Friedrich Nietzsche
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Friedrich Wilhelm Nietzsche (født 15. oktober 1844 i Röcken ved Lützen ikke langt fra Leipzig, død 25. august 1900 i Weimar) var en tysk filosof.
Komponisten Richard Wagner og filosofen Arthur Schopenhauer øvet tidlig en viktig påvirkning på Nietzsche, men han frigjorde seg senere fra deres tenkning og utviklet den videre. Nietzsche videreutviklet bl.a. begrepet nihilisme, og kom til å få stor betydning for europeisk filosofi og litteratur omkring århundreskiftet.
Hans mest kjente bøker er Also sprach Zarathustra og Jenseits von Gut und Böse. Programmatisk for Nietzsche er setningen Gott ist tot (Gud er død).
Fra 1889, etter et sammenbrudd i Torino, ble Nietzsche sinnssyk og ble tatt hånd om av sin søster, Elisabeth Förster-Nietzsche. Søsteren, enke etter den anti-semittiske agitatoren Bernhard Förster (begikk selvmord i 1889), opprettet Nietzsche-arkivet og bidro til at brorens navn ble kjent i Europa, men fordreide også deler av filosofien hans for å få den til å stemme bedre overens med sine egne politiske meninger. I 1930 ble hun medlem av NSDAP og fikk etter hvert god kontakt med Adolf Hitler, med den følge at Nietzsche snart ble en slags husfilosof i Det tredje riket.
Innhold |
[rediger] Nietzsche i Norden
Utenfor Tyskland var Nietzsche bortimot ukjent. Det var Georg Brandes som brakte Nietzsche til Norden og det var her Nietzsche ble berømt. Våren 1888 holdt Brandes en rekke forelesninger om Nietzsche på Københavns universitet og bearbeidet forelesningene til en stor artikkel: Aristokratisk Radikalisme. En avhandling om Friedrich Nietzsche, utgitt året etter. Den kom i tysk oversettelse med samme tittel i 1890 og brakte Nietzsche ut til resten av Europa.
Brandes' artikkel inspirerte Ola Hansson, August Strindberg, Henrik Ibsen, Arne Garborg og andre. Alle skrivende mennesker måtte forholde seg til Nietzsche.
Filosofen Harald Høffding kom med motsvar til Brandes' artikkel i 1890: Demokratisk Radikalisme. En Indsigelse. Brandes svarte med Det store Menneske, Kulturens Kilde. Ytterligere artikler ble utvekslet fram til mai 1890 som ble fulgt med stor oppmerksomhet. Oppmerksomheten satte ikke bare Nietzsche på kartet, men også det intellektuelle Norden. Med Ibsens og Strindbergs teaterstykker ble dyrkelsen av den individuelle personligheten økende, som et resultat av interessen for Nietzsche, men også videre og innover i sjelens innerste dybder.
[rediger] Gud er død
«Gud er død» er kanskje den mest siterte frase fra Nietzsche. Frasen blir først invokert i Den glade vitenskapen, avsnitt 108 (Nye kamper) og i avsnitt 125 (Det gale mennesket), men finnes også, kanskje mest poetisk, i prologen til Slik talte Zarathustra. Den er kanskje en av de oftest diskuterte fraser i litteraturen fra 1800-tallet.
Nietzsche trodde at det er positive muligheter for mennesker uten Gud. Å oppgi troen på Gud åpner for menneskets skapende evner å utvikle seg for fullt. Den kristne Guden, med hans vilkårlige påbud og forbud, vil ikke lenger ha noen posisjon dersom menneskene slutter å vende sine øyne mot et overnaturlig rike og begynner anerkjenne verdien av denne verdenen. Denne tankegangen inspirerte også Anton Szandor LaVey da han i sin tid satt sammen flere av sine bøker til "The satanic Bible" (Den Sataniske Bibel).
[rediger] Viljen til makt
- Se hovedartikkel: Viljen til makt
Uttrykket Viljen til makt (Der Wille zur Macht) er et annet godt kjent element fra Nitzsches forfatterskap. Det presenteres for første gang i hans verk Also sprach Zarathustra, og var også den planlagte tittel på et skrift Nietzsche aldri fikk utgitt. Hvordan begrepet skal forstås, er imidlertid omstridt. Adolf Hitler var sterkt fascinert av Nietszche og tok eksplisitt til seg begrepet Viljen til makt, om enn det kan med stor grunn diskuteres hvor vel han forstod eller brydde seg om Nietszches intensjoner.
