nederste. Frimerkene ble utgitt i DDR i anledning 100-årsdagen for Schumanns død i 1956.

Schumann øvet en betydelig innflytelse på 1800-tallsmusikken, og også senere, selv om han tok i bruk nokså konservative komposisjonsprinsipper etter han giftet seg. Han etterlot seg en rekke verk i alle musikalske former som var kjent på hans tid. Schumanns ideer og musikalske vokabular ble spredt vidt omkring, delvis på grunn av protégéen Brahms' innsats. Den engelske komponisten Sir Edward Elgar kalte Schumann «my ideal.»

Schumann og den østerrikske komponisten Franz Schubert blir ikke ofte blandet sammen, men i 1956 utgav DDR to frimerker med Schumanns bilde trykt over et notebilde med Schuberts musikk. Frimerkene ble snart erstattet med musikk av Schumann.

Annet[rediger | rediger kilde]

Robert Schumann var gjennom livet, helt til tiden i Endenich, en ivrig sjakkspiller. Det viser opptegnelser i dagbøkene hans om spillere fra studietiden i Leipzig, partifragmenter og bokavskrifter fra sluttspill.[9]

Verk[rediger | rediger kilde]

Klavermusikk[rediger | rediger kilde]

  • Acht Polonaisen for firhendig klaver uten op. (1828)
  • Abegg-Variationen op. 1 (1829/1830)
  • Papillons op. 2 (1829–1832)
  • Studien für das Pianoforte nach Capricen von Paganini op. 3 (1832)
  • Intermezzi op. 4 (1832)
  • Impromptus über eine Romanze von Clara Wieck op. 5 (1. versjon: 1833, 2. versjon: 1850)
  • Davidsbündlerdanser. 18 karakterstykker op. 6 (1837)
  • Toccata op. 7 (Tidlig versjon: 1829/1830, Endelig versjon: 1833)
  • Allegro op. 8 (1831–1832)
  • Carnaval op. 9 (1833 og vinter 1834/1835)
  • Sechs Konzert-Etüden nach Capricen von Paganini op. 10 (1832/1833)
  • Sonate nr. 1 fiss-moll op. 11 (1832–1835)
  • Fantasiestücke op. 12 (1837; Nr. 7: sannsynligvis allerede 1836)
  • 12 symfoniske etyder op. 13 (1. versjon: 1834–1835, kanskje også 1836, 2. versjon: 1849–1851)
  • Konsert uten orkester (sonate nr. 3 f-moll) op. 14 (1. versjon: 1835/1836, 2. versjon: mellom april 1850 og juni 1852)
  • Kinderszenen op. 15 (1838; nr. 6 und 9: sannsynligvis allerede 1837)
  • Kreisleriana op. 16 (1838)
  • Fantasie op. 17 (1836/1838)
  • Arabeske op. 18 (1838–1839)
  • Blumenstück op. 19 (1838–1839)
  • Humoreske op. 20 (1838–1839)
  • Novelletten op. 21 (1838)
  • Sonate Nr. 2 g-Moll op. 22 (juni 1830, 1833, oktober 1835 og desember 1838)
  • Nachtstücke op. 23 (1839/1840)
  • Faschingsschwank aus Wien. Fantasibilder for klaver op. 26 (nr. 1-4: 1839; nr. 5: antakeligvis vinter 1839/1840)
  • Tre romanser op. 28 (1839)
  • Scherzo, Gigue, Romanze og Fughette op. 32 (nr. 1-3: 1838; Nr. 4: oktober 1839)
  • Andante und Variationen B-Dur für zwei Klaviere op. 46 (1843) (Originalversjon for to klaverer, to celli og horn)
  • Studien für Pedalflügel. Seks stykker i kanonisk form op. 56 (1845)
  • Skizzen für Pedalflügel op. 58 (1845)
  • 6 fuger over BACH for orgel eller pedalflygel op. 60 (1845; Revidert: 1846)
  • Bilder aus Osten. Seks impromptus op. 66 (firhendig) (1848)
  • Album für die Jugend op. 68 (1848)
  • Fire fuger op. 72 (1845)
  • Fire marsjer op. 76 (1849)
  • Waldszenen. Ni stykker op. 82 (1848–1849)
  • Zwölf Klavierstücke zu vier Händen für kleine und große Kinder op. 85 (1849)
  • Bunte Blätter. Fjorten klaverstykker op. 99 (1834/1835(?)-1849, samlet i albumet: Ende 1850)
  • Ball-Szenen. Ni karakteristiske stykker (firhendig) op. 109 (1849/1851)
  • Drei Fantasiestücke op. 111 (1851)
  • Drei Klaviersonaten für die Jugend op. 118 (1853)
  • Albumblätter. 20 klaverstykker op. 124 (1832/1833, 1835–1839, 1841, 1843, 1845, 1853)
  • Sieben Klavierstücke in Fughettenform op. 126 (1853)
  • Kinderball. Seks lette dansestykker (firhendig) op. 130 (1853; Nr. 3: sannsynligvis 1850)
  • Gesänge der Frühe. Fem klaverstykker op. 133 (1853)
  • Thema mit Variationen in Es-Dur (Geistervariationen) (1854)

