Tysklands gjenforening

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Forbundsrepublikken Tyskland og DDR

Tysklands gjenforening var en nøkkelbegivenhet under avslutningen av den kalde krigen, og betegner gjenforeningen av Vest-Tyskland (med Vest-Berlin) og det tidligere DDR gjennom at DDRs territorium ble innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland. Da statene ble offisielt gjenforent den 3. oktober 1990, tok en over førti år lang deling slutt. Gjenforeningen ble muliggjort gjennom Berlinmurens fall i slutten av 1989 og de europeiske kommunistiske regimenes sammenbrudd.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den tyske delingen (1949–1989)[rediger | rediger kilde]

Etter annen verdenskrig ble Tyskland av okkupasjonsmaktene delt i okkupasjonssoner. I 1949 ble den tyske staten så reorganisert i de vestlige sonene, og erklærte seg som statsrettslig identisk med Det tyske rike og den eneste lovlige tyske staten. Denne staten ble uoffisielt kjent som Vest-Tyskland. I den midtre sovjetiske sonen ble en ny stat, Den tyske demokratiske republikk (DDR), grunnlagt. De østlige delene av det okkuperte Tyskland ble de facto annektert av Folkerepublikken Polen og Sovjetunionen. Det ble derfor utenfor Tyskland vanlig å omtale Den tyske demokratiske republikk som Øst-Tyskland, en betegnelse som likevel ble iherdig unngått i Vest-Tyskland. Byen Berlin ble også delt i okkupasjonssoner, men lå ellers omsluttet av DDRs territorium. Den vestlige delen av byen ble kontrollert av vestmaktene og fungerte de facto som en del av Vest-Tyskland men var ikke en del av det.

Berlinmuren 1980

Vest-Tyskland samarbeidet nært med USA og de andre vestmaktene, og ble en demokratisk stat med en sosial markedsøkonomi. Under Konrad Adenauers kristeligdemokratiske regjering ble Vest-Tyskland raskt gjenoppbygget, og opplevde enorm økonomisk vekst (Wirtschaftswunder) som førte til at Vest-Tyskland hurtig ble Europas største økonomi. Vest-Tyskland ble medlem av det vestlige forsvarssamarbeidet NATO i 1955, samme år som staten gjenopprustet, og var sammen med Frankrike, Italia og Benelux-landene en av grunnleggerne av det som utviklet seg til å bli Den europeiske union.

Den tyske demokratiske republikk var derimot et totalitært kommunistisk diktatur styrt av SED, og i realiteten en sovjetisk satellittstat, i likhet med bl.a. Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia. DDR ble medlem av Warszawapakten. Overvåkningspolitiet Stasi overvåket alle sider av borgernes liv. Staten hadde en kommunistisk kommandoøkonomi.

Tyskland ble et av de viktigste konfliktområdene under den kalde krigen, siden «jernteppet» gikk midt gjennom landet. Begge statene opprettholdt et stort forsvar, og grensen mellom dem var den best bevoktede grensen i verden. DDR bygget fra begynnelsen av 1960-tallet Berlinmuren for å forhindre egne borgere i å unnslippe regimet.

Forholdet mellom statene var svært fiendtlig, og Vest-Tyskland anerkjente ikke DDR og førte en sanksjonspolitikk mot stater som gjorde det frem til begynnelsen av 1970-tallet. De fleste av Vest-Tysklands allierte, deriblant Norge, valgte derfor også å anerkjenne Vest-Tyskland som den eneste lovlige tyske staten. Med Willy Brandts nye østpolitikk fant det sted en viss avspenning i forholdet mellom statene, uten at det innebar noen endring av forholdene for innbyggerne i DDR.

Økonomisk og politisk nedgang i DDR[rediger | rediger kilde]

Årene mellom 1982 og 1989 ble DDR preget av en stadig mer prekær økonomisk situasjon. Staten var i realiteten bankerott, og både det politiske og det økonomiske systemet hadde i manges øyne spilt fallitt. I denne perioden oppstod flere borgerretts- og menneskerettighetsgrupper som gikk inn for mer politisk frihet. Antallet mennesker som ikke trodde på kommunistenes evne til reform eller på DDRs eksistensberettigelse vokste.

