Willy Brandt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Willy Brandt
Willy Brandt
Født 18. desember 1913
Lübeck
Død 8. oktober 1992 (78 år)
Unkel am Rhein
Parti SPD
Tysklands forbundskansler
19691974
Regjering Brandt I, Brandt II
Forgjenger Kurt Georg Kiesinger
Etterfølger Helmut Schmidt
Tysklands utenriksminister
19661969
Regjering Kiesinger
Forgjenger Gerhard Schröder (CDU)
Etterfølger Walter Scheel

Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1971

Willy Brandt (egentlig Herbert Ernst Karl Frahm) (født 18. desember 1913 i Lübeck, død 8. oktober 1992 i Unkel am Rhein) var en tysk politiker (SPD). Han var regjerende borgermester i Vest-Berlin fra 1957 til 1966, Vest-Tysklands utenriksminister fra 1966 til 1969 og Vest-Tysklands kansler fra 1969 til 1974. Han mottok Nobels fredspris i 1971 for å ha rakt ut en forsonende hånd til Øst-Europa og styrket samarbeidet i Vest-Europa gjennom EEC-samarbeidet.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Willy Brandt ble født som sønn av Martha Frahm og John Möller i Lübeck. Han kjente aldri faren, og vokste opp hos moren og morfaren. I 1929 ble han medlem av det sosialdemokratiske ungdomspartiet og i 1930 av SPD. I 1931 meldte han imidlertid overgang til Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands (SAP), en venstresosialistisk gruppering. Han tok Abitur i 1932.

Emigrasjon og eksil[rediger | rediger kilde]

I 1933 ble Brandts parti forbudt, og partiet besluttet å drive undergrunnskamp mot regimet. Brandt fikk i oppdrag å etablere en emigrantorganisasjon i Oslo. I denne perioden var han også medlem av Mot Dag.

Han emigrerte via København til Oslo, og under emigrasjonen brukte han fra 1934 dekknavnet Willy Brandt, som han tok som offisielt navn i 1948. I 1938 ble han fratatt sitt tyske statsborgerskap, så han søkte om norsk statsborgerskap. Brandt lærte seg å snakke perfekt norsk, og skrev bl.a. flere bøker på norsk, et språk han holdt ved like livet ut.

Under dekknavnet Gunnar Gaasland besøkte han Tyskland forkledd som norsk student i 1936, og deltok som journalist under den spanske borgerkrigen.

I 1940 ble han, ettersom han bar en norsk uniform, tatt som krigsfange av tyske styrker og kort etter repatriert. Han flyktet da til Stockholm, der han bodde under resten av krigen og arbeidet som journalist. Han bidro blant annet til utgivelsen av avisen Håndslag, en publikasjon som fra 1942 ble laget i Sverige, smuglet over grensa og spredt som en illegal avis i det okkuperte Norge.[1]

Den norske eksilregjeringens ambassade i Sverige innvilget ham norsk statsborgerskap i 1940. Under eksilet medvirket han i betydelig grad til en tilnærmelse mellom de eksilerte partiene SAP og SPD.

Fra 1941 til 1948 var Brandt gift med den norske kvinnen Anna Carlotta Thorkildsen, som han hadde datteren Ninja Frahm (født 1940) med. Under årene i Stockholm møtte han også den norske kvinnen Rut, som han giftet seg med i 1948 og som stod ved hans side gjennom hele hans politiske karrière. De fikk tre sønner, Peter, Lars og Matthias Brandt.

I 1945 reiste Brandt tilbake til Tyskland som korrespondent for skandinaviske aviser, og ble i 1948 igjen tysk statsborger.

Politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Regjerende borgermester i Berlin[rediger | rediger kilde]

Hans politiske karrière begynte da han ble innvalgt i den tyske Forbundsdagen for SPD i 1949. Han ble i 1950 også medlem av bystaten Berlins parlament. I 1955 ble han valgt til president for Berlins parlament. I 1957 ble han så valgt til regjerende borgermester, dvs. statsminister, i Berlin. I denne egenskapen var han president for Forbundsrådet fra 1957 til 1958.

Med sin klare fordømmelse av Sovjets undertrykkelse av ungarerne og de brutale sovjetiske massakrene som fulgte det ungarske opprøret mot okkupasjonsmakten, og med sin avvisning av Nikita Krustsjovs forslag om at Berlin skulle bli en nøytral fristad (Berlin-ultimatumet i 1958), og senere hans besluttsomme handlemåte under bygningen av Berlinmuren fra 1961, ble han ansett å tilhøre høyrefløyen i sitt parti og oppnådde enorm popularitet, som gav seg utslag i svært gode valgresultater. Han ble også støttet av den mektige, erkekonservative mediemagnaten Axel Springer.

