Tysklands kanslere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Tysklands kansler»)
Olaf Scholz har vært Tysklands kansler siden 8. desember 2021.
Tysk politikk
Våpen
Våpen

Forbundskansleren, ofte bare kalt kansleren,[a] er leder for Tysklands regjering og landets viktigste politiker. Etter statsrettslig praksis rangerer kansleren etter forbundspresidenten og forbundsdagspresidenten.

Kansleren har etter landets grunnlov (Grundgesetz) myndighet til å trekke opp retningslinjene for regjeringens politikk (retningslinjekompetanse). Forbundskansleren velges av Forbundsdagen, og kan i valgperioden bare bli avløst dersom en ny kansler får flertall (konstruktivt mistillitsvotum).

Betegnelsen kansler på politiske stillinger, var i bruk i Frankerriket på 700-tallet og Det tysk-romerske rike på 800-tallet. Tittelen forbundskansler var tittelen for den øverste embetsmann (Bismarck) i Det nordtyske forbund (1867–1871). I hele perioden fra 1871 til 1945 (Deutsches Reich) ble tittelen rikskansler (Reichskanzler) anvendt på landets øverste politiske leder under statsoverhodet. Et unntak gjaldt for en kort periode fra 1918 til 1919. Fra grunnleggelsen av Forbundsrepublikken Tyskland 1949, ble tittelen forbundskansler igjen tatt i bruk.

Kanslerens stilling har skiftet under landets ulike politiske styresett. Keiserriket (1871–1918) var et konstitusjonelt monarki. Rikskansleren og de øvrige embetsmenn sto ansvarlig overfor keiseren.

Weimarrepublikken (1918–1933) var et parlamentarisk demokrati, og etter Weimarforfatningen sto kansleren ansvarlig overfor Riksdagen. Fra og med regjeringen Brüning som tiltrådte i 1930, ble imidlertid parlamentarismen i realiteten opphevet. Regjeringen skulle stå ansvarlig overfor rikspresidenten, som på det tidspunkt var Paul von Hindenburg. Denne, og de tre følgende regjeringene (Brüning II, Papen og Schleicher), ble derfor kalt «presidialregjeringer», eller «Hindenburg-regjeringer».

Adolf Hitler overtok som rikskansler etter valget i 1933, og ble fra 1934 kalt fører og rikskansler. I den nasjonalsosialistiske perioden (1933–1945) var det diktatur i Tyskland.

Andre verdenskrig ble avsluttet i mai 1945, da Tyskland kapitulerte betingelsesløst overfor de allierte. Etter Berlin-erklæringen i juni 1945, ble all statsmyndighet utøvd av fire militærguvernører som sammen utgjorde Det allierte kontrollrådet. Kontrollrådet ble i realiteten oppløst i 1948, da Sovjetunionen forlot samarbeidet.

Forbundsrepublikken Tyskland ble grunnlagt 23. mai 1949, igjen som et parlamentarisk demokrati. Konrad Adenauer tiltrådte som landets første forbundskansler etter valget i 1949. Forbundsrepublikken omfattet i 1949 de amerikanske, britiske og franske okkupasjonssonene, som gikk under navnet Vest-Tyskland. I Vest-Tyskland ble militærguvernørene erstattet med høykommissærer som sammen dannet Den allierte høykommisjon. De vestallierte beholdt helt til 1955 kontroll med Vest-Tyskland gjennom okkupasjonsstatuttet.

I den sovjetiske okkupasjonssonen ble i 1949 Den tyske demokratiske republikk (DDR) etablert som et kommunistisk diktatur etter sovjetisk mønster. Ved Tysklands gjenforening i 1990, ble DDR innlemmet i forbundsrepublikken etablert i 1949.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Albrecht von Brandenburg, erkebiskop av Mainz, var tysk erkekansler fra 1514 til 1545
Malt av: Lucas Cranach den eldre (1472–1553)

Allerede i det karolingiske Frankerriket eksisterte stillingen som erkekansler. Erkekansleren var sjef for det kongelige og keiserlige kanselli under karolingerne, og stillingen nevnes første gang under Pipin den yngre, som i 757 gjorde Badilon til sin erkekansler. Erkekanslerne tilhørte nesten utelukkende den frankiske geistligheten.

