Tysklands historie (1945–1990)
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Det tysk-romerske rike Tyskland under Napoleonskrigene Restaurasjon og revolusjon Det tyske keiserrike Weimarrepublikken Det tredje rike Et delt Tyskland Tysklands gjenforening Etter gjenforeningen |
Denne artikkelen omhandler Tysklands historie fra andre verdenskrigs slutt i 1945 fram til gjenforeningen i 1990. Den inneholder stoff om både Forbundsrepublikken Tyskland (ofte kalt Vest-Tyskland) og Den tyske demokratiske republikk (DDR) (Øst-Tyskland).
Nederlaget[rediger | rediger kilde]
Tyskland lå i ruiner etter nederlaget i andre verdenskrig. Da det tredje rike endelig kapitulerte den 8. mai 1945 var landet okkupert av de allierte i vest, og av sovjetiske styrker i øst. Det var et utslitt Tyskland som gav opp, tapene under krigen hadde vært enorme, både i menneskeliv og i materielle skader.
Umiddelbare følger av krigen[rediger | rediger kilde]
Under Jaltakonferansen i februar hadde lederne for Sovjetunionen, USA og Storbritannia lagt planer for hva som skulle skje med Tyskland etter krigen.
Etter krigen var det stort kvinneoverskudd i landet. For hele landet var det 1,25 kvinner for hver mann, i Berlin var det 1,46 for hver mann.[1]
Grenseendringer[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: De tidligere tyske østområder
Sovjetunionen hadde dyttet vestgrensen sin vestover i 1939, og dermed overtatt en del av Polen. Polakkene ble kompensert ved at de i realiteten overtok de østlige områdene av Tyskland. Schlesien, Øst-Pommern og Preussen ble underlagt polsk administrasjon, med unntak av den nordlige delen av Øst-Preussen med hovedstaden Königsberg, som ble omdøpt til Kaliningrad og de facto innlemmet i Sovjetunionen. Alle områdene øst for den såkalte Oder-Neisse-linjen ble okkupert og de facto-annektert1.
Folkeforflytning[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig
Millioner av tyske borgere eller etniske tyskere utenfor dagens tyske og østerrikske grenser ble fordrevet eller tvunget til å flytte til Tyskland og Østerrike. Tyskere ble fordrevet fra de tidligere østre territoriene til Tyskland. Disse områdene ble avstått til Polen og Sovjetunionen etter krigen. Fordrivelsene skjedde også fra områder som var annektert og okkupert av Nazi-Tyskland. Det gjaldt daværende Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Nord-Jugoslavia, og andre stater i Sentral- og Øst-Europa. Et stort antall tyskere hadde flyktet fra disse områdene i angst for Den røde armé. Fordrivelsene ble i stor grad sanksjonert ved Potsdamkonferansen. Det totale antall etniske tyskere som flyktet eller ble deportert fra Øst-Europa anslåes til å ligge rundt 12 millioner.[2] Innen 1950 hadde omtrent 12 millioner tyskere flyktet eller blitt fordrevet fra Øst- og Sentral-Europa til etterkrigs-Tyskland og -Østerrike. Tallene varierer mellom 12 millioner[3] og 14 millioner.[4] Dette er det største kjente enkelttilfelle av etnisk rensing eller tvungen migrasjon i historien.[5][6]
Et stort antall døde av sult, sykdom eller vold i forbindelse med fordrivelsene. Dødstallene i forbindelse med fordrivelsene og flukten er omstridt, med estimater fra minst 473 000 bekreftede dødsfall, til et demografisk estimat fra 1950-årene på rundt 2,2 millioner. Estimater fra noen tyske historikere anslår dødsfallene til å være rundt 5–600 000 registrerte dødsfall, med estimater om 1,9 millioner ubekreftede dødsfall sett på som uverifiserbare.[7][8] 10 til 30 % av dødsfallene anslås å skyldes vold.[9]
En del av de fordrevne (opp til 490 000) var etnisk tyske (Volksdeutsche) som fra 1939 hadde blitt forflyttet fra de baltiske landene, Romania og det østlige Polen (okkupert av Sovjetunionen) til det tyskokkuperte Polen. En del tyske borgere (Reichsdeutsche) hadde også flyttet til det okkuperte Polen og den okkuperte delen av Tsjekkoslovakia.[10][11]
Okkupasjon[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Den allierte okkupasjonen av Tyskland
De resterende tyske områder ble delt i fire soner, som ble administrert av de fire seierherrene Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Hovedstaden Berlin ble også delt i fire, selv om den geografisk lå langt inne i den sovjetiske sonen. De vestlige områdene ble administrert av vestmaktene, og de østlige av Sovjetunionen.