Fra 1957 til 1963 var han også formann for SPD i Berlin.

Karrière i tysk føderal politikk 1961–1969[rediger | rediger kilde]

Brandt var SPDs kanslerkandidat i 1961, men tapte for sittende kansler Konrad Adenauer. I 1964 etterfulgte han den avdøde Erich Ollenhauer som formann for SPD. Året etter var han igjen partiets kanslerkandidat, men tapte på nytt for Ludwig Erhard.

I denne tiden var han den mest omstridte politiker i landet, og høyresiden brukte også hans fortid og det faktum at han ikke hadde kjempet for fedrelandet mot ham. I 1965 uttalte han at «denne valgkampen har etterlatt sår».

Etter Erhards avgang i 1966 ble Kurt Georg Kiesinger valgt til ny kansler i en storkoalisjon bestående av CDU/CSU og SPD. I denne koalisjonen ble Brandt utnevnt til utenriksminister og visekansler.

Kansler[rediger | rediger kilde]

Etter valget i 1969 ble SPD styrket, og Brandt kunne danne regjering i en koalisjon med det liberale partiet. Hans sosialliberale koalisjon hadde et flertall på bare 12 stemmer.

Innenrikspolitisk ble hans reformforsøk forhindret av koalisjonspartneren eller motstand i delstatsparlamentene (som regel dominert av CDU/CSU).

Utenrikspolitisk gikk Brandt inn for en ny Ostpolitik, som søkte å forbedre forholdet til de kommunistiske land. Denne politikken, som i 1971 var en medvirkende årsak til at Brandt fikk Nobels fredspris, var svært kontroversiell. En ting var at han, i strid med Hallstein-doktrinen, anerkjente DDR diplomatisk, men det vakte enda sterkere reaksjoner at han anerkjente de polske og sovjetiske anneksjonene av de tyske territoriene øst for Oder-Neisse-linjen som «faktiske», riktignok med forbehold om rett til senere grenseendringer. Store deler av høyresiden anså ham derfor som landsforræder, og det ble også hevdet at Brandts politikk var istrid med den tyske grunnloven, som forutsatte gjenforening av Tyskland i grensene fra 1937. Han ble beskyldt for å svikte ofrene for fordrivelsen, som SPD i tidligere år hadde vist stor omsorg for. Flere SPD-parlamentarikere forlot partiet i protest og gikk over til opposisjonen. Så sent som i 1963 hadde Willy Brandt (sammen med partifellene Erich Ollenhauer og Herbert Wehner) skrevet i en hilsen til den årlige schlesierdagen: «Breslau – Oppeln – Gleiwitz – Glogau – Grünberg, det er ikke bare navn, det er levende minner, med røtter i sjelene til generasjoner og som uopphørlig kaller på vår samvittighet. Å gi avkall er forræderi, hvem vil bestride det? Retten til hjemlandet man kan ikke selge – aldri skal man få skjende landsmenn som ble fordrevet fra sine hjem eller måtte flykte, bak ryggen deres. Fordrivelsens kors må hele folket bære.»

I mai 1972 håpet opposisjonen å ha flertall i parlamentet for å vedta et mistillitsforslag og kaste Brandt på grunn av hans østpolitikk. Til alles overraskelse endte avstemningen med et flertall imot forslaget, med svært liten margin; langt senere ble det oppdaget at et eller muligens to konservative parlamentsmedlemmer hadde blitt bestukket av Stasi for å stemme for Brandt.

For å tilbakevise enhver antydning om at han skulle være sympatisk innstilt til kommunisme, fikk han gjennom en rekke tøffe antikommunistiske lover som bl.a. utestengte «radikalere» (i praksis venstreradikalere) fra alle offentlige stillinger (Radikalenerlass).

Brandt førte på den annen side en aktiv handelspolitikk og samarbeidet med høyreorienterte regimer i den vestlige verden. Han leverte våpen, fly, raketter og ubåter, samt lånte ut militære rådgivere, til militærjuntaen i Hellas og regimet i Portugal, og godkjente at tyske firmaer lette etter olje og uran på Mosambik sammen med Sør-Afrika. Han bistod USA i Vietnam, og tyske firmaer leverte nervegass, kjemiske stridsmidler og moderne våpen. Også Israel fikk kjøpe avanserte våpen. Brandt ble kritisert for dette av norske sosialdemokrater da han fikk Nobelprisen, og mens Unge Høyre deltok i hyllesten av fredsprisvinneren, holdt AUF seg borte.