Fyrst Hardenberg var prøyssisk statskansler

I Det tysk-romerske rike, som eksisterte fra 843 til 1806, var erkebiskopen av Mainz tysk erkekansler, mens erkebiskopen av Köln var italiensk erkekansler og erkebiskopen av Trier burgundisk erkekansler.[1] Erkekanslerposisjonen var et av erkeembedene og innebar hovedsakelig seremonielle oppgaver. Erkekansleren av Mainz ledet keiservalget og keiserkroningen, riksdagen og kollegiet av kurfyrster.[2] Vervet som kurfyrste innebar tidlig betydelig politisk makt. Blant annet var Willingis av Mainz regent for keiser Otto III fra 991 til 994.

Også i de største tyske statene ble kanslertittelen benyttet både før og etter det gamle rikets undergang. I Bayern ble regjeringssjefene kalt geheimerådskanslere fra 1695 til 1790, i Østerrike var fyrstene Kaunitz og Metternich på 1700- og 1800-tallet statskanslere (Staatskanzler). Grev Beust var fra 1868 til 1871 rikskansler (Reichskanzler). I Preussen var fyrst Hardenberg statskansler fra 1810 til 1822.

Fyrst Otto von Bismarck var forbundskansler i det nordtyske forbund og Tysklands første rikskansler. Han var den lengst regjerende kansler i den moderne nasjonalstaten Tyskland.
Malt av: Franz von Lenbach (1836–1904)

Forbundskansler i Det nordtyske forbund 1867–1871[rediger | rediger kilde]

Stillingen som forbundskansler ble opprettet samtidig med grunnleggelsen av det nordtyske forbund den 1. juli 1867. Den eneste innehaveren av stillingen som forbundskansler var Otto von Bismarck 14. juli 1867–21. mars 1871.[3] Bismark var samtidig ministerpresident i Preussen.[4]

Forbundskansleren var underordnet kongen av Preussen, som ledet Det nordtyske forbund, og hadde den utøvende makten i forbundet. Stillingen var svært lik den senere rikskanslerstillingen.

Kongen av Preussen ble kronet som tysk keiser 18. januar 1871, men Det tyske forbund eksisterte likevel frem til 16. april samme år, da Det tyske rikes forfatning trådte i kraft.

Rikskanslere i Deutsches Reich, 1871–1945[rediger | rediger kilde]

Navnetradisjon[rediger | rediger kilde]

Regjeringssjefen i Tyskland (Deutsches Reich) hadde i hele perioden fra 1871 til 1945, tittelen Reichskanzler (rikskansler). Fra november 1918 til februar 1919 ble regjeringssjefen kalt formann i Rat der Volksbeauftragten, og videre til juni 1919 ble regjeringssjefen kalt riksministerpresident (Reichsministerpräsident).[5]

Fra 1871 til 1918 ledet kansleren som keiserens første minister, et kabinett kalt Reichsleitung. Fra 1919 til 1945 ble regjeringen kalt Reichsregierung.

Keiserriket 1871–1918[rediger | rediger kilde]

Det tyske keiserrike var et konstitusjonelt monarki. Keiseren var landets militære leder og samtidig prøyssisk konge og leder av den evangeliske kirke. Keiseren innkalte og avsluttet riksdagen, han oppnevnte rikskansleren som vanligvis også var ministerpresident i Preussen.[6]

Rikskansleren og andre embetsmenn i riksadministrasjonen sto ansvarlig overfor keiseren og ikke parlamentet. Riksdagen kunne kritisere og kontrollere monarken, men hadde ikke myndighet til å avsette ham. Tvert i mot hadde keiseren myndighet til å oppløse parlamentet og utlyse nyvalg.[6]