Symfonier[rediger | rediger kilde]

  • 1. symfoni op. 38, Frühlingssinfonie (1841)
  • 2. symfoni op. 61, (1845/1846, Revision 1846/1847)
  • 3. symfoni op. 97, Rheinische (1850)
  • 4. symfoni op. 120 (Første versjon 1841, omarbeidet til endelig versjon 1851)
  • Jugendsinfonie alternativt Zwickauer i g-Moll (1832/1833)

Konsertante verk[rediger | rediger kilde]

  • Konsert for klaver og orkester i a-Moll op. 54 (Originalversjon 1. sats: mai 1841; revisjon: august 1841, januar 1843, og til slutt mot slutten av 1845; 2. og 3. sats: 1845)
  • Konsertstykke for fire horn og stort orkester F-dur op. 86 (18. februar til 11. mars 1849); også en versjon for klaver og orkester
  • Introduksjon og allegro appassionato. Konsertstykke for klaver og orkester op. 92 (18.–26. september 1849)
  • Konsert for cello og orkester i a-moll op. 129 (oktober/november 1850); også en versjon for fiolin og orkester
  • Konsert-allegro med introduksjon for klaver og orkester op. 134 (24.–30. august 1853)
  • Konsert for fiolin og orkester i d-moll WoO 23 (21. september til 3. oktober 1853)

Orkesterverk og korverk med orkester (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Ouverture, Scherzo und Finale für Orchester op. 52 (1841/45)
  • Manfred. Dramatisk dikt i tre avdelinger etter Lord Byron op. 115 (1848)
  • Das Paradies und die Peri. Dikt fra «Lalla Rookh» av Thomas Moore for soli, kor og orkester op. 50 (tekst: 1841–1842; skisse og utarbeidelse: 1843)
  • Der Rose Pilgerfahrt (Heinrich Moritz Horn) for soli, blandet kor og orkester op. 112 (1851)
  • Des Sängers Fluch. Ballade etter Ludwig Uhland for soli, kor og orkester op. 139 (Tekst: 1851; Skisser og partitur: januar 1852; revidert 9. oktober 1852)
  • Missa sacra (Messe i c-Moll) for soli, kor og orkester op. 147 (februar til april 1852; Offertorium og versjon med orgelakkompagnement: mars 1853)
  • Requiem for soli, kor og orkester op. 148 (1852)
  • Szenen aus Goethes Faust for soli, kor og orkester WoO 3 (1844–1853)

Kammermusikk[rediger | rediger kilde]