Forskere har pekt på en rekke hovedgrunner til denne utviklingen i DDR:

  • manglende respekt for borgerrettigheter som ytrings-, reise- og demonstrasjonsfrihet
  • statlig undertrykkelse, særlig Stasis overvåkningssamfunn
  • systematisk valgfusk – det ble avholdt valg i DDR, men de var ikke demokratiske
  • krise i DDRs planøkonomi, omfattende varemangel, embargopolitikk
  • SEDs manglende reformvilje (i motsetning til det sovjetiske kommunistpartiet)
  • en lignende utvikling i de kommunistiske nabolandene
  • trusselen om sammenbrudd i statens finanser

DDRs fall ble også fremskyndet av ytre forhold, spesielt den sovjetiske reformpolitikken (glasnost og perestroika) under Mikhail Gorbatsjov. 6. juli 1989 avviste Gorbatsjov å gripe inn militært mot uroligheter i DDR, og SED-regimet som var basert på sovjetisk våpenmakt mistet dermed sin eksistensgaranti.

DDR-regjeringen forsøkte å avverge en tilspissing av situasjonen gjennom å komme folket delvis i møte, f.eks. gjennom nye reisebestemmelser. Disse tiltakene var imidlertid helt utilstrekkelige. Samtidig insisterte regimet på å opprettholde gamle mønstre, og planla en pompøs feiring av 40-årsdagen for DDRs eksistens til tross for de omfattende protestene i hele landet. Så sent som i 1989 sa statsrådsformann Erich Honecker at Berlinmuren ville stå i hundre år til.

Tidlig fase[rediger | rediger kilde]

Palais Lobkowitz - Den tyske ambassaden i Praha

Masseflukt av DDR-borgere (sommeren 1989)[rediger | rediger kilde]

2. mai 1989 begynte Ungarn å rive ned grensesperringene mot Østerrike. Flere hundre DDR-borgere flyktet da gjennom det kommunistiske Ungarn til Vesten. Samtidig begav mange seg til de vesttyske ambassadene i Budapest, Praha og Warszawa og den vesttyske representasjonen i Øst-Berlin for å få vesttyske reisepapirer. De overfylte ambassadene måtte stenge i månedsskiftet august og september. 19. august kom det i forbindelse med fredsdemonstrasjonen den paneuropeiske picnic til en masseflukt av DDR-borgere til Østerrike; i slutten av august begynte den bayerske regjeringen å gjøre forberedelser til å bygge flyktningleirer. 23. august fikk flyktningene i Budapest og 30. september flyktningene i Praha og Warszawa lov å reise til Vest-Tyskland. De ble i begynnelsen av oktober sendt i låste spesialtog i transitt over DDRs territorium. Under gjennomreisen ble jernbanestasjoner avsperret, siden stadig flere mennesker forsøkte å hoppe på togene. Ved sentralbanestasjonen i Dresden kom det til alvorlige kamper mellom demonstranter og sikkerhetspolitiet.

Demonstrasjoner i DDR, borgerbevegelser[rediger | rediger kilde]

I DDR kom det til stadig mer omfattende demonstrasjoner, spesielt de såkalte mandagsdemonstrasjonene som fant sted ukentlig fra 4. september i Leipzig. Den 9. oktober deltok 70 000 mennesker i en mandagsdemonstrasjon, og ropte for første gang slagordet Wir sind das Volk (vi er folket).

Propagandaplakat i forbindelse med DDRs 40-årsjubileum - «40 Jahre Deutsche Demokratische Republik - im Kampf für Sozialismus und Frieden gegen Faschismus og Krieg erfüllen wir das antifaschistische Vermächtnis!»

DDRs 40-årsjubileum (7. oktober 1989)[rediger | rediger kilde]

Tross protestene planla DDR-regjeringen under Erich Honecker en voldsom feiring av DDRs 40-årsjubileum i Berlin i 1989. Feiringen ble sett på som en maktdemonstrasjon fra kommunistregimet og ble oppfattet som svært upassende av mange innbyggere. Demonstrantene ble med makt holdt borte fra de offisielle paradene.

Gorbatsjov antydet overfor Honecker 5. oktober 1989 at han mente tiden var overmoden for reformer i DDR, men gjorde også klart at SED-regimet ikke lenger kunne regne med hjelp fra Sovjetunionen. Gorbatsjov sa til Honecker: «Jeg tror at farer venter bare på de som ikke reagerer på livet».

Situasjonen førte til strid i SED-ledelsen om hvordan regimet skulle reagere. 18. oktober trådte Erich Honecker etter oppfordring fra politbyrået tilbake fra alle politiske verv «av helseårsaker», og ble takket for sitt «politiske livsverk». Hans etterfølger ble Egon Krenz. I november ble det dannet et nytt politbyrå og Hans Modrow ble valgt til ny formann for ministerrådet. Disse endringene og reformene kunne imidlertid ikke stanse opprøret i befolkningen.