En forfatningsendring av 28. oktober 1918 slo fast at kansleren måtte ha støtte i Riksdagen. Denne reform i retning av et parlamentarisk demokrati skjedde dermed før keiseren abdiserte måneden etter, 28. november 1918.[6][7]

Navn Fra Til Parti
1 Fyrst Otto von Bismarck
(1815–1898) 		Otto von Bismarck 21. mars 1871 20. mars 1890 Uavhengig konservativ
2 Grev Leo von Caprivi
(1831–1899) 		Leo von Caprivi 20. mars 1890 26. oktober 1894 Uavhengig liberal
3 Fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst
(1819–1901) 		Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst 29. oktober 1894 17. oktober 1900 Uavhengig liberal konservativ
4 Fyrst Bernhard von Bülow
(1849–1929) 		17. oktober 1900 14. juli 1909 Uavhengig konservativ
5 Theobald von Bethmann Hollweg
(1856–1921) 		Theobald von Bethmann Hollweg 14. juli 1909 13. juli 1917 Uavhengig liberal
6 Georg Michaelis
(1857–1936) 		Georg Michaelis 14. juli 1917 1. november 1917 Partiløs
7 Grev Georg von Hertling
(1843–1919) 		Georg von Hertling 1. november 1917 30. september 1918 Det katolske sentrumspartiet
8 Prins Maximilian av Baden
(1867–1929) 		Prins Max von Baden 3. oktober 1918 9. november 1918 Uavhengig liberal
9 Friedrich Ebert
(1871–1925) 		Friedrich Ebert 9. november 1918 10. november 1918 Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD)

Weimarrepublikken 1919–1933[rediger | rediger kilde]

Etter novemberrevolusjonen i 1918 ble Folkerepresentantenes råd (Rat der Volksbeauftragten) valgt som en overgangsregjering. Lederne av det sosialdemokratiske partiet SPD (Friedrich Ebert) og det venstresosialistiske USPD (Hugo Haase), ble likeverdige ledere av rådet.[8] Koalisjonen sprakk allerede julen 1918, og SPD regjerte deretter videre alene, til etter riksdagsvalget.

Philipp Scheidemann ble i 1919 valgt som den første riksministerpresident i den nye demokratiske staten.[5] i 1920 overtok Hermann Müller og fikk tittelen rikskansler. Etter sju mellomliggende kanslerperioder overtok Müller igjen, fra 1928 til 1929.

Tysklands forfatning fra 1919 (Weimar-forfatningen) bestemte at kansleren ble utpekt av presidenten. Riksdagen hadde likevel etter artikkel 54, rett til å avskjedige kansleren eller en hvilken som helst minister.[9] Et kanslervalg gjennom riksdagen, som kunne styrket parlamentet overfor regjeringen, og de to organer sammen overfor presidenten, fantes det ikke regler om.[10]

En vesentlig endring skjedde ved oppnevnelsen av de derpå følgende regjeringene, Brüning I, II, Papen og Schleicher. Deres oppdrag fra president Paul von Hindenburg var å regjere «uten støtte i noen koalisjon», og i nødsfall til og med mot flertallet i Riksdagen. Parlamentarismen var dermed opphevet. Disse regjeringene kalles gjerne «presidialregjeringer», eller «Hindenburg-regjeringer».[11]