Avnazifisering[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Avnazifisering
Et viktig mål for seierherrene etter krigen var det å avnazifisere Tyskland og andre europeiske land hvor denne ideologien hadde fått fotfeste. Det dreide seg om en rekke deler av samfunnet som kultur, presse, økonomi, rettsvesen og politikk. Avnazifiseringen gikk bl.a. ut på å fjerne personer i innflytelsesrike stillinger og ved å forby symboler og organisasjoner som var forankret i nazismen. Grunnlaget for avnazifiseringen var Potsdamavtalen vedtatt under Potsdamkonferansen. Ved innledningen av den kalde krigen og opprettelsen av Vest-Tyskland ble avnasifiseringsprogrammet stanset og i noen grad reversert.
Den største og mest kjente rettsprosessen mot nazistene i Tyskland var Nürnbergprosessen som ble ført for Det internasjonale militærtribunal mot topplederne. Siden kom en rekke andre rettsprosesser som går under navnet Nürnbergprosessene. Av de over 200 tusen gjerningsmennene under det nasjonalsosialistiske styret ble kun en mindre andel straffet etter krigen. Av om lag 140 tusen som ble stilt for retten i årene 1946-2005 ble kun 6 656 dømt.[12]
Gjenoppbygning[rediger | rediger kilde]
I 1946 holdt man lokalvalg i den britiske sonen. Konrad Adenauer var leder for CDU i vest, og utmerket seg som en dyktig politiker. Det at han ikke hadde hatt noe med nazismen å gjøre gjorde han politisk spiselig for britene.
Til østsonen hadde sovjeterne allerede under krigen skolert fremtidige kommunistledere. Walter Ulbricht var kommunistenes mann i Tyskland. Det var imidlertid ikke så lett for kommunistene å gjøre politisk comeback etter all den anti-kommunistiske propagandaen som det tyske folk var blitt utsatt for i Hitler-tiden. De fleste tyskere var også svært skeptiske til kommunistene på grunn av grusomhetene begått av Sovjetunionen under og etter krigen, ikke minst fordrivelsen.
Krigserstatninger[rediger | rediger kilde]
Under Jaltakonferansen ble det bestemt at Tyskland skulle betale krigserstatning som naturalerstatning, og ikke som pengeerstatning. Det ble bestemt at deler av tysk industri skulle demonteres og fraktes til seierherrene som krigsskadeserstatning. Det ble i henholdsvis den britiske, den amerikanske og den franske okkupasjonssonen, demontert tilsammen 667 industrianlegg. I den sovjetiske okkupasjonssonen ble det demontert ca. 3 400 anlegg, som tilsvarte 30 % av Tysklands industrikapasitet i 1944.[13]
Utdypende artikkel: Krigserstatningene fra Tyskland etter andre verdenskrig
Tyskland fikk hjelp gjennom Marshallplanen. I 1948 gjennomførte landet en valutareform, og erstattet Riksmarken med den nye Deutsche Mark. Like etter innføringen av D-marken var det også en valutareform i østsonen, der det ble en egen Østtysk mark.
I Luxembourg-avtalen fra 1952 betalte Tyskland erstatninger til Israel og den jødiske organisasjonen Claims Conference.[14] I 1953 oppnådde Tyskland i den såkalte Londonavtalen at halvparten av den tyske utenlandsgjeld fra mellomkrigstiden ble avskrevet.[15]
Berlinblokaden[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Berlinblokaden
I september 1947 møttes utenriksministerene fra USA, Storbritannia, Frankrike, Belgia, Nederland og Luxembourg i London. Her diskuterte de måter å hindre en fryktet sovjetisk ekspansjon. Her ble også valutareformen vedtatt.
I protest mot D-marken forlot sovjeterne den 20. mars 1948 det allierte kontrollrådet. Den 24. juni blokkerte de alle innfartsveier inn i Vest-Berlin.
