Thomas Mann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Thomas Mann
Paul Thomas Mann
Thomas Mann
Thomas Mann i 1937
Født 6. juni 1875
Lübeck, Tyskland
Død 12. august 1955 (80 år)
Zürich, Sveits
Ektefelle Katharina
Yrke Forfatter
Nasjonalitet Tysk
Periode 1896-1954
Sjanger Dannelse, historisk, pikarest
Debut Enttäuschung (1896)

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1929

Thomas Mann (født 6. juni 1875 i Lübeck i Schleswig-Holstein i Tyskland, død 12. august 1955 i Zürich i Sveits) var en tysk forfatter og Nobelprisvinner. Han var den yngre bror av Heinrich Mann, og far til Klaus, Erika, Golo (Angelus Gottfried Thomas), Monika, Elisabeth og Michael Mann.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Familien Mann, med mor og søsken
Thonas Manns sommerhus i Nida i dagens Litauen fra 1929

Han vokste i de første årene opp i hansastaden Lübeck. Faren, Thomas Johann Heinrich Mann, var senator og storkjøpmann som handlet med korn, men døde da Thomas Mann var kun 15 år. Hans mor, Julia da Silva-Bruhns, var av tysk-brasiliansk opprinnelse. Familien flyttet etter farens død til München, hvor Mann bodde fra 1891 til 1933, med unntak av et ett-årig opphold i Palestrina i Italia med broren Heinrich tidlig i hans karrière.

Han giftet seg med Katharina Hedwig («Katja») Pringsheim, datter av en prominent, sekularisert jødisk familie av intellektuelle, og som blant annet var barnebarn av den tyske kvinnerettsforkjemperen Hedwig Dohm og nedstammet fra en av Münchens rikeste familier.

Familien emigrerte i 1933, etter at nasjonalsosialistene hadde festet grepet i Tyskland. Første bopel var i Sanary-sur-Mer i Frankrike, men de slo seg så ned i Küsnacht nær Zürich i Sveits.

I 1941 flyttet de til USA, til Pacific Palisades i nærheten av Santa Monica nord for Los Angeles. I 1944 fikk familien få amerikansk statsborgerskap. Under store deler av andre verdenskrig drev antinaziztisk propaganda, til dels rettet mot amerikansk opinion, for å få USA med i krigen på de alliertes side, til dels rette mot Tyskland for å motvirke nasjonalsosialistenes mediemonopol. I 1951 flyttet han og familien fra USA, etter å ha blitt gransket for antiamerikansk virksomhet, og ha måttet gjøre rede for sitt forhold til kommunismen og Stalin.

Thomas Mann døde i Kilchberg, ikke langt fra Küsnacht i 1955.

I den lange perioden i eksil ble familien forsørget av Katja Mann, mens Thomas Mann konsentrerte seg om å skrive.

Thomas Manns plass i litteraturen[rediger | rediger kilde]

Thomas Mann er blitt kalt den betydeligste tyskspråklige forfatter i det 20. århundre. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1929, for romanen Buddenbrooks. Både denne, Doktor Faustus og Trolldomsfjellet er kåret blant de ti beste tyskspråklige bøker i det 20. århundre av et panel på 99 framstående tyske forfattere, litteraturkritikere og litteraturprofessorer for Literaturhaus München og Bertelsmann.[1] Like mye lest og anerkjent er langnovellen Døden i Venedig, som også er filmatisert.

De fleste av hans noveller omhandler spenningen mellom den usikre, dødselskende kunstner og den lovlydige, livsbekreftende borger. Manns dagbøker, som ble avseglet i 1975, taler bevegende om hans egen kamp med hans homoseksuelle ønsker, som fant uttrykk i hans verker, særlig Døden i Venedig. Mann beskrev sine følelser for den unge fiolinisten og maleren Paul Ehrenberg som «mitt hjertes sentrale opplevelse».

Selv om hans litterære produksjon nesten i sin helhet foregikk i første halvdel av 1900-tallet er han sterkt påvirket av det foregående århundre, og bevarte dets fortellerstil helt til de seneste verkene. Påvirkningen fra de store russiske forfatterne Leo Tolstoj og Dostojevskij er tydelig, både stilistisk og temamessig. Blant forfattere og kunstnere som forøvrig kan sies å ha påvirket ham finner vi (de fleste av dem nevnt av ham selv i dagbøkene): Stirner, Fontane, Freud, J.P. Jacobsen, Goethe, Hesse, Hoffmann, Jung, Lessing, Luther, Nietzsche, Poe, Schlegel, Schopenhauer, Wagner, Schönberg, von Platen, Grimmelshausen, Heinrich Mann, Melville

Forfattere som på sin side sier seg påvirket av Thomas Mann er blant annet: Hesse[2], Sontag, Lukacs, Adorno, Kafka, Heinrich Mann, Klaus Mann, Tuten, Pamuk[3], Campbell, Houellebecq, Böll, Stevens, Vargas Llosa. Sistnevnte har blant annet skrevet et innsiktsfullt essay om Døden i Venedig.[4][5]

Thomas Mann og forholdet til nasjonalsosialismen[rediger | rediger kilde]