Navn Fra Til Parti Kabinett Riksdag

Friedrich Ebert
(1871–1925) 		Friedrich Ebert 10. november 1918 13. februar 1919 SPD Rat der Volksbeauftragten ingen
Hugo Haase
(1863–1919) 		Hugo Haase 29. desember 1918 Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD)
Philipp Scheidemann
(1865–1939) 		Philipp Scheidemann 30. desember 1918 13. februar 1919 SPD
De tre ovennevnte var formenn for Rat der Volksbeauftragten
10 Philipp Scheidemann
(1865–1939) 		Philipp Scheidemann 13. februar 1919 20. juni 1919 SPD Scheidemann 1919
Hadde embedstittelen riksministerpresident
11 Gustav Bauer
(1870–1944) 		Gustav Bauer 21. juni 1919 26. mars 1920 SPD Bauer
Endret embedstittel fra riksministerpresident til rikskansler 14. august 1919
12 Hermann Müller
(1876–1931)
(1. periode) 		Hermann Müller 27. mars 1920 8. juni 1920 SPD Müller I
13 Konstantin Fehrenbach
(1852–1926) 		Konstantin Fehrenbach 25. juni 1920 4. mai 1921 Det katolske
sentrumspartiet 		Fehrenbach 1920
14 Joseph Wirth
(1879–1956) 		Joseph Wirth 10. mai 1921 14. november 1922 Wirth I
Wirth II
15 Wilhelm Cuno
(1876–1933) 		Dr. Wilhelm Cuno 22. november 1922 12. august 1923 Partiløs Cuno
16 Gustav Stresemann
(1878–1929) 		Gustav Stresemann 13. august 1923 30. november 1923 Deutsche Volkspartei Stresemann I
Stresemann II
17 Wilhelm Marx
(1863–1946)
(1. periode) 		Wilhelm Marx 30. november 1923 15. januar 1925 Det katolske
sentrumspartiet 		Marx I
Marx I 1924
mai
18 Hans Luther
(1885–1962) 		Hans Luther 15. januar 1925 13. mai 1926 Partiløs Luther I
Luther II 1924
des
— Otto Geßler
(1875 –1955) 		13. mai 1926 17. mai 1926 Deutsche Demokratische Partei Luther II
Leder av forretningsministerium
19 Wilhelm Marx
(1863–1946)
(2. periode) 		Wilhelm Marx 17. mai 1926 12. juni 1928 Det katolske
sentrumspartiet 		Marx III
Marx IV
20 Hermann Müller
(1876–1931)
(2. periode) 		Hermann Müller 28. juni 1928 27. mars 1930 SPD Müller II 1928
21 Heinrich Brüning
(1885–1970) 		Heinrich Brüning 30. mars 1930 30. mai 1932 Det katolske
sentrumspartiet 		Brüning I 1930
Brüning II
22 Franz von Papen
(1879–1969) 		Franz von Papen 1. juni 1932 17. november 1932 Papen 1932
juli
Partiløs fra 3. juni 1932 1932
nov
23 Kurt von Schleicher
(1882–1934) 		Kurt von Schleicher 4. desember 1932 28. januar 1933 Partiløs Schleicher

Nasjonalsosialistisk styre[rediger | rediger kilde]

Adolf Hitler overtok som rikskansler etter valget i 1933, og ble fra 1934 kalt fører og rikskansler.[12] Grev Lutz Schwerin von Krosigk ble etter Hitlers og Goebbels selvmord, utnevnt av Karl Dönitz som ny leder av et forretningsministerium. Da britiske tropper 23. mai 1945 arresterte riksregjeringen med Dönitz i Flensburg, opphørte enhver tysk sentralmyndighet å fungere.[13]

Navn Fra Til Parti Kabinett Riksdag
24 Adolf Hitler
(1889–1945)[12] 		Adolf Hitler 30. januar 1933 Selvmord 30. april 1945 NSDAP Hitler 1933
25 Joseph Goebbels
(1897–1945) 		Joseph Goebbels 30. april 1945 Selvmord 1. mai 1945 Goebbels
26 Grev Lutz Schwerin von Krosigk
(1887–1977)
(Fungerende «Ledende minister») 		Lutz Schwerin von Krosigk 2. mai 1945 Avsatt av de allierte 23. mai 1945 Krosigk

Okkupasjon og nye statsdannelser, 1945–1949[rediger | rediger kilde]

