Den tyske demokratiske republikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra DDR)
Gå til: navigasjon, søk
Deutsche Demokratische Republik
Den tyske demokratiske republikk

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
«Proletarier aller Länder, vereinigt Euch!» «Arbeidere i alle land, foren dere!»

Kart over Deutsche Demokratische Republik

Status Tidligere land/nasjon
Hovedstad Øst-Berlin
Areal 108 333 km²
Befolkning 16 350 000 (januar 1990)
Styreform Folkerepublikk
Offisielle språk Tysk
Statskirke ingen
Eksisterte 7. oktober 1949 – 3. oktober 1990
Valuta Mark der DDR
Nasjonalsang «Auferstanden aus Ruinen» («Gjenoppstått fra ruiner»)
Toppnivådomene .dd (aldri brukt)

Den tyske demokratiske republikk (på tysk Deutsche Demokratische Republik, forkortet DDR. Ofte også omtalt som Øst-Tyskland) var en stat i Sentral-Europa som eksisterte fra 7. oktober 1949 til 3. oktober 1990. Landet var på papiret selvstendig og demokratisk (fra 1974 definert som en «sosialistisk arbeider- og bondestat»), men var i realiteten en satellittstat for Sovjetunionen og et diktatur, der Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) hadde all makt.

Etter det tyske nederlaget i andre verdenskrig ble landet delt i fire okkupasjonssoner, og 23. mai 1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) etablert i de tre sonene som de vestallierte landene USA, Storbritannia og Frankrike kontrollerte. Som en reaksjon erklærte Sovjetunionen den sovjetiske okkupasjonssonen (SBZ), bortsett fra de østlige områdene som Sovjetunionen eller det kommunistiske Polen annekterte, som en egen stat, DDR. Pommern og Schlesien ble annektert av Polen, mens Øst-Preussen ble delt mellom Polen og Sovjetunionen. Den nordlige delen av Øst-Preussen ble Kaliningrad oblast i RSFSR.

Mens Vest-Tyskland var et parlamentarisk demokrati med sosial markedsøkonomi og fra 1955 NATO-medlem, hadde DDR en kommunistisk kommandoøkonomi og var fra 1955 medlem av Warszawapakten. DDR utviklet den høyeste levestandarden blant COMECON-statene på sekstitallet, en posisjon landet beholdt til sin oppløsning. Dette var ikke minst et utslag av at DDR nøt tollfrihet på sine eksportvarer til EU-markedet, ettersom varene ble klassifisert som tyske på lik linje med de vest-tyske.[trenger referanse]

Landet var på starten av syttitallet verdens tiende største industristat, men var økonomisk svakere enn Vest-Tyskland. Det politiske politiet Stasi bidro til å ensrette staten og undertrykke all opposisjon gjennom et svært omfattende angiversystem. Det var et problem for regimet at svært mange innbyggere flyktet fra staten, og for å hindre dette ble det bygget omfattende grensebefestninger, der Berlinmuren, av regimet omtalt som «den anti-fascistiske beskyttelsesmur», er best kjent.

DDRs økonomi stagnerte fra 1970-tallet, og på 1980-tallet var staten praktisk talt bankerott. Sammen med mangelen på politisk frihet og menneskerettigheter førte dette til stadig økende protester på slutten av 1980-tallet. Høsten 1989 brøt kommunistregimet sammen. Dets mest forhatte symbol, Berlinmuren, falt, og det ble året etter gjennomført frie valg som resulterte i at DDR opphørte å eksistere, og at den tidligere kommuniststatens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland (se Tysklands gjenforening).

DDR ble uformelt også kalt Øst-Tyskland, mest utenfor Tyskland. I Vest-Tyskland brukte man under den kalde krigen gjerne uttrykk som SBZ (eller sonen, den sovjetiske sonen osv.), Midt-Tyskland, såkalte DDR eller DDR skrevet i anførselstegn. DDR omtales i historisk forskning og nåværende offisiell tysk språkbruk også som SED-diktaturet eller SED-staten.

Innhold

Historie[rediger | rediger kilde]

På Potsdamkonferansen ble de tyske områdene øst for Oder-Neisse de-facto skilt ut av Tyskland av de allierte.
Tre tyske stater og det delte Berlin i slutten av 1949. Forbundsrepublikken Tyskland bestod av den amerikanske, den britiske og den franske okkupasjonssonen (unntatt Saarland). DDR bestod av den sovjetiske okkupasjonssonen unntatt østområdene.

Før slutten av den annen verdenskrig var den regionen som senere ble kjent som Øst-Tyskland plassert i midten av den tyske staten og var derfor kjent som «Mitteldeutschland». Øst for elvene Oder og Neisse var de store prøyssiske provinsene Pommern, Øst- og Vest-Prøyssen, Øvre- og Nedre Schlesien og det østlige Neumark i Brandenburg. På Jaltakonferansen mot slutten av den annen verdenskrig besluttet de allierte lederne at de polske etterkrigsgrensene skulle flyttes vest for Oder-Neisse-linjen for å kompensere Polen for tapet av de østlige provinsene som Sovjetunionen hadde annektert. Dermed utgjorde det tidligere sentrale Tyskland nå de facto den østlige delen av den tyske nasjon.

Etterkrigsutkast til ulike soner[rediger | rediger kilde]

Foruten å dele Tysklands areal i okkupasjonssoner hvor hver av de fire allierte maktene Storbritannia, USA, Sovjetunionen og Frankrike skulle styre hver sin del inntil tysk suverenitet igjen var mulig, vedtok Jaltakonferansen retningslinjer for en koordinert forvaltning og kontroll av sonene. Denne beslutningen ble bekreftet på Potsdamkonferansen sommeren 1945, og det allierte kontrollrådet (ACC) med medlemmer fra hver av de fire alliansepartnerne ble opprettet.

Distriktene (Länder) Mecklenburg-Vorpommern, Brandenburg, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen havnet i den sovjetiske okkupasjonsssonen (på tysk Sowjetische Besätzungszone eller SBZ). Sovjetiske protester mot økonomiske og politiske forandringer i de vestlige okkupasjonssonene førte til at Sovjetunionen trakk seg ut av ACC. De tre vestlige okkupasjonssonene ble da til Forbundsrepublikken Tyskland (i mai 1949), og SBZ ble til Den tyske demokratiske republikk (i oktober 1949).

Både de vestlige allierte og Sovjetunionen var ifølge Potsdamkonferansen forpliktet til å opprettholde et samlet Tyskland etter de grenser landet hadde i 1937. Stalin foreslo i 1952 en tysk gjenforening, og at Sovjet, USA, Frankrike og Storbritannia trakk seg ut av Sentral-Europa, men USA og dets allierte avslo forslaget. Stalin døde i mars 1953. Berija tok opp forslaget, men ble arrestert og henrettet før noe mer ble gjort. Etterfølgeren Nikita Krustsjov avviste ideen totalt, og satte en stopper for gjenforeningstanken helt frem til sammenbruddet av DDRs kommunistregime i 1989. I ettertid er det dominerende synet blant historikere at Stalin først og fremst ønsket å hindre Vest-Tysklands integrasjon med Vesten.

Akkurat som Tyskland var delt etter krigen, var den tidligere hovedstaden Berlin delt i fire sektorer. DDR og resten av østblokken betraktet Øst-Berlin som DDRs hovedstad. De vestlige allierte bestred legaliteten av dette og betraktet hele byen som okkupert område styrt av ACC gjennom en unntakslov. I praksis sluttet ACC å fungere etter hvert som den kalde krigen ble mer intens og den østtyske regjeringen ignorerte de tekniske legale restriksjonene på hvordan Øst-Berlin kunne kobles til DDR.

Konflikten om Vest-Berlins status førte til Berlinblokaden, da den sovjetiske regjering hindret trafikk mellom de vestlige sonene av Tyskland og Vest-Berlin. De vestlige allierte svarte med å opprette en luftbro og forsyninger ble fløyet inn i stor skala.

17. juni-oppstanden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Folkeoppstanden 17. juni 1953

Sovjetiske stridsvogner i gatene i Leipzig

16. juni 1953, etter en økning i produksjonskvotene på ti prosent for arbeiderne som bygget Øst-Berlins nye boulevard, Stalinalleen (i dag kjent som Karl-Marx-Allee), oppstod det spontane demonstrasjoner blant misfornøyde arbeidere. Dagen etter spredte protestene seg over hele DDR med flere enn en million mennesker i streik og demonstrasjoner i 700 områder. Regjeringen fryktet revolusjon og ba om hjelp fra sovjetiske tropper. 18. juni ble protestene slått raskt og brutalt ned av stridsvogner og soldater. Transitt mellom Vest- og Øst-Berlin var mulig på den tiden, noe som gjorde at protestene og de kraftige sovjetiske reaksjonene utspant seg med vestlige vitner til stede.

Antallet ofre er blitt nedjustert med årene. Tidlige vesttyske anslag var langt høyere enn dagens; det vest-tyske innenriksministeriet hevdet i 1966 at 383 mennesker ble drept i oppstanden, inkludert 116 SED-funksjonærer, at 106 mennesker ble drept under unntakstilstanden eller dømt til døden, 1838 såret og 5100 arrestert, 1200 av disse ble senere dømt til totalt 6000 år i straffeleire. Det ble også hevdet at 17 eller 18 sovjetiske soldater ble henrettet for å ha nektet å skyte demonstranter,[1] men disse antagelsene er ikke bevist av forskning gjort etter 1990.[1] En artikkel publisert av Bundeszentrale für politische Bildung (som ligger under det tyske innenriksministeriet) i 2004 hevder at 55 dødsfall kan belegges, og at det i tillegg er kjent rundt 20 uoppklarte dødsfall,[1] men disse antagelsene har ikke latt seg bevise av forskning gjort etter 1990.[2] Andre anslag setter ofrene til minst 125.[3] Over 10 000 ble arrestert. [4]

17. juni ble i august samme år erklært som nasjonaldag i Vest-Tyskland, som Den tyske enhets dag. Denne dagen ble markert 17. juni frem til etter den tyske gjenforeningen, da den ble flyttet til 3. oktober. 17. juni ble beholdt som nasjonal minnedag.

Sovjetiske krigserstatninger[rediger | rediger kilde]

Berlinmuren

Sovjetiske krigserstatninger, tatt først og fremst fra den østlige okkupasjonssonen, hadde en avgjørende effekt på øst-tysk økonomi. I de tidlige stadiene av okkupasjonen, særlig i 1945 og 1946, beslagla Den røde armé en tredjedel av industrielt utstyr i det østlige Tyskland og sendte det til Sovjetunionen. Ytterligere 10 milliarder dollar i erstatning ble samtidig gitt fra det østlige Tyskland til Sovjetunionen i form av jordbruks- og industriprodukter.[5] I den kjemiske industrien alene ble 116 fabrikker i den sovjetiske okkupasjonssonen demontert og sendt til Sovjetunionen.[6]

Den økende økonomiske veksten i Vest-Tyskland førte til at et stort antall østtyskere flyktet vestover. Siden 1940-tallet hadde østtyskere forlatt den sovjetiske okkupasjonssonen for å emigrere til Vesten. Denne stadige emigrasjonen hadde negative virkninger for østtysk økonomi. Grensen mellom de to tyske statene var stort sett stengt ved midten av 1950-tallet. I Berlin var det imidlertid mulig å krysse over til Vest-Berlin, som ikke var en del av DDR, og kunne man komme seg over til Vest-Berlin fra Øst-Berlin var man i praksis i Vesten.

På grunn av den politiske undertrykkelsen i øst og den høyere levestandarden i vest, emigrerte mange høyt utdannede østtyskere (som for eksempel leger) til Vesten, noe som førte til mangel på eksperter i øst. Den 13. august 1961 begynte østtyske tropper å bygge Berlinmuren og stengte dermed Vest-Berlin fullstendig inne. Dette til tross for at statssjef Walter Ulbricht i juni 1961 hadde forsikret omverden om at «ingen har til hensikt å bygge en mur gjennom Berlin». Muligheten til utreise fra DDR ble med dette meget begrenset. Stasi, kommunistregimets effektive etterretningstjeneste og politiske politi, overvåket øst-tyske borgere for å stanse opposisjon gjennom et svært komplisert og omfattende nettverk av informanter og agenter.

Lederskifte og internasjonal anerkjennelse[rediger | rediger kilde]

Erich Honecker gratulerer Erich Mielke under Stasis 30-årsjubileum (1980)

I 1971 gikk Walter Ulbricht av som leder etter sovjetisk press og ble erstattet av Erich Honecker. Ulbricht hadde eksperimentert med noen få reformer, men Honecker strammet inn og fikk vedtatt en ny konstitusjon som brukte ordet «tysk» svært lite og definerte landet som en «republikk av arbeidere og bønder». Under Honecker skulle DDR snart bli sett på som det mest økonomisk vellykkede landet i Warszawapakten. Dette skyldtes ikke minst at DDR nøt godt av at øst-tyske forbruksvarer hadde tollfrihet i EU (ved at de ble klassifisert som tyske på linje med de vest-tyske). På grunn av dette gikk DDRs BNP etterhvert forbi Storbritannias.

Frem til 1970-årene anså Vest-Tyskland DDR som en illegal stat, og etter den såkalte Hallsteindoktrinen nektet landet å ha noen diplomatisk forbindelse med noe land utenfor østblokken som anerkjente DDR som et eget land. På begynnelsen av 1970-årene førte Willy Brandts Ostpolitik imidlertid til at Vest-Tyskland og DDR anerkjente hverandre. Moskvaavtalen i august 1970, Warszawaavtalen i desember 1970, Firemaktsavtalen i Berlin i september 1971, Transittavtalen i mai 1972 og Hovedavtalen i desember 1972 førte til en delvis oppmykning i forholdet mellom DDR og Vest-Tyskland, og førte til at de begge ble medlemmer av FN i 1973. På Helsingfors-konferansen i 1975 (KSSE), kom neste store gjennombrudd for DDR, ved at Warzawapakten fikk gjennomslag for prinsippet om grensenes ukrenkelighet. Dette innebar i praksis at konferansen fastslo at Europas grenser etter 1945 skulle ligge fast, noe som betød at spørsmålet om tysk gjenforening ble fjernere og fjernere.

Murens fall og DDRs oppløsning[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tysklands gjenforening

Egon Krenz etterfulgte Erich Honecker, men måtte selv gå etter kort tid

I 1989, på grunn av omfattende misnøye med lokalvalgene om våren, søkte mange borgere om utreisevisum eller forlot landet ulovlig. I august samme år åpnet Ungarn grensene, og mer enn 13 000 østtyske borgere dro via den «grønne» grensen til Tsjekkoslovakia inn i Ungarn, og derfra videre til Østerrike og Vest-Tyskland.

