EØS

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kartskisse over EØS, EUs stater i blå og EFTA-stater i grønt, dvs Norge, Island og Liechtenstein

Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) ble fremforhandlet i årene 1989 til 1992. EØS-avtalen trådte ikke i kraft fordi Sveits i folkeavstemning besluttet å ikke ratifisere den. Ved en brevveksling mellom Norge og EU-kommisjonen ble partene enige om å opptre som om avtalen var i kraft.[trenger referanse] Sammen med de offisielle søkerlandene Finland, Sverige og Østerrike innførte den norske regjeringen EU-institusjoner og forhandlet om medlemskap i EU. Norge, ved Gro Harlem Brundtland, underskrev medlemskapsavtalen på Korfu 24. juni 1994 sammen med de andre tre søkerlandene. Som oppfølgning av medlemskapsavtalen inngikk Norge 29. desember 1994 en avtale med Island om opprettelse av en domstol som ble kalt EFTA-domstolen og et overvåkningsorgan som ble kalt ESA.

EØS-avtalen regulerer samhandel og andre økonomiske forhold mellom EU og EFTA-landene. Avtalen innebærer at EFTA-landene som har sluttet seg til avtalen, deltar på lik linje med EU-landene i det indre marked. Dermed underordner de seg EUs regler om konkurranse og de fire friheter – fri utveksling av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital.

Tre av EFTA-landeneIsland, Liechtenstein og Norge (unntatt Svalbard) – har sluttet seg til EØS-avtalen. Sveits har knyttet seg til EØS ved bilaterale avtaler med EU på alle EØS-feltene utenom tjenester og investeringer og også på felter innenfor Luxembourg-avtalen (som bl.a. omfattet miljøvern og utdanning) og ved å gjennomføre EU-regler om utestående spørsmål direkte i egen lovgivning.

EØS-avtalen ble undertegnet i Porto 2. mai 1992. Stortinget ga samtykke til ratifikasjon av traktaten fredag 16. oktober 1992. EØS-avtalen er gjennomført i norsk rett ved EØS-loven av 27. november 1992.

EU-området brukes som fellesbetegnelse for EU- og EØS-landene.

Norges tilslutning til avtalen og forholdet til Grunnloven[rediger | rediger kilde]

Fordi EØS-avtalen medførte overføring av suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen vedrørende håndhevelse av konkurransereglene, ble Stortingets vedtak gjort i samsvar med § 93 i Grunnloven, noe som krever 3/4-dels flertall.[1] 130 representanter stemte for og 35 imot. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stemte samlet imot. Med unntak av enkeltrepresentanter fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, stemte resten av Stortinget samlet for avtalen.

En omfattende og dynamisk avtale[rediger | rediger kilde]

Foruten deltagelse i det indre marked, omfatter EØS-avtalen også samarbeide innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. Avtalen omfatter imidlertid ikke fisk og landbruk.

EØS-avtalen er dynamisk i den forstand at nye regler for det indre marked skal utformes og gjøres gjeldende for hele EØS. Avtalen har også klausuler som innebærer at nye områder kan bringes inn, eller at eksisterende områder kan tas ut. Hvilke direktiver som til enhver tid omfattes av avtalen, fremgår av vedleggene til EØS-avtalen. EFTA-sekretariatet vedlikeholder en oversikt (på engelsk) over disse vedleggene.

Endringer av EØS-avtalens hoveddel forutsetter endringer i EØS-loven, jf. § 1. Den ble sist endret i 2007, på grunn av EØS-utvidelsesavtalen for Bulgaria og Romania.

Utforming av regler[rediger | rediger kilde]

Når regler for det indre marked blir utformet, har medlemmene i EFTA-delen av EØS anledning til å delta i saksforberedelsen ved deltagelse i de EU-komiteer som foreslår nye eller endrede regler. Det er likevel EU som til slutt vedtar reglene. Før reglene kan bli gjort gjeldende i EFTA-delen av EØS, må de imidlertid enstemmig vedtas i Stortingets EØS-utvalg. De EFTA-land som er med i EØS har stemmerett i EØS-komiteen, og kan på grunn av kravet om enstemmighet, hindre at et EU-vedtak blir gjort gjeldende i EFTA-delen av EØS (reservasjonsretten). EØS-komiteen kan ikke hindre at EU-vedtaket blir gjort gjeldende i EU. Vetoretten er således avgrenset til EFTA.

Dersom EØS-utvalget ikke godtar et EU-vedtak innenfor de områder som avtalen gjelder, kan EU ta hele det aktuelle området ut av avtalen. Frykt for at dette skal kunne skje og medføre uoverskuelige virkninger, har vært en av årsakene til at Norge ennå ikke har benyttet veto-adgangen i avtalen.

I og med at Norge kan motsette seg at et EU-vedtak gis virkning i Norge, overfører EØS-avtalen formelt ikke suverenitet til EU. Derimot innebærer avtalen at EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen kan gjøre vedtak som gis direkte virkning i Norge. EØS-avtalen overfører således suverenitet til organer i EFTA.

EØS og EU-spørsmålet[rediger | rediger kilde]

EØS-avtalen kom til å spille en viktig rolle i forbindelse med folkeavstemmingen om norsk EU-medlemskap i 1994. På den ene side ble det argumentert med at Norge ikke trengte EU-medlemskap fordi Norge gjennom EØS allerede var tilsluttet det indre marked. På den andre side ble det argumentert med at EØS-avtalen gjorde Norge til «nesten-medlemmer» og at det eneste Norge manglet var den mulighet til påvirkning og full deltagelse som bare medlemskap kunne gi oss.