Tyskland tapte andre verdenskrig, og var okkupert av de allierte mellom 1945 og 1949. Ved Berlin-erklæringen av 5. juni 1945, kunngjorde okkupasjonsmaktene at de overtok den øverste statsmyndighet i landet. Tyskland ble fra dette tidspunkt styrt av Det allierte kontrollrådet, med representanter for Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike. Samarbeidet sprakk i 1948, da Sovjetunionen forlot rådet.[14][15]

Den amerikansk-britiske sonen («bisonen»)[rediger | rediger kilde]

I den amerikansk-britiske bisonen underskrev 29. mai 1947 de to militær-guvernørene Lucius D. Clay og Sir Brian Robertson Agreement for Reorganisation of Bizonal Economic Agencies, som trådte i kraft 10. juni 1947. Avtalen resulterte i dannelsen av et Wirtschaftsrat (Økonomisk råd) med sete i Frankfurt am Main. Rådet bestod av tre organer: Wirtschaftsrat (parlament), Direktorium des Ersten Wirtschaftsrates (Det første økonomiske råds direktorium, quasiregjering med fem medlemmer) og Eksekutivrat (Eksekutivråd).[16]

9. februar 1948 trådte Frankfurter Statut i kraft. Eksekutivrat ble omdøpt til Länderrat (Delstatsrådet), Verwaltungsrat des Zweiten Wirtschaftsrates (Det andre økonomiske råds forvaltningsråd - ledet av en Oberdirektor (Overdirektør) - ble innført og antall delegater i Wirtschaftsrat ble fordoblet. Verwaltungsrat des Zweiten Wirtschaftsrates ble regjering og overdirektøren ble dens leder.[16]

Navn Fra Til Parti Kabinett
– Hermann Pünder
(1888-1976) 		10. mars 1948 20. september 1949 CDU Verwaltungsrat des Zweiten Wirtschaftsrates
Pünder 		CDU/CSU

Etableringen av to nye stater[rediger | rediger kilde]

I Vest-Tyskland kom det parlamentariske råd sammen den 1. september 1948, for å skrive ny grunnlov. Den nye grunnloven – Grundgesetz, trådte i kraft 23. mai 1949. Det første valget i Forbundsrepublikken Tyskland ble avholdt 14. august 1949, og Konrad Adenauer tiltrådte som den nye statens første kansler 20. september 1949.[14]

I den sovjetiske okkupasjons-sonen oppsto det i 1949 en tysk stat, Deutsche Demokratische Republik. Fra «Volkskongressbewegung für Einheit und gerechten Frieden» (folkekongressbevegelsen for enhet og rettmessig fred) kom det en forfatning som ble vedtatt 19. mars 1949. Det andre tyske folkerådet (Deutsche Volksrat) sammentrådte 7. oktober som et provisorisk folkekammer, og ga Otto Grotewohl oppdraget i forme en regjering. Dermed var det etablert en ny stat i formen av et kommunistisk diktatur etter sovjetisk forbilde.[14]

Forbundskanslere siden 1949[rediger | rediger kilde]

Kanzleramt er kanslerens kontor i Berlin
Foto: Manfred Brückels
Palais Schaumburg i Bonn er kanslerens andrekontor

Tysklands forfatning fra 1949 gir forbundskansleren omfattende fullmakter, og Tyskland blir derfor ofte kalt et kanslerdemokrati. Den føderale regjeringen består av kansleren og hans eller hennes ministere. Kanslerens kontor og embedsverk kalles Forbundskanslerens kontor.

