Svartedauden

Pesta i trappa, tegning av Theodor Kittelsen 1894-95, utgitt i boka og billedserien «Svartedauen» 1900

Svartedauden var en antatt byllepest som rammet Europa i perioden 1347–1351, og er en av de verste pandemiene i historien. Pesten skal ha hatt sin opprinnelse i Asia.

Svartedauden, som fikk navnet sitt etter fargen på kroppen til de pestdøde, ble også kalt for «den store manndauden» i Norge. Minst halvparten av befolkningen i Norge, og kanskje så mye som 60 prosent av befolkningen i Europa døde, dvs. 50 av 80 millioner. På verdensbasis regner man med at 75 millioner mennesker omkom i epidemien.

Svartedauden i Europa

Italia ble rammet i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten i løpet av 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skipene stort sett døde før de kom fram.

Svartedauden i Norge

Det siste kjente offer for svartedauden i Norge var biskopen av Stavanger, Guttorm Pålsson, som døde 7. januar 1350. I løpet av to år tok svartedauden livet av halve Norges befolkning. Noen mener at det på landsbasis døde så mange som to tredjedeler av Norges befolkning, men usikkerheten rundt dette er stor da det ikke foreligger noe konkret tallmateriale.

En utbredt oppfatning er at epidemien kom med et handelsskip fra England til Bergen i 1349. Enkelte norske historikere mener at det skal ha vært et lite utbrudd i Oslo, og også et utbrudd på Hamar allerede høsten 1348. Spredningshastigheten over land for pest i Vest- og Nord-Europa av fra ²/_³ til 1½ kilometer pr dag. Basert på spredningshastigheten og tidspunktene for begravelser og messer over folk som hadde dødd av pesten, er det sannsynlig at pesten kom inn til Norge flere veier.

Smitten ble fraktet av skip som seilte først fra England, langs kysten i Nord-Europa og langs kysten øst for Kristiansand. Selv om kilder om pesten i Norge ikke er eldre enn fra andre halvdel på 1500-tallet, er det klare indikasjoner på at pesten hadde kommet til landet før 1349 som først antatt. Februar 1349, altså før pesten kom til Bergen, ble det opprettet et alter for St. Sebastian i det som i dag er Oslo domkirke. St. Sebastian var helgenen for beskyttelse mot pest. Siden Europa ikke hadde blitt rammet av pest på 600 år før svartedauden, og alter for St. Sebastian var sjeldne i Europa, kan det hevdes at det ville vært merkelig om man plutselig opprettet et alter til ære for pesthelgenen helt uten videre. Ettersom det den gang tok tid før man fikk penger, tyder det på at ting skjedde høsten 1348. Kritikere av denne teorien mener det er forunderlig at svartedauden ikke fortsatte å spre seg videre ut over vinteren, og at om det fantes pest måtte den ha dødd ut.

Forskning viser at både loppene som var bærere av pesten og rottene som igjen var bærere av loppene er mindre aggressive vinterstid, og dermed ville det være naturlig at det var færre eller nesten ingen dødsfall i løpet av vinteren. Om man ser på spredningen av svartedauden på Østlandet kan man ikke se bort fra at pesten kan ha hatt et annet utspring enn Bergen. I Oslo var ødeleggelsene størst. Før svartedauden var det omtrent 300 gårdsbruk, mens etter var det bare 69 igjen. Mange gårder ble lagt øde.

Svartedauden var ikke den eneste pesten som rammet Norge. Omtrent hvert tiende år over en periode på 300 år var det pest. Svartedauden var den første og alvorligste av disse. I England, fra og med svartedauden til 1500 var det 20 større pestepedimier, i Nederlandene 18, i Norge trolig 16, mens det i hansabyene «bare» var 13.

Pesten

Musstad tegning av Theodor Kittelsen. Musene rår grunnen etter at pesten har herja.

Pest er en sykdom hos gnagere som kan overleve ute i naturen der det er så mange gnagere at de ikke blir utryddet av en slik sykdom. Et slikt område kalles et pestreservoar. Nyere forskning indikerer at pesten kanskje ikke oppstod i Kina som tidligere antatt, men i mongolkhanatet Den Gylne Horde i 1346. I dette området nordvest for Det kaspiske hav finnes pestsmitten også i dag. Mongolske krigere, som hadde reist gjennom dette pestområdet i Sør-Russland, førte smitten til den beleirede byen Kaffa (i dag heter den Feodosija) på Krimhalvøya i 1346.

Pestlege.

Tross store anstrengelser i sovjettiden klarte man ikke å utrydde verken pest eller gnagere i dette området i Sør-Russland. Så her smittes folk med pest den dag i dag. Pesten er i utgangspunktet like farlig som før, men vi vet mer om sykdommen, og kan forsvare oss bedre mot den. Bakterien kan bekjempes ved hjelp av antibiotika streptomycin og tetracyclin.

Spredning

I dag vet man stort sett hvordan pesten spredde seg og hvordan den kan kureres. Svartedauden er forårsaket av bakterien Yersinia pestis eller Pasteurella pestis. Det er en mikroskopisk encellet organisme som så snart den har en vert, multipliserer seg og produserer tre forskjellige symptomer avhengig av hvordan den er spredd. Pesten smittet til mennesker gjennom bitt fra lopper på rotter. Når pesten overføres fra ville gnagere til husrotter kommer også mennesker i fare. For når rottene dør går loppene over på mennesker. Den egentlige pesten er byllepest, som fører til at lymfeknutene svulmer opp i armhulene, lysken og på halsen. Smittestoffet kan så gå i blodet og føre til lungepest og blodforgiftningspest.