Murens fall (9. november 1989)[rediger | rediger kilde]

Pressekonferansen med Schabowski 9. november 1989
Vesttyskere og DDR-borgere venter på åpningen av muren foran Brandenburger Tor i desember 1989

Fra 3. november kunne DDR-borgere uten formaliteter utvandre gjennom Tsjekkoslovakia, og det kom til en ny fluktbølge. 4. november fant den største demonstrasjonen i DDRs historie sted på Alexanderplatz i Berlin med omkring én million deltagere. Demonstrasjonen ble overført direkte i fjernsynet. 7. november gikk regjeringen og politbyrået av.

Den 9. november kl. 18.57 kunngjorde politbyråmedlemmet og pressetalsmannen Günter Schabowski under en direkteoverført internasjonal pressekonferanse i Øst-Berlin nye og svært frie reisebestemmelser, og på direkte spørsmål svarte han at de trådte i kraft «med en gang» (ab sofort). Utreiser kunne finne sted ved alle grenseoverganger mellom DDR og Vest-Tyskland/Vest-Berlin. De nye bestemmelsene skulle egentlig ikke ha blitt offentliggjort før kl. 4 neste morgen, noe som ville ha gitt grensestasjonene tid og nærmere instrukser til å kunne områ seg. Schabowski var ikke blitt tilstrekkelig informert.

De uforberedte grensevaktene var i villrede da særlig i Berlin tilstrømningen av håpefulle raskt ble svært stor. De åpnet grensene, først i kontrollerte former, men på grunn av det voldsomme presset tok all kontroll fort slutt. Dagen etter besøkte flere millioner DDR-borgere nabobyer i Vest-Tyskland og den vestlige delen av Berlin. Det kom til voldsomme gledesscener hvor fremmede mennesker omfavnet hverandre, sang, danset og jublet.

Den vesttyske kansleren, Helmut Kohl, avbrøt et statsbesøk i Warszawa og talte om aftenen 10. november foran Rathaus Schöneberg i Vest-Berlin. SPDs æresformann Willy Brandt ytret der det berømte «nå vokser det sammen som hører sammen». Samme aften fant det sted en ny massedemonstrasjon foran Europasenteret i Vest-Berlin hvor Kohl ble begeistret mottatt av 150 000 mennesker.

På veien mot gjenforeningen[rediger | rediger kilde]

Videre utvikling i DDR og Vest-Tyskland[rediger | rediger kilde]

13. november ble Hans Modrow valgt til DDRs statsminister av Folkekammeret. Kort etter erklærte Gorbatsjov at tysk gjenforening var et indre tysk anliggende.

Formann for DDRs ministerråd Hans Modrow, vesttysk kansler Helmut Kohl, regjerende borgermester i Vest-Berlin Walter Momper og i bakgrunnen mellom Kohl og Momper Øst-Berlins overborgermester Erhard Krack under åpningen av Brandenburger Tor den 22. desember 1989.
En demonstrasjon for demokratiske forandringer og mot SEDs politikk utenfor Palast der Republik i Øst-Berlin, januar 1990.

Allerede 28. november 1989 presenterte Kohl i Forbundsdagen et ti-punktsprogram for en konføderasjon mellom DDR og Vest-Tyskland, som skulle ende med en fullstendig gjenforening, og integreres i en europeisk samlingsprosess.

I begynnelsen av desember ble SEDs «førerrolle» strøket fra forfatningen i DDR, og det ble innledet etterforskning av tidligere SED-funksjonærer, bl.a. Erich Honecker. Egon Krenz trådte tilbake fra alle politiske verv, og ble etterfulgt av Manfred Gerlach fra blokkpartiet LDPD som statsoverhode. 7. desember kom det til «rundebordssamtaler» mellom de tidligere blokkpartiene og opposisjonsgrupper. To dager senere ble den reformorienterte Gregor Gysi ny partiformann i SED, som skiftet navn til SED-PDS og etterhvert til PDS.

I januar 1990 endret slagordet under mandagsdemonstrasjonene seg fra Wir sind das Volk (vi er folket) til Wir sind ein Volk (vi er ett folk) og Deutschland einig Vaterland. 15. januar stormet demonstranter Stasis hovedkvarter i Øst-Berlin.