I perioden 1949 til 1990 var Forbundsrepublikken Tysklands territorium begrenset til Vest-Tyskland. Vest-Berlin ble kulturelt og politisk knyttet til Forbundsrepublikken Tyskland, men de allierte okkupasjonsmaktene aksepterte ikke full innlemming i Vest-Tyskland. Vest-Berlins utsendinger til Forbundsdagen hadde ikke stemmerett. Saarland ble en del av forbundsrepublikken i 1957 etter 10 år som autonom republikk.[17][18]

Utnevnelse[rediger | rediger kilde]

Kansleren velges hvert fjerde år av Forbundsdagen etter forslag fra presidenten, når parlamentet møtes etter det føderale valget. For å bli valgt til kansler må kandidaten oppnå et flertall bestående av alle valgte medlemmer av parlamentet, ikke bare de som er tilstede. Dette blir kalt et «kanslerflertall», og dette kravets hensikt er å sikre en stabil regjering. I motsetning til vanlige avstemninger i parlamentet er kanslervalget hemmelig.

Hvis kandidaten foreslått av presidenten ikke blir valgt, kan Forbundsdagen velge en egen kandidat innen fjorten dager. Hvis ingen blir valgt i denne perioden vil det bli holdt en simpel avstemning i Forbundsdagen, der den som oppnår flest stemmer (selv om det ikke er et flertall) blir valgt. Presidenten kan velge om han vil utnevne en person valgt uten å ha flertall. Hvis presidenten ikke vil utnevne en slik kandidat kan han utskrive nyvalg.

Kansleren er det eneste medlemmet av den føderale regjeringen som er valgt av parlamentet. De andre medlemmene blir utpekt av kansleren og formelt utnevnt av presidenten.

Mistillitsforslag[rediger | rediger kilde]

I motsetning til mange andre land kan ikke kansleren avsettes gjennom et vanlig mistillitsforslag. Parlamentet kan kun avsette kansleren dersom det samtidig velger en ny kansler. Dette systemet kalles «konstruktivt mistillitsforslag», og ble uttenkt av Carlo Schmid.

For å skaffe støtte for sin politikk kan kansleren også selv be om en tillitserklæring fra parlamentet, enten i forbindelse med et lovforslag eller alene. Hvis en slik avstemning resulterer i at parlamentet erklærer at det ikke har tillit til kansleren, kan presidenten oppløse parlamentet.

Dette systemet ble innført for å unngå at partier misbruker muligheten til å vedta mistillitsforslag, slik det skjedde i Weimarrepublikken.

Kanslerens rolle[rediger | rediger kilde]

Kansleren fremsetter forslag overfor presidenten om utnevning og avskjed av ministrene i forbundsregjeringen[19] og trekker opp retningslinjene for regjeringens politikk.[20]

Grunnlovens § 65 inneholder tre prinsipper som definerer hvordan den utøvende makten fungerer:

  • Kanslerprinsippet gjør kansleren ansvarlig for hele regjeringens arbeid. Retningslinjer gitt av kansleren er bindende direktiver som kabinettsmedlemmene må iverksette. Kabinettsmedlemmene forventes å iverksette en politikk på ministernivå som er i tråd med kanslerens mer generelle retningslinjer.
  • Ministerautonomiprinsippet gir hver minister rett til å lede sitt ministeriums arbeid og forberede lovforslag uten innblanding fra andre regjeringsmedlemmer så lenge ministerens politikk er i samsvar med kanslerens retningslinjer.
  • Kabinettsprinsippet fastslår at uoverensstemmelser mellom kabinettsmedlemmer om budsjettspørsmål eller spørsmål om kompetanse må løses av kabinettet i fellesskap.

Rangordning[rediger | rediger kilde]

Tyskland har ingen offisielt vedtatt rangordning for de fremste statlige embeter.[21] Ifølge statsrettslig praksis er imidlertid kansleren det tredje høyest rangerte embete etter forbundspresidenten og forbundsdagspresidenten.