Den kritiske økonomiske situasjonen i landet, som var blitt noe forbedret etter 1983, da den bayerske statsministeren Franz Josef Strauss sørget for vesttysk kreditt på en milliard D-Mark,[7] var nå blitt prekær. Dette kombinert med skuffelse over at Honecker ikke kom til å følge Gorbatsjovs modell med perestrojka og glasnost, men i stedet holdt fast på gamle totalitære mønstre, førte til stadig større demonstrasjoner i DDR. DDRs pompøse 40-årsfeiring virket som en provokasjon på demonstrantene.

Demonstrasjon på Alexanderplatz i Øst-Berlin 4. november 1989

Særlig i byen Leipzig ble det arrangert enorme protesttog. Kurt Masur, dirigenten for Gewandhausorchester Leipzig, ledet lokale forhandlinger med regjeringen og holdt møter i konserthallen i byen.[8] Demonstrasjonene førte til at Honecker ble tvunget av politbyrået til å gå av 19. oktober 1989, og han ble erstattet av Egon Krenz. Få dager senere gikk hele DDR-regjeringen av. 9. november ble Berlinmuren åpnet. 17. november valgte Folkekammeret Hans Modrow, tidligere førstesekretær for SED i Dresden, til ny leder for Ministerrådet. I hans regjeringstid ble rundebordsdiskusjonene til den andre demokratiske diskusjonsarenaen.

Stadig flere demonstranter deltok i mandagsdemonstrasjonene, og åpningen av muren førte til at SED-regimet brøt sammen. De ubevæpnede mandagsdemonstrasjonene forble fredelige. De bevæpnede organene i DDR som gjentatte ganger hadde prylt og arrestert demonstranter, avsto fra voldsbruk stilt overfor en stadig voksende menneskemengde og det faktum at SED ikke lenger hadde kontroll.

Ved de første frie valgene til Folkekammeret 18. mars 1990 fikk Allianz für Deutschland, et valgforbund bestående av CDU (DDR), DSU og DA, 48,15 prosent av stemmene, ikke minst takket være vest-CDU og Helmut Kohls sterke engasjement til støtte for de borgerlige i DDR. Sammen med sosialdemokratene og de liberale dannet Allianz für Deutschland ny regjering med Lothar de Maizière som statsminister og innledet prosessen som førte til Tysklands gjenforening 3. oktober samme år, da DDR som stat ble oppløst og statens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland.

Hendelsene i Tyskland, særlig DDR, i 1989/1990 omtales ofte på tysk som die Wende, norsk: vendepunktet.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

DDRs Bezirke 1952-1990

Ved opprettelsen den 7. oktober 1949 bestod DDR av de fem delstatene Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen. Hovedstaden Øst-Berlin utgjorde en sjette administrativ enhet.

Den 25. juli 1952 ble det foretatt en kretsreform i DDR. De fem landene ble oppløst, og erstattet av fjorten distrikter (Bezirke). I tillegg ble Øst-Berlin betraktet som det femtende distriktet.

Etter Tysklands gjenforening ble de tidligere delstatene gjenopprettet, som forbundsstater i et gjenforent Tyskland.

Beliggenhet Bezirk Hovedstad Areal Innbyggere
(1989)
Kfz-
Kennz.[9]
Kretsinndeling Kommuner
Øst-Berlins plassering på kartet Øst-Berlin Berlin 403 km² 1.279.212 8 bykretser
Rostocks plassering på kartet Bezirk Rostock Rostock 7.075 km² 916.500 A 10 Landkretser,
4 bykretser
360
Neubrandenburgs plassering på kartet Bezirk Neubrandenburg Neubrandenburg 10.948 km² 620.500 C 14 Landkretser,
1 bykrets
492
Schwerins plassering på kartet Bezirk Schwerin Schwerin 8.672 km² 595.200 B 10 Landkretser,
1 bykrets
389
Potsdams plassering på kartet Bezirk Potsdam Potsdam 12.568 km² 1.123.800 D, P 15 Landkretser,
2 bykretser
755
Frankfurts plassering på kartet Bezirk Frankfurt (Oder) Frankfurt an der Oder 7.186 km² 713.800 E 9 Landkretser,
3 bykretser
438
Magdeburgs plassering på kartet Bezirk Magdeburg Magdeburg 11.526 km² 1.249.500 H, M 17-21 Landkretser,
1 bykrets
655
Cottbus' plassering på kartet Bezirk Cottbus Cottbus 8.262 km² 884.700 Z 14 Landkretser,
1 bykrets
574
Halles plassering på kartet Bezirk Halle Halle 8.771 km² 1.776.500 K, V 20 Landkretser,
3 bykretser
684
Leipzigs plassering på kartet Bezirk Leipzig Leipzig 4.966 km² 1.360.900 S, U 12 Landkretser,
1 bykrets
422
Erfurts plassering på kartet Bezirk Erfurt Erfurt 7.349 km² 1.240.400 L, F 13 Landkretser,
2 bykretser
719
Dresdens plassering på kartet Bezirk Dresden Dresden 6.738 km² 1.757.400 R, Y 15 Landkretser,
2 bykretser
594
Karl-Marx-Stadts plassering på kartet Bezirk Karl-Marx-Stadt Karl-Marx-Stadt 6.009 km² 1.859.500 T, X 21 Landkretser,
3 bykretser
601
Geras plassering på kartet Bezirk Gera Gera 4.004 km² 742.000 N 11 Landkretser,
2 bykretser
528
Suhls plassering på kartet Bezirk Suhl Suhl 3.856 km² 549.400 O 8 Landkretser,
1 bykrets
358

Store byer[rediger | rediger kilde]

(Anslag over befolkningstall i 1988)

* "Bezirksstadt" (sentrum i distriktet)

Politikk[rediger | rediger kilde]

Forfatning[rediger | rediger kilde]

DDR forstod seg selv som en sosialistisk stat. Såvel statsbygningen som organisasjonene av partier og masseorganisasjoner fulgte prinsippene i den såkalte demokratiske sentralismen. Den egentlige makten lå hos SED (det kommunistiske partiet i DDR) og dets organer.

SEDs krav om å lede staten, var siden 1968 nedfelt i DDRs forfatning:

Sitat Den tyske demokratiske republikk er en sosialistisk stat av den tyske nasjon. Den er den politiske organisasjonen av det arbeidende folk i by og land, som sammen realiserer sosialismen under ledelse av arbeiderklassen og dens marxistisk-leninistiske parti. Sitat
– Tekst 1968.
Sitat Den tyske demokratiske republikk er en sosialistisk arbeider- og bondestat. Den er den politiske organisasjonen av det arbeidende folk i by og land under ledelse av arbeiderklassen og dens marxistisk-leninistiske parti. Sitat
– Endring 1974.

Det formelle lederskap[rediger | rediger kilde]

Ministerrådet som regjering i DDR var i henhold til forfatningen det høyeste utøvende organ i staten og ble valgt av Folkekammeret. Ministrene kom fra de ulike partiene i Nationale Front («Den nasjonale front»), men i praksis var det de respektive sekretærer og avdelingsledere i sentralkomiteen i SED som dikterte ministrene.

Statsrådet i DDR var, etter den første og eneste presidenten Wilhelm Piecks død, det kollektive presidiumsråd for statsoverhodet i DDR. Medlemmene av statsrådet ble helt til die Wende utnevnt av SED.

På papiret hadde Folkekammeret mye makt, ved at det utnevnte medlemmene av statsrådet og ministerrådet, og formannen for det nasjonale forsvarsrådet. I virkeligheten lå den faktiske makten hos partiet SED. Det sterkeste uttrykket for opposisjon var da fjorten CDU-medlemmer stemte mot og åtte avstod fra å stemme over å liberalisere abortlovgivningen.

Det reelle lederskap[rediger | rediger kilde]

Walter Ulbricht var fra 1950 til 1971 førstesekretær (frem til 1953 generalsekretær) i SEDs sentralkomite og var således landets faktiske makthaver. Han ble etterfulgt av Erich Honecker som satt fra 1971 til 1989 (fra 1976 som generalsekretær). Etter at Honecker ble tvunget til å gå av i 1989 ble han etterfulgt av Egon Krenz, som satt fra 18. oktober til 3. desember 1989, da hele politbyrået i SED gikk av.

De førende statsorganer i DDR handlet i et rom uten rettsbeskyttelse. Borgere hadde mulighet til å sende en petisjon til forvaltningsorganer, som for eksempel et byråd, partiorganer, Folkekammeret eller DDRs statsråd. Disse ble behandlet vilkårlig. Petisjoner kunne føre til represalier mot avsenderen.[trenger referanse]

De avgjørende maktstrukturer i DDR befant seg på ulike nivåer og i ulike arbeidsområder innenfor SED. Den politiske utvikling ble bestemt av sekretariatet i SEDs sentralkomite og i politbyrået. Disse hadde sentralistiske strukturer til sin rådighet som var til stede i alle samfunnsfærer; nomenklaturaen hadde et omfattende overvåkingsapparat til sin rådighet, særlig Ministeriet for statssikkerhet. Trykkede medier, radio og fjernsyn ble sensurert og politisk annerledes tenkende led under represalier.

Partier og organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Emblemet til det sosialistiske enhetspartiet SED (Sozialistische Einheitspartei Deutschlands) som fullstendig dominerte østtysk politikk og landets statsapparat
Palast der Republik, fotomontasje av to bilder fra 1977, bygningen er nå revet

Fra 1949 til 1989 fantes følgende partier og masseorganisasjoner i DDRs Nasjonale Front.

Partier:

1946 ble det tyske kommunistpartiet KPD og det sosialdemokratiske partiet SPD i den sovjetiske okkupasjonssonen tvangssammenslått til det sosialistiske enhetspartiet (Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, forkortet SED).

I tillegg til SED, som dominerte DDRs politikk totalt, fantes det altså også fire andre partier, kalt «blokkpartier» (eller parodisk: «blokkfløytene»). De må ikke forveksles med partier i Vest-Tyskland med samme navn.

Masseorganisasjoner:

Disse fem partiene og disse fem masseorganisasjonene var representert i DDRs parlament, Folkekammeret.

Det ble jevnlig avholdt valg i DDR, der stemmeseddlene inneholdt en navnliste til kandidatene. Man måtte stryke navnene til kandidatene man ville stemme mot. For å stryke navn kunne brukes et avlukke. En del folk fryktet å bli registrert av det hemmelige politiet Stasi ved å bruke avlukket. Etter DDRs undergang ble det ikke kjent at slik en systematisk registrering ble gjennomført. Bruk av avlukket var ikke plikt. Valgene var derfor ikke noe fritt valg. Representasjonen i statsorganene var forhåndsbestemt gjennom valglisten til Nationale Front. SEDs innflytelse i Volkskammer og andre parlamenter ble i tillegg sikret ved at de fleste representantene fra masseorganisasjonene også var SED-medlemmer. I den 9. valgperioden (1986-1990) så fordelingen i Volkskammer slik ut:[10]

  • SED: 127
  • DBD: 52
  • CDU: 52
  • LDPD: 52
  • NDPD: 52
  • FDGB: 61
  • DFD: 32
  • FDJ: 37
  • Kulturbund: 21
  • VdgB: 14

271 av representantene var arbeidere, 31 bønder, 69 ansatte, 126 intellektuelle.

I 1989 kom det til tallrike nye partier,[11] deriblant Neues Forum, Demokratischer Aufbruch og Sozialdemokratische Partei in der DDR. SED forsøkte i desember 1989 gjennom en programatisk forandring å befri seg fra sin fortid, det skiftet blant annet navn til PDS. 18. mars 1990 møtte disse partiene frem i Volkskammer etter det første og eneste frie Volkskammervalg.

Den herskende klasse[rediger | rediger kilde]

Den herskende klasse i DDR var ment å være arbeiderklassen. Imidlertid ble alle beslutninger i staten truffet av toppledelsen i SED som etter marxistisk-leninistisk ideologi regjerte i folkets navn. Makt, som betydde effektiv kontroll med de økonomiske ressurser, erstattet under det østtyske kommunistiske system privateiendom som nøkkelfaktor.

En svært liten gruppe mennesker, mest menn, dominerte DDRs historie fra begynnelse til slutt. Ut av en liten gruppe som var dypt overbeviste kommunister og sosialdemokrater, som var fast bestemt på å bygge et nytt Tyskland, utviklet det seg en profesjonell herskende kaste. Vi finner ved statens slutt et generasjonsskifte. De første mektige menn i DDR kom fra arme kår og hadde lidd seg gjennom første verdenskrigs nød og senere Weimar-republikkens kriser og den annen verdeskrigs gru. De mennesker som etterhvert steg frem som avløsere var bedre utdannet og høyere kvalifisert. Kretsen rundt Honecker var menn født før første verdenskrig mens de menn som søkte å overta makten i 1989 for deretter å prøve en reformering av systemet hadde vært barn under den annen verdenskrig. Da DDR gikk under hadde staten den høyeste gjennomsnittsalderen blant sentralkomitemedlemmene i østblokklandene.

I motsetning til det tredje rikes partielite som stammet fra småborgerlige kår og som stadig måtte kjempe mot makten til de tradisjonelle elitene; adelige, konservative nasjonalister, militæret, mektige menn i finansverdenen og industrien, lyktes det den nye politiske eliten i DDR ikke bare å få kontrollen over den politiske makten men også over de ulike militære og økonomiske feltene i samfunnet. Naturlig nok hadde først Hitlers politikk og siden Hitlers nederlag ødelagt tradisjonelle eliters innflytelse i Tyskland, men det ble nå skapt et helt nytt system takket være det sovjetstøttede østtyske kommunistparti. Dette markerer et dypt brudd i tysk sosialhistorie.[12]

Den innerste elite[rediger | rediger kilde]

Den lille østtyske makteliten hadde en særegen livsstil. De viktigste medlemmene levde i adskilte og beskyttede boliger. Fra 1945 til 1960 befant de seg i Majakowskiring i Berlinbydelen Pankow, men siden flyttet de til Wandlitz, til det såkalte Waldsiedlung, der de utgjorde en særegen luksusghetto. I Wandlitz befant det seg, på grunnlag av deres politiske posisjon, på det meste 39 mennesker. Levestandarden der var ikke spesielt høy sammenlignet med et velstående strøk i USA eller Vest-Europa, men sammenlignet med det øvrige DDR levde SED-eliten i luksus. I Wandlitz levde eliten ikke bare isolert fra den øvrige befolkningen, men også fra hverandre. Günter Schabowski, førstesekretær i distriktet Berlin, har fortalt at han aldri så innsiden av andre hus enn sitt eget i Wandlitz.[12]

Alle medlemmer av den innerste elite arbeidet i det unaturlige arbeidsklimaet i SEDs Berlinersentral. Her jobbet nøkkelmedlemmer av politbyrået og sentralkomiteen med sine assistenter, isolert fra det øvrige samfunn. Den eneste i eliten som kanskje satt enda mer isolert var Erich Mielke som noen kilometer unna i bydelen Lichtenberg, satt i sin massive Stasisentral. På toppen av maktpyramiden finner vi SEDs politbyrå som traff alle viktige beslutninger.