  • Tre strykekvartetter op. 41, nr. 1 a-moll, nr. 2 F-dur, nr. 3 A-dur (1842)
  • Klaverkvintett i Ess-dur op. 44 (september/oktober 1842)
  • Klaverkvartett Ess-dur op. 47 (oktober/november 1842)
  • Trio for klaver, fiolin og cello nr. 1 d-moll op. 63 (1847)
  • Adagio og allegro for klaver og horn (fiolin eller cello ad libitum) op. 70 (14.–17. februar 1849)
  • Tre Fantasiestücke op. 73 for klaver og klarinett (fiolin eller cello ad libitum) op. 73 (11.–13., kanskje 15. februar 1849)
  • Trio for klaver, fiolin og cello nr. 2 F-dur op. 80 (Skissert og utarbeidet: 2.–4. august 1847, revisjon: 26. september til 1. november 1847 og 5.–9. april 1849)
  • Fantasiestücke op. 88 for klaver, fiolin og cello
  • Tre romanser for obo og klaver (fiolin eller klarinett ad libitum) op. 94 (7.–12. desember 1849)
  • Fem folketoner for cello (fiolin ad libitum) og klaver op. 102 (13.–15. og 17. april 1849)
  • Fiolinsonate Nr. 1 a-moll op. 105 (12.–16. september 1851)
  • Trio for klaver, fiolin og cello nr. 3 g-moll op. 110 (2.–9. oktober 1851)
  • Märchenbilder for klaver og bratsj (fiolinad libitum) op. 113 (1.–4. mars 1851)
  • Fiolinsonate nr. 2 d-moll op. 121 (26. oktober til 2. november 1851)
  • Märchenerzählungen for klarinett (fiolin ad libitum), bratsj og klaver op. 132 (9.–11. oktober 1853)
  • Fiolinsonate nr. 3 a-moll WoO 2 (inklusive sats II og IV fra F.A.E.-Sonate, en felleskomposisjon av Robert Schumann, Johannes Brahms og Albert Dietrich) (21. oktober til 1. november 1853)

Lieder (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Liederkreis etter Heinrich Heine for en sangstemme og klaver op. 24 (februar 1840)
  • Myrthen. Liedersyklus for sangstemme og klaver op. 25 (januar til april 1840)
  • Tre dikt etter Emanuel Geibel for flerstemt sang og klaver op. 29 (nr. 1 og 2: sent i juli/begynnelsen av august 1840; Nr. 3: oktober 1840)
  • Tre dikt etter Emanuel Geibel for en sangstemme og klaver op. 30 (31. juli til 2. august 1840)
  • Tre sanger etter Adelbert von Chamisso for en sangstemme og klaver op. 31 (13. og 14. juli 1840)
  • Tolv lieder etter Justinus Kerner. En serie med lieder for en sangstemme og klaver op. 35 (20. november til 29. desember 1840)
  • Tolv dikt fra Friedrich Rückerts Liebesfrühling for sang og klaver (sammen med Clara Schumann) op. 37 (1841)
«Liederkreis op. 39»: Begynnelsen av sangen «Mondnacht»
«Liederkreis op. 39»: Begynnelsen av sangen «Zwielicht»
  • Liedersyklus op. 39 etter Joseph Freiherrn von Eichendorff for en sangstemme og klaver (1. til 20. mai 1840; revidert 1849)
  • Frauenliebe und -leben. Åtte sanger etter Adelbert von Chamisso for en sangstemme og klaver op. 42 (skissert 11. og 12. juli, utarbeidet: august 1840, revidert: 7. mai 1843)
  • Dichterliebe. Liedersyklus fra Heinrich Heines Buch der Lieder for en sangstemme og klaver op. 48 (24. mai til 1. juni 1840)
  • Belsatzar. Ballade etter Heinrich Heine for en dyp sangstemme og klaver op. 57 (7. februar 1840)
  • Lieder für die Jugend op. 79 (sent april – sent juni 1849)
  • Gedichte der Königin Maria Stuart for en sangstemme og klaver op. 135 (9.–10., 13.–15. og 16. desember 1852)

Kormusikk[rediger | rediger kilde]

  • Romanser og ballader for blandet kor, hefte 1 og 2 op. 67/op. 75 (mars/april 1849)
  • Romanser og ballader for kor, hefte 3 og 4 op. 145/op. 146 (1849)
  • Fire dobbelkorige sanger for blandet kor a cappella op. 141

Opera[rediger | rediger kilde]

  • Genoveva op. 81 (1847/48)

Fotnoter og referanser[rediger | rediger kilde]