[rediger] Filosofiske hovedverker
Nietzsches tenkning og verker deles ofte inn i følgende epoker (norske utgivelser i parentes):
- Den wagnersk-schopenhauerske tiden (1872-1876), hvor Nietzsche var påvirket av Richard Wagner og Arthur Schopenhauer. Den omfatter disse verkene:
- Die Geburt der Tragödie, 1872 (Tragediens fødsel, overs. Arild Haaland. Pax 1969.)
- Unzeitgemäße Betrachtungen (Utidssvarende betraktninger):
- David Strauß, der Bekenner und der Schriftsteller, 1873
- Vom Nutzen und Nachteil der Historie für das Leben, 1874 (Historiens nytte og unytte for livet, overs. Øystein Skar og Bjarne Hansen. Damm 2004.)
- Schopenhauer als Erzieher, 1874
- Richard Wagner in Bayreuth, 1876
- Den «friåndelige» tiden (1876–1882), hvor Nietzsches tenkning antar en mer vitenskapelig-empiristisk karakter. Dette kalles gjerne hans «positivistiske» periode, og i denne tiden skriver han først og fremst aforismesamlinger.
- Menschliches, Allzumenschliches I, 1878
- Menschliches, Allzumenschliches II, 1880[1]
- Morgenröthe, 1881 (Morgenrøde, overs. Stian M. Landgaard. Spartacus 2007.)
- Die fröhliche Wissenschaft, 1882
- Det sentrale poetiske verket Also sprach Zarathustra (1883–1885) (Slik talte Zarathustra, overs. Amund Hønningstad. Gyldendal 1962.)
- De senere verkene (1886–1888), hvor Nietzsche skriver mer polemisk enn før. Både aforismesamlinger og lengre avhandlinger forefinnes her:
- Jenseits von Gut und Böse, 1886 (Hinsides godt og ondt, overs. Trond Berg Eriksen. Grøndahl og Dreyer 1989.)
- Zur Genealogie der Moral, 1887 (Moralens genealogi, overs. Arild Haaland. Gyldendal 1969.)
- Der Fall Wagner, 1888
- Götzen-Dämmerung, 1888 (Avgudenes ragnarok, overs. Eric L. Wiik. Spartacus 2009.)
- Der Antichrist, 1888 (Antikrist, overs. Bjørn Chr. Grønner. Spartacus 2003.)
- Ecce Homo, 1888 (Ecce Homo, overs. Trond Berg Eriksen. Gyldendal 1970.)
- Nietzsche contra Wagner, 1888
[rediger] Øvrige skrifter
Diverse skrifter av Nietzsche kommet ut på norsk:
- Über die Zukunft unserer Bildungsanstalten, 1872[2] (Om våre dannelsesinstitusjoners fremtid, overs. Helge Jordheim. Spartacus 1995.)
- «Über Wahrheit und Lüge im aussermoralischen Sinne», 1873[3] («Om sannhet og løgn i en utenommoralsk forstand», overs. Kjeld-Willy Hansen. Agora, nr. 2-3/1989, s. 115-127. Aschehoug 1989.)
- «Das Lenzer-Heide-Fragment», 1887[4] («Lenzer-Heide-fragmentet», overs. Stian M. Landgaard. Agora, nr. 1-2/2005, s. 213-218. Aschehoug 2005.)