Folkekammervalget (mars 1990), Lothar de Maizière blir ny statsminister[rediger | rediger kilde]

Den 18. mars ble det første frie Folkekammeret i DDR valgt. Den borgerlige Allianz für Deutschland, bestående av CDU, DSU og DA, fikk et stort flertall. Allianz für Deutschland ble aktivt støttet av Helmut Kohl i valgkampen. Sammen med SPD kunne koalisjonen 12. april danne en ny regjering, med øst-CDUs inntil da ukjente leder Lothar de Maizière som statsminister i DDR. Maizières regjering gikk inn for en rask tysk gjenforening. 5. april ble CDU-politikeren Sabine Bergmann-Pohl valgt til president for Folkekammeret og dermed det siste statsoverhodet i DDR, etter at stillingen som statsrådsformann som Honecker og Krenz hadde innehatt var blitt avskaffet.

Maizière-Kohl-traktaten om valutaunion[rediger | rediger kilde]

Forhandlingene mellom Maizière-regjeringen og Kohl-regjeringen fra mars 1990 førte i første omgang til undertegnelsen av en traktat om en nærings-, valuta- og sosialunion den 18. mai 1990. 1. juli trådte unionen i kraft, og Deutsche Mark ble offisiell valuta i DDR. Samme dag lovet Kohl i en berømt fjernsynstale «blomstrende landskaper» i DDR.

I midten av juli ble Treuhandanstalt grunnlagt. Dens oppgave var å avhende all Volkseigener Betrieb.

Gjenforeningstraktaten[rediger | rediger kilde]

31. august 1990 ble gjenforeningstraktaten undertegnet, og 18. september ble den supplert med en traktat zur Durchführung und Auslegung. Her ble alle aspekter ved gjenforeningen av DDR og Vest-Tyskland fastlagt.

Traktaten bestemte at

  • DDR skulle bli en del av Forbundsrepublikken Tyskland, og Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov skulle gjelde for hele det tyske folket.
  • 3. oktober 1990 skulle gjenforeningen finne sted, og i løpet av to år skulle det gjennomføres forfatningsendringer i Forbundsrepublikken Tyskland som konsekvens av dette.
  • Stemmefordelingen i det tyske Forbundsrådet skulle endres.
  • Folkekammeret skulle sende 144 delegater til Forbundsdagen før det kunne gjennomføres et nytt fellestysk valg.
  • Stasis dokumenter skulle forbli i det tidligere DDR.
  • Berlin skulle være hovedstaden i Forbundsrepublikken Tyskland.
  • I en overgangstid skulle avvik fra grunnloven være mulig i det tidligere DDR.

20. september vedtok både Folkekammeret og Forbundsdagen traktaten om gjenforening. I Folkekammeret stemte 299 av 380 medlemmer for traktaten, i Forbundsdagen stemte 442 av 492 for traktaten. I Forbundsrådet ble traktaten enstemmig vedtatt.

Samtaler med de tidligere okkupasjonsmaktene[rediger | rediger kilde]

Feststemning på Brandenburger Tor, nyttårsaften 1989. Brandenburger Tor lå tidligere i «dødsstripen» ved Berlinmuren.

Samtidig med den indretyske utviklingen arbeidet den føderale regjeringen for å oppnå aksept for gjenforeningen fra andre stater, særlig de fire tidligere okkupasjonsmaktene som fremdeles hadde beholdt visse rettigheter.

14. februar 1990 hadde utenriksministrene fra Vest-Tyskland og DDR møttes med utenriksministrene fra USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike for å diskutere ytre aspekter ved gjenforeningen. Spesielt ble Tysklands østgrense diskutert. Den tyske regjeringen hadde til da forbeholdt seg retten til å holde spørsmålet åpent. Senest i sin ti-punktsplan for gjenforening hadde Kohl latt spørsmålet være åpent. Seiersmaktene forlangte imidlertid en formell anerkjennelse av denne grensen. Til betydelige protester innen eget parti valgte Kohl motvillig å inngå den tysk-polske grensetraktaten, som anerkjente Polens anneksjon av østlige deler av Tyskland.

Under et besøk hos Gorbatsjov i Kaukasus klarte Kohl og hans utenriksminister Hans-Dietrich Genscher å oppnå at Sovjetunionen gav avkall på alle rettigheter overfor Tyskland. Dermed kunne det nye Tyskland selv bestemme i spørsmål som alliansetilhørighet, og dermed oppfylle USAs ønske om fortsatt NATO-tilknytning for det gjenforente Tyskland. Dermed var spørsmål som stod i veien for gjenforening ryddet av veien. 12. september gikk USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike med på en tysk gjenforening i «to pluss fire-samtalene».