Den utvidete elite[rediger | rediger kilde]

Bortenfor den lille kjernen mennesker som satt med den største delen av makten, finner vi en utvidet elite som kanskje bestod av noen hundre mennesker. Disse ble utgjort av offiserskorpset i NVA og toppene i Stasi. Disse var neppe kjent blant den brede masse av folket, men kompenserte for denne manglende kjendisprestisjen med privilegier gjennom boliger, ferier, utdanning for barna samt mange titler, ordner, seremonier og uniformer. Blant disse kan vi regne navn som Markus Wolf, ansvarlig for utenlandspionasjon i Stasi og Hans-Joachim Seidowsky. En mer synlig gruppe innenfor den utvidete elite var de såkalte «Bezirkfürsten» som de ble kalt på folkemunne; de lokale lederne for DDRs femten distrikter. Til denne utvidede elite hører også medlemmer av de førende organer i masseorganisasjonene i DDR; først og fremst FDGB og FDJ, og generaldirektørene i de viktigste kombinatene. [12]

Skal man beregne antall medlemmer av både den innerste og utvidete elite er tallet fortsatt svært lavt. Imidlertid var den herskende klasse helt avhengig av et større apparat: når det gjaldt utøvelse av makt og forvaltning av staten fantes et apparat av forvaltningsfunksjonærer klart. Regner man med disse byråkrater fremstår DDR som en stat der mange mennesker administrerte et diktatur, selv om mange av disse hadde liten politisk makt og ikke skilte seg stort fra andre medborgere i livsstil og privilegier.

Faktisk var funksjonærer i midtsjiktet dårligere stilt enn upolitiske naboer fordi ulempene og stresset med jobbene deres oppveide fordelene. Dessuten ble deres stilling forverret fordi de ikke kunne forbedre sin livssituasjon ved å ha forbindelser til vesten. I tillegg skjedde det ofte at funksjonærer som stod over dem i hierarkiet tok side med dem som stod under midtsjiktet de gangene det oppstod konflikt.[12]

Forbindelser til Vest-Tyskland[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Grunnavtalen

Vest-Tyskland anerkjente aldri DDR folkerettslig da landet som en del av det felles tyske området ikke kunne ansees som utland. I den vest-tyske grunnlov fra 1949 finner man en oppfordring om å oppnå det tyske folks enhet i frihet. Dette var uforenlig med å definere DDR som utland, gjenforeningen måtte være det politiske langsiktige mål til alle vesttyske regjeringer. Til den nye Østpolitikken ble innført i 1969 hevdet Vest-Tyskland å alene representere hele det tyske folk. Betegnelsen «Den Tyske Demokratiske Republikk» ble forsøkt unngått i den vesttyske offentlighet til langt opp i 1960-årene. Man snakket i stedet om «den sovjetiske okkupasjonssonen» eller «Sovjetsonen», «østsonen» eller bare «sonen». Med Grunnavtalen i 1973 ble DDR statsrettslig anerkjent av Vest-Tyskland. Det særskilte forholdet mellom de to tyske statene forandret seg imidlertid ikke. Det fantes ikke vest-tyske ambassader i Øst-Berlin og heller ikke øst-tyske ambassader i Bonn. I stedet brukte man "stående representasjoner". På vest-tysk side ble ikke DDR-anliggender behandlet av det vest-tyske utenriksministerium men av ministeriet for indre tyske forbindelser. Sett fra Bonn fantes det bare ett tysk statsborgerskap; alle DDR-borgere hadde automatisk rett til å få borgerrettigheter i Vest-Tyskland. Nettopp dette forsøkte Honecker å oppheve i 1980 i de såkalte Gera-kravene. Hans pressmiddel var forhøyelsen av den raten som lå til grunn for tvangsvekslingen som alle besøkende fra utlandet måtte utføre når de besøkte DDR. For DDR var det økonomisk interessant at grensen til vest ikke ble ansett av vesten som en statsgrense og at det derfor ikke var hjemmel for å kreve toll for varer som ble ført over grensen.

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Erich Honecker i Elyséepalasset med François Mitterrand den 8. januar 1988

Et sentralt moment i landets utenrikspolitikk var DDRs krav, overfor den vesttyske Hallstein-doktrinen, å bli anerkjent internasjonalt som selvstendig stat. Grunnavtalen med Vest-Tyskland i 1972 medførte at eksistensen av de to tyske statene ble anerkjent og at de begge kunne bli medlemmer i FN 18. september 1973. En viktig symbolsk komponent i kravene om statlig anerkjennelse var deltagelsen i internasjonale idrettsarrangementer. Fra Vinter-OL i 1968 stilte DDR med eget mannskap og kunne i de følgende årene høste signifikante sportslige og indirekte politiske gevinster.

DDR var medlem i Warszawapakten og i COMECON og hadde gjennom den indre tyske handel en indirekte tilgang til EU. Innenfor COMECON var Sovjetunionen den dominerende partner. Tilløp til en sterkere økonomisk integrasjon i COMECON stanset opp i midten av 1960-årene.[13] Dette skyldtes mye motstand fra Romania. DDR og Sovjetunionens bilaterale forhold ble forverret da Leonid Bresjnjev ble leder i Sovjetunionen. Det lyktes DDR etter betraktelige anstrengelser i 1967 innenfor Ulbricht-doktrinens rammer å sammen med andre COMECON-stater som Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn og Bulgaria få til tosidige hjelpeavtaler og dermed komme Vest-Europa i forkjøpet når det gjaldt å få til en intensivering av forholdene med øst-europeiske naboer.[13] Willy Brandts Ostpolitik ble først ført i forhold til Sovjetunionen, DDR ble til Walter Ulbrichts irritasjon forbigått av både Vest-Tyskland og Sovjetunionen.[14] I 1983 derimot førte de indre tyske forbindelser i sammenheng med den vesttyske kreditt på en milliard D-Mark til stor irritasjon i det sovjetiske lederskap.

Rettssystem[rediger | rediger kilde]

Reguleringen i den Bürgerliches Gesetzbuch ble til å begynne med overtatt i DDR. I 1976 ble denne erstattet av DDRs såkalte sivillovbok (Zivilgesetzbuch der Deutschen Demokratischen Republik). Eiendomsrett, patentrett og arverett var meget begrenset, avtaleretten var styrt av planøkonomien.

Også den første forfatningen av 1949 inneholdt fremdeles borgerlig-demokratiske og rettsstatlige prinsipper som oppdeling av forvaltning og grunnretter som fri meningsytring, forsamlingsfrihet, pressefrihet og inn- og utvandringsrett. Enkelte elementer ble beholdt i den senere forfatningen, mens andre forsvant eller ble sterkt innskrenket. Det vesentligste aspekt var artikkel 1 i forfatningen som slo fast at SED hadde den ledende posisjonen i samfunnet. Denne retten ble først avskaffet i 1989.

Regimets karakter[rediger | rediger kilde]

Begrepet «totalitært»[rediger | rediger kilde]

Mer enn tyve år etter DDRs oppløsning, finnes det flere ulike teser om regimets karakter.[15] Historikere er enige om at DDR var et diktatur. De navn som DDR brukte på seg selv; «Arbeider- og bondestaten», «Fredsstat»[16] brukes ikke mer i forskningen. Betegnelsen «totalitær» brukes i stor grad om DDR og er gjengs i omtalen av staten. Historikeren Klaus Schroeder omtalte den som en «sen-totalitær overvåknings- og sosialstat» („(Spät-) totalitären Überwachungs- und Versorgungsstaat“).[17] Hans-Ulrich Wehler betegner staten som et «kollobrasjonsregimes totalitære partidiktatur med basis i en okkupasjonskommunisme som i denne ytterste vestlige satrap i det sovjetiske imperium ble gjennomført med alle de midler en kolonial nyskapning hadde» („totalitäre Parteidiktatur eines Kollaborationsregimes auf der Basis eines Okkupationskommunismus, der in dieser Satrapie im westlichen Vorfeld des sowjetischen Imperiums mit allen Mitteln einer kolonialen Neugründung durchgesetzt wurde“.)[18] Den antydede likheten mellom nazismen og DDR-tiden i totalitarismediskusjonen ble understreket av Karl Dietrich Bracher som kalte DDR «det andre tyske diktatur».[19]

Innvendinger mot benevnelsen «totalitær»[rediger | rediger kilde]

Det har kommet innvendinger fra ulikt hold mot anvendelsen av benevnelsen «totalitær» om DDR. Historikeren Stefan Wolle kom frem til at den statlige kontrollen over økonomien, maktkonsentrasjonen hos en lite gruppe mennesker og den folkelige avvisning av regimet var sterkere i DDR enn i Nazi-Tyskland. DDR bar heller ikke noe ansvar for andre verdenskrig eller noe industrielt massemord. Disse forskjellene gjorde at en meningsfylt anvendelse av totalitarismeteori ble umulig, i henhold til Wolle.[20] Også den kommunistiske historikeren Wolfgang Wippermann[21] avviser tesen om likhet mellom de to diktaturer. Bak en slik tese ser han også den utenomvitenskapelige hensikt å gjøre Nazi-Tyskland mer harmløs og å foreta en relativisering av den tyske skyld for Holocaust. Dessuten hevder han at «demoniseringen av DDR» tjener et dagsaktuelt politisk mål; nemlig svekkelsen av partiet Die Linke.[22]

En annen innvending er at regimets karakter forandret seg: Under Ulbricht og særlig på femtitallet blir regimet av enkelte tolket som gjennomgående totalitært. Honecker anses derimot å ha dempet undertrykkelsen og det statlige propagandamonopolet.

Statsviteren Eckhard Jesse ser på DDR på sytti- og åttitallet som en autoritær stat med totalitære trekk.[23] Statsviteren Peter Christian Ludz forsøkte i 1968 å vise at industristatenes typiske moderniserings- og differensieringsproseser også foregikk i sosialistiske land. I teorien vil moderniseringen overføre makt fra den gamle ledende elite til en «teknokratisk motelite», noe som skal ha mildnet DDR-regimets herskerkarakter og utviklet en «konsultativ autoritarisme».[24] Om denne mildere form for ufrihet brukte nobelprisvinnende forfatter Günter Grass begrepet «bekvemt diktatur» («kommode Diktatur») i sin roman Ein Weites Feld i 1995. I dette «bekvemme diktaturet» kunne man leve behagelig i henhold til Grass.[25]

Et annet moment er at den statlige inngripen i den enkeltes liv var mindre enn antatt. DDR-borgere tilbragte angivelig mye tid i private eller kirkelige kretser og foreninger, i statsfjerne miljøer eller medisinske spesialitetsnisjer der de kunne realisere seg selv, oppnå personlig lykke eller realisere en «motrasjonalitet», som gikk imot den statlig forordnete ideologien.[26] Begrepet «nisjesamfunn» ble tatt i bruk i 1983 av Günter Gaus som 1974–1981 ledet Vest-Tysklands diplomatiske representasjon i DDR (Ständigen Vertretung der Bundesrepublik)[27]

«Urettsstat» og forsøk på ny terminologi[rediger | rediger kilde]

Et videre forsøk på definisjoner kan oppsummeres i debatten om begrepet «urettsstat» (Unrechtsstaat) som fant sted i tyske massemedier i sammenheng med en omstridt ytring av ministerpresidenten i Mecklenburg-Vorpommern, Erwin Sellering, våren 2009.[28] Begrepet ble brukt om resultatene av den politikk som Erik Honecker oppsummerte i slagordet «Enhet mellom økonomisk politikk og sosialpolitikk», men tok ikke hensyn til livsvirkeligheten hos DDR-borgere som hadde ingen eller liten erfaring med det statlige undertrykkelsesapparatet. Den tysk-amerikanske historiker Konrad Jarausch sammenfattet de sosiale og de undertrykkende sider ved regimet i begrepet «omsorgsdiktatur».[29] I samsvar med politologen Ernst Fraenkel, foreslår statsviteren Gesine Schwan karakteristikken «dobbelstat»: Både det nazistiske Tyskland og DDR hadde en «Normstat» og en «tiltaksstat». Den første tok seg av det overlappende samspillet mellom økonomi og samfunn, mens «tiltaksstaten» tok seg av realiseringen av ideologien. For å oppnå dette kunne den når som helst sette den rettsstatlige ordning ut av funksjon. DDR var ingen rettsstat i henhold til denne oppfatningen. Begrepet «urettsstat» får livet og arbeidet til alle tidligere DDR-borgere til å fremstå som mistenkelig.[30]

Forfølgelse av opposisjonelle[rediger | rediger kilde]

Hohenschönhausen, et varetektsfengsel drevet av Stasi, der politiske fanger ble torturert fysisk og psykisk

Annerledes tenkende og dissidenter ble utsatt for politisk forfølgelse gjennom et svært omfattende statlig overvåknings- og undertrykkelsesapparat, «Ministeriet for statssikkerhet» (Stasi), omtalt av kommunistpartiet SED som «partiets skjold og sverd». Med over 90 000 heltidsansatte og enda flere angivere hadde Stasi i oppgave å forfølge alle som var kritiske til kommunistregimet. Opposisjonelle kunne bli utsatt for trakassering, arrestasjoner, tortur, langvarige fengselsstraffer eller henrettelser. Også slektninger av opposisjonelle ble ofte forfulgt med en rekke forskjellige metoder – alt fra fengsel til å bli nektet å studere.

Frem til 1960-tallet var fysisk tortur mest brukt. Etter hvert utviklet kommunistregimet stadig mer avanserte psykologiske torturmetoder overfor politiske fanger. Regimet måtte, etter hvert som det ble anerkjent av flere og flere stater, signere forpliktende avtaler om overholdelse av menneskerettigheter. Regimet utviklet da stadig mer subtile metoder for å holde opposisjonelle i sjakk uten en voldsom og åpenbar bruk av fysisk makt.

Spesielt på 1940- og 1950-tallet ble det gjennomført en rekke politiske prosesser der kommunismens motstandere ble forfulgt; av disse er Waldheim-prosessene særlig kjent. Før det hadde det sovjetiske NKVD sperret titusenvis av ikke-kommunister inne i konsentrasjonsleire som Bautzen, Buchenwald og Sachsenhausen. Rundt 1950 overlot Sovjetunionen disse fangene til DDRs myndigheter. Masseforfølgelser av ikke-kommunister fant også sted i andre kommunistland på 1940- og 1950-tallet, deriblant i Polen og Tsjekkoslovakia. Mange av ofrene var sosialdemokrater eller personer med borgerlig bakgrunn, eller ungdommer som ble mistenkt for å være medlemmer av motstandsbevegelsen.

