Robert Ley

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Robert Ley, lederen for den nasjonalsosialistiske arbeidsorganisasjonen Deutsche Arbeitsfront («Tysk Arbeidsfront»), i 1933
Robert ley taler under en «verdenskongress for fritid og rekreasjon» i Hamburg 1936. DAF (Deutsche Arbeitsfront) omfattet blant annet underorganisasjonene Kraft durch Freude («Kraft gjennom glede») og Schönheit der Arbeit («Skjønnhet ved arbeid»).
Robert Ley taler ved grunnsteinsnedleggelsen av et stort boligprosjekt i Berlin i 1939.
Robert Ley omgitt av bulgarske gjestemusikere og -artister ombord i KdF-skipet Robert Ley i Hamburg sommeren 1939.

Robert Ley (født 15. februar 1890 i Niederbreidenbach i Nordrhein-Westfalen, død 25. oktober 1945 i Nürnberg, Bayern) var en tysk nasjonalsosialist og ledet Tysk Arbeidsfront (Deutsche Arbeitsfront DAF) som erstattet fagforeningene etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933.

Liv og arbeid[rediger | rediger kilde]

Ley var sønn av en fattig bonde og ble født i Niederbreidenbach i Rhinland som nummer sju i en barneflokk på elleve. Ved flid og flaks ble han i stand til å studere kjemi ved universitetene i Jena og Bonn. Han meldte seg til tjeneste i første verdenskrig og tjenestegjorde først to år i artilleriet, før han fra 1916 tjenestegjorde som flybåren observatør for artilleriet. I 1917 ble han skutt ned over Frankrike og satt to år som krigsfange. Styrten kan ha påført ham en hjerneskade, for resten av livet stammet han og utviste iblant en påfallende oppførsel, forsterket av hans alkoholisme.

Ley tok sin doktorgrad i 1920 og begynte å arbeide som kjemiker ved IG Farben. I kjølvannet av den franske okkupasjon av Rhinland sluttet han seg til NSDAP i 1925 og ble senere gauleiter for Sør-Rhinland, samt utgiver av en sterkt antisemittisk avis, Westdeutsche Beobachter. Hele sitt liv forble han lojal mot Hitler, som på sin side overså Leys arroganse, udugelighet og alkoholmisbruk.

I 1932 ble han utpekt som leder for Riksorganisasjonen (Reichs Organization) etter Gregor Strasser som var blitt myrdet. Da Hitler ble kansler i januar 1933, fulgte Ley med til Berlin. 2. mai 1933 gav Hitler ordre om at alle fagforeningsledere skulle arresteres. Ley fikk oppgaven med å skape DAF til å erstatte de nå forbudte fagforeningene. Han konfiskerte fagbevegelsens fond for å etablere de såkalte Kraft durch Freude (= Kraft gjennom glede)-programmene. KdF organiserte konserter, sportsarrangementer og utenlandsturer for arbeiderklassen, og spilte en viktig rolle når det gjaldt å sette det nasjonalsosialistiske regimet i et positivt lys hos store deler av den tyske befolkningen. Det mest ambisiøse tiltaket var å fremstille folkevognen, Volkswagen, i samarbeid med DAF. Hitler forlangte at folkevognen skulle fremstilles til en salgspris på 1 000 Reichsmark eller mindre, og da tysk bilindustri ikke klarte dette, bygget Porsche på DAFs bestilling en ny folkevognfabrikk i Fallersleben; men på grunn av krigsutbruddet i 1939 var det ingen av de 340 000 arbeiderne som hadde betalt avdrag på en folkevogn, som noen gang fikk en slik bil.[1]

Ley misbrukte sin stilling grovt ved å underslå DAFs midler til å skaffe seg en serie villaer i ulike byer, en serie biler, en privat jernbanevogn og en stor kunstsamling. Hans privatliv var preget av fyll og kvinner – i 1939 gjorde han skandale ved å opptre som om han var beruset i mottakelsen av hertugen av Windsor. Han overrakte Wallis Simpson en eske konfekt med påskriften «Hennes kongelige høyhet», en tittel hun slett ikke hadde, og opptrådte så høyrøstet under omvisningen på en fabrikk at en av arbeiderne måtte gjøre ham oppmerksom på plakaten med påskriften: «HYSJ! Det er din plikt å være stille.»[2] Ryktene sa at Ley lot seg skille fra sin første kone fordi det ikke kom barn. I stedet måtte han gifte seg med konens søster, fordi hun var blitt gravid med ham. Men han skal ha vært utro, og i 1942 skjøt hans andre kone seg. Ley giftet seg da for tredje gang, og overlot begge sine barn til sin første kone (barnas tante).[3] Etterhvert fikk DAF rykte på seg for å være den mest korrupte av etatene i det nasjonalsosialistiske Tysklands.[4]

Da Dresden ble bombet 13.februar 1945, skrev Ley i en avisartikkel under overskriften «Uten bagasje»: «Etter raseringen av det vakre Dresden trekker vi nærmest et lettelsens sukk. Nå er det over. I vår kamp for seier distraheres vi ikke lenger av bekymring for den tyske kulturs monumenter. Fremad!...Nå marsjerer vi mot tysk seier uten overflødig ballast og uten den tunge åndelige og materielle bagasjen fra borgerskapet[5]

Hans siste møte med Hitler fant sted på dennes fødselsdag i bunkeren i Berlin 20.april 1945. 16.mai ble han tatt til fange i nærheten av Berchtesgaden i Bayern, dit han trodde Hitler ville ta tilflukt for å yte en siste motstand. Han presenterte seg for de amerikanske soldatene som «dr Ernst Distelmeyer», men ble gjenkjent og utpekt av sin gamle erkefiende i partiet, Franz Xavier Schwarz.

Robert Ley ble siktet for krigsforbrytelser under Nürnberg-prosessene. Til den amerikanske rettspsykiateren Gustave Gilbert sa han forarget: «Still oss bare opp mot veggen og skyt oss, dere er jo seierherrer. Men hvorfor skal jeg stilles for retten som en k-k-k... jeg klarer ikke engang å si ordet!» (= kriminell). Han hengte seg i cellen fire dager etter å ha mottatt anklagen, ved hjelp av et håndkle han rev i strimler, bandt sammen og festet til toalettrøret.

Sitater[rediger | rediger kilde]

23. februar 1943 skrev Ley i en leder i Der Angriff: «Jøden er nå endelig utvalgt til å utryddes for sine skjenselsgjerninger og forbrytelser. Tyskeren er utpekt av skjebnen til å sørge for at denne dommen blir iverksatt.» 27.august 1941 hadde man kunnet lese: «Jøden er djevelens far.» 12.mars 1944 skrev han der igjen: «Juda må dø! Da blir menneskeheten befridd fra den jødiske terror! Hvis dette ikke skulle lykkes, kommer du til å dø, du tyske folk, og jøden kan feire purim i nye 5 000 år, en purim på bekostning av 85 millioner tyskere.(...) Det er jøden eller deg! Det fins ingen vei utenom!»[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Adam Tooze: The wages of destruction: the making and breaking of the Nazi economy, Allen Lane, 2006
  2. ^ http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,758268,00.html
  3. ^ http://www.fpp.co.uk/books/Overheard/CSDIC.pdf (s. 94)
  4. ^ Richard J.Evans: The Third Reich in power, Allen Lane, 2005
  5. ^ Frederick Taylor: Dresden (s. 367), forlaget Perennial, ISBN 0-06-000677-3
  6. ^ Peter Longerich: Dette visste vi ikke noe om!, forlaget Historie og Kultur AS, Oslo 2007

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til