Skihopping

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En skihopper har nettopp forlatt hoppet

Skihopping er en vinteridrett tilhørende nordiske grener hvor utøveren starter med å kjøre ned et ovarenn, gjerne fra et stillas, og ut på et rampeliknende hopp hvorfra utøveren tar sats og forsøker å sveve over kulen og deretter så langt nedover unnarennet som mulig før nedslaget (landingen), det hele gjennomført så stilfullt som mulig, og avslutter ved å renne ned overgangen og ut på sletta.

Utøveren får utregnet en poengsum, basert på et fastsatt antall lengdepoeng, som varierer med bakkens størrelse, og på stilkarakterer på en skala fra 1-20 stilpoeng, gitt av fem dommere. Fra og med 2010 gis det også et tillegg/fratrekk i poengsummen, basert på vindforholdene (retning og styrke på ulike punkter i unnarennet) og hvilken avsats løperen starter fra.

Landingen skal helst utføres med et telemarknedslag, hvor løperen bøyer i knærne med den ene skien ført fremover. Denne teknikken ble brukt for å kunne stoppe en ubalanse forover eller bakover som kunne resultere i fall. Nå hindrer sko og bindinger i stor grad dette. Satsen, som er bevegelsen for å komme fra sittestilling brukt i ovarennet til oppreist stilling idet løperen forlater hoppet, regnes som den mest kritiske detaljen for et vellykket skihopp.

Skihopping kan være både en individuell øvelse og en lagkonkurranse, såkalt laghopping. Dessuten inngår skihopping som en av to øvelser i kombinert.

Teknisk utforming[rediger | rediger kilde]

Den gamle Holmenkollbakken (revet i 2008), Oslo
Hoppbakkene i Granåsen, Trondheim
Hoppbakken i Kaipola, Finland

En skibakke består ovenfra og ned av et stillas (av tre, betong eller snø), et ovarenn, et hopp, en kul, et unnarenn, et konstruksjonspunkt, en overgang, en fallgrense og en slette. Konstruksjonspunktet (tidligere kalt kritisk punkt), forenklet betegnet som K-punktet eller bare K og egentlig en linje på tvers av bakken, er starten av overgangen. Det er altså det bratteste stedet i bakken. Dersom bakken har et bratteste parti over en gitt lengde, er K-punktet det nederste, bratteste stedet.

Lengste lovlige hopplengde, uten at omgangen blir kansellert og farten blir satt ned, settes normalt i forhold til konstruksjonspunktet, f.eks. 10 % over.

Bakketyper[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hoppbakke

Skihopping utøves i ulike bakkestørrelser. En skiller mellom småbakke (20 – 50 m), mellombakke (50 – 85 m), normalbakke (85 – 110 m), storbakke (110 – 160 m) og skiflygingsbakke (> 160 m). I verdenscupen konkurreres det i de tre sistnevnte typene bakker, i VM og OL i normalbakke og storbakke.

Utstyr[rediger | rediger kilde]

Hoppski er både spesielt lange og brede (konstant langs skien) i forhold til andre typer ski. Den har en lett bøyd tupp foran som skal hindre skien å bremse mot løssnø som for alle typer ski. Det er innført en regel for maksimalt tillatt skilengde for en hopper. Denne har endret seg litt over tid. Her er noen regler som har eksistert, i kronologisk rekkefølge (hvor Høyde betegner hopperens høyde i cm og Vekt er hopperens vekt med hoppdress og -sko i kg):

  • Skilengde = Høyde + 80 cm
  • Skilengde = 0,9 x Høyde + 1,5 x (Hoppervekt + Skivekt) (Helge Nørstruds første forslag fra 1996)
  • Skilengde = 1,45407 x Høyde (Forenklet forslag fra Nørstrud)
  • Skilengde = 1,46 x Høyde (Opprundet regel fra FIS, nov. 1997)
  • Skilengde = 1,46 x Høyde + 0,675 * (BMI - 20) (Ny regel fra 2005. BMI er Body Mass Index = Vekt/(Høyde*Høyde) )

Hoppsko har en kraftig støtte bak leggen, noe som forhindrer hopperen i å komme bakpå, samt hjelper ham til å holde bedre balanse. Man fester bindingen i støvelsens tupp og med en hælstropp bak på støvelens hæl.

Hoppdresser er sydd på en slik måte at de slipper inn luft foran og demmer opp bak. Hensikten er å få en slags "vinge-effekt", så hopperen får mer luft å flyte på.