Over to millioner mennesker ble med dette avskåret fra alle forsyninger. Det var ingen matproduksjon i byen, så all mat måtte fraktes inn med fly.
Allerede to dager etter blokadens start begynte det britiske luftforsvar å fly inn forsyninger. I juli var mengden kommet opp i 2 000 tonn i døgnet, og den 16. april 1949 ble rekorden satt, da fløy 1398 fly inn 11 740 tonn varer.
Den 12. mai 1949 ga sovjeterne opp blokaden. Den hadde ingen effekt, byen ble likevel forsynt med varer. Dette var et stort propagandanederlag for Stalin, og en stor moralsk seier for vestmaktene.
Totalt ble det levert 2 250 000 tonn med forsyninger til Vest-Berlin i løpet av tiden blokaden varte. Det var 277 804 flyvninger inn til byen i denne perioden. Luftbroen stoppet ikke umiddelbart da blokaden ble hevet, den fortsatte ut september.
Statsdannelse i vest[rediger | rediger kilde]
For detaljer, se hovedartikkelen: Vest-Tyskland.
De vestallierte okkupasjonsmaktene (USA, Storbritannia og Frankrike) presenterte i de såkalte Frankfurtdokumentene, planer for gjenoppbygging av en tysk stat i vest, for de tyske myndighetene. Frankfurtdokumentene av 1948 ga tillatelse til å etablere en demokratisk rettsstat i de tre vestlige okkupasjonssonene, det området som senere ble omtalt som Vest-Tyskland. Okkupasjonssonene inkludert den sovjetiske hadde allerede lokalt og regionalt selvstyre. CDU og sosialdemokratene drev allerede den sivile administrasjonen i elleve delstater (Land) i vest. Da det ble klart at samarbeidet mellom de tre vestlige okkupasjonsmaktene på den ene siden og Sovjetunionen på den andre, bestemt de tre vestlige å skape en egen stat i vest med en sentralregjering. Vesttyskerne var opptatt av selvstyre, men var urolige for at etablering av en vesttysk ville blokkere gjenforening. De gikk derfor inn for en midlertidig (engelsk: provisional) statsordning i påvente av at den sovjetiske okkupasjonssonen skulle slutte seg til.[16]
Planene omfattet forfatningsrettslige retningslinjer for den nye staten, inndelingen av delstatene, og endelig en skisse til maktfordelingen mellom de allierte og de tyske myndighetene, det som senere skulle bli kjent som okkupasjonsstatuttet. Frankfurtdokumentene hadde sitt utspring i sekslandskonferansen i London 1948.[trenger referanse] De allierte okkupasjonsmaktene i vest krevde at den vesttyske staten skulle være føderal (forbundsstat). USA og Frankrike gikk inn for sterke delstater, mens de tyske sosialdemokratene og fridemokratene gikk inn for å styrke de sentrale forbundsorganene. Forbundspresidenten ble gjort til en representativt embete med begrenset makt.[17]
Det parlamentariske råd ble opprettet med grunnlag i Frankfurtdokumentene. Det besto av medlemmer av de vesttyske delstatsparlamentene, og vedtok den nye grunnloven, Grundgesetz med ikrafttredelse 23. mai 1949. Det parlamentariske råd var personer med høyere utdanning (40 % var jurister) og offentlige tjenestemenn. De fleste hadde vært på kant med Hitler-regimet, og bortsett fra kommunistene hadde få vært fengslet.[16] I august ble det avholdt frie valg, og i september ble en regjering ledet av Konrad Adenauer dannet. Landets midlertidige hovedstad ble byen Bonn.[trenger referanse] Grunnloven av 1949 baserte seg på historiske forelegg. I stedet for ambisiøse «konstitusjon» (forfatning) foretrakk vesttyskerne den mer administrative betegnelsen Grundgesetz. I stedet for en konstitusjonskonferanse ble det avholdt et parlamentarisk råd med utsendinger utpekt av parlamentene i delstatene. Grundgesetz ble så godkjent av delstatenes parlamenter i stedet for ved folkeavstemning slik USA sterkt ønsket.[16] For det vestallierte var en velfungerende og demokratisk vesttysk stat en del av bolverket mot kommunismen i øst. Da delstaten Hessen i 1946 ville nasjonalisere kull-, jern- og stålindustrien godtok general Clay, den amerikanske militære lederen, bestemmelsen under forutsetning at den ble tatt opp til folkeavstemning. Da 72 % av velgerne støttet «sosialisering» av tungindustrien godtok Clay, men utsette iverksettelsen.[16]:side1322
Okkupasjonsstatuttet som regulerte forholdet mellom Tyskland og okkupasjonsmaktene, ble i likhet med Grundtgesetz kunngjort i mai 1949. Det trådte i kraft da Konrad Adenauer tiltrådte som Forbundsrepublikken Tysklands første kansler, i september dette året. Statuttet la store begrensninger på Tysklands suverenitet. Det ble til en viss grad lempet ved Petersbergavtalen i november 1949. En ny revisjon ble gjennomført i 1951, da Tyskland fikk sitt eget utenriksdepartement.
