Karl den store

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karl I den store
Keiser av Frankerriket
Karl den store
Navn: Carolus Magnus
Regjeringstid: 25. desember 800-28. januar 814
Født: 1. april 742, La Préalle
Død: 28. januar 814, Aachen
Foreldre: Pipin den yngre og Bertrada av Laon
Ektefelle: Himiltrude

Ermengarda eller Desiderata
Hildegard av Savoia (gift ca. 771) (d. 783)
Fastrada (gift 784) (d. 794)

Luitgard (gift 794) (d. 800)
Barn: Pippin (d. 813)

Karl av Neustria (d. 811)
Pipin av Italia (773-810)
Adelheid (b. 774)
Rhotrud (775-810)
Hildegarde (777-777)
Ludvig den fromme (778-840)
Lothar (d. 779 eller 780)
Bertha (779-823)

Gisele (781-808)

Karl den store (tysk Karl der Große, latin Carolus Magnus, fransk Charlemagne (brukes på mange andre språk, bl.a. engelsk, av og til på norsk), italiensk Carlomagno) (født 2. april 742, død 28. januar 814) var konge av frankerne fra år 771, konge av Lombardia fra 774, og tysk-romersk keiser fra 800. Han var eldste sønn av kong Pippin den yngre av frankerne. Han er det mest kjente medlemmet av dynastiet karolingerne. Karl ble kronet til keiser av Paven i Roma, 1. juledag år 800 e. Kr. Han bodde i Aachen og er begravet i katedralen her. Karlsprisen er oppkalt etter ham.

Fødselsdato og sted[rediger | rediger kilde]

Karl den stores fødselsdag er antatt å være 1. april 742. Men flere faktorer har ført til revurdering av denne tradisjonelle datoen. For det første ble 742 utregnet av hans alder da han døde, mer enn attestert med primærkilder. For det andre dateres hans fødsel i 742 før foreldrenes ekteskap i 749, men der er ingen indikasjoner på at Karl den store ble født utenfor ekteskapet og han arvet sine foreldre. En annen dato er gitt i Annales Petariensis, 1. april 747. Det året var 1. april i påsken. Fødselen av en keiser i påsken er et sammenfall som burde føre til kommentarer, men der er ingen slike kommentarer dokumentert i 747, som har fått noen til å mistenke at påskefødselen var en from fiksjon som skulle ære keiseren. For tiden er det umulig å være sikker på datoen da Karl den store ble født. Den neste gjetningen inkluderer 1. april 747, etter 15. april 747 eller 1. april 748, antagelig i Herstal eller Jupille, hvor hans far ble født, begge nær Liége hvor en viktig del av det karolingske og merovingiske dynastiet bodde. Men andre byer er også nevnt: Prüm, Düren eller Aachen.

Liv[rediger | rediger kilde]

Karl var den eldste sønnen til Pippin den yngre og hans kone Bertrada av Laon.

Da Pippin døde ble kongedømmet delt mellom Karl og hans bror Karloman. Karl tok de ytre delene av kongedømmet som grenset til sjøen, hovedsakelig Neustria, Aquitania og de nordlige delene av Austrasia, mens Karloman fikk de indre delene som grenset til Italia.

Karloman døde 5. desember 771 og etterlot Karl som leder av et forent frankisk kongedømme. Kort tid etterpå marsjerte han mot lombardene og la kongedømmet Italia permanent under den frankiske tronen.

Karl var engasjert i nesten konstant krigføring gjennom hele sitt styre med sitt legendariske sverd Joyeuse i hånden. Etter tretti år med krig og atten slag, sakserkrigene, erobret han Sachsen, et mål som hadde vært den uoppnåelige drømmen til Augustus. Han fortsatte med å konvertere de erobrede til katolsk kristendom, med makt hvor det var nødvendig. I 782, ved Verden i nedre Sachsen, skal han ha beordret halshoggingen av 4500 saksere på en dag (den blodige rettssaken i Verden). Sakserne hadde gjort feilen med å gjøre opprør mot det frankiske styret og ble tatt i å praktisere hedenskap etter at de hadde gått med på å bli kristne. Moderne forskere har dratt disse beskyldningene i tvil, ettersom det ikke er funnet noen arkeologiske bevis for en slik massakre og at de opprinnelige kildene kan ha skrevet «halshogging» ved en feil istedet for «sendt i eksil». Karl forsøkte også å gjenerobre Spania, men klarte aldri helt å nå dette målet. Det var under en av hans mislykkete invasjoner i det nordlige Spania at lederen for hans baktropp, grev Roland, ble drept, noe som inspirerte til skapelsen av Rolandskvadet.

