Tacitus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Denne artikkelen omhandler historikeren Tacitus. For informasjon om keiser Tacitus, se Marcus Claudius Tacitus.
Tacitus

Publius eller Gaius Cornelius Tacitus (født ca. 55, død ca. 117) var en romersk taler, advokat, senator og en av antikkens største historikere. Hans hovedverker er Germania som beskrev samfunn, levevis, sedevaner og religiøse forestillinger hos en del vestgermanske stammer. Dessuten forfattet han Annales og Historiae, som tok for seg keisertidens første århundre, fra Tiberius ble keiser til Domitians død.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tacitus var født i en provinsiell familie av ridderstand, antagelig i det nordlige Italia eller det sørlige Gallia. Som ung mann studerte han retorikk for å forberede seg på en karriere innen jus og politikk.

Da han var i 20-årene giftet han seg med Julia Agricola, datter av Gnaeus Julius Agricola. Svigerfarens bedrifter som guvernør i provinsen Britannia ble nøye dekket i hans verker, og det er tydelig at det var et godt forhold mellom de to.

Han begynte sin politiske karriere i 81, som kvestor. Deretter fortsatte han gjennom cursus honorum, og ble kjent som en dyktig taler og advokat. Det ble bemerket at hans navn ikke passet særlig godt; «tacitus» betyr «stille».

Tacitus klarte seg gjennom Domitians terrorvelde, antagelig mye fordi han gjorde tjeneste i provinsene fra ca. 89 til ca. 93, og derfor ikke kom direkte i veien for keiseren. Han ble senator, og i 97 var han konsul, som den første i sin familie. Samme år nådde han høyden av sin berømmelse som taler med gravtalen for Verginius Rufus, en berømt soldat.

I 98 ga han ut sine tre mindre verker, og gikk deretter tilbake til å virke som advokat. Sammen med Plinius den yngre vant han i 100 saken mot Marius Priscus, prokonsulen i provinsen Africa som var tiltalt for korrupsjon. Plinius berømmet noen dager senere Tacitus' talekunst i et av sine brev (Brev II, 11). I 98 skriver han også det som senere er blitt kjent som den første skriftlige referansen til Samene, om et folk han kaller Fenni.

Han var så borte fra politikken i flere år, og skrev sine to hovedverker. Deretter ble han sivil guvernør i provinsen Asia i 112. Man antar at han døde ca. 117. Det er usikkert om han hadde barn som overlevde ham. Den senere keisere Marcus Claudius Tacitus hevdet, usant, at han var en etterkommer av Tacitus.

Tacitus er også én av de ikke-kristne kildene som omtaler Jesus Kristus i sine verker (se engelsk wikipedia "Tacitus on Christ").

Se også[rediger | rediger kilde]