Thomas Manns gravsted i Zürich

Den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen var hovedårsaken til at Mann i 1933 emigrerte til Sveits. Sett på bakgrunn av at han holdt en tale i 1930, hvor han omtalte nasjonalsosialismen som bestialsk, og at han i 1935 ble fratatt sitt tyske statsborgerskap, var mange i emigrantmiljøet skuffet over at han lenge var tilbakeholden med å gå aktivt ut i offentligheten med sin avstandstaken fra nasjonalsosialismen. Dette gjaldt også barna, spesielt Erika som han i motsetning til Klaus hadde et svært nært forhold til.[6] Men under andre verdenskrig skrev han artikler om nasjonalsosialistenes krigsforbrytelser i flygebladene som ble kastet ned over tyske byer; han holdt også radiotaler rettet til tyske lyttere om forbrytelsene, f.eks. snakket han 27.september 1942 om bruken av gassvogner i det tyskokkuperte Warthegau i Polen.[7]

Thomas Mann ble imidlertid upopulær i sitt tyske hjemland ved å betone den kollektivskyld som han mente at alle tyskere som ikke hadde gått i eksil hadde, og som han ikke ville være en del av. Han var en kort stund på tale som mulig forbundspresident i den nyopprettede vesttyske forbundsrepublikk, men hans person kan ha vært litt for kontroversiell. Selv om ikke mange i ettertid syntes godt om Hitlers gjerninger, hersket det likevel i Tyskland en skepsis overfor dem som var reist i eksil. Mange følte at disse hadde sviktet landet, og at de hadde unnveket de lidelser alle de andre hadde måttet gå igjennom, og at de dermed ikke var en del av det lidelsesfellesskap som i de første år etter krigen holdt tyskerne sammen.

De siste år av sitt liv tilbrakte Thomas Mann derfor hovedsakelig i Sveits, avvekslende med jevnlige besøk til Tyskland.

I 1955 ble han utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Der kleine Herr Friedemann, novellesamling 1898, ikke oversatt
  • Buddenbrooks: Verfall einer Familie, roman 1901. – Utgitt på norsk flere ganger. Som Huset Buddenbrook, oversatt av Margrethe Kjær (Gyldendal, 1929-1930).
  • Huset Buddenbrook: En families forfall, oversatt av Per Paulsen (Gyldendal, 2005)
  • Tonio Kröger, novelle 1903. Utgitt på norsk som Tonio Kröger. Oversatt av Nic. Stang (Tanum, 1949)
  • Königliche Hoheit, 1909. – Utgitt på norsk som Hans kongelige høyhet, oversatt av Aimée Aubert Munch (Tanum, 1950)
  • Der Tod in Venedig, fortelling, 1913. – Utgitt på norsk som Døden i Venedig. Oversatt av Kaare Lervik (Gyldendal, 1963)
  • Der Zauberberg, roman, 1924. – Utgitt på norsk flere ganger. Først i 1935 som Trollfjellet, oversatt av Finn Halvorsen, så som Trolldomsfjellet, oversatt av Per Qvale. (Gyldendal, 2002)
  • Mario und der Zauberer, fortelling, 1930, ikke oversatt
  • Josef und seine Brüder, 193343, tetralogi. – Utgitt på norsk som Josef og hans brødre. Oversatt av Per Paulsen (Gyldendal, 1993-1995)
  • Das Problem der Freiheit, 1937, ikke oversatt
  • Lotte in Weimar, Roman 1939. – Utgitt på norsk som Lotte i Weimar. Oversatt av Per Qvale (Gyldendal, 2007)
  • Die vertauschten Köpfe – Eine indische Legende, 1940, ikke oversatt
  • Doktor Faustus, roman 1947. – Utgitt på norsk som Doktor Faustus: den tyske komponist Adrian Leverkühns liv fortalt av en venn. Oversatt fra tysk av Dag Østerberg (Gyldendal, 1969)
  • Der Erwählte, roman 1951, ikke oversatt
  • Die Bekenntnisse des Hochstaplers Felix Krull, 1922/1954. – Utgitt flere ganger på norsk. Først som Plattenslageren, oversatt av Arthur W. Gammelgaard (Nasjonalforlaget, 1952), og siden som Storsvindleren Krull, oversatt av Gerd Høst (Tanum, 1955).
  • I tillegg er flere artikler og essays av Mann oversatt til norsk.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Et utvalg filmer som er bygget på Manns romaner, noveller og motiver.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Musils "Mann ohne Eigenschaften" ist "wichtigster Roman des Jahrhunderts", Literature Headlines (arkivert)
  2. ^ The Hesse/Mann Letters, Amazon (engelsk overs.) utdrag på internett: http://www.amazon.com/Hesse-Mann-Letters-Hermann/dp/0974261556#reader_0974261556
  3. ^ http://www.theparisreview.org/interviews/5587/the-art-of-fiction-no-187-orhan-pamuk
  4. ^ Touchstones: essays on literature, art and politics Mario Vargas Llosa Faber & Faber, 353pp, £25 ISBN 0571214991
  5. ^ http://www.newstatesman.com/blogs/cultural-capital/2010/10/vargas-llosa-author-nobel
  6. ^ Erika Mann: «Mein Vater, der Zauberer», Rowohlt Taschenbuch Verlag, Hamburg 1999, s. 89-110, ISBN 3-499-22651-0
  7. ^ Peter Longerich: Det visste vi ikke noe om!, forlaget Historie og Kultur AS, Oslo 2007

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Sigrid Undset 
Nobelprisvinner i litteratur
Neste mottaker:
 Sinclair Lewis