Liste over kanslere[rediger | rediger kilde]

Navn Fra Til Parti Kabinett Forbundsdag
27 Konrad Adenauer
(1876–1967) 		Konrad Adenauer 15. september 1949 20. oktober 1953 CDU Adenauer I CDU/CSU, FDP, DP 1 (1949)
20. oktober 1953 29. oktober 1957 Adenauer II CDU/CSU, FDP/FVP, DP, GB/BHE 2 (1953)
29. oktober 1957 14. november 1961 Adenauer III CDU/CSU, DP 3 (1957)
14. november 1961 13. desember 1962 Adenauer IV CDU/CSU, FDP 4 (1961)
14. desember 1962 11. oktober 1963 Adenauer V
Første etterkrigskansler og en av hovedmennene bak den nye grunnloven. Han førte en konservativ og pro-vestlig politikk, som bl.a. tok Tyskland inn i NATO, og la fundamentet for det europeiske samarbeidet.
28 Ludwig Erhard
(1897–1977) 		Ludwig Erhard 16. oktober 1963 26. oktober 1966 Ingen Erhard I CDU/CSU, FDP
26. oktober 1965 30. november 1966 Erhard II 5 (1965)
Var som økonomiminister ansvarlig for «det økonomiske under»
29 Kurt Georg Kiesinger
(1904–1988) 		Kurt Georg Kiesinger 1. desember 1966 21. oktober 1969 CDU Kiesinger CDU/CSU, SPD
Ledet landets første storkoalisjon mellom kristeligdemokratiske CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD
30 Willy Brandt
(1913–1992) 		Willy Brandt 21. oktober 1969 15. desember 1972 SPD Brandt I SPD, FDP 6 (1969)
15. desember 1972 7. mai 1974 Brandt II 7 (1972)
Ledet en sosial-liberal regjering som ble kjent bl.a. for sin proeuropeiske politikk samt for sin Ostpolitik
– Walter Scheel
(1919–2016) 		Walter Scheel 7. mai 1974 16. mai 1974 FDP Brandt II FDP, SPD
Visekansler og fungerende forbundskansler etter Willy Brandts avgang
31 Helmut Schmidt
(1918–2015) 		Helmut Schmidt 16. mai 1974 14. november 1976 SPD Schmidt I SPD, FDP
16. november 1976 4. november 1980 Schmidt II 8 (1976)
6. november 1980 1. oktober 1982 Schmidt III 9 (1980)
Ledet en sosial-liberal regjering
32 Helmut Kohl
(1930–2017) 		Helmut Kohl 1. oktober 1982 29. mars 1983 CDU Kohl I CDU/CSU, FDP
30. mars 1983 11. mars 1987 Kohl II 10 (1983)
12. mars 1987 18. januar 1991 Kohl III CDU/CSU, FDP, DSU 11 (1987)
18. januar 1991 17. november 1994 Kohl IV CDU/CSU, FDP 12 (1990)
17. november 1994 26. oktober 1998 Kohl V 13 (1994)
Forbundskansler under Tysklands gjenforening (1990), og den lengstsittende siden Bismarck
33 Gerhard Schröder
(1944–) 		Gerhard Schröder 27. oktober 1998 22. oktober 2002 SPD Schröder I SPD, De grønne 14 (1998)
22. oktober 2002 22. november 2005 Schröder II 15 (2002)
Ledet en rød-grønn regjering
34 Angela Merkel
(1954–) 		Angela Merkel 22. november 2005 28. oktober 2009 CDU Merkel I CDU/CSU, SPD 16 (2005)
28. oktober 2009 17. desember 2013 Merkel II CDU/CSU, FDP 17 (2009)
17. desember 2013 24. oktober 2017 Merkel III CDU/CSU, SPD 18 (2013)
19 (2017)
14. mars 2018 8. desember 2021 Merkel IV CDU/CSU, SPD
Tysklands første kvinnelige forbundskansler, og kansler overhodet, og den første fra det tidligere DDR etter den kalde krigens slutt.
35 Olaf Scholz
(1958–) 		8. desember 2021 sittende SPD Scholz SPD, FDP, De Grønne 20 (2021)
Leder en rød-grønn regjering

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ tysk: Bundeskanzler (der Bundesrepublik Deutschland), kort Kanzler