Originaltekster til sitater
  1. ^ «Mir träumte, ich wäre im Rhein ertrunken.»
  2. ^ «Ich genoss die sorgfältigste und liebevollste Erziehung»
  3. ^ «gehe regelmäßig in die Kollegien»
  4. ^ «lyrischer Faulenzerey»
  5. ^ «Es überläuft mich eiskalt, wenn ich denke, was aus mir werden soll.»
  6. ^ «Schwach will ich und darf ich nicht sein. Wenn der Mensch nur will – er kann ja ALLES.»
  7. ^ «fatalen Schlendrian»
  8. ^ «Italien, Italien, summte mir’s von Kindesbeinen um mein Herz»
  9. ^ «das ganz tolle, bewegsame, lebendige Leben»
  10. ^ «weißen glänzenden Städte», «die Orangendüfte, südliche Blumen»
  11. ^ «Italiänerinnen mit den feurig-schmachtenden Augen»
  12. ^ «Folg ich meinem Genius, so weist er mich zur Kunst, und ich glaube zum rechten Weg.»
  13. ^ «mit jedem anderen Klavierspieler wetteifern.»
  14. ^ «mit Zittern und innerer Angst»
  15. ^ «Brot fürs Leben»
  16. ^ «zügellose Phantasie und seinen schwankenden Sinn»
  17. ^ «Nimm mir nur nicht übel, dass ich so fürchterlich schlecht geschrieben, doch stelle dir vor, dass ich stehe und das Blatt auf der Kommode liegt, worauf ich schreibe. Bei jedem Mal eindunken in das Tintenfass lauf ich in die andere Stube.»
  18. ^ «Ich bitt dich, sei mir nicht böse, dass der Brief so kurz wird, doch denke, es ist 10 Uhr und ich schreibe voll Herzensangst stehend in meiner Kammer.»
  19. ^ «der den höchsten Ausdruck der Zeit in idealer Weise auszusprechen berufen»
  20. ^ «Gehöraffektionen»
Fotnoter
  1. ^ Schumanns sykejournaler som ble offentliggjort i 2006 dokumenterer at det allerede i 1831 ble påvist syfilis.[7]
  2. ^ Berthold Litzmann gav i 1908 ut trebindsverket Clara Schumann. Ein Künstlerleben. Nach Tagebüchern und Briefen.
  3. ^ Blant annet Dieter Kuhn i Clara Schumann. Klaver.
  4. ^ Etter råd fra legene besøkte hun ham først over to år etter innleggelsen, to dager før hans død.
Referanser
  1. ^ a b articlesofnote.com
  2. ^ Caspar Franzen: Qualen fürchterlichster Melancholie, Dtsch Arztebl 2006; 103(30):A 2027-9
  3. ^ Ostwald, s. 11
  4. ^ Gerhard Böhme: Medizinische Porträts berühmter Komponisten, Elsevier, 1981, ISBN 3-437-10689-9
  5. ^ Neue Zürcher Zeitung: «Robert Schumann», 19. august 1856, s. 224
  6. ^ Marin Alsop: Robert Schumann: Music amid the Madness
  7. ^ Akio Mayeda: Robert Schumann in Endenich (1854–1856). Krankenakten, Briefzeugnisse und zeitgenössische Berichte, Schott, Mainz, 2006, ISBN 3-7957-0527-4
  8. ^ Günther Spies: Reclams Musikführer Robert Schumann. Reclam, 1997, side 273, ISBN 3-15-010435-1
  9. ^ Robert Schumann: Leipziger Lebensbuch (Tagebuch) 1831–1838, s. 163ff., Robert-Schumann-Haus Zwickau, Archiv-Nr. 4871,VII,A,a,4-A3

Litteratur[rediger | rediger kilde]