Et viktig spørsmål for Vest-Tyskland i den tidlige etterkrigshistorien var om man skulle satse på vestintegrasjon, eller på nøytralitet og gjenforening med østområdene. Sosialdemokraten Kurt Schumacher ønsket nøytralitet, mens den konservative Konrad Adenauer ville binde Tyskland til Vesten og USA. Etter at CDU ble største partiet ved valget i 1949, gikk Forbundsrepublikken Tyskland raskt i retning av tett samarbeid med de andre vesteuropeiske landene. I 1951 var forbundsrepublikken med på å starte Det europeiske kull- og stålfellesskap, sammen med Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg. Ved de såkalte Parisavtalene inngått 23. oktober 1954, med ikrafttredelse i 1955, ble okkupasjonsstatuttet opphevet.[18]
I 1955 ble Vest-Tyskland medlem i NATO. Frykt for invasjon fra øst førte til at hæren ble gjenoppbygd, men med under stram kontroll av de andre vestallierte. Det ble også stående store mengder tropper fra de andre NATO-landene i Forbundsrepublikken, for å forsvare landet mot et eventuelt sovjetisk angrep.
I 1957 ble det i Saar-området avholdt folkeavstemning om saarstatuttet, som blant annet gikk ut på at Saarland skulle styres av Den vesteuropeiske union. Folkeavstemningen avslo forslaget med et flertall på 67,7 %, og resultatet ble tolket slik at befolkningen ønsket en gjenforening med Tyskland. Saarland ble fra 1957 Tysklands tiende delstat.[19] Prosessen ble senere kalt Den lille gjenforeningen.[20]
Den såkalte Élysée-avtalen, en politisk samarbeidsavtale mellom Tyskland og Frankrike, vedrørende utenriks- og forsvarspolitikk, språk- og ungdomsutveksling, ble inngått 22. januar 1963.[21]
Statsdannelse i øst[rediger | rediger kilde]
For detaljer, se hovedartikkelen: Den tyske demokratiske republikk.
I den sovjetiske okkupasjonssonen som ikke var blitt de facto-annektert, SBZ, ble det sosialdemokratiske partiet tvunget til å slå seg sammen med kommunistpartiet i april 1946. Det nye partiet fikk navnet Tysklands sosialistiske enhetsparti (tysk: Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, SED). Til de vestalliertes store overraskelse ble det ikke innført et ettpartisystem i øst, det fantes flere uavhengige partier, såkalte «blokkpartier», men de hadde liten reell innflytelse og kommunistpartiet var garantert den reelle makten.
Det ble avholdt (manipulerte)[trenger referanse] valg i SBZ i oktober 1946, der Enhetspartiet vant klart. Valget dannet basisen for de såkalte folkekongressene, som var samlet i 1948 og 1949.
Etter at den nye grunnloven til Forbundsrepublikken Tyskland ble vedtatt i mai 1949, ble det også i SBZ raskt utarbeidet en grunnlov.[16] Denne ble vedtatt den 30. mai. Den tyske demokratiske republikk (tysk: Deutsche Demokratische Republik, DDR) ble opprettet den 7. oktober 1949, med Berlin (øst) som hovedstad.