I tillegg var det flere interne maktkamper og utrenskninger i kommunistpartiet, slik det også var vanlig i andre kommunistland (Slánský-prosessen er ett eksempel). Kommunister med avvikende bakgrunn ble mistenkeliggjort, for eksempel kunne kommunister med bakgrunn som veteraner fra den spanske borgerkrigen bli sett på som suspekte. På 1950-tallet var DDR strengt stalinistisk, men etter avstaliniseringen rundt 1960 var stalinismen ansett som suspekt.

Politiske fanger[rediger | rediger kilde]

DDR hadde en rekke politiske fanger; dette dreide seg spesielt om såkalte republikkflyktninger, dvs. personer som forsøkte å flykte fra DDR, og om personer som arbeidet mot kommunistregimet. Også slektninger av opposisjonelle kunne bli varetektsfengslet. Etter 1989 ble mange dommer erklært ugyldige.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Økonomisk aktivitet i DDR.
En Trabant 600 stasjonsvogn. Trabant var det vanligste bilmerket i DDR og i andre Østblokkland

Den sovjetokkuperte sonen mistet en god del av industrien etter krigen, etter at sovjeterne demonterte fabrikker og flyttet dem til Sovjetunionen. I tillegg tok sovjeterne med seg jernbanelinjer, jordbruksprodukter og industriprodukter. De øst-tyske områdene måtte også betale store krigserstatninger helt frem til 1955.[31] DDRs økonomi kom seg aldri helt igjen etter dette.[32][5]

På tross av denne økonomiske påkjenningen ble DDR snart en av de viktigste økonomiene i Comecon, kommunistblokkens økonomiske samarbeidsområde (DDR ble medlem der i 1950)[33] , og DDR-staten ble den mest avanserte og velstående av de østeuropeiske kommunistlandene. På samme måte som i vest lyktes man å bygge tungindustrien opp igjen. Levestandarden i østsonen var likevel betydelig dårligere enn i vestsonen.

Militærparade som feirer 25-årsjubileet for Berlinmuren

Som i de andre folkedemokratiene hadde man i DDR en planøkonomi, der staten kontrollerte hele økonomien. Planøkonomien medførte femårsplaner, bedriftsfond, statlige bedrifter og storbedrifter (omtalt som Kombinater). Det var et statlig ansvar å sette produksjonskvoter, noe som førte til en kronisk mangel på forbruksvarer med tilhørende køer i butikkene. Det var bl.a. ventelister på flere år for å få kjøpt en bil.

Utover på 1970-tallet ble problemene i økonomien større og større. Samtidig valgte myndighetene å nasjonalisere de private bedriftene man hittil hadde tillatt i liten skala. Dette bidro til å forsterke den negative trenden, og mens oppgangen bare fortsatte i vest, stagnerte økonomien fullstendig i øst.

I 1983 gav Vest-Tyskland DDR en kreditt på en milliard D-mark for å redde sin økonomi. Dette kom i stand etter forhandlinger mellom Alexander Schalck-Golodkowski og Franz Josef Strauss.[34][7] Avtalen kom som en overraskelse i Vest-Tyskland og var medvirkende til at en fløy fra CSU brøt ut og dannet Die Republikaner. Kredittgarantien bidro trolig til å forlenge den kriserammede DDR-statens eksistens[35] Biografen til Franz Josef Strauss, Stefan Finger, har skrevet at lånet sørget for at DDR ikke behøvde å gjennomføre noen reformer og at Strauss således med sin innsats jevnet veien for DDRs undergang. [36]


Etter gjenforeningen mistet mange DDR-bedrifter sitt marked, noe som førte til stor arbeidsledighet i de tidligere østtyske delstatene. Arbeidsledigheten er fortsatt betydelig høyere i det østlige Tyskland enn i vest.

Forbruk og inntekt[rediger | rediger kilde]

Juwel-sigarettpakke, 1988
Med det statlige boligbyggeprogrammet fra 1972 ble Plattenbau (Høyblokk) den viktigste boligtypen. Bilde fra Karl-Marx-Stadt (nåværende Chemnitz) i 1975.

Forbruksvarer var en knapphet i DDR. Pris og lønn ble fastsatt av staten. Staten fastsatte også enhetlige kjøpspriser, særlig på grunnleggende dagligvarer som var svært billige. Tekniske innretninger og andre varer som kunne bli eksportert for å skaffe vestlig valuta var derimot (målt i befolkningens kjøpekraft) mye dyrere. Et fjernsyn kostet på 1980-tallet mellom 3 500 og 6 900 DDR-mark mens et brød kostet fem pfennig.

Luksusvarer ble solgt i egne butikkjeder til svært høye priser. Der kunne man finne både mat og moteklær. I butikkjeden Intershop kunne man kjøpe varer fra ikke-sosialistiske land og varer produsert i DDR på lisens fra vestlige selskap (såkalt «Gestattungsproduktion») mot konverterbar valuta.

Når det gjaldt legemidler var ikke DDR i stand til å holde følge med den nyeste utviklingen. Det medisinske tilbudet var etterhvert utilstrekkelig.

For en privatbil i DDR måtte man først søke om kjøpstillatelse og så vente rundt femten år for å få den. En svartebørs eksisterte slik at man kunne forkorte ventetiden. En typisk Trabant kostet 10 000 mark ny med ventetid og 30 000 mark uten ventetid. I 1988 hadde rundt 55 prosent av alle husstander sin egen bil mens tallene i 1969 og 1980 hadde vært henholdsvis 14 og 38 prosent. Til sammenligning hadde 61 prosent av alle husholdninger i Vest-Tyskland i 1988 en eller flere biler.

Kaffekrisen var kjennetegnende for mangelen på forbruksvarer; fra slutten av 1970-tallet var alltid virkelig kaffe en mangelvare. Slike mangler førte til mindre oppslutning om regimet, mistro og motløshet.

Leien for en bolig lå på mellom 30 og 120 mark i måneden. Bygging av familiehus ble først stoppet på grunn av knapphet på ressurser, men opplevde på grunn av den ikke tilstrekkelige statlige bygging av boligblokker på åttitallet et visst oppsving.

En analyse av boligmassen på den tiden DDR brøt sammen gjør det tydelig at alle DDRs aspirasjoner om boligbygging ikke var tilstrekkelig for å sikre en funksjonell boligsubstans. Det fantes en «for lengst tiltagende mengde av sterkt skadete byggverk. Etterspørselen etter boliger oversteg også tydelig det man i DDR var i stand til å tilby»[37][38] Analyser gjort i 1991 slo fast at 20 prosent av boligmassen var «umulig å redde». [39]

I boligkvarterene var ikke mennesker bosatt etter homogene inntektsgrupper slik man ofte ser i vestlige land. Forskjellige sosiale sjikt bodde oftere sammen. Imidlertid ble partinomenklaturaen og medarbeidere i statorganer ofte konsentrert i statlige boenheter.

Inntektene til en kjøpmann (rundt 600 til 800 mark), en ingeniør (rundt 500 til 1200 mark) og en bygningsarbeider (rundt 900 til 1800 mark) skilte seg fra hverandre i mengde og dermed også i sparepotensial. Inntektsforskjellene var ikke så store som i vesten. Etterspurte håndverkere tjente ofte like bra som ledende leger. Man kunne ikke se disse ulikhetene i det daglige liv i form av statusgjenstander fordi disse var i konstant mangel. Unntak fantes, leger hadde for eksempel alltid telefon på grunn av beredskapstjeneste. Tross dette lyktes det flere å kunne heve seg over den brede masse når det gjaldt statusgjenstander; dette kunne gjøres hvis man hadde mulighet til å dra til andre østblokkland eller Cuba og der få tak i vestlige forbruksvarer.

Når det gjaldt knappe goder som telefonforbindelse eller byggematerialer avhang mye av forbindelser eller flaks, ikke sjelden spilte ens politiske innstilling en rolle. I 1989 var 24,6 % av befolkningen utstyrt med telefon.[40]

Arbeids- og sosialrett[rediger | rediger kilde]

Typisk for de sosialistiske samfunn var oppfatningen om en grunnleggende arbeidsrett. Den baserte seg ikke på individets avtalerett som i vesten, men på retter og plikter individet hadde overfor samfunnet. Alle borgere i DDR var i prinsippet sikret en trygg arbeidsplass.

DDR hadde fra sekstitallet av den høyeste levestandarden blant Comecon-landene og var en sosialstat der målet var at alle innbyggeres rettigheter skulle sikres gjennom statlige programmer.

Levekår sammenlignet med andre land nær slutten av DDRs eksistens[rediger | rediger kilde]

[41]:

Land Bruttonasjonal
produkt per person
i dollar (1987)
Energibruk
per person
målt i kg kull (1987)
Telefoner
per 100 -
personer
Fjernsynsapparater
i bruk
per 1000 innbygger (1987)
Sosialistiske stater
DDR 11860 7276 23 754
Tsjekkoslovakia 9709 6364 24,6 285
Ungarn 8260 3819 15,2 402
Polen 6879 4945 12,2 263
Sovjetunionen 8662 5549 11,3 314
Kina 340 776 0,9 2,4
Ikke-sosialistiske stater
Vest-Tyskland 18450 5264 65 385
USA 18570 9542 76 811

Utenrikshandel[rediger | rediger kilde]

Utenrikshandelen økte betraktelig i årene 1980–1985. Av utenrikshandelen var 66,1 prosent med sosialistiske land, der Sovjetunionen var størst med 38,8 prosent. Handelen med Vest-Tyskland utgjorde 8,3 prosent av utenrikshandelen. Av oljeimporten stod Sovjetunionen for 90 prosent.[33] De statlige foretakenes (VEB, Volkeigene Betriebe) manglende evne til fornyelse da eksportmarkedet til Sovjetunionen kollapset senere på 1980-tallet gjorde at problemene ble svært store frem mot gjenforeningen.

DDR var som høyindustrialisert land avhengig av import av diverse varer, mat og råstoffer. Innkjøp på verdensmarkedet måtte de på grunn av mangel på en konverterbar valuta ordne ved hjelp av byttehandel eller selvgenerert fremmed valuta. Landet hadde etterhvert en økende utenrikshandel. (Tallene er i milliarder Valutamark (DDR-betegnelse på D-mark, effektive priser[42])

År Utenrikshandel-
omsetning
til sammen
med
sosialistiske
land
med
utviklings-
land
med
kapitalistiske
industriland
1950 3 678 2 660 14 1 004
1960 18 487 13 799 791 3 897
1970 39 597 28 340 1 601 5 346
1980 120 101 79 810 7 331 32 960
1988 177 337 122 549 5 889 48 898

Kvinne- og familiepolitik[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kvinne- og familiepolitikk i DDR

Det å kombinere yrkesliv med familie var en selvfølge for kvinner i DDR. Frem til 1992 var nesten 92 prosent av kvinnene i landet aktive i yrkeslivet, en langt høyere prosent enn i Vest-Tyskland. Som forklaring på dette finner vi at den sosialistiske kvinnepolitikken så på evnen til økonomisk ytelse som uavhengig av kjønn og at DDR hadde konstant mangel på arbeidskraft. Uansett var kvinner sterkt underrepresentert i ledelsesposisjoner.


Kvinneandel i DDRs arbeidsliv

År Totalt arbeidsaktive derav kvinner Kvinneandel i %
1950 7 196 000 2 880 000 40,0
1960 7 686 000 3 456 000 45,0
1970 7 769 000 3 750 000 48,3
1980 8 225 000 4 106 000 49,9
1986 8 548 000 4 200 000 49,1

Kilde: Statistisches Jahrbuch der DDR 1987, S. 17

I 70-årene bedret sosialpolitiske program forholdene for arbeiderfamilier, skiftarbeiderer, barnerike familier og fremfor alt enslige kvinner og mødrer. 40-timersuke ble innført for mødre i full jobb med mer enn ett barn uten at lønnen ble redusert. Vanlig arbeidstid var 43,75 timer (1979). Minsteferien ble på syttitallet satt opp fra 18 til 24 dager. Svangerskapspermisjonen var på 26 uker. Alle mødrer kunne kreve et spedbarnsår, dvs, fri med lønn, når de hadde fått det andre barnet og ved senere fødsler. Fødselhjelpen for hvert barn var på syttitallet 1000 DDR-Mark. Enslige kvinner som var eldre enn 40 år, hadde rett på en hjemmearbeidsdag i måneden.

Kvinners mulighet til å arbeide ble styrket av staten gjennom barnehageplasser og spesielle lære- og studieplaner for studerende familier. Ektepar stilte først i køen når når de fikk barn. De fikk en spesiell kreditt og gikk først når det gjaldt tildeling av leilighet. DDR hadde en mer liberal abortlov enn Vest-Tyskland og ble også rammet av lavere fødselstall som alle andre moderne industristater fra 1960-tallet og fremover. Allikvel var fødselsraten høyere i DDR enn i Vest-Tyskland og en svak stigning skjedde også utover på 1980-tallet, selv om da trenden var at landet opplevde tilbakegang på de fleste områder.

Sikkerhetspolitikk[rediger | rediger kilde]

Etter den annen verdenskrig ble det i de to nye tyske statene på grunn av den kalde krigen snart gjenopprettet væpnede styrker. I Vest-Tyskland ble det innført allmenn verneplikt allerede i 1956, året etter at Bundeswehr ble opprettet. I DDR ble egne styrker, NVA, opprettet i 1956 og verneplikt innført i 1962. De øst-tyske styrkene var da oppe i 170 000 mann. Dette foregikk under ledelse av Sovjetunionen og innenfor rammene av Warszawapakten.

I 1948 ble den såkalte «kasernerte beredskap» etablert; de første bevæpnede enheter etter krigen. Disse ble i 1952 til det «kasernierte Volkspolizei» (Det Kasernerte Folkepolitiet). Fra 1. mars 1956, knapt ett år etter dannelsen av Bundeswehr, ble Nationale Volksarmee (NVA) grunnlagt. Til oppbyggingen av DDRs stridskrefter spilte tidligere offiserer fra Wehrmacht og Waffen-SS en rolle.[43] Dette var offiserer som hadde stilt seg til disposisjon for Nationalkomitee Freies Deutschland i løpet av sovjetisk krigsfangenskap.

