Germanerne
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Germanerne var en folkegruppe i Europa som ble forbundet med landområdet Germania og som regnes som forfedre til de folkene som i dag taler germanske språk.
Disse språkene er en undergruppe av indoeuropeiske språk. Germanerne talte opprinnelig urgermansk, som i tidens løp har gitt opphav til dagens germanske språk, bl.a. tysk, nederlandsk, engelsk og de skandinaviske språk (se germansk Europa).
Det ser ikke ut til at de opprinnelig kalte seg selv germanere; det var trolig romerne som satte det navnet på dem. Den første vi vet om som brukte navnet germanere var Posidonius.
Germanernes opprinnelse og tidlige historie forblir dunkel. Man vil anse dem for en egen gren av indoeuropeerne. Mange tenker seg at de opprinnelig hadde sitt hjemsted i Nord-Tyskland, Sør-Skandinavia og Jylland, og fra ca. 1000 f.Kr. spredte seg vest- og sydover. Romerske skribenter forteller at germanerne bestod av en rekke stammer i det nordlige Europa. En viktig kilde er Tacitus, som beskrev dem i sitt verk Germania, som inneholder detaljerte opplysninger om religion, sosial lagdeling, levekår og styringsorganer hos en rekke stammer.
Cæsar støtte på germanerne under sine felttog i Gallia på vestsiden av Rhinen. Da keiser Augustus gjorde Rhinen til riksgrense for Romerriket, kom disse germanerne under romerne. Men romernes planer om flytting av grensen til Elben måtte skrinlegges da cheruskene nedkjempet en romersk hær i Teutoburgerskogen (år 9 e.Kr.).
Fra det 3. århundre begynte germanere fra Rhinens østre bredde å forflytte seg i vestlig og sydlig retning, og under folkevandringstiden, i det 5. århundre, erobret de hele det vestlige Romerriket.