Wilhelm Pieck ble president i DDR, med Otto Grotewohl som ministerpresident (statsminister). Landets viktigste politiker var likevel generalsekretæren i sentralkomitéen i Enhetspartiet, Walter Ulbricht. I praksis var landet også styrt fra Moskva i likhet med de andre sovjetiske marionettregimene i Øst- og Sentral-Europa, DDR fikk vesentlig færre rettigheter enn hva den vesttyske stat fikk.
Den tyske demokratiske republikk ble med i østblokkens svar på NATO, Warszawapakten, året etter at denne ble dannet i 1955.
De østtyske kommunistene, som selv hadde vært blant nazistenes ofre, anså ikke DDR som ansvarlig for arven etter Hitler regime overgrep. I DDR ble det oppfattet som Vest-Tysklands ansvar. To av DDRs arkitekter, Walter Ulbricht og Karl Polak, hadde flyttet til Sovjetunionen i nazitiden, og kom tilbake til det raserte hjemlandet overbevist om å bruke sovjetiske løsninger på Tysklands problemer. Sovjetunionen håpet også på et gjenforent Tyskland og vegret seg for å lage en ny stat i øst, de forsøkte derfor å få til en østtysk forfatning som ikke ville stå i veien for gjenforening. DDRs grunnlov hadde flere paragrafer med «borgerlig» preg, blant annet beskyttelse av eiendomsrett (kopiert fra Weimarrepublikkens grunnlov) og forvaltningsdomstoler til å beskytte borgerne mot ulovlige forvaltningsvedtak. Markovits beskriver den østtyske grunnloven som dristigere enn den vesttyske ved at den avvek fra historiske forbilder. Samtidig førte lovmakingen til ironiske resultater, ifølge Markovits: Den østtyske grunnlovens artikkel 10 hadde en bestemmelse om rett til i utvandre, en rettighet som det vesttyske parlamentariske råd etter debatt valgt å ikke inkludere i Grundgesetz fordi landet ikke ville gi slipp på kvalifisert arbeidskraft i en vanskelig tid. I 1957 ble det i DDR straffbart å stikke av fra republikken (engelsk: flight from the republic).[16](s1319)
Forholdet mellom øst og vest[rediger | rediger kilde]
Regjeringen i vest, under ledelse av Konrad Adenauer, kjørte en hard anti-kommunistisk linje. De anså ikke regjeringen i DDR som legitim, og mente at de selv representerte hele den tyske nasjon. Gjennom Hallstein-doktrinen begrenset forbundsrepublikken den diplomatiske kontakten med land som anerkjente DDR.
Det var tidvis store interne uroligheter i DDR. Den mest kjente av disse er urolighetene som kulminerte den 17. juni 1953, da Den røde armé slo ned øst-berlinernes oppstand. 17. juni ble deretter proklamert som Vest-Tysklands nasjonaldag og en del av Unter den Linden i Vest-Berlin omdøpt til Strasse des 17. Juni.
De labre forholdene i øst gjorde at mange valgte å reise over til vest. Frem til «republikkflukt» ble kriminalisert i 1957 hoppet over 1,7 millioner mennesker av til vesten.
Løsningen på fluktproblemet lå i å sperre av grensen mot Forbundsrepublikken. Likevel fortsatte folk å rømme DDR, det var fortsatt mulig å ta seg til vest gjennom Berlin. Den 13. august 1961 ble det, nærmest over natten, bygget en mur gjennom byen. Berlinmuren delte byen i to adskilte soner, Vest-Berlin som formelt var en egen bystat underlagt de vestallierte og de facto tilknyttet Forbundsrepublikken Tyskland og Øst-Berlin som var hovedstaden i Den tyske demokratiske republikk.
Muren skapte nye problemer i forholdet mellom de to tyske statene, og også i forholdet mellom USA og Sovjetunionen. Realpolitiske forhold gjorde at USA i praksis etterhvert tolererte den, selv om byggingen var et brudd på avtalen seierherrene fra andre verdenskrig hadde.
I 1969 gikk den vesttyske forbundskansleren, sosialdemokraten Willy Brandt (SPD), inn for å normalisere forholdet til DDR og til de andre østblokklandene. Denne «Ostpolitik» ble kraftig motarbeidet av de konservative, som heller ville ha en hard linje. Brandt utarbeidet avtaler med Sovjetunionen, Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Bulgaria. DDR ble formelt anerkjent av forbundsrepublikken og de andre NATO-landene (deriblant Norge) i 1974.