Kritikk av EØS-avtalen[rediger | rediger kilde]

EØS-avtalen blir kritisert av både tilhengere og motstandere av norsk EU-medlemskap. I og med at vetoretten ikke er blitt benyttet, er det blitt hevdet at avtalen i praksis (men ikke formelt) har overført suverenitet til EU. Professor i offentlig rett, Eivind Smith, brukte uttrykket «konstitusjonell katastrofe» om avtalen i en høring i Stortinget den 5. mai 1997.

Både tilhengere og motstandere av norsk EU-medlemskap peker på suverenitetsproblemene med avtalen. Motstandere ønsker å tre ut for å ta tilbake den reelle suvereniteten, mens tilhengere mener det kun er ved EU-medlemskap at Norge kan ha mulighet til selv å påvirke våre rammebetingelser – noe de hevder er selve innholdet i suvereniteten.

EØS-avtalen blir også kritisert fordi den innebærer at Norge gjennom en traktat har sluttet Norge til EUs fire friheter og det som hevdes å være et markedsliberalistisk system.

Enkelte EU-motstandere ønsker at Norge bør erstatte EØS-avtalen med bilaterale frihandelsavtaler etter mønster fra Sveits. Det er blitt pekt på at dersom Norge sier opp EØS-avtalen, så vil handelsavtalen av 1972 ta over i og med at denne fortsatt er gjeldende.

EØS-avtalen har likevel støtte fra EU-motstandere som legger vekt på at den sikrer Norge markedsadgang, skjermer fisk og landbruk, gir en viss mulighet til påvirkning gjennom komitedeltagelse og holder Norge utenfor EUs felles forsvars- og utenrikspolitikk. Det at avtalen omfatter mange viktige samarbeidsområder blir også vektlagt.

Av enkelte er avtalen også betraktet som direkte grunnlovsstridig, ettersom den legger begrensninger på bl.a. Grunnloven §§ 1, 49 m.fl.

EØS-avtalen og EU-utvidelser[rediger | rediger kilde]

Utvidelsen av EU med 10 nye land 1. mai 2004 gjorde det nødvendig å reforhandle EØS-avtalen. Den nye utvidede EØS-avtalen ble behandlet i Stortinget den 29. januar 2004. Det ble da fremmet forslag om å si opp avtalen. Forslaget fikk bare en stemme (Kystpartiet). SV og SP hadde alternative forslag, men disse falt og den nye EØS-avtalen ble til slutt vedtatt mot kun Kystpartiets ene stemme.

1. januar 2007 ble Romania og Bulgaria medlemmer av EU. De ble provisoriske medlemmer av EØS 1. august 2007, og fulle medlemmer 9. november 2011. På samme måte ble Kroatia EU-medlem 1. juli 2013 og provisorisk EØS-medlem 12. april 2014. Samtlige EØS-land må ratifisere avtalen før fullt medlemskap.[2]

EØS-midlene[rediger | rediger kilde]

EØS-midlene er bidrag fra Norge, Island og Liechtenstein til sosial og økonomisk utjevning i Europa og til å styrke kontakten og samarbeidet med Norge. Størrelsen på bidraget forhandles for femårsperioder. For inneværende periode (2009-14) utgjør EØS-midlene 1,78 milliarder euro. Støtten er fordelt på omlag 150 programmer i 16 mottakerland. Programmene fordeler støtte til enkeltprosjekter. Det er lagt til rette for at norske partnere kan få støtte fra EØS-midlene for å delta i samarbeidsprosjekter. EØS-midlene er knyttet opp mot de tre EFTA-landenes deltakelse i EUs indre marked gjennom Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), derav betegnelsen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Utenriks- og konstitusjonskomiteens flertall (medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti) uttalte:
    «Flertallet viser til at Grunnlovens § 93 ikke kommer til anvendelse der avtalene binder statene, og avtalen ikke får virkning for borgere og selskaper før reglene er gjennomført ved nasjonal beslutning. Det vises til EØS-avtalens artikkel 103, der det bl.a. heter:
    «Dersom en beslutning i EØS-komiteen kan bli bindende for en avtalepart først etter at forfatningsrettslige krav er oppfylt, ...»
    Grunnlovens § 93 blir først aktuell hvis Stortinget skal tillate vedtak i overnasjonale organer får direkte rettsvirkning for norske borgere og selskaper. Det er viktig å legge merke til at i forhold til EØS-avtalen er det avgivelse av en viss myndighet til EFTAs eget organ for overvåkning, håndhevelse av konkurransereglene og til EFTA-domstolen når det gjelder overprøving av beslutninger i overvåkningsorganet på dette området som faller inn under Grunnlovens § 93. På alle andre punkter er EØS en folkerettslig avtale.
    Flertallet understreker at utvikling av EØS-reglene forutsetter enstemmighet mellom avtalepartnerne [sic]. EØS-samarbeidet bygger ikke på bindende flertallsvedtak.»
    (Innst. S. nr. 248 (1991–92). Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om samtykke til ratifikasjon av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), undertegnet i Oporto 2. mai 1992. side 84.)
  2. ^ Kroatia med i EØS

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]