Egne militære styrker[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nationale Volksarmee

NVA-soldater fra Vaktregiment «Friedrich Engels» marsjerer ved Neue Wache i Berlin

Som alle land i den sovjetkontrollerte Warszawapakten hadde DDR sine egne væpnede styrker, kjent som Nationale Volksarmee (Den nasjonale folkearmé), forkortet NVA. NVA hadde fire våpenarter. Siden DDR var ved frontlinjen i den kalde krigen var den, nest etter Sovjetunionens hær, ansett å være den mest avanserte i hele Warszawapakten.

Sovjetiske militære styrker i DDR[rediger | rediger kilde]

Det befant seg 300 000 sovjetiske soldater i DDR på det meste. Troppene, kalt GSSD, var overordnet NVA og de andre militære organisasjonene. Troppenes oppgave bestod i å sikre DDR mot de vestlige maktene. Styrkene hadde til disposisjon en offensiv bevæpning, deriblant atomvåpen. Siden 1960-tallet ble det fra Warszawapaktens side planlagt en preventiv (uprovosert) bruk av taktiske atomvåpen i de tyske områdene.[44] Med forandringen i sovjetisk politikk etter at Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1986 var ikke lenger de sovjetiske troppene i DDR først og fremst offensivt innstilt. I DDR ble det likevel under militærøvelsen «Stabstraining 1989» øvet på massiv bruk av kraftige kjernevåpen.[44]

Grensetropper[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: DDRs grensestyrker

Utdypende artikkel: Den indre tyske grense

Grensetroppene i DDR var ansvarlig for bevoktningen av landets grenser. De ble grunnlagt som Grenzpolizei i 1946 og hadde i 1948 10 000 medlemmer. I 1956 ble troppene omorganisert og lagt under NVA. I 1973 ble de skilt ut fra NVA og lå deretter diretkte under Forsvarsministeriet (MfNV).

Andre sikkerhetsorganer[rediger | rediger kilde]

Vaktregiment Feliks Dzierżyński var den militære delen av Stasi. Siden regimentet ikke offisielt lå under de militære styrker kunne det til tross for firemaktsavtalens stasjoneringsforbud være stasjonert i Øst-Berlin. Mannskapene besto av vernepliktige, som var forpliktet til fire års tjeneste og som kom fra «politisk pålitelige» familier. Oppgavene besto av sikringen av stats- og partibygninger i Øst-Berlin og den såkalte Waldsiedlung i Wandlitz der nomenklaturaen i DDR bodde. Regimentet hadde på 1980-tallet rundt 10 000 mann under våpen.

Aktør i den tredje verden[rediger | rediger kilde]

Fra midten av 1960-tallet ble DDR en aktør i utdannelse av sikkerhetsorganer, utbygging av infrastruktur og salg av våpen i land i den tredje verden.[45] På starten av 1980-tallet var mer enn tusen soldater fra NVA[46] stasjonerte som militærrådgivere i Afrika og i Midtøsten.

Tilstedeværelsen til NVA i den tredje verden ble i Warszawapakten bare overtruffet av den sovjetiske og kubanske militærinnsatsen i Angola. Rene kampenheter unngikk DDR å deployere; DDRs økonomiske tilstedeværelse kombinert av militært personell og infrastrukturprosjekter førte imidlertid til oppmerksomhet fra resten av verden.[47]

Innsatsen i utlandet hadde støtte på høyeste hold i DDR da det hjalp på landets mangel på utenlandsk valuta, en mangel som ble mer og mer merkbar fra midten av 1970-tallet. Sovjetunionen ble i stadig mindre grad i stand til, og stadig mer uvillig til, å dekke Comecon-partnernes finansielle forpliktelser og å stille råstoff til rådighet. Denne spenningen førte til en nyorientering innenfor Comecon.

På 1970-tallet fant det sted en tydelig intensivering og økonomisering[48] av DDRs utviklingspolitikk og utenrikspolitikk som fant sted utenfor Comecon. Byttehandel med paralleller til klassisk kolonialhandel[49] fant sted. Våpen, lastebiler fra DDR ble byttet mot kaffebønner og energiråstoffer fra utvalgte partnerland. Dette gjaldt særlig Vietnam, Mosambik, Etiopia og Angola.

Kriminalitet[rediger | rediger kilde]

Den offisielle krimraten var i DDR på 1980-tallet 10 prosent av hva den var i Vest-Tyskland. I 1980 registrerte DDR 782 forbrytelser per 100 000 innbyggere sammenlignet med 6180 i Vest-Tyskland. I 1989 var det kun 601 per 100 000 innbyggere i DDR sammenlignet med 7031 i Vest-Tyskland. Spesialister regner med at et stort antall forbrytelser i DDR, kanskje 90 prosent, ikke ble innrapportert. Imidlertid gjelder dette også for vestlige land. DDRs politbyrå, justisministerium og Stasi forsøkte hele tiden å vise at kriminaliteten i DDR var nedadgående mens den var oppadgående i Vest-Tyskland. Dette ble begrunnet ideologisk.

Den enorme forskjellen kan forklares ut fra flere faktorer. På samme tid hadde innbyggerne i DDR en tendens til å holde seg til tradisjonelle sosiale verdier og tradisjoner, noe som førte til en generelt mer lydig befolkning med redusert konfliktpotensiale. DDR hadde også en lav arbeidsledighet, et svært godt utbygget sosialvesen, et godt fungerende helsevesen og svært god barnehagedekning. Dessuten var DDR en overvåkingsstat med politi overalt og hva mer var: et hemmelig politi overalt.

Selv om alle disse sosiale grunnene hadde innflytelse på den lave kriminalitetsraten er det ingen tvil om at regimet manipulerte dataene.[50] I 1988 var det 9124 registrerte forbrytelser i DDR, det er 715 per 100 000 innbyggere. Gjennomgang av statistikken etter gjenforeningen har imidlertid vist en annet bilde.[50] Forskere har etablert at krimraten var tre ganger høyere enn tidligere antatt; 2364 forbrytelser per 100  000 innbyggere. I dag kan det trygt antas at krimraten i DDR tilsvarte omtrent en tredjedel til rundt halvparten av hva den var i Vest-Tyskland.

Den offisielle raten av løste forbrytelser i DDR var 84,5 prosent sammenlignet med 47,2 prosent i Vest-Tyskland. Disse figurene var basert på spesielle kalkulasjoner. For eksempel: kriminalitet som sykkeltyveri, ungdomsforbrytelser og småforbrytelser var tatt ut av statistikken. Tar man dem inn igjen er DDRs oppklaringsrate nede i 55,2 prosent.[50]

Språk[rediger | rediger kilde]

Dialekter i DDR rundt 1990

Området som utgjorde DDR var tyskspråklig. I områdene rundt distriktene Dresden og Cottbus ble også de vestslaviske språkene oversorbisk og nedersorbisk brukt av de sorbiske minoritetene. Disse språkene ble anerkjent av DDRs regjering.

Benrahterlinjen delte landet i vest og øst på høyde med distriktene Magdeburg, Potsdam og Frankfurt. Linjen gikk mellom Nordhausen og Frankfurt (Oder). Nord for denne linjen ble de lavtyske dialektene Mecklenburgisch-Vorpommersch og Mark-Brandenburgisch/Märkisch snakket.

Religion[rediger | rediger kilde]

I DDR fantes det flere ulike trossamfunn. De største var de kristne kirker. Ved siden av de åtte evangeliske kirker (fra 1969 sammenslått i Bund der Evangelischen Kirchen) og den romersk-katolske kirke fantes det følgende frikirker: Bund Evangelisch-Freikirchlicher Gemeinden in der DDR, Bund Freier evangelischer Gemeinden, Evangelisch-methodistische Kirche, Herrnhuter Brüdergemeine, Mennonit-menigheten og kvekere. I tillegg kom den evangelisk-lutherske frikirke, den evangelisk-lutherske (gammel-lutherske) kirke og Kirchenbund Evangelisch-Reformierter Gemeinden in der DDR.[51]

I 1950 hørte 85 % av DDR-borgerne til en evangelisk kirke og om lag 10 % til den katolske kirke. Til 1989 gikk andelen av kirkemedlemmer i befolkningen tydelig tilbake; kun 25 % av befolkningen var da protestanter og 5 % var katolikker. Andelen av konfesjonsløse steg i perioden 1950 til 1989 fra 6 % til 70 %.

Fra 1980-tallet dukket det også opp buddistiske, hinduistiske og muslimske grupper. De religiøse grupperingene var de eneste legale organisasjonene som var uavhengig av staten.

Jødiske menigheter[rediger | rediger kilde]

Det fantes også jødiske menigheter i landet og på det meste var det rundt 4500 jøder i DDR. Ved murens fall levde det rundt 380 jøder i DDR, fordelt på 5 menigheter. Den største gruppen jøder fantes i Øst-Berlin.[52]

Se eget avsnitt om jøder i DDR.

Forholdet mellom kirkesamfunn og staten[rediger | rediger kilde]

DDR var en stat som med basis i marxismen-leninismen forfektet et ateistisk livssyn. Kirkesamfunn var uglesett av regimet og ble utsatt for ensretting og overvåkning. Staten søkte også å overta eller fortrenge ritualer vanligvis forbundet med kirkelige riter og tradisjoner. Et eksempel er Jugendweihe, en form for ikke-religiøs konfirmasjon der ungdom lovet troskap til DDR.

SEDs sentralkomite hadde en Arbeitsgruppe für Kirchenfragen som forberedte kirkepolitiske vedtak for sekretariatet og politbyrået. Man kan si at alle viktige kirkepolitiske spørsmål ble avgjort av politbyrået og byråets generalsekretær.

Kirken var grundig overvåket av Stasi gjennom hele DDRs eksistens. Seksjonen HA XX/4 i Ministeriet for Statssikkerhet (Stasi) holdt nøye oppsikt med de ulike trossamfunnene. Likevel ble ulike kirkesamfunn viktige baser for alle de folkelige demonstrasjoner og protester som i 1989 veltet SED-staten.[53]

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig levde det knapt 19 millioner mennesker i den sovjetiske okkupasjonssonen. Rundt 4 millioner av 1948-befolkningen var fordrevne tyskere fra områdene øst for Oder-Neisse-linjen.[54]

Befolkningen i DDR minket faktisk hele den tiden staten eksisterte; den gikk fra 19 millioner i 1948 til 16 millioner i 1990. Det var to grunner til dette:

  • Fra dannelsen av DDR til byggingen av Berlinmuren i august 1961 flyktet svært mange mennesker til vesten, først og fremst til Vest-Tyskland der de automatisk ble statsborgere. Politiske årsaker, familiegjenforening eller ønske om bedre arbeid og høyere levestandard var blant grunnene til dette. Også etter 1961 var det mange vellykkede fluktaksjoner. Fra 1949 til 1989 flyktet rundt 3 millioner mennesker, dvs gjennomsnittlig 75 000 mennesker i året.[55] DDR på sin side utviste enkeltpersoner og tillot frikjøp av politiske fanger. Dessuten tillot DDR pensjonister å utvandre til Vest-Tyskland. På denne måten sparte staten pensjonspenger. Dette førte til at antall personer over 60 år i DDR sank fra 22,1 prosent i 1970 til 18,3 prosent i 1985 og gjorde DDRs befolkning gjennomsnittlig yngre enn Vest-Tysklands befolkning.[56]
  • Med innføringen av p-pillen og legalisering av abort sank fødselstallene. Som i andre utviklede land gikk trenden vekk fra storfamilien til familien med ett til to barn. DDR hadde svært lave fødselstall.[57] Dette står i sterk kontrast til nabostaten Polen som i 1950 hadde en befolkning på 24 millioner (litt mer enn DDR) og som hadde 38 millioner innbyggere i 1990 (dobbelt så mange som DDR).

Innbyggere og sysselsatte i DDR i millioner mennesker (S. 8 og 17):[10]

År Innbyggere (Mio.) Sysselsatte
(Lærlinger ikke medregnet, Mio.)
1950 18,388 7,196
1960 17,188 7,686
1970 17,068 7,769
1980 16,740 8,225
1988 16,675 8,594

Innvandrere[rediger | rediger kilde]

Det innvandret rundt 550 000 mennesker fra Vest-Tyskland til DDR, mens rundt 3 millioner mennesker utvandret. Dette førte til en akutt mangel på arbeidskraft. På 1960-tallet begynte staten å ta inn arbeidsinnvandrere. Vest-Tyskland kalte arbeidsinnvandrere for «gjestearbeidere» (Gastarbeiter), mens DDR-regimet benyttet navnet «avtalearbeidere» (Vertragsarbeiter).

Innvandringen skjedde etter avtaler som ble inngått med andre medlemsland i Comecon – Polen (1965), Ungarn (1967), Mosambik (1979) og Vietnam (1980). I den «sosialistiske broderhjelpens» regi ble det også inngått avtaler med Angola og Cuba.

Arbeidsinnvandringen tok seg svært opp særlig på midten av 1980-tallet.[58] I 1981 arbeidet det 24 000 fremmedarbeidere i DDR. Om man ser bort fra familiene til de sovjetiske stridskrefter i DDR (GSSD) levde det i 1989 cirka 190 000 utlendinger i DDR, noe som tilsvarte en prosent av den arbeidsdyktige befolkningen. Av disse var 45 000 utlendinger som befant seg i landet som ektefeller til øst-tyskere og 9 000 studenter. Av de resterende var 94 000 fremmedarbeidere.[59] To tredjedeler av disse igjen var av vietnamesisk herkomst. Etter 1990 søkte den tyske regjering å sende disse hjem. Kun få av vietnameserne fikk oppholdstillatelse i Tyskland.[60]

Oversikt over fremmedarbeidere i DDR etter år (cirkatall)
År 1966 1967 1969 1970 1971 1974 1977 1978 1979 1980 1981 1984 1986 1987 1988 1989
Antall 3 500 14 000 14 134 12 200 14 800 18 680 16 500 18 692 20 597 26 006 24 000 29 000 61 000 52 015 87 793 93 568
Fremmedarbeidere i DDR 31. desember 1989 etter nasjonalitet (Cirkatall)[61]
Antall Nasjonalitet
59 000 Vietnam
15 100 Mosambik
8 300 Cuba
1 300 Angola
900 Kina

Sovjetborgere[rediger | rediger kilde]

Til sammen var det på det meste over en halv million sovjetiske borgere i DDR. Over 10 millioner sovjetborgere var i årene 1949 til 1989 bosatt i DDR en viss periode.[62]

De 330 000 sovjetiske soldatene i DDR (GSSD) utgjorde naturlig nok et stort arbeidspotensial. Disse arbeidet mot betaling i mat og dagligvarer. Offisielt fant dette ikke sted da de sovjetiske stridsenhetene tross alt var seierherrer fra den annen verdenskrig og ikke var ment å være håndlangere for tyskere. For de sovjetiske soldatene var småarbeidet en kjærkommen avveksling fra kasernelivet.[58]

Flyktninger[rediger | rediger kilde]

DDR tok i mot flyktninger fra flere land; greske kommunister, veteraner fra den spanske borgerkrigen, algirske FLN-krigere, sydafrikanske ANC-aktivister, palestinere fra PLO, namibiske SWAPO-medlemmer og over 2 000 chilenere som hadde flyktet fra Pinochets diktatur.[63]

Befolkningens helse[rediger | rediger kilde]

På slutten av DDRs eksistens begynte overvekt å bli et problem. Røyking var svært utbredt, og landet hadde et økende alkoholproblem. Forventet levealder for femtiåringer var i 1981 73,39 år for menn, sammenlignet med 74,19 i Vest-Tyskland. Dødsraten per 10 000 innbygger for alle aldre var i 1961 132,7 for menn sammenlignet med 118,33 i Vest-Tyskland. For kvinner var den 144,8 i DDR og 115,94 i Vest-Tyskland. Forskjellene mellom øst-tysk og vest-tysk dødsrate kommer av den høyere øst-tyske raten i gruppen 65–75 år. Det var 32,3 flere dødsfall per 10 000 innbyggere i denne gruppen i DDR enn det var i Vest-Tyskland.[64]

Barnedødelighet og forventet levealder[rediger | rediger kilde]

Statistikken er over barnedødelighet og forventet levealder i DDR sammenlignet med andre land nær slutten av landets eksistens.[65]

Land Barnedødelighet
per 1000
fødsler (1989)
Forventet
levealder
ved fødsel (1989)
Sosialistiske stater
DDR 10 72,8
Tsjekkoslovakia 13 71,7
Ungarn 20 69,1
Polen 21 70,2
Sovjetunionen 25 69,2
Kina 32 ikke kjent
Ikke-sosialistiske stater
Vest-Tyskland 5 75,9
USA 11 75,4

Minoriteter[rediger | rediger kilde]

DDR var et svært homogent land, men etniske minoriteter fantes, først og fremst sorbere. Det fantes også en liten jødisk minoritet.