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Interdisziplinärer Arbeitskreis Kurmainz und der Erzkanzler des Reiches: Reichserzkanzler». www.reichserzkanzler.de (tysk). Arkivert fra originalen 7. juli 2017. Besøkt 20. desember 2017. 
  2. ^ «Der Mainzer Kurfürst als Reichserzkanzler - regionalgeschichte.net». www.regionalgeschichte.net (tysk). Arkivert fra originalen 22. desember 2017. Besøkt 20. desember 2017. 
  3. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de (tysk). Besøkt 20. desember 2017. 
  4. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Reaktionszeit». www.dhm.de (tysk). Besøkt 20. desember 2017. 
  5. ^ a b «Das Kabinett Scheideman (Edition "Akten der Reichskanzlei, Weimarer Republik")». www.bundesarchiv.de (tysk). Besøkt 20. desember 2017. 
  6. ^ a b c Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Kaiserreich». www.dhm.de (tysk). Besøkt 17. desember 2017. 
  7. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de (tysk). Besøkt 19. desember 2017. 
  8. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de (tysk). Besøkt 18. desember 2017. 
  9. ^ «Verfassung des Deutschen Reichs (1919) – Wikisource». de.wikisource.org (tysk). Besøkt 19. desember 2017. 
  10. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Die Weimarer Verfassung | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 19. desember 2017. 
  11. ^ Reinhard Sturm. «Informationen zur politischen Bildung nr. 261/211: Bruch der großen Koalition». Bundeszentrale für politische bildung. «Die Regierung Brüning besaß keine Mehrheit. Wie der Kanzler trotzdem seine Politik durchzusetzen gedachte, teilte er dem Reichstag am 1. April 1930 in seiner Regierungserklärung mit: Sein Kabinett – so laute Hindenburgs Auftrag – sei „an keine Koalition gebunden“ und werde „der letzte Versuch sein, die Lösung mit diesem Reichstage durchzuführen“.» 
  12. ^ a b Daniel Wosnitzka (2015). «Adolf Hitler 1889-1945». Deutsches Historisches Museum. Besøkt 16. desember 2017. «2. August: Reichspräsident Hindenburg stirbt. Hitler vereinigt die Ämter von Reichspräsident und Reichskanzler in seiner Person und führt den Titel "Führer und Reichskanzler". Die Reichswehr, aus der 1935 die Wehrmacht hervorgeht, wird auf ihn persönlich vereidigt.» 
  13. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de (tysk). Besøkt 18. desember 2017. 
  14. ^ a b c Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Nachkriegsjahre». www.hdg.de (tysk). Besøkt 15. desember 2017. 
  15. ^ [www.kai-riedel.de], Kai Riedel. «Feststellung seitens der Regierungen des Vereinigten Königreichs, der Vereinigten Staaten von Amerika und der Union der Sozialistischen Sowjet-Republiken sowie der Provisorischen Regierung der Französischen Republik über das Kontrollverfahren in Deutschland». www.documentarchiv.de. Besøkt 14. desember 2017. 
  16. ^ a b Glossner, Christian L. (2010). The Making of the German Post-War Economy – Political Communication and Public Reception of the Social Market Economy after World War Two (engelsk). London: I.B. Tauris. s. 15-16. ISBN 978-1848852648. [død lenke]
  17. ^ Vibe, Kjeld (1962). Berlin-spørsmålet. Bergen: Chr. Michelsens institutt. 
  18. ^ Det femdelte Tyskland. Oslo: Gyldendal. 1971. ISBN 8205000417. 
  19. ^ «Art 64 GG - Einzelnorm». www.gesetze-im-internet.de. Besøkt 15. desember 2017. 
  20. ^ «Art 65 GG - Einzelnorm». www.gesetze-im-internet.de. Besøkt 15. desember 2017. 
  21. ^ Hjemmeside til det tyske innenriksministerium

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tysklands_kanslere&oldid=24299839»