Forskningskritikk

Rotter

Det har i de senere år vært forsket mye på svartedauden, og flere forskere er nå i tvil om det var rotter som spredde pesten. På bakgrunn av et godt dokumentert utbrudd av pest i England på 1600-tallet og et annet utbrudd av byllepest i India tidlig på 1900-tallet, er det flere forskere som tror at svartedauen kan ha vært forårsaket av et ebolaliknende virus.

Det er flere grunner til at de tviler på at pesten ble spredd av rotter. For det første: spredningsmønsteret. Pesten spredde seg veldig fort og spredde seg over Europa på bare noen få år. Utbruddet av byllepest i India tidlig på 1900-tallet brukte over et halvt år på å spre seg fra en landsby til en annen. Hvis dette var samme sykdom er det usannsynlig at pesten skulle spre seg så fort og i så stor utstrekning på en tid hvor reisevirksomheten var betydelig mindre enn på 1900-tallet.

En annen årsak til at forskerne tviler er rottebestanden i perioden da pesten herjet. Det er ikke tvil om at det fantes massevis av rotter i byene, men utover på landsbygda kan det virke som om gnagerproblemet var mindre. Dette synet baserer de blant annet på oppdrett av duer på den engelske landsbygda i middelalderen. I dueslagene hadde de reirplasser helt nede ved bakken. Hvis rotter hadde vært et problem ville reirplassene vært plassert høyere opp slik at rottene ikke kunne ta eggene. Hvis man tar et eksempel fra mer hjemlige trakter, kan man se på bygging av bur. Buret ble brukt til oppbevaring av mat, og i våre dager kjenner vi det som stabbur. Men disse bygningene ble ikke satt på stabber før på 1700-tallet, og grunnen til at de hevet buret fra bakken var nettopp for å holde gnagere unna. Dermed kan det se ut som om gnagerproblemene var mindre i perioden pesten herjet, og dette vanskeliggjør teorien om at pesten ble spredd av rottene.

Inkubasjonstid

Et tredje punkt forskerne har sett på er sykdommens inkubasjonstid. I følge den tradisjonelle teorien om svartedauen var tiden fra man ble smittet og til symptomene viste seg veldig kort. Det ble sagt at, ... en person som ble smittet av pesten kunne spise lunsj med sin familie på dagen, og om kvelden spiste han middag med sine forfedre. Sykdommen rammet raskt og stort sett med dødelig utgang.

Dokumentasjonen av et av de siste utbruddene av pesten i England er meget god, og der kan man følge pesten nærmest fra hus til hus. Pesten slo til i en liten landsby, og den første som ble syk var skredderen. Han hadde 3 til 4 uker i forveien vært i London, og det virker sannsynlig at det var der han plukket opp sykdommen (ble smittet). Etter at skredderen ble syk og døde, fulgte familien hans. En uke etter at skredderen døde var så godt som hele familien utryddet, og deretter kan man følge pesten fra hus til hus. Først ble slektninger og venner av skredderen syke, disse hadde besøkt huset hans før han ble syk. Deretter ble deres slektninger og venner syke, og slik fortsatte det. Det som utmerker seg ved utbruddet er inkubasjonstiden. Det kommer tydelig fram at det i hvert fall tok 14 dager fra man ble utsatt for smitten til symptomene begynte å vise seg, og man rekker å smitte veldig mange mennesker på nærmere 3 uker hvis man er ute på reise.

Hvis teorien om at svartedauden var et ebolaliknende virus med inkubasjonstid på 3 uker, vil det forklare den raske spredningen av pesten bedre enn hvis det var byllepest.

Hygiene

Det er blitt diskutert om årsakene til den hurtige og omfattende spredningen av svartedauden. Det hersker ingen tvil om at middelalderens hygiene spilte en avgjørende rolle i den omfattende spredningen pesten hadde. Gatene var ofte fylt med avfall fra både mennesker og dyr. Folk gikk som oftest uten sko eller beskyttelse. Dette gjorde at folk lettere fikk infeksjoner og sykdommen spredte seg gjennom mat, klær og kontakt.

Svartedauden i litteraturen

• Giovanni Boccaccios mesterverk Decameronen er skrevet av en som levde under svartedauden, og rammefortellingen handler om en gruppe mennesker som flykter fra pesten.
• Torill Thorstad Hauger har skrevet boka Det kom et skip til Bjørgvin i 1349 (utgitt 1980). Romanen bygger på sagnet om Jostedalsrypa og skildrer unge menneskers møte med pesten.

Svartedauden på film

• Trollsyn. Norsk film som er basert på sagnet om Jostedalsrypa.

Se også

• Liste over verdens største katastrofer

Litteratur

• Ole Jørgen Benedictow The Black Death 1346-1353: The Complete History The Boydell Press 2004 ISBN 0851159435
• Artikkel om boken på forskning.no
• Ole Jørgen Benedictow Svartedauen og senere pestepidemier i Norge Oslo 2002, ISBN 82-7477-108-7
• John Aberth From the brink of the Apocalypse New York 2001

Eksterne lenker

Commons: Kategori:Svartedauden – bilder, video eller lyd

• Stenseth, Nils Chr.: Hvordan vet vi at svartedauden var forårsaket av pestbakterien? Forskning.no, 26. juli 2010
• Historier fra og om Svartedauden
• Digitalt fortalt: «Svartedauen - det blev stille» (skrevet av Anders Olsson, ABM-utvikling) (besøkt 11. mars 2012)