[rediger] Nietzsches skrivemaskin - en skrivekugle
I 1881, da hans syn var blitt svært svekket, ønsket Friedrich Nietzsche å kjøpe en skrivemaskin som et hjelpemiddel til å kunne fortsette skrivingen. Fra brev han skrev til sin søster i denne perioden er det kjent at han personlig var i kontakt med ”oppfinneren av skrivemaskinen, Hr. Malling-Hansen fra København”, som han omtalte ham som. Han fortalte søsteren at han hadde mottatt brev og også et maskinskrevet postkort som en skriftprøve. Skrivekuglen ble oppfunnet i 1865 av den danske presten og forstanderen for Det kongelige Døvstummeinstituttet i København, Rasmus Malling-Hansen. Nietzsche mottok sin skrivemaskin i 1882 i Genova, Italia, hvor han bodde på den tiden. Maskinen var den nyeste modellen av skrivekuglen, den transportable, høye modellen med fargebånd, med serienummer 125, og vi kjenner til en god del skriftprøver fra Nietzsche, skrevet på hans skrivekugle. Vi vet også at Nietzshe kjente til at det fantes en annen skrivemaskin på markedet, Den såkalte Remington 2 maskinen, men da Nietzsche ønsket en maskin som ganske enkelt kunne medbringes på reiser, valgte han skrivekuglen, som hadde mye lavere vekt og volum enn Remington-maskinen, og ganske enkelt kunne transporteres med på reiser – man kan godt si at det var den tids ”lap-top”. Dessverre ble aldri Nietzsche helt fornøyd med sitt kjøp og ble aldri riktig fortrolig med å skrive på den. I ettertid har det fremkommet mange teorier om hvorfor Nietzsche kun skrev på skrivekuglen i en ganske kort periode, f. eks. har det blitt antydet at skrivekuglen var en dårlig og utdatert skrivemaskin, at det bare var mulig å skrive store bokstaver på den osv. Takket være nyere forskning utført i Tyskland av Dieter Eberwein, kan vi nå med sikkerhet slå fast hva som var det egentlige problemet med Friedrich Nietzsches skrivekugle. Eberwein har restaurert Nietzshes gamle skrivemaskin, og gjennom sine undersøkelser av maskinen, har han kunnet fastslå, at den hadde skader som gjorde den temmelig ubrukelig til å skrive på. Eberwein har skrudd fra hverandre maskinen, og undersøkt hver eneste del, og gjennom dette arbeidet har han også kunnet fastslå den sannsynlige årsaken til at de har oppstått. Dett arbeidet er dokumentert i boken ”Nietzshes Schreibkuglel", utgitt på Typoscript Verlag i Tyskland. Hva Friedrich Nietzsche ikke hadde noen som helst forutsetning til å kunne forstå, var at den skrivemaskinen han mottok i Genova i 1882, faktisk allerede var skadet under transporten til ham. Skadene gjorde at den ble vanskelig å skrive på, og for å få hjelp, henvendte han seg til en mekaniker som ikke visste noen ting om skrivemaskiner, han var nemlig sykkelmekaniker. Og i stedet for å reparere maskinen, påførte denne mekanikeren den enda større skader – det har Eberwein kunnet påvise ved å finstudere maskinen i sine enkeltdeler. Så enkel er altså forklaringen på hvorfor Nietzsche ikke var fornøyd med sin skrivekugle – det skyldtes ikke at selve modellen i seg selv var dårlig eller gammeldags, eller at den skrev kun store bokstaver – den var rett og slett så skadet under transporten, at det ble svært vanskelig å få et tilfredsstillende resultat når Nietzsche skulle skrive på den. Han forsto heller aldri hvor enkelt det var å få fargebåndet til å skifte retning når det var rullet opp, så han måtte henvende seg til mekanikeren hver gang dette skjedde. Men Nietzsche skrev i hvert fall ca 60 dokumenter på sin skrivekugle, og samtlige er gjengitt, analysert og kommentert i Eberweins bok. Nietzshe mente at det man skriver blir påvirket av det skriveredskapet man anvender, og hevdet at hans tanker ble påvirket av at han skrev på skrivekuglen. („Unser Schreibzeug arbeitet mit an unseren Gedanken“, 1882); og 16. februar 1882 diktet han:
"Schreibkugel ist ein Ding gleich mir von Eisen
Und doch leicht zu verdreh'n zumal auf Reisen.
Geduld und Takt muss reichlich man besitzen
Und feine Fingerchen, uns zu benützen".
Bilde av Nietzshes skrivekugle og skriftprøver
Nietzsches Schreibkugel av Dieter Eberwein
[rediger] Referanser
- ^ Opprinnelig publisert i to deler: Vermischte Meinungen und Sprüche, 1879, og Der Wanderer und sein Schatten, 1880.
- ^ En serie foredrag holdt ved Basel Universitet vinteren 1872.
- ^ Et essay i to deler som Nietzsche aldri publiserte selv.
- ^ En rekke korte notater om den europeiske nihilismen. Nietzsche skrev fragmentet mens han oppholdt seg i Lenzer Heide i Sveits, kort tid før han forfattet Moralens genealogi.
[rediger] Eksterne lenker
 |
Wikiquote: Friedrich Nietzsche – sitater |