Dommere og poengsum[rediger | rediger kilde]

I konkurranser er det både lengdedommere for å anslå hoppets lengde (etterhvert med video som hjelpemiddel: videomåling) og stildommere som bedømmer stil på en skala fra 0 til 20. Et stående hopp skal gis minst 10 i stil. Lengde og stil er grunnlaget for poengsetting. Stilbedømningen fra tre av fem dommere (dårligste og beste verdi strykes) summeres og legges til lengdepoengene. Lengdepoengene regnes ut ved at bakkens k-punkt brukes som tabellpunkt. En hopplengde tilsvarende k-punktet gir 60 poeng. Forskjellen mellom hoppets målte lengde og k-punkt-lengden multipliseres med aktuell bakkes meterverdi og trekkes fra/legges til de 60 poengene.

Den totale poengsummen fra de to hoppene i en konkurranse er grunnlaget for å rangere hopperne.

Meterverdier[rediger | rediger kilde]

Spesielt hopp Kombinert hopp
K-punkt Meterverdi K-punkt Meterverdi
m poeng/m m poeng/m
< 20 5,2 < 20 5,2
20 - 24 4,8 20 - 24 4,8
25 - 29 4,4 25 - 29 4,4
30 - 34 4,0 30 - 34 4,0
35 - 39 3,6 35 - 39 3,6
40 - 49 3,2 40 - 44 3,2
50 - 59 2,8 45 - 59 2,8
60 - 69 2,4 60 - 74 2,4
70 - 79 2,2 75 - 84 2,0
80 - 99 2,0 85 - 99 2,0
100 - 169 1,8 > 100 1,2
> 170 1,2

I Norge benytter kombinert hopp og spesielt hopp samme meterverdi. Unntak gjelder for bakker over 100 meter der kombinert hopp bruker meterverdien 1,2.

Wielka krokiew-bakken i Zakopane, Polen

Vindmåling[rediger | rediger kilde]

Vindens styrke og retning har rimeligvis betydning for hvilken lengde som oppnås. For å redusere denne faktorens påvirkning på resultatene blir det gjort vindmåling på to eller tre steder i unnarennet. For en konkurranse settes det en nedre og øvre grense for hastighet i fartsretning på de ulike målepunktene. Paret av grenser betegnes gjerne korridor og kan være både motvind (gunstig) og medvind eller bakvind (ugunstig).

Sommerhopping[rediger | rediger kilde]

De senere årene har en bygd hoppbakker som også kan brukes om sommeren. Det anvendes spor av porselen i ovarennet og plast i unnarennet.

Skihopping i 1905

Historie[rediger | rediger kilde]

Skihopping regnes å ha oppstått i Morgedal, Telemark. Den første kjente konkurransen ble avviklet i Trysil i 1862. Den første alminnelig kjente konkurransen ble arrangert i Husebybakken, Ullern, Oslo, i 1879. Opprinnelig inngikk hoppingen som del av et 4 km langrenn, og det ble ikke målt hopplengde, bare bedømt stil på en skala fra 1 til 5. Denne årlige konkurransen ble flyttet til Holmenkollen i 1892, og Holmenkollen har siden vært regnet som skisportens Mekka.

Utvikling av teknikker[rediger | rediger kilde]

Skihopping ble tradisjonelt praktisert med skiene tilnærmet side ved side gjennom svevet. Armene ble aktivt brukt for å holde balansen, og det ble regnet som god stil at en veivet med armene. Etterhvert overtok finnestilen, hvor armene ble lagt bakover langs kroppen. Noen prøvde å ha armene fremover mot slutten av svevet for bedre flyt (ref. Recknagel).

Svenske Jan Boklöv lanserte dagens V-stil hvor skiene vinkles utover i en V. Alle hoppere gikk etterhvert (rundt 1990) over til denne stilen ettersom den hadde klare aerodynamiske fordeler og bidro til større lengder. I starten var vinkelen ganske liten, men den økte etterhvert. I 2004 ble begrepet W-stil lansert for en stil hvor det er en viss avstand mellom bakre skiender.

Aerodynamiske hensyn er blitt stadige viktigere etterhvert som hopplengdene har økt. Nå blir flere faktorer regulert: skilengde kontra hopperens høyde og vekt, skidressenes romslighet og gjennomstrømningsgrad.

En annen påfallende endring fra tidligere er at hopperene nå sitter i ovarennet med armene bakover, mens armene tidligere var rettet fremover. Denne teknikken som reduserer luftmotstanden ble først tatt i bruk i et internasjonalt hopprenn av Heinz Wosipiwo under VM 1974 i Falun.[1]

Skihopping for kvinner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kvinner i skihopping

Helt frem til 1990-tallet ble jenter/kvinner nektet å hoppe på linje med mannlige hoppere. Først i 1998 var det en uoffisiell kvinneklasse i junior-VM, og året etter ble den første sammenlagtturneringen for kvinner, Ladies Grand Prix, holdt. Sesongen 2004/05 startet kontinentalcupen for kvinner opp. I 2009 ble det første offisielle VM-rennet for kvinner (senior) arrangert, men kvinnene fikk ikke hoppe under OL i Vancouver i 2010.