Sorbere[rediger | rediger kilde]

Det slaviske folkeslaget sorbere hadde en distinkt kultur og eget språk og rundt 100 000 mennesker snakket sorbisk på 1950-tallet. Ved murens fall var de rundt 50-60 000. Sorberne ble offisielt anerkjent som en etnisk minoritet og mer enn 100 sorbiske skoler og akademiske institusjoner ble grunnlagt. Imidlertid, på grunn av den statlige undertrykkelsen av kirken og tvangskollektiviseringen ble denne politikken vingeklippet og etterhvert ble andelen mennesker som snakket sorbisk halvert.

Sorberne ble et problem for regimet på grunn av religiøs standhaftighet og motstand mot nasjonaliseringen av jordbruket. Under tvangskollektiviseringen var det mange episoder med konflikter og motstand. Under oppstanden i 1953 var det flere eksempler på voldelige sammenstøt mellom sorbiske demonstranter og politi.

Jøder[rediger | rediger kilde]

Det var på det meste 4500 jøder i DDR. Ved murens fall var det rundt 380 medlemmer i fem jødiske menigheter i DDR. Den største gruppen jøder fantes i Øst-Berlin.[66]

Det svært lave antallet henger sammen med DDR-statens antisemittiske politikk på 1950-tallet. Politikken fikk betegnelsen «anti-kosmpolittisme» og inngikk i bølgen av utrenskinger, deportasjoner og henrettelser i de andre landene i den sovjetiske innflytelsessfæren i årene før Stalins død, slik som Slánský-prosessen i Tsjekkoslovakia 1952/53. Mennesker som tilbragte nazi-tiden i vestlig eksil var særlig utsatt. De ble muligens anklaget for samarbeid med vesten og stemplet som verktøy for imperialismen. Sentralkomitemedlemmet Paul Merker ble i 1950 arrestert og beskyldt for å være fransk agent og de jødiske menighetenes hovedkontor ble ransaket. Merker ble rehabilitert først i 1956. I januar 1953 flyktet Julius Meyer, medlem av SED, representant i Volkskammer og president for forbundet av de jødiske menighetene i DDR, til Vest-Tyskland. Han hadde overlevd Auschwitz og Ravensbrück og ledet siden 1949 Berlins jødiske menighet sammen med Heinz Galinski.

Fra 1958 til 1989 hadde politbyrået i SED, DDRs maktsentrum, jødiske medlemmer (Albert Norden og Hermann Axen).

Frem til Berlinmuren ble bygget i 1961 skrumpet antall registrerte jøder i DDR til rundt 1500. Jøder som hadde overlevd Holocaust ble anerkjent som «Verfolgte des Naziregimes» (en offisisell betegnelse på personer som ut fra en anti-fascistisk grunnholdning hadde gjort motstand mot nazi-regimet eller som ut av etniske, religiøse eller andre grunner ble forfulgt) og fikk statspensjon som andre begunstigede personer, men deres lidelser og ofre ble alltid neddempet i forhold til den kampen som var blitt ført av anti-fascister og KPD-medlemmer.

I og med at DDR definerte seg som en antifascistisk stat og dertil var sterkt Israel-fiendtlig, tok den ikke på seg noe ansvar for Holocaust og gav derfor, i motsetning til Vest-Tyskland som utbetalte enorme erstatningsbeløp, ingen kompensasjon til jøder i utlandet som hadde vært ofre for den tyske statens anti-jødiske politikk under den annen verdenskrig.

Turisme[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Turisme i DDR

1976: Tsjekkoslovakiske turister på Berlins Alexanderplatz

DDR-borgere som turister[rediger | rediger kilde]

Turismen internt i DDR skulle skaffe borgeren nye krefter og styrke hans sosialistiske holdning. Foretrukne feriemål var Rügen og Usedom såvel som det saksiske Sveits og Thüringerskogen. Utlandsreiser var for det meste kun mulig å foreta i allierte sosialistiske land; lenge kunne man uten særlig tillatelse dra til Polen og Tsjekkoslovakia, med reisetillatelse også til Ungarn, Romania, Bulgaria, Sovjetunionen og (sjeldnere) Cuba.

Utlendinger som turister i DDR[rediger | rediger kilde]

Pakketurer[rediger | rediger kilde]

En reisende måtte først booke sin reise hos et reisebyrå som var godkjent av Reisebüro der DDR, den østtyske statlige turistorganisasjonen. Reisebyrået ville så tilby turisten et valg mellom de pakketurer Reisebüro tilbød.

Individuelle reiser[rediger | rediger kilde]

Individuelle ferier var tillatt i DDR; bilferier eller jernbaneferier var populære muligheter. Slike reiser ble også arrangert gjennom Reisebüro og besøk kunne arrangeres via grenseposter eller andre Reisbürokontorer i DDR. Mer avanserte turer kunne arrangeres før ankomst og formalitetene som måtte ordnes i tilknytning til en ferie, som visum, hotellbookinger, valuta osv, kunne bli tatt hånd om av Reisebüro. Dette gjorde reisen mellom øst og vest mye mer smidig.

Riksvåpen[rediger | rediger kilde]

DDRs riksvåpen
(12. januar 1950 til 28. mai 1953)
DDRs riksvåpen
(28. mai 1953 til 26. september 1955)
DDRs riksvåpen. Endelig versjon fra 1955 til 1990

Det østtyke riksvåpenet liknet det sovjetrussiske og bestod av hammer og passer – verktøy som symbol for arbeidere samt ingeniører og «åndsarbeidere» – og kornaks som symbol for bøndene. DDR ble tidvis kalt Arbeiter- und Bauern-Staat DDR («arbeider- og bondestaten DDR»).

Første utkast til riksvåpen ble laget av Fritz Behrendt og besto av hammer og æreskrans. Den endelige versjonen var hovedsakelig basert på Heinz Behlings arbeid.

Etter lov av 26. september 1955 ble det slått fast at riksvåpenet var hammer, passer og æreskrans og at statsflagget var svart-rødt-gull. Etter lov av 1. oktober 1959 ble riksvåpenet innføyet i statsflagget. Den offentlige fremvisning av dette flagget var til slutten av 1960-tallet i Vest-Tyskland og Vest-Berlin sett på som en forstyrrelse av offentlig lov og orden og ble søkt forhindret av politiet. Først i 1969 erklærte Vest-Tysklands regjering at «politiet ikke lenger skulle gripe inn overfor bruk av DDRs flagg og riksvåpen.»

Etter forslag av DSU besluttet det første fritt valgte Folkekammeret i DDR 31. mai 1990 at riksvåpenet innen en uke skulle fjernes fra alle offentlige bygninger. Riksvåpenet ble likevel brukt på offisielle papirer og andre statlige gjenstander helt til republikken opphørte å eksistere.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Øst-tysk karakterbok

Utdannelse var høyt prioritert og skolen var obligatorisk for alle i alderen 6-17 år. Staten drev daghjem, barnehager, polytekniske skoler, yrkesskoler og universiteter. Alt var gratis og det fantes praktisk talt ikke køer for å få plass.[67] Utdannelsessektoren var sterkt ideologisk og hadde politisk indoktrinering som et viktig mål. Fra 1965 var all utdannelse regulert av Loven om det enhetlige sosialistiske utdannelsessystem. Margot Honecker var minister for «Volksbildung» og ansvarlig for utdannelsessystemet i DDR i perioden 1963-1989.

DDRs satsing på polytekniske skoler oppnådde gode resultater, og innen tekniske og naturvitenskapelige fag hadde utdannelsessystemet i DDR et godt rykte. Utdannelsessystemet var enhetlig styrt og koordinert og svært lite ble overlatt til studentens egne valg og ønsker. Skolen var preget av lav valgfrihet; regimet bestemte hvilke muligheter man fikk[68] . Rekrutteringen til høyere utdannelse var strengt ideologisk; personer som ble mistenkt for å være kritiske til kommunistene, og barn av slike personer, ble i regelen nektet studieplass. Ansettelsene i skolevesenet og ved høyere læresteder var også politiske, og ikke-kommunister kunne ikke bli ansatt.[69]

Daghjem[rediger | rediger kilde]

Ettersom de fleste østtyske foreldre (85%) arbeidet utenfor hjemmet var det et stort behov for barnepass på dagtid. Øst-tyske daghjem (Kinderkrippe) var for barn opp til tre år. Daghjemmene lå ofte ved siden av barnehagene (Kindergarten). Unge DDR-kvinner var pålagt å tjenestegjøre en viss tid i disse.

I mange daghjem var det leger og tannleger som tok vare på barna.[69]

Barnehager[rediger | rediger kilde]

Øst-tyske barnehager, som barnehager i andre land, var en sjanse for barna fra tre til seks år å lære å samhandle med andre barn og venne seg til å lære sammen med andre. Barn ble også oppfordret til å ta en aktiv rolle i driften av barnehagen. De serverte ofte måltider og hjalp til med å holde barnehagen ren. DDR hadde en barnehagedekning på 94 prosent.[69]

De polytekniske skoler[rediger | rediger kilde]

DDRs grunnskole var den ti år lange polytekniske skole for barn fra de var seks til seksten. Elevene gikk på skolen fra mandag til og med lørdag.

Polytekniske skoler vektla matematikk, geografi, astronomi, kjemi, sport og praktisk arbeid og frem til det tiende året var det liten mulighet til å bestemme selv hva man ville fordype seg i. Regjeringen så på disse fagene som nøkkelfag i forhold til den raskt voksende industrien.

Spesiell vekt ble det lagt på å lære russisk. Det var også mulig å lære engelsk og fransk. En majoritet av elevene hadde liten motivasjon for å lære russisk, og resultatene var ofte svake; få elever lærte språket flytende. Til tross for det statserklærte sterke vennskapet med Sovjetunionen var det få muligheter for studentutveksling.[69]

Yrkesrettet utdanning[rediger | rediger kilde]

Etter det tiende året i polyteknisk skole kunne en elev enten avslutte utdannelsen eller fortsette to og et halvt år til med praksisutdanning i et spesialisert emne som konstruksjon, telekommunikasjon eller elektronikk.

Yrkesrettet utdanning var delt i praktisk arbeid og teori. Studenten ble da plassert på en gård eller i en fabrikk, avhengig av studiet. På slutten av utdanningen kunne studenten ta abitur som gav adgang til videre studier eller arbeid, avhengig av resultatet.[69]

Universiteter[rediger | rediger kilde]

Østtyske universiteter var nært knyttet til skoler og til industri. De fokuserte hovedsakelig på teknisk utdannelse og var verdenskjent for sin høye standard på dette området. Studier innen samfunnsfag, humaniora og jus var derimot oftest for sterkt preget av statens politisk-ideologiske agenda, og ble derfor sjelden anerkjent utenfor østblokken.

Det var to måter å komme inn på universitetet på, såfremt man også oppfylte de politiske kravene: man kunne enten fortsette etter yrkesrettet utdanning eller (for dem som ikke ville fortsette etter polyteknisk skole) studere senere. Man kunne da ta statlig organiserte kveldskurs.[69]

Etter gjenforeningen måtte alle universitetsansatte søke jobbene sine på nytt, og store deler av staben fra kommunisttiden mistet jobbene sine.

Det var syv universiteter i DDR:

Telekommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Ved midten av 1980-årene hadde DDR et velutviklet kommunikasjonsystem. Det var rundt 3,6 millioner telefoner i bruk (21,8 for hver 100 innbygger) og 16 476 telexstasjoner. Begge av disse nettverkene ble drevet av Deutsche Post der DDR. DDR hadde landskode 37; i 1991, flere måneder etter gjenforeningen, ble det østtyske telefonssystemet inkorperert under landskoden 49.

Et uvanlig trekk ved telefonnettverket var at det i de fleste tilfeller var det ikke mulig å foreta fjernsamtaler direkte. Selv som områdenummer var gitt alle større byer ble de brukt kun for internasjonale samtaler. Hvert område hadde sin egen liste med nummer; korte nummer ble brukt for lokale samtaler og lengre nummer for fjernsamtaler.

I 1976 startet DDR å operere en bakkebasert radiostasjon ved Fürstenwalde for kommunikasjon med sovjetiske satellitter. Den skulle tjene som deltager i den internasjonale telekommunikasjonen etablert av den sovjetiske regjeringen; den såkalte Intersputnik.

Idrett[rediger | rediger kilde]

Katarina Witt, kunstløperske

Idrett hadde en fremtredende rolle i DDR. I barnehager og skoler var det sportslige utdanningsprogrammer. Dette skulle ivareta folkets sunnhet, men ble også brukt som en systematisk talentjakt med det mål å finne mennesker med talent for toppidrett. Utdanningen skjedde videre på særlige «barne- og ungdomssportskoler» (Kinder- und Jugendsportschulen). Den idrettsmedisinske tjenesten (Sportsmediszinische Dienst der DDR) var et medisinsk nettverk for å utvikle talenter.