Guillaume-skandalen og Brandts avgang[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Guillaume-skandalen
Willy Brandt sammen med Günter Guillaume, spionen som førte til hans fall

7. mai 1974 erklærte Brandt offentlig sin avgang som kansler. Bakgrunnen var at hans personlige sekretær for partianliggender og nære medarbeider Günter Guillaume var blitt arrestert som Stasispion. Brandt tok på seg ansvaret for at Guillaume hadde fått virke i kanslerens engere krets tross en mangeårig spionmistanke. I forbindelse med affæren ble også sider ved Brandts privatliv avdekket, der besøk hos prostituerte (noe som Guillaume hadde hatt ansvar for å arrangere), alhoholisme og depresjoner spilte en viktig rolle. Brandts upopularitet i store deler av befolkningen på grunn av østpolitikken var et annet moment. Ledende krefter i SPD, spesielt Herbert Wehner, som allerede tidligere hadde angrepet Brandt offentlig for hans Moskvabesøk med ordene «der Herr badet gerne lau», var derfor av den oppfatning at Brandt ikke kunne beholdes som kansler under den kommende valgkampen, og at han raskt og usentimentalt måtte skiftes ut. Noen partifolk fryktet også at den tyske regjeringssjefen kunne bli utsatt for utpresning. Ettersom han ikke ble oppfordret til å bli sittende av sentrale personer som Wehner og Helmut Schmidt valgte Brandt å gå av.

Brandts etterfølger ble Helmut Schmidt. Wehner hadde oppfordret Schmidt til dette med ordene «Helmut, Du musst das jetzt machen».

Willy Brandt fortsatte likevel som SPD-leder, noe Schmidt senere betegnet som en stor feil og en av grunnene til at han ikke fikk gjennom sin politikk når det gjaldt NATO-dobbeltbeslutningen.

Senere år[rediger | rediger kilde]

Brandt fortsatte å være politisk aktiv, og ble valgt til president i Den sosialistiske internasjonale i 1976, medlem av det europeiske parlamentet i 1979. I april 1977 utnevnte Verdensbankens president Robert McNamara Brandt til formann for Den uavhengige kommisjonen for internasjonale utviklingsspørsmål (Nord-syd-kommisjonen), og i 1980 fremla han den såkalte Brandt-rapporten.

I 1979 møttes han sammen med den østerrikske kansler Bruno Kreisky med PLO-formann Yasir Arafat. I 1984 møtte han Fidel Castro, og samme år møtte han Deng Xiaoping og Mikhail Gorbatsjov. I 1985 kom han til Øst-Berlin for samtaler med Erich Honecker.

Brandt fikk åpne Forbundsdagen i 1987, etter at han allerede siden 1983 hadde vært nest eldste parlamentariker etter Egon Franke, og Franke hadde trådt til side til fordel for Brandt.

Samme år gikk han av som SPD-formann etter at hans nominering av Margarita Mathiopoulos som partitalskvinne hadde blitt møtt med sterk kritikk. Partiet utnevnte ham samme år til æresformann på livstid.

20. januar 1989 inviterte president Richard von Weizsäcker i forbindelse med Brandts 75-årsdag til fødselsdagsfest i Villa Hammerschmidt, der tallrike venner, kamerater og politikere deltok, bl.a. Björn Engholm, Peter Glotz, Holger Börner, Shepard Stone, Walter Scheel, Oskar Lafontaine, Bruno Kreisky, Ernst Breit, Karel van Miert, Kurt Scharf, Egon Bahr, Friedbert Pflüger, Basil Mathiopoulos, Hans Katzer, Johannes Rau, Helmut Kohl, Layachi Yaker, Jacques Delors, Ingvar Carlsson, Hans-Jochen Vogel, Shridath Ramphal, Franz Vranitzky, Alan Boesek, Georg Leber, Valentin Falin, Rainer Barzel, François Mitterrand, Gro Harlem Brundtland, Mieczysław Rakowski, Mário Soares, Hans-Dietrich Genscher og Shimon Peres.

Brandt fikk gleden av å oppleve Berlin-murens fall og den tyske gjenforeningen. Han kom i den forbindelse med den berømte setningen «Jetzt wächst zusammen, was zusammen gehört» (Det som hører sammen gror nå sammen). Han fikk også æren av å åpne den første Forbundsdagen etter gjenforeningen. Noen uker tidligere hadde han reist til Irak og fått løslatt 164 gisler.

I 1992 ble det kjent at han led av kreft, og det ble snart klart at sykdommen var så fremskreden at livet hans ikke ville bli reddet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Biografier om Brandt på norsk
Av Brandt

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Side 179. Hans Luihn: De illegale avisene, Universitetsforlaget (1960)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Otto Suhr 
Berlins regjerende borgermester
Etterfølger:
 Heinrich Albertz