Det første offisielle verdenscuprennet for kvinner skjedde i LysgårdsbakkeneLillehammer 3. desember 2011. Vinneren Sarah Hendrickson fra USA ble historisk med sin seier i dette rennet. Beste norske utøver ble Anette Sagen med sin 8. plass.

Nytt i VM-sammenheng er mixed-konkurransen der to kvinnelige og to mannlige hoppere representerer hvert sitt land. Det første VM av denne typen ble arrangert i 2013 og vinner ble Japan med Norge på 4.-plass.

Idrettens geografiske utbredelse[rediger | rediger kilde]

Skihopping drives av naturlige årsaker i de deler av verden som har et klima som egner seg for vinteridrett. Dette til tross for at moderne hoppbakker med plastmatter åpner muligheter for å drive idretten også i land som ikke har snø. Verdens største skihoppnasjoner er Tyskland, Østerrike, Norge og Finland. Andre land med lange tradisjoner for skihopping er Sverige, Russland, Polen, Tsjekkia, Slovenia, Italia, Sveits, Frankrike, Japan, USA og Canada. De siste årene er Sør-Korea kommet med som en aktiv skihoppnasjon. Andre land som har eller har hatt en viss aktivitet innen skihopping, og som også har hatt deltakere i verdenscupen, er Estland, Ukraina, Hviterussland, Kasakhstan, Slovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria og Spania. Skihopping drives på lavt nivå også i land som Kina, Georgia og Kirgisistan. Selv land som Storbritannia og Nederland har vært representert i verdenscup og mesterskap, og Tyrkia skal arrangere Vinteruniversiaden i 2011, og skal bygge et skihoppanlegg av internasjonal standard. Vinter-OL 1984 ble arrangert i Sarajevo i Jugoslavia, nå Bosnia-Hercegovina, men Bosnia har aldri hatt noe aktivt miljø for skihopping.

De landene som har arrangert verdenscuprenn er Canada, Finland, Frankrike, Italia, Japan, Norge, Polen, Slovakia, Slovenia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland, USA og Østerrike. I tillegg har altså Bosnia-Hercegovina (da i Jugoslavia) arrangert vinter-OL.

Kilde: FIS

Arenaer[rediger | rediger kilde]

Konkurranser[rediger | rediger kilde]

Olympiske mestre[rediger | rediger kilde]

År Øvelse Vinner Land
1924 Normalbakke Jacob Tullin Thams Norge
1928 Normalbakke Alf Andersen Norge
1932 Normalbakke Birger Ruud Norge
1936 Normalbakke Birger Ruud Norge
1948 Normalbakke Petter Hugsted Norge
1952 Normalbakke Arnfinn Bergmann Norge
1956 Normalbakke Antti Hyvärinen Finland
1960 Normalbakke Helmut Recknagel Tyskland
1964 Normalbakke Veikko Kankkonen Finland
Stor bakke Toralf Engan Norge
1968 Normalbakke Jiri Raska Tsjekkoslovakia
Stor bakke Vladimir Belousov Sovjetunionen
1972 Normalbakke Yukio Kasaya Japan
Stor bakke Wojciech Fortuna Polen
1976 Normalbakke Hans-Georg Aschenbach Øst-Tyskland
Stor bakke Karl Schnabl Østerrike
1980 Normalbakke Anton Innauer Østerrike
Stor bakke Jouko Törmänen Finland
1984 Normalbakke Jens Weißflog Øst-Tyskland
Stor bakke Matti Nykänen Finland
1988 Normalbakke Matti Nykänen Finland
Stor bakke Matti Nykänen Finland
Stor bakke Lag Finland Finland
1992 Normalbakke Ernst Vettori Østerrike
Stor bakke Toni Nieminen Finland
Stor bakke Lag Finland Finland
1994 Normalbakke Espen Bredesen Norge
Stor bakke Jens Weißflog Tyskland
Stor bakke Lag Tyskland Tyskland
1998 Normalbakke Jani Soininen Finland
Stor bakke Kazuyoshi Funaki Japan
Stor bakke Lag Japan Japan
2002 Normalbakke Simon Ammann Sveits
Stor bakke Simon Ammann Sveits
Stor bakke Lag Tyskland Tyskland
2006 Normalbakke Lars Bystøl Norge
Stor bakke Thomas Morgenstern Østerrike
Stor bakke Lag Østerrike Østerrike
2010 Normalbakke Simon Ammann Sveits
Stor bakke Simon Ammann Sveits
Stor bakke Lag Østerrike Østerrike
2014 Normalbakke Kamil Stoch Polen
Stor bakke Kamil Stoch Polen
Stor bakke Lag Tyskland Tyskland

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ifølge Arne Scheie i NRK 5. februar 2012.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Ski jumping – bilder, video eller lyd