Systemet oppfordret til masseidrett. Walter Ulbrichts uttalelse: «Alle på et sted skal en gang i uken drive sport» lå til grunn for dette. Etter hvert ble «en gang» til «flere ganger». I 1988 fantes det 10 674 sportsklubber med nesten 3,8 millioner aktive, 159 006 idrettsdommere og 264 689 øvelsesledere. Det fantes 330 idrettstadioner og 1220 sportsplasser. I krets- og distriktsleker deltok i 1988 til sammen 1 064 000 barn og ungdom .[10]

I 1974 iverksatte DDRs ledelse et dopingprogram for å kunne øke prestajonene. Programmet var svært omfattende og gjennomsyret snart DDRs eliteidrett på alle plan. Toppidrettutøvere ble dopet systematisk gjennom hele sin idrettskarriere. Dopingssystemet hadde betegnelsen Staatsplanthema 14.25 og ble først offentlig kjent etter murens fall.

DDR-ledelsen forsøkte med statens imponerende resultater i idrett å oppnå en anerkjennelse av landet. Under de olympiske leker i 1968 i Mexico fikk DDR 25 medaljer, i 1972 i München 66 medaljer og i 1988 i Seoul 102 medaljer. Fra 1986 til 1988 hadde landet 90 verdensmestre og 77 europamestre.[10]


Utdypende artikkel: DDRs herrelandslag i fotball

Innen fotball var det først og fremst i OL at landet gjorde det godt. DDR kvalifiserte seg kun til ett fotball-vm; Vest-Tyskland 1974, selv om laget alltid var en respektert motstander i kvalifiseringsrundende. I Vest-Tyskland 1974 oppnådde DDRs landslag sin største suksess i VM-fotballens historie da det slo Vest-Tyskland 1-0, etter en scoring av Jürgen Sparwasser. DDR ble slått ut i andre runde og Vest-Tyskland vant VM dette året, men regimet brukte seieren for alt den var verdt. Sparwasser flyktet fra DDR i 1988.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Fjernsyn[rediger | rediger kilde]

DDR hadde to tv-kanaler; DDR 1 og DDR 2. Fjernsynet var fullstendig kontrollert av staten og intet ble sendt som ikke var godkjent av regimet; fjernsynet var et helt nødvendig ledd i den totalitære statens propaganda. I DDR kunne alle borgere, så lenge de ikke bodde i et område som lå rundt Dresden (omtalt som Tal der Ahnungslosen, «de uvitendes dal»), se vestfjernsyn. Dette var regimet klar over og forsøkte å møte den påvirkningen som lå i vestprogrammene med propagandaprogrammet Der schwarze Kanal. Programmet og dets leder, den aristokratiske kommunisten Karl Eduard von Schinkler, ble etterhvert beryktet. Historier ble fortalt om at programmet var så upopulært at DDRs kraftstasjoner holdt på å få kortslutning når programmet ble sendt fordi så mange borgere slo av fjernsynsapparatene samtidig.

Det mest kjente nyhetsprogrammet i DDR het Aktuelle Kamera og det mest populære underholdningsprogrammet het Ein Kessel Buntes.

I rødt de deler av DDR der man ikke kunne motta radio- eller fjersynssignaler fra Vesttyskland medregnet Vestberlin

Musikk[rediger | rediger kilde]

Det var lenge forventet at artister sang sanger på tysk i DDR. Dette forandret seg på slutten av sekstitallet. Det var strenge regler for kunstnerisk aktivitet og sensuren ble brukt hele tiden. Bandet Renft, for eksempel, hadde lett for å opptre politisk ukorrekt og ble oppløst.

To av de mest populære gruppene, Puhdys og Karat, formidlet kritiske tanker i sine tekster uten at det ble eksplisitt. Liksom aksepterte grupper opptrådte de hyppig i ungdomsblader som Neues Leben og Magazin. Andre populære rockegrupper var Wir, City, Silly og Pankow. De fleste av disse artistene ble gitt ut av det statseide plateselskapet AMIGA.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

«Østtysk litteratur» omfatter både litteratur fra DDR og fra tiden som sovjetisk okkupasjonssone 1945–1949. Litteraturen i 45–49 er sterkt preget av sosialistisk realisme og kontrollert av den kommunistiske regjeringen. Litteraturen fra det senere DDR ble i årevis etterpå avvist som «Gutt møter Traktor-litteratur», men den er likevel en av de mest pålitelige kildene til forståelse av det tidlige DDR.[70] Georg Lukács hadde sterk innflytelse på den østtyske litteratur. Hans teorier fungerte som en bro mellom den nødvendige uavhengige kreativiteten til forfatteren og teorien om sosialistisk realisme som var dominerende i Sovjetunionen. Dette banet vei for en østtysk litteratur som var mer uavhengig og original enn i Sovjetunionen.[71]

I Vest-Tyskland ble 1945 generelt ansett som «År Null», en frase som var ment å definere en ny begynnelse etter nazismens grusomheter, men som også kunne antyde at det var best å glemme det som hadde skjedd. I motsetning til dette mente regimet i den sovjetiske okkupasjonsonen og DDR, at kulturen deres sprang ut av en kommunistisk antifascistisk tradisjon samtidig som den hadde forfedre i den liberale humanistiske kulturelle arv fra 1700- og 1800-tallet. Dette førte til en kombinasjon av eldre borgerlig litterær og nåtidig marxistisk litterær innflytelse.

Litteraturen i perioden 1945–1949 var først og fremst antifascistisk, og ble først skrevet av flyktninger fra det nazistiske Tyskland. Den typiske biografi for en slik forfatter bestod av en aktiv interesse i forsvar av Weimarrepublikken og demokratisk makt mot statsautoritet, fulgt av eksil under nazismen og deretter returnering til den sovjetiske okkupasjonssonen for å støtte opp under utviklingen av en antifascistisk-demokratisk reform gjennom sin litteratur.[70]

Mellom 1949 og 1961 ble litteraturen og andre kunstformer en offisiell del av regjeringens planlegging. Kultur og kunst skulle reflektere sosialismens idealer og verdier og fungere som midler i utdannelsen av massene (sosialistisk realisme). Det ble satt opp særlig avdelinger i statsapparatet, som Amts für Literatur und Verlagswesen (Kontor for litteratur og forlag) og Staatlichen Kommission für Kunstangelegenheiten (Statlig kunstkommisjon). Litteraturen på 1950-tallet tok for seg emner som industrietablering og mønsterarbeidere, og ble kalt Aufbau (oppbygning, konstruksjon).

Etter at Berlinmuren ble bygget i 1961 hersket i årene frem til 1965 en liberal kultur- og ungdomspolitikk. SED-ledelsen lovet ungdommen i sitt Jugendkommunique i 1963 mer selvstendighet og medbestemmelsesrett. På samme tid kunne kritiske musikere og intellektuelle igjen opptre offentlig, som Wolf Biermann som etter lang tid i stillhet igjen fikk gi konserter. I det litterære felt gjaldt dette også. Bitterfelder-konferansen i 1959 (som var ment å styrke DDR-litteraturen og gjøre den til en nasjonal litteratur) sammen med det faktum at etter Berlinmurens oppbygging var DDR helt stengt, gav grunnlag for en ny dreining i litteraturen. Brigitte Reimanns Ankunft im Alltag fra 1961 og Christa Wolfs Der geteilte Himmel er typiske eksempler. I disse verkene finner man unge intellektuelle mennesker som mest er opptatt av å bevare og forsvare seg selv. Det er på samme tid en økende tendens til å bruke kvinnelige hovedfigurer.

Fra 1965 ble det igjen gjennomført restriksjoner i kulturpolitikken. Regimekritikeren Robert Havemann ble i 1963 stengt ute fra universitetenes partiledelse og ble i 1964 ekskludert fra partiet. I november 1965 krevde Erich Honecker, daværende Sekretær for det nasjonale forsvarsråd, på det 11. plenum i SEDs sentralkomite at «lerretet skulle gjøres rent» og han advarte mot skadelige tendenser, skeptisisme og umoral. Litteraturen som hadde blomstret opp i første halvdel av 1960-tallet, fikk et skudd for baugen.

Walter Ulbrichts avgang i 1971, der han ble fortrengt av Erich Honecker, var en viktig hendelse for DDR-litteraturen. Man snakker i denne sammenheng om den andre generasjon. Honecker la frem et liberaliseringsprogram for hele kunst- og litteraturområdet. I begynnelsen fikk DDR-forfatterne mer frihet så lenge landets sosialisme lå som en basis i det de skrev. Viktig i denne sammenhengen er den «subjektive autentisitet», som ble sterkt preget av Christa Wolf (for eksempel i hennes Nachdenken über Christa T, 1968). I Christa Wolfs subjektive autensitetskonsept står ikke lenger sosialismen i forgrunn men individets problemer i et sosialistisk samfunn.

Liberaliseringsprogrammet fikk en plutselig slutt i 1976 med utvisningen av Wolf Biermann og fratakelsen av borgerskapet og emigrasjonen av rundt 100 øst-tyske forfattere, deriblant Sarah Kirsch, Günter Kunert og Reiner Kunze som slo seg ned i Vest-Tyskland.

Et viktig begrep i DDR-litteraturen på 1980-tallet var Prenzlauer-Berg-Forbindelsen. Dette området i Berlin ble tilholdssted for unge mennesker og deres kunstneriske undergrunn. De uttrykte seg selv gjennom punk, ulovlig performance, multimediaeksperimenter og publisering av uoffisielle magasiner og litteratur. Prenzlauer Berg drog også til seg de som var offisielt stengt ute fra den østtyske kulturen. Mange kjennere anser litteraturen fra denne perioden som den beste i hele DDRs eksistens.[72]

I 1990 ble DDR og Vest-Tyskland gjenforent. Dette plasserte de østtyske forfatterne i en uvanlig kontekst. Den verdenen de hadde skrevet i var borte. På samme tid ble den verdenen også sett på som irrelevant for fremtiden til den nye forente Tyskland.

Kjente forfattere og utvalgte verker[rediger | rediger kilde]

Fridager[rediger | rediger kilde]

Dato Norsk navn Tysk navn Kommentarer
1. januar Nyttårsdag Neujahr  
Bevegelig fridag Langfredag Karfreitag  
Bevegelig fridag 1. påskedag Ostersonntag  
Bevegelig fridag 2. påskedag Ostermontag Var ikke offisiell fridag etter 1967.
1 mai 1. mai Tag der Arbeit Arbeidernes dag
8. mai Frigjøringsdagen Tag der Befreiung Var offisiell fridag til 1967 og unntaksvis 1985.
Bevegelig fridag Farsdag / Kristi Himmelfartsdag Vatertag / Christi Himmelfahrt Torsdag etter den femte søndagen etter påske. Var ikke offisiell fridag etter 1967.
Bevegelig fridag Pinsedagen Pfingstmontag 50 dager etter 1. påskedag
7. oktober Republikkens dag Tag der Republik Nasjonal festdag
25. desember 1. juledag 1. Weihnachtsfeiertag  
26. desember 2. juledag 2. Weihnachtsfeiertag  

DDR i film og TV[rediger | rediger kilde]

Om livet i DDR og Øst-Berlin:

DDR og Norge[rediger | rediger kilde]

DDR ble i liten grad anerkjent av ikke-sosialistiske stater før starten av 1970-tallet. DDRs historie i utlandet var frem til dette tidspunkt preget av DDR-regimets ønske om å anerkjennes som en suveren stat, og av Vest-Tysklands forsøk på å forhindre dette i tråd med Hallsteindoktrinen. Historikeren Sven G. Holtsmark har, med henblikk på Norge, omtalt dette som «avmaktens diplomati».

DDR ble ikke anerkjent av Norge som selvstendig stat før 1973. Dette innebar at DDRs regime benyttet andre virkemidler enn de tradisjonelt diplomatiske for å vinne frem i Norge med sitt syn; et såkalt «para-diplomati», som Holtsmark kaller det.

Paradiplomati gjennom ulike organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Flere organisasjoner spilte en viktig rolle i DDRs politikk overfor Norge. Organisasjoner med base i Norge var Sambandet Norge-Folkedemokratiene (SNF) der den mangeårige sekretæren Georg Rosef lenge var DDRs viktigste forbindelse i Norge, DDR-komiteen innad i SNF som var ledet av Sigurd Mortensen i mange år og Norges Kommunistiske Parti, som var SEDs broderparti og som i hele etterkrigstiden mottok betydelige beløp fra Sovjetunionen og andre sosialistiske land.[73]

Alle disse organisasjonene arbeidet for å spre et positivt bilde av DDR. Organisasjoner med base i DDR var landets utenriksministerium (MfAA) og Ministeriet for Statens Sikkerhet (Stasi) som arbeidet aktivt i forhold til dem. Blant annet hadde Georg Rosef tilknytting til Stasi.[74] Fra Stasis arkiver vet vi at flere norske statsborgere ble vervet av organisasjonen.[74] Dette skjedde gjerne i tilknytning til arrangementer der det deltok mennesker fra mange land og DDR stod som vert; som for eksempel Østersjøuken.

Gjennom handelen mellom Norge og DDR ble det østtyske statsapparatet involvert. Inntil Norge anerkjente DDR i 1973 ble det lagt relativt få restriksjoner på kontakten på handelsplanet. Østtyske eksport- og handelsorganisasjoner ble svært ofte benyttet som instrumenter for å utvikle politiske forbindelser. Ministeriet for utenlandshandel i DDR, Ministerium für Aussenhandel und Innerdeutschen Handel (MAI) hadde ansvaret for denne kontakten.

Fra 1949 til 1973 drev DDR et aktivt Kontaktarbeit i forhold til Norge der målet var å bygge opp et størst mulig kontaktnett for å tjene DDRs sak. Arbeidet involverte alt fra kulturarbeid og internasjonale vennskapstreff/organisasjoner som Østersjøuken og SNF til direkte kontakt med politikere som Knut Løfsnes i Sosialistisk Folkeparti, som en stund var en av DDRs vikigste kontakter i Norge.

Selv om Norge anerkjente DDR i 1973 slik at landet kunne anvende ordinære diplomatiske virkemidler, fortsatte Stasi's virksomhet mot Norge inntil DDR opphørte å eksistere.

Øst-Tyskland i dag[rediger | rediger kilde]

Rivningen av DDRs parlamentsbygning, Palast der Republik

Etter den tyske gjenforeningen forsvant mange spor av DDR. De fleste DDR-institusjoner ble oppløst, en rekke byer og gater fikk tilbake sine før-kommunistiske navn, og flere markante byggverk fra DDR-tiden er revet. Dette gjelder spesielt i hovedstaden Berlin, der det er få spor igjen etter Berlinmuren og en rekke andre DDR-byggverk som Palast der Republik, Hotel Unter den Linden, Palasthotel og Utenriksministeriet har blitt revet. Andre svært kjente bygg står fortsatt og fortsetter å spille en viktig rolle. Fernsehturm, kanskje det mest kjente symbolet på det kommunistiske Øst-Berlin, er en viktig turistmagnet i dag.