Den frankiske kong Karl var en trofast kristen som fastholdt et nært forhold med paven i hele sitt liv. I 772, da Adrian I ble truet av invasjon, skyndte kongen seg til Roma for å gi assistanse. Her ber paven om hjelp i et møte nær Roma.

I 797 (eller 801?) gav kalifen av Bagdad, Harun al-Rashid, Karl en asiatisk elefant kalt Abul-Abbas og en mekanisk klokke. I 799 gjorde folk i Roma opprør mot pave Leo III. De kastet ham i fengsel, men han ble befridd og flyktet til Frankerriket. Der lovet Karl å hjelpe ham, og Leo ble gjeninnsatt i pavestolen.[1]

Under julemessen 1. juledag i Roma i år 800 kronet pave Leo III Karl Imperator Romanorum (romernes keiser). Dette ble Karls siste besøk i Roma, da han hadde ønsket selv å sette kronen på sitt hode, og mislikte at paven kom ham i forkjøpet. Går man inn hovedportalen i Peterskirken, støter man noen få meter oppe i midtskipet på en stor, rød porfyrstein nedsenket i gulvet der Karl stod da Leo overrasket ham.[2] Som keiser ble han hyllet av folk, og de ønsket ham også framgang som «den av Gud kronede store og fredsbringende keiser av Roma».

Selv om dette, ifølge kildene, skjedde mot hans intensjoner, ble Karl fornyeren av det vestlige riket som forsvant i det 5. århundre. For å unngå friksjoner med den østlige keiseren, kalte Karl seg senere Imperator Romanum gubernans Imperium (keiser som styrer Romerriket) istedet for Imperator Romanum, som ble forbeholdt de østlige keiserne.

Karl fulgte opp sin fars reformer og fjernet pengesystemet basert på gull sou. Både han og kong Offa av Mercia tok opp systemet innført av Pippin. Han satte opp en ny standard, livre (pund), både som mynt og vektenhet, som var verdt 20 sous (som solidus og senere skilling) eller 240 denierer (som denarius og til slutt penny). I denne perioden var livre og sou tellende enheter, bare denier var rikets mynt.

Karl innførte systemet i store deler av det europeiske kontinentet, og Offas standard ble frivillig adoptert av store deler av England.

Autografen til Karl den store

Karl organiserte imperiet sitt i 350 grevskap, hvert ledet av en oppnevnt greve. Grevene tjente som dommere, administratorer og de opprettholdt capitularier. For å opprettholde lojalitet, satte han opp et system av missi dominici, som betyr «Herrens utsendinger». I dette systemet ville en representant fra kirken og en representant for keiseren lede de forskjellige grevskapene og hvert år rapportere tilbake til Karl om deres status.

Europa ved Karl den stores død.

Da Karl døde i 814 ble han gravlagt i sin egen katedral i Aachen. Han ble etterfulgt av sin eneste overlevende sønn, Ludvig den fromme. Etter ham ble styret av imperiet delt mellom hans tre overlevende sønner ifølge frankisk tradisjon. Disse tre kongedømmene ble grunnlaget for det senere Frankrike og Det hellige romerske rike av den tyske nasjon.

Etter Karls død ble de kontinentale myntene degradert og mesteparten av Europa gikk over til å bruke engelsk mynt til rundt 1100.

Det er vanskelig å forstå Karls holdning overfor sine døtre. Ingen av dem fikk et sakramentalt ekteskap. Dette kan ha vært et forsøk på å kontrollere antallet potensielle allianser. Etter hans død gikk de overlevende døtrene i kloster - mer eller mindre frivillig. Minst en av dem, Bertha av Karolingen, hadde et anerkjent forhold, om ikke ekteskap, med Angilbert, et medlem av Karls hoffsirkel.

Karls morsmål var den gammelhøytyske dialekten kalt frankisk. Han snakket også vulgærlatin og kunne brokker av gresk.