På engelsk
  • Fuller-Maitland, John Alexander. (1884). Schumann. S. Low, Marston, Searle & Rivington (gjenutgitt av Cambridge University Press, 2009; ISBN 978-1-108-00481-7)
  • Ostwald, Peter (1985). Schumann, The Inner Voices of a Musical Genius. Northeastern University Press. ISBN 1-55553-014-1. 
  • Perrey, Beate (red.) (2007). The Cambridge Companion to Schumann. Cambridge University Press. ISBN 0521789508. 
  • Worthen, John (2007). Robert Schumann: Life and Death of a Musician. Yale University Press. ISBN 0300111606. :Forfatteren argumenterer for at Schumann var mentalt sunn hele livet, inntil han mot slutten ble akutt psykisk syk som følge av syfilis-infeksjonen.
På tysk
Vest-tysk frimerke i anledning 100-årsdagen for Schumanns død i 1956.
  • Wilhelm Joseph von Wasielewski: Schumann, Robert. I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 33, Duncker & Humblot, Leipzig 1891, s. 44–55.
  • Siegfried Kross: Robert Schumann im Spannungsfeld von Romantik und Biedermeier. I: Bonner Geschichtsblätter. bind 33 (1981), Bonner Heimat- und Geschichtsverein und Stadtarchiv Bonn
  • Barbara Meier: Robert Schumann. Überarbeitete Neuausgabe, Rowohlt Verlag, Reinbek 2010, ISBN 978-3-499-50714-4
  • Leander Hotaki: Robert Schumanns Mottosammlung. Übertragung, Kommentar, Einführung. Freiburg i.Br. 1998, ISBN 3-7930-9173-2
  • Ernst Burger: Robert Schumann – Eine Lebenschronik in Bildern und Dokumenten. Schott Verlag, Mainz 1998, ISBN 3-7957-0343-3
  • Arnfried Edler: Robert Schumann und seine Zeit. 3. korrigierte und erweiterte Auflage. Laaber-Verlag, 2008, ISBN 978-3-89007-653-9
  • Wolfgang Boetticher: Robert Schumann – Leben und Werk. Noetzel Verlag 2004, ISBN 3-7959-0804-3 [1]
  • Udo Rauchfleisch: Robert Schumann – Eine psychoanalytische Annäherung. Verlag Vandenhoeck & Ruprecht, 2004, ISBN 3-525-01627-1
  • Helmut Loos (red.): Robert Schumann. Interpretationen seiner Werke. 2 Bände, Laaber-Verlag, 2005, ISBN 3-89007-447-2
  • Ulrich Tadday (red.): Schumann Handbuch. Kassel und Stuttgart 2006, ISBN 3-476-01671-4
  • Gerd Nauhaus und Ingrid Bodsch (red.): Dichtergarten für Musik. Eine Anthologie für Freunde der Literatur und Musik. StadtMuseum Bonn, Bonn und Stroemfeld-Verlag, Frankfurt-Basel 2007, ISBN 3-86600-003-0 / 978-3-86600-003-2 [erhältlich im Buchhandel und beim StadtMuseum Bonn]
  • Bernhard R. Appel (red.): Robert Schumann in Endenich (1854–1856). Krankenakten, Briefzeugnisse und zeitgenössische Berichte. Verlag Schott, Mainz 2006, ISBN 3-7957-0527-4
  • Ingrid Bodsch/ Gerd Nauhaus (red.): Zwischen Poesie und Musik. Robert Schumann – früh und spät. Begleitbuch zur gleichnamigen Sonderausstellung. StadtMuseum Bonn, Bonn und Stroemfeld-Verlag, Frankfurt-Basel 2006, ISBN 3-86600-000-6 [kan fåes i bokhandlere og hos StadtMuseum Bonn]
  • Gerd Nauhaus/ Ingrid Bodsch/ Ute Bär/ Susanna Kosmale (red.): Clara Schumann. Blumenbuch für Robert. StadtMuseum Bonn, Bonn und Stroemfeld-Verlag, Frankfurt-Basel 2006, ISBN 3-86600-001-4
  • Gerd Nauhaus/ Ingrid Bodsch (red.): Clara und Robert Schumann. Ehetagebücher. StadtMuseum Bonn, Bonn und Stroemfeld-Verlag, Frankfurt-Basel 2007, ISBN 3-86600-002-2 [kan fåes i bokhandler og hos StadtMuseum Bonn]
  • Edda Burger-Güntert: Robert Schumanns Szenen aus Goethes Faust – Dichtung und Musik. Rombach Verlag, Freiburg i.Br. 2006, ISBN 3-7930-9455-3
  • Martin Demmler: Robert Schumann. «Ich hab' im Traum geweinet». Eine Biografie. Reclam, Leipzig, 2006, ISBN 978-3-379-00869-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Media[rediger | rediger kilde]

Fantasi i C-dur op. 17 – Sempre Fantasticamente ed Appassionatamente
Fantasi i C-dur op. 17 – Moderato, Sempre energico
Fantasi i C-dur op. 17 – Lento sostenuto Sempre piano
Andante og variasjoner – Introduksjon, tema og variasjoner1-5
Neal og Nancy O'Doan (klaver), Carter Enyeart og Toby Saks (celli) og Christopher Leuba (horn)
Andante og variasjoner – variationer 6-10
Neal og Nancy O'Doan (klaver), Carter Enyeart og Toby Saks (celli) og Christopher Leuba (horn)
Andante og variasjoner – variationer 11-115
Neal og Nancy O'Doan (klaver), Carter Enyeart og Toby Saks (celli) og Christopher Leuba (horn)

*Problemer med å spille filene? Se mediehjelp.

Liv og arbeid[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

Opptak og MIDI[rediger | rediger kilde]