Økonomi[rediger | rediger kilde]
Økonomisk sett var forbundsrepublikken en eneste lang suksesshistorie. Landet ble raskt bygget opp etter ødeleggelsene under krigen, og ved inngangen til 60-tallet var landet nok en gang blitt en økonomisk motor i Europa. Vest-Tyskland begynte å eksportere industrivarer til hele verden. Landet hadde en typisk blandingsøkonomi.
Et viktig bidrag til Tysklands økonomiske fremgang, var Londonavtalen fra 1953, om landets utenlandsgjeld fra mellomkrigstiden. Halvparten av både den offentlige og den private gjeld ble avskrevet, og gjorde det mulig for Tyskland å delta i det internasjonale pengemarkedet.[15]
Også i øst var det økonomisk fremgang på 50-tallet og 60-tallet. DDR hadde planøkonomi, etter modell av Sovjetunionen. Ødeleggelsene i øst var større enn de i vest under krigen, dessuten hadde kommunistene takket nei til Marshall-hjelpen. Det tok derfor lenger tid å bygge opp landet igjen i øst enn i vest.
Siden DDRs industri var statsdrevet, ble produksjonen av forbruksvarer nedprioritert. Dette førte til en nesten kronisk mangel på mange typer forbruksvarer. Privatpersoner måtte stå på venteliste i årevis for å for eksempel kunne kjøpe en bil. Samtidig hadde DDR problemer med å få bygge nok boliger, det var også lange ventelister for å få husvære.
Mens oppgangen bare fortsatte i vest, stagnerte økonomien fullstendig i øst. Utover på 80-tallet ble problemene i industrien bare større og større. I 1983 lånte forbundsrepublikken en million mark til DDR for å redde den østtyske økonomien. Betingelsen for lånet var at vesttyske borgere skulle kunne få innreisetillatelse i DDR.
Kommunismens sammenbrudd i Europa[rediger | rediger kilde]
For detaljer, se hovedartikkelen: Tysk gjenforening.
I 1985 ble Mikhail Gorbatsjov leder i Sovjetunionen. Gorbatsjov satte i gang med reformer for å redde den skakkjørte sovjetiske økonomien, under parolene «perestrojka» og «glasnost».
De politiske og økonomiske forholdene i Sovjetunionen ble ikke bedre, og da unionen var i ferd med å revne ble økonomien samtidig ødelagt. Dette ble en katastrofe for DDR. Kombinasjonen av at tilgangen på billig subsidiert sovjetisk råolje tok slutt og at hele eksportmarkedet til den østtyske industrien forsvant, gjorde at industrien i DDR gikk med i dragsuget.
Samtidig åpnet Ungarn grensen mot Østerrike, noe som gjorde at det ble et smutthull gjennom «jernteppet». Store mengder DDR-borgere flyktet til vesten denne veien.
Sammenbruddet i økonomien førte til at folk demonstrerte mot den sittende regjeringen. Statsrådsformann og SED-generalsekretær Erich Honecker måtte gå av den 18. oktober 1989. Den 9. november ble utreiseforbudet opphevet, og Berlinmuren falt.
Det ble avholdt valg den 18. mars 1990, de eneste frie valg i DDRs historie. Lothar de Maizière fra CDU ble statsminister etter valget. Han gikk straks i gang med å forhandle med Vest-Tyskland, Sovjetunionen, Storbritannia og USA om en gjenforening av de to tyske statene. Den 18. mai inngikk forbundsrepublikken og DDR en økonomisk og sosial samarbeidsavtale, samt en valutaunion. Den 23. august vedtok parlamentet i DDR at landet skulle inkorporeres i Forbundsrepublikken.
Den 3. oktober 1990 opphørte DDR å eksistere. Forbundsrepublikkens lover og konstitusjon ble gjeldende også i det som hadde vært DDR, og fem nyopprettede delstater ble innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1951.
- ^ (www.dw.com), Deutsche Welle. «What Germany's post-war refugees taught us about integration | Culture | DW.COM | 16.07.2015». DW.COM (engelsk). Besøkt 2. februar 2017.
- ^ Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486.