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Karl den store hadde en lang rekke barn, både i og utenfor ekteskap. Hans livsførsel avvek i så måte i betydelig fra tidens kristelige etikk.[Note 1] I tillegg til at han inngikk minst én såkalt Friedelehe, en samlivsordning som ikke var så juridisk bindende for noen av partene som tradisjonelt ekteskap, hadde han en rekke sidekoner, som inntok en stilling mellom fullverdig ektefrue og konkubine.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

  • Himiltrud (sannsynligvis en såkalt Friedelehe rundt 768)
  • 769 ektet han en datter til langobarderkongen Desiderius, som han frasa seg i 770, senest i begynnelsen av 771. Hun blir ofte omtalt som Desiderata, mer sannsynlig er at hun het Gerperga
  • Før 30. april 771 giftet han seg med Hildegard (de gente Suaborum, f. 758, † 30. April 783) datter av grev Gerold og Imma, en datter av den alemanniske dux Hnabi
  • Rundt oktober 783 giftet han seg med Fastrada († 10. august 794 i Frankfurt am Main), datter av (den antageligvis thüringske-mainfrankerske) greven Radulf
  • I 794 eller høsten 796 ektet han alemanniske Luitgard († 4. juni 800)

Disse sidekoner er kjent:

  • Madelgard
  • Gerswind
  • Regina (800)
  • Adelind (806)

Etterkommere[rediger | rediger kilde]

Karl den store fremstilt i en kronikk av Ekkehard av Aura rundt 1112/14, Cambridge Corpus Christi, Ms 373, fol. 24r
  • fra ekteskapet med Hildegard:
    • Karl den yngre (f. 772/773, † 811) konge av Neustria i 788
    • Adalhaid (f. september 773/juni 774, † juli/august 774 i sørlige Gallia)
    • Rotrud (f. antageligvis 775, † 6. juni 810)
    • Karlmann (f. 777, † 8. juli 810), konge av Italia som Pippin
    • Ludvig den fromme (f. 778, † 840)
    • Lothar (f. juni/august 778 i Chasseneuil ved Poitiers, † 779)
    • Bertha (f. 779/780, † efter 14. januar 828), utvist fra hoffet 814
    • Gisela (f. 781 før mai, † efter 800)
    • Hildegard (f. 782 efter den 8. juni, † mellom 1. og 8. juni 783)
  • fra ekteskapet med Fastrada:
    • Theodrada (f. sannsynligvis 785, † 9. januar 844/853)
    • Hiltrud (f. sannsynligvis 787, † efter 800)
  • med en ukjent kvinne:
    • Hruodhaid (f. sannsynligvis 787, † efter 800)
  • fra forholdet til Madelgard:
    • Ruothild († 24. mars 852)
  • fra forholdet til Gerswind:
    • Adalthrud
  • fra forholdet til Regina:
    • Drogo (f. 17. juni 801, † 8. desember 855), biskop av Metz 823 erkebiskop og erkekapellan i 834
    • Hugo (f. 802/806, † 14. juni 844) Ludvig den frommes erkekansler fra 834–840
  • fra forholdet til Adelind:
    • Theoderich (f. 807, † efter 818)

Kulturell betydning[rediger | rediger kilde]

Statue av Karl den store i Frankfurt, mens han holder Joyeuse og globus cruciger. En romantisk tolkning av hans utseende fra det 18. århundre

Karls styre blir ofte referert til som den karolingiske renessanse på grunn av blomstringen innen utdannelse, litteratur, kunst og arkitektur. Mesteparten av de overlevende arbeidene av klassisk latin ble kopiert og preservert tubord. Karls innflytelse på tvers av Europa indikeres av opprinnelsen til mange av mennene som arbeidet for ham: Alcuin, en anglosakser, Theodulf, visigoter, Paulus Diaconus, lombard og Angilbert og Einhard, frankere.

Karl den store nøt et viktig etterliv i europeisk kultur. En av de store middelalderiske litteraturkretsene, Karl den store-kretsen eller Frankrikes saker, sentreres rundt dådene til Karl den stores kommandant av Breton-grensen, Roland, og paladinene som tjente som motpartene til ridderne av det runde bord. Deres eventyr ble først fortalt i chansons de geste. Karl selv ble gitt helgen-status innenfor det hellige romerske riket etter det 12. århundre. Hans kanonisering av Paschal III ble aldri anerkjent av den hellige stol. Han var modellridder som en av de ni verdige.