Mange bygg ble revet fordi de var helseskadelige og inneholdt mye asbest. Allikevel har det vært lett for tidligere DDR-borgere å mistenke myndighetene i Tyskland for en viss forskjellsbehandling. Berlinerne i øst laget en ny vits da det ble snakket om at asbestrammede bygninger i Vest-Berlin ble restaurert mens de oftere ble revet i Øst-Berlin: «Det er forskjell på AsbOST og AsWEST»[75]

Flere museer behandler undertrykkelsen i DDR. I Berlin ligger bl.a. Gedenkstätte Berlin-Hohenschönhausen, et tidligere Stasi-varetektsfengsel for «republikkflyktninger», opposisjonelle og spioner. Forschungs- und Gedenkstätte Normannenstraße er et annet forskningssenter og minnesmerke for ofrene for kommunistregimet i DDR. Museet som holder til i Stasis gamle lokaler i Normanenstasse er drevet av en ideell stiftelse og får ingen statlig støtte. Murmuseet i Berlin er en av byens største turistattraksjoner, og ble grunnlagt allerede i 1963 i Vest-Berlin. Museet dokumenterer Berlinmurens historie og de mange fluktforsøkene over og under muren.

Den føderale stiftelsen Bundesstiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur driver forskning og kunnskapsformidling om SED-diktaturets historie i det tidligere DDR.

Endel kommunistfunksjonærer har blitt stilt for retten og sonet fengselsstraffer, men historikeren Hubertus Knabe mener straffeoppgjøret med DDR-regimet har vært for svakt.[76] Han kritiserer også skolen for å ha for lite fokus på uretten i DDR, og viser til at mange skolebarn f.eks. ikke har hørt om Stasi.

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c DeutschlandRadio. «Offer 17.juni 1953». Besøkt 5. september 2009. 
  2. ^ 17juni53.de: Vermeintliche und ungeklärte Todesfälle: Bezirk Magdeburg (in German)
  3. ^ DeutschlandRadio. «Folkeopprøret». Besøkt 5. september 2009. 
  4. ^ Deutsche Welle. «Øst-Berlin 17. juni 1953: Sten mot tanks». Besøkt 5. september 2009. 
  5. ^ a b Norman M. Naimark. The Russians in Germany: A History of the Soviet Zone of Occupation, 1945-1949. Harvard University Press, 1995. ISBN 0-674-78405-7 pp. 167-9
  6. ^ John E. Lesch, The German chemical industry in the twentieth century, Kluwer Academic Publisher, Dordrecht, side 376
  7. ^ a b Brigitte Kohn. «Milliardenkredit an die DDR!». Besøkt 16. september 2009. 
  8. ^ Darnton, Robert, Berlin Journal (New York, 1992, W.W. Norton) pp.98–99
  9. ^ kjennemerke for motorkjøretøy, første bokstav
  10. ^ a b c d Statistisches Jahrbuch der DDR, Staatsverlag der DDR Juni 1989, 1. Auflage, ISBN 3-329-00457-6
  11. ^ Parteien und politische Bewegungen im letzten Jahr der DDR, Oktober 1989 bis April 1990. Hrsg. B. Musiolek/C. Wuttke, Berlin 1991, ISBN 3-86163-004-4.
  12. ^ a b c d Mary Fulbrook, Ein ganz normales Leben. Alltag und Gesellschaft in der DDR, 2008, kapittel 8.
  13. ^ a b Germany (East), Library of Congress Country Study, Appendix B: The Council for Mutual Economic Assistance Studie zum RGW der Library of Congress
  14. ^ William R. Smyser: How Germans Negotiate. Logical Goals, Practical Solutions. United States Institute of Peace Press, Washington D.C. 2003
  15. ^ Zum Folgenden siehe überblicksweise Günther Heydemann, Die Innenpolitik der DDR, Oldenbourg, München 2003, S. 61–68; Hermann Weber, Die DDR 1945–1990, Oldenbourg, München 2006, S. 139–148.
  16. ^ DDR – Mythos und Wirklichkeit auf der Website der Konrad-Adenauer-Stiftung, Zugriff am 19. Mai 2010.
  17. ^ Klaus Schroeder, Der SED-Staat. Geschichte und Strukturen der DDR, Bayerische Landeszentrale für politische Bildung, München 1998, S. 643.
  18. ^ Hans-Ulrich Wehler, Deutsche Gesellschaftsgeschichte, Bd. 5: Bundesrepublik Deutschland und DDR 1949–1990, C.H. Beck, München 2008, S. 23.
  19. ^ Karl Dietrich Bracher, Die totalitäre Erfahrung. Geschichte als Erfahrung. Betrachtungen zum 20. Jahrhundert, DVA, Stuttgart 2001, S. 123, 145 u. ö.
  20. ^ Stefan Wolle, Die heile Welt der Diktatur. Alltag und Herrschaft in der DDR 1971–1989, Bonn 1998, S. 331.
  21. ^ Stephan Waitz, Wolfgang Wippermann: Stalins Mann in Berlin, eigentümlich frei, 16. oktober 2007
  22. ^ Wolfgang Wippermann, Dämonisierung durch Vergleich. DDR und Drittes Reich, Rotbuch, Berlin 2009.
  23. ^ Eckhard Jesse, War die DDR totalitär?, in: Aus Politik und Zeitgeschichte 40 (1994), S. 12–23.
  24. ^ Peter Christian Ludz, Parteielite im Wandel, Funktionsaufbau, Sozialstruktur und Ideologie der SED-Führung. Eine empirisch-systematische Untersuchung, Westdeutscher Verlag, Köln/Opladen 1968.
  25. ^ Walter Famler und Günter Kaindlstorfer: „Wir sind alle Kinder der Aufklärung“, Interview mit Günter Grass, in: Wespennest 100 (1996) (online, Zugriff am 19. Mai 2010).
  26. ^ Detlef Pollack, Zonen der Autonomie, in: War die DDR eine linkstotalitäre Diktatur und eine „sowjetische Satrapie“? auf faznet.de vom 29. August 2008, Zugriff am 19. Mai 2010.
  27. ^ Günter Gaus, Nischengesellschaft, in: ders., Wo Deutschland liegt. Eine Ortsbestimmung, Hoffmann und Campe, Hamburg 1983, S. 156–233.
  28. ^ Debatt rundt begrepet «urettsstat»
  29. ^ Konrad H. Jarausch, Realer Sozialismus als Fürsorgediktatur. Zur begrifflichen Einordnung der DDR, in: Aus Politik und Zeitgeschichte B20 (1998), S. 33–46; ders., Fürsorgediktatur auf docupedia, besøkt 18. mai 2010.
  30. ^ Gesine Schwan, Diktatur: In der Falle des Totalitarismus, i: Die Zeit fra 25. juni 2009 (online, besøkt 18. mai 2010).
  31. ^ Caplex. «Tyskland». Besøkt 5. september 2009. 
  32. ^ "Norman M. Naimark 1949. pp. 167-9"
  33. ^ a b Store Norske Leksikon. «Den tyske demokratiske republikk». Besøkt 16. september 2009. 
  34. ^ DeutschlandRadio. «BRD übernimmt Bürgschaft für einen Milliardenkredit an die DDR!». Besøkt 5. september 2009. 
  35. ^ Ruud van Dijk, Encyclopedia of the Cold War, vol. 1, s. 513
  36. ^ Jan Dirk Herbermann. «Milliardenkredite -Hilfe für die DDR». Besøkt 5. september 2009. 
  37. ^ Bernd Bartholmai, Manfred Melzer, Lutz Uecker: Bauwirtschaft im Gebiet der ehemaligen DDR: mögliche Entwicklung der Kostenstruktur im Zuge der Neuordnung nach der Wirtschaftsunion. Duncker & Humblot, 1991, ISBN 3-428-07178-6
  38. ^ Katja Neller: DDR-Nostalgie: Dimensionen der Orientierungen der Ostdeutschen gegenüber der ehemaligen DDR, ihre Ursachen und politischen Konnotationen. Springer, 2006, ISBN 3-531-15118-5, S. 43
  39. ^ Bernd Bartholmai, Manfred Melzer: Künftige Perspektiven des Wohnungsbaus und der Wohnungsbaufinanzierung für das Gebiet der neuen Länder, Duncker & Humblot, 1991, ISBN 3-428-07176-X, S. 30
  40. ^ Christoph Gehrmann (2006): (Nah)Sprechen – (Fern)Sehen: Kommunikativer Alltag in der DDR, Frank & Timme GmbH, ISBN 3-865-96099-5, S. 126.
  41. ^ FN-statistikk, gjengitt i Steven Pfaff, Exit-Voice Dynamics and the Collapse of East Germany: The Crisis of Leninism and the Revolution of 1989. Durham, NC: Duke University Press, 2006, side 34
  42. ^ Statistisches Jahrbuch der DDR, Staatsverlag der DDR Juni 1989, 1. Auflage, ISBN 3-329-00457-6, side 32
  43. ^ Buchrenzension auf der WSWS.org von Hendrik Paul 21. April 2001 zu Joachim Lapp, Ulbrichts Helfer, Bernard & Graefe Verlag, Bonn 2000, ISBN 3-7637-6209-4
  44. ^ a b Neue Zürcher Zeitung vom 13. September 2008, S. 9, Der Warschaupakt plante den nuklearen Überfall auf Westeuropa, von Hans Rühle und Michael Rühle (NZZ-Online). Bei den Autoren Hans und Michael Rühle handelt es sich um den ehemaligen Chef des Planungsstabes im Bonner Verteidigungsministerium und den Leiter des Planungsstabes der politischen Abteilung der NATO in Brüssel.
  45. ^ Gareth M. Winrow, The Foreign Policy of the GDR in Africa. In: Cambridge Russian, Soviet and Post-Soviet Studies, Cambridge University Press, 1990, ISBN 978-0-521-38038-6
  46. ^ Joachim Nawrocki: Honeckers Volksarmisten in Afrika und Nahost. In: Die Zeit, 08/1980
  47. ^ Ernst Hillebrand, Das Afrika-Engagement der DDR. In: Münchner Studien zur internationalen Entwicklung, Band 5, Frankfurt am Main, Bern, New York 1987, ISBN 978-3-8204-0077-9.
  48. ^ Hans-Joachim Döring: Entwicklungspolitik und Solidarität in der DDR, dargestellt an Beispielen der staatlichen Zusammenarbeit mit Mosambik und Äthiopien und der entwicklungsbezogenen Bildungsarbeit unabhängiger Gruppen, Diss., TU Berlin, 2007.
  49. ^ Hans-Joachim Döring: „Es geht um unsere Existenz“. Die Politik der DDR gegenüber der Dritten Welt am Beispiel von Mosambik und Äthiopien (Forschungen zur DDR-Gesellschaft), Christoph Links Verlag, Berlin 1999, ISBN 3-86153-185-2
  50. ^ a b c David Levinson, Encyclopedia of crime and punishment, volum 4, Sage publications 2002, side 787-788
  51. ^ Konrad-Adenauer-Stiftung: Freikirchen in der ehemaligen DDR
  52. ^ Peggy März, Antisemitismus und Antizionismus in der DDR, Magistergrad i historie ved Freie Universität Berlin Friedrich-Meinecke-Institut 2010.
  53. ^ Turid Astrid Sandsleth Reksten, Prest mellom Ampelmänner og Trabanter : tre prestelagnader i DDR, Oslo 2007
  54. ^ East Germany : country population
  55. ^ DDR-lexicon. «Flüchtling». Besøkt 5. september 2009. 
  56. ^ Country Studies. «Population-historical background». Besøkt 5. september 2009. 
  57. ^ Germany Population – Historical Background
  58. ^ a b DDR-lexicon. «Vertragsarbeiter». Besøkt 16. september 2009. 
  59. ^ Susanne Timm, Parteiliche Bildungszusammenarbei. Das Kinderheim Bellin für nambibische Flüchtlingskinder in der DDR, Waxmann 2007, side 90
  60. ^ Klaus J. Bade, Migrationsreport 2002. Frankfurt am Main: Campus, 2002.
  61. ^ DGB Bildungswerk (Tysk LO). «Ausländische Arbeitskräfte in der DDR am 31.12.1989». Besøkt 5. september 2009. 
  62. ^ Der Beauftragte des Berliner Senats für Integration und Migration. «Stadt der Vielfalt-Das Entstehen des neuen Berlin durch Migration» (PDF, side 34). Besøkt 5. september 2009. 
  63. ^ Der Beauftragte des Berliner Senats für Integration und Migration. «Stadt der Vielfalt-Das Entstehen des neuen Berlin durch Migration» (PDF, side 106). Besøkt 5. september 2009. 
  64. ^ «Digital Archive». Besøkt 5. september 2009. 
  65. ^ FN-statistikk, gjengitt i Steven Pfaff, Exit-Voice Dynamics and the Collapse of East Germany: The Crisis of Leninism and the Revolution of 1989. Durham, NC: Duke University Press, 2006, side 34
  66. ^ Peggy März, Antisemitismus und Antizionismus in der DDR, Magistergrad i historie ved Freie Universität Berlin Friedrich-Meinecke-Institut 2010.
  67. ^ Kai Ove Evensen (9. mai 1992). «Murens to sider». Aftenposten. Besøkt 16. september 2009. 
  68. ^ Open Society Archives. «Higher education in the GDR». Besøkt 5. september 2009. 
  69. ^ a b c d e f Löf, Sylvia; Ingrid Mållberg, Dietrich Rosenthal. One Europe: East Germany. Longman. ISBN 0-582-22168-4. 
  70. ^ a b Tate, Dennis. The East German Novel. Bath: Bath University Press, 1984.
  71. ^ Tate, Dennis. The East German Novel. Bath: Bath University Press, 1984.1-10.
  72. ^ Leeder, Karen. Breaking Boundaries: A New Generation of Poets in the GDR. Oxford: Clarendon Press, 1996. 7-9.
  73. ^ Holtsmark, 1999, side 23
  74. ^ a b Holtsmark, 1999, side 30
  75. ^ Anne Holper og Matthias Käther, DDR-Baudenkmale in Berlin, Via reise Verlag 2003, side 29.
  76. ^ Die Täter sind unter uns. Über das Schönreden der SED-Diktatur. Propyläen, Berlin 2007, ISBN 978-3549073025

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:German Democratic Republic – bilder, video eller lyd