- ^ Preece, Jennifer Jackson (1998). «Ethnic Cleansing as an Instrument of Nation-State Creation: Changing State Practices and Evolving Legal Norms». Human Rights Quarterly. 20: 817–842. doi:10.1353/hrq.1998.0039.
- ^ Thum, Gregor (2010). «Ethnic Cleansing in Eastern Europe after 1945». Contemporary European History (vol 19, no 1): 75–81.
- ^ Waters, Timothy W. (2006). «Remembering Sudetenland: On the Legal Construction of Ethnic Cleansing». Virginia Journal of International Law (47(1)): 63–146.
- ^ Herausforderung Bevölkerung: zu Entwicklungen des modernen Denkens über die Bevölkerung vor, im und nach dem Dritten Reich Ingo Haar, Bevölkerungsbilanzen“ und „Vertreibungsverluste. Zur Wissenschaftsgeschichte der deutschen Opferangaben aus Flucht und Vertreibung Verlag für Sozialwissenschaften 2007 ISBN 978-3-531-15556-2 s. 278
- ^ Rüdiger Overmans, "Personelle Verluste der deutschen Bevölkerung durch Flucht und Vertreibung" (en polsk parallelloversettelse var også inkludert, dette var en presentasjon ved en akademisk konferanse i Warszawa i 1994, Dzieje Najnowsze Rocznik, XXI -1994
- ^ The Expulsion of 'German' Communities from Eastern Europe at the end of the Second World War Arkivert 1. oktober 2009 hos Wayback Machine., Steffen Prauser and Arfon Rees, European University Institute, Florence. HEC No. 2004/1. pp. 11seq.
- ^ Wachenheim, H. (1942). Hitler's transfers of population in Eastern Europe. Foreign Affairs, 20(4), 705-718.
- ^ Harvey, E. (2001). ‘We Forgot All Jews and Poles’: German Women and the ‘Ethnic Struggle’in Nazi-occupied Poland. Contemporary European History, 10(3), 447-461.
- ^ Atika Shubert og Nadine Schmidt (15. desember 2018). «Most Nazis escaped justice. Now Germany is racing to convict those who got away». CNN. Besøkt 17. desember 2018. «The number of suspects that have been brought to trial is a tiny percentage of the more than 200,000 perpetrators of Nazi-era crimes, said Mary Fulbrook, a professor of Germany History at University College London. ... Fulbrook says that of the 140,000 individuals brought to court between 1946 and 2005, only 6,656 ended in convictions.»
- ^ Deutschland, Stiftung Deutsches Historisches Museum, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Demontagen». www.hdg.de (tysk). Besøkt 27. mai 2018.
- ^ «Das Luxemburger Abkommen (Wiedergutmachungsabkommen) von 1952 und die innerisraelische Reaktion darauf». web.nli.org.il (engelsk). Besøkt 10. desember 2017.
- ^ a b Guinnane, Timothy W. (1. juli 2015). «Financial Vergangenheitsbewaeltigung: The 1953 London Debt Agreement». ID 493802. Social Science Research Network. Besøkt 10. desember 2017.
- ^ a b c d e f Markovits, I. (2007). Constitution making after National Catastrophes: Germany in 1949 and 1990. William & Mary Law Rev., 49, 1307.
- ^ Brandt, Willy (1954). Tyskland under Adenauer: (Den tyske forbundsrepublikken). Oslo: Aschehoug.
- ^ Digitalisierungszentrum, Bayerische Staatsbibliothek - Digitale Bibliothek, Münchener. «Zusammenfassung Die Pariser Verträge, 23. Oktober 1954 / Bayerische Staatsbibliothek (BSB, München)». www.1000dokumente.de. Besøkt 24. mai 2017.
- ^ Saarland. «Saarstatut und Volksabstimmung 1955 | Saarland.de». www.saarland.de (tysk). Arkivert fra originalen 31. desember 2017. Besøkt 1. januar 2018.
- ^ «Die "kleine Wiedervereinigung". Heute vor 60 Jahren schloss sich das Saarland der Bundesrepublik an - und verließ den europäischen Pfad - Thomas Schmid». Thomas Schmid (tysk). 23. oktober 2015. Besøkt 1. januar 2018.
- ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Rückblick». www.dhm.de (tysk). Besøkt 15. januar 2018.