Det er ofte hevdet av slektsforskere at alle mennesker med europeiske forfedre i dag er antagelig etterkommere fra Karl. Men bare en liten prosentdel kan faktisk bevise avstamning fra ham. Karl ekteskaps- og forholds-politikk og etikk førte riktignok til et nokså stort antall etterkommere, og av disse hadde alle bedre muligheter for å vokse opp enn tilfellet var for barn generelt på den tiden. De ble giftet inn i adelshus og som et resultat av interne ekteskap kan mange av adelsopphav virkelig spore sitt opphav tilbake til Karl. Karls slektstre var ganske omfattende og kan spores nesten helt opp til moderne tider. Blant de mest kjente direkte etterkommerne av Karl er William Howard Taft, den 27. president i USA, den amerikanske skuespilleren Tyrone Power, den britiske skuespilleren Christopher Lee og Elisabeth II, dronning av Storbritannia og Nord-Irland. Han er uten tvil forfar til alle kongefamilier i Europa og dermed også det norske kongehuset.

En annen interessant side ved Karl var at han gjorde alvorlige forsøk på å utdanne seg selv og andre lærde og lærte å lese i voksen alder, men han lærte aldri helt å skrive. Hans håndskrift var dårlig, derfra vokste legenden om at han ikke kunne skrive. Dette var en betydelig bragd for kongene på den tiden, de fleste var analfabeter.

Karl den store, portrett av Albrecht Dürer

Bildet som angivelig gjengir Karl den stores autograf, er ikke Karl den stores autograf, men hans navnemerke (bumerke), som ble skrevet av utenforstående skrivere. Karl den stores autograf (dvs. egenhendige håndskrift) er begrenset til den bittelille v'en øverst i firkanten i midten, først når keiseren selv hadde tilføyd disse to små strekene var dokumentet offisielt. Det er en vanlig forekommende feil å anse Karl den stores bumerke som hans underskrift.

Karl den stores portretter[rediger | rediger kilde]

Portrett av Karl den store som Rolandskvadet navngir kongen med grizzly-skjegget. Faksimilie av en utskjæring fra slutten av det 16. århundre.

Den romerske tradisjonen av realistiske personlige portretter var totalt borte på tiden til Karl, hvor individuelle trekk ble fjernet i ikonske typer. Karl, som ideell hersker, skulle portretteres på passende måte ville samtidige ha antatt. Bildene av Karl på tronen, Guds representant på jord, bærer flere fellestrekk med ikonene av Kristus som majestet enn moderne (eller antikke) forståelser av portrett. Selv portrettet av Einhard undertrykker detaljer som kunne være feil i denne konteksten. Karl i senere bilder (se portrettet av Dürer til høyre) blir ofte portrettert med bølgende blondt hår, på grunn av en misfortåelse av Einharts Vita caroli Magni (kapittel 22) hvor Karl den store i sine gamle dager hadde canitie pulchra, «nydelig hvitt hår», som har blitt oversatt med blondt eller flott i mange oversettelser. Det latinske ordet for blond er «flavus», og «rutilo» som betyr gylden-rød eller rødt, er ordet Tacitus bruker for germanernes hår.

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • Alessandro Barbero: Charlemagne, father of a continent. Berkeley, CA: University of California Press, 2004 ISBN 0-520-23943-1

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ For eksempel plasserer munken Wetti von Reichenau Karl i helvete for manglende seksuell og ekteskapelig moral i Visio Wettini (826-827), som er skrevet ned av blant annet Walafridus Strabo og Haito.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eliassen m.fl.: Tidslinjer 1, Aschehoug, 2007.
  2. ^ Ola Åmodt: "Roma – legender og merkverdigheter", Fritt Forlag, Oslo 2006.

Se også[rediger | rediger kilde]

Karolingerdynastiet
Pipinidene
Arnulfingerne
Karolingerne
Etter traktaten i Verdun (843)


Forgjenger:
 Pippin den yngre 
Frankisk konge
(771814)
Etterfølger:
 Ludvig den fromme 
Forgjenger:
 Ingen 
Frankisk keiser
(800814)