Gjenforeningen (3. oktober 1990)[rediger | rediger kilde]

Hundretusener var til stede da flagget ble heist foran Riksdagen på gjenforeningsdagen

Den 3. oktober 1990 ble DDRs territorium gjenforent med Forbundsrepublikken Tyskland, og DDR opphørte dermed å eksistere. «Den tyske enhetens dag» ble etter forslag fra Helmut Kohl gjort til ny nasjonaldag, og avløste da 17. juni, dagen for oppstanden mot okkupasjonen i DDR i 1953.

Etter gjenforeningen[rediger | rediger kilde]

Etter gjenforeningen ble delstatene Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern, Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen grunnlagt på nytt. Den gjenforente byen Berlin ble en egen delstat og ny hovedstad i Tyskland.

Økonomisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Virksomhetene i DDR var på grunn av foreldet teknologi ikke konkurransedyktige i et vestlig samfunn. I tillegg var det viktigste markedet for disse virksomhetene den tidligere østblokken. Da østblokken falt sammen forsvant markedet for DDR-næringslivet.

Vekslingskursen på 1:1, den såkalte «folkegaven», førte til at omkostningene for arbeidskraft i det tidligere DDR ble forholdsmessig svært høye, og nye arbeidsplasser oppstod derfor bare langsomt.

Næringsbyggene i DDR var også sterkt nedslitte og lite tidsmessige. Strukturendringene førte til at storbedriftene ble oppløst og delt i små og middelstore bedrifter, og mange bedrifter ble nedlagt. Vesttyske selskaper var ikke interessert i å overta og drive videre selskaper i det tidligere DDR. Ofte ble DDR-selskaper kjøpt billig og nedlagt for å utradere en potensiell konkurrent. Nedbyggingen av arbeidsplasser var svært stor og fremdeles er arbeidsløsheten vesentlig høyere i det østlige Tyskland, 11,5 % mot 6,6 % i vest. For en befolkning hvis identitet lå i arbeidet var å miste det en dramatisk hendelse.[1]

Sosiodemografisk utvikling etter gjenforeningen

DDR-næringslivets sammenbrudd førte til en migrasjonsprosess av historiske dimensjoner. Bare i tiden før 1991 forlot to millioner tidligere DDR-borgere hjemmet for å søke arbeid i Vest-Tyskland.

Gjenforeningen både var og er for den tyske staten en stor økonomisk belastning. Estimater strekker seg fra 250 milliarder euro i direkte overføringer til 1,25 billioner euro totalt.[2]

Økonomer peker spesielt på lønnsutviklingen i det tidligere DDR som grunn til den langsomme økonomiske utviklingen. Gjennom at vesttyske fagforeninger og arbeidsgiverforeninger forhandler også om lønnen i det tidligere DDR, stiger lønnen raskere enn produktiviteten, noe som svekker konkurransedyktigheten for den eksisterende industrien og fører til at vesttyske og utenlandske foretak ikke investerer i det tidligere DDR.

Indre enhet[rediger | rediger kilde]

Selv etter gjenforeningen blir det pekt på at det stadig eksisterer en «mur i hodet» på mange mennesker. Øst-vest-tenkning er fremdeles utbredt, og endel innbyggere i det tidligere DDR, ofte tidligere kommunister og statsansatte som mistet jobbene sine i forbindelse med demokratiseringen, hevder ofte å bli sett på som annenrangs borgere.

Utsletting av spor av DDR, straffeforfølgelse av DDR-ledere[rediger | rediger kilde]

Palast der Republik i Berlin, DDRs parlament, blir revet

Etter gjenforeningen er spor av DDR blitt fjernet i mange sammenhenger. Gater og byer er omdøpt, bygninger revet og tidligere kommunistiske DDR-ledere og høyere tjenestemenn stilt for retten. I Berlin ser man mange eksempler på at spor av DDR fjernes. Eksempler er Palast der Republik, Palasthotel, Hotel unter den Linden og Ministerium für auswärtige Angelegenheiten. Det er også svært få spor av den tidligere så markante Berlinmuren.

Mange DDR-funksjonærer er blitt oppsagt fra stillingene sine. Ved universiteter, der ansettelsene i kommunisttiden skjedde på politisk grunnlag, måtte alle ansatte søke stillingene sine på nytt etter gjenforeningen, og svært ofte fikk vesttyskere stillingene. Det samme gjelder de fleste høyere stillinger i byråkratiet. Tidligere offiserer i DDRs forsvar, Nationale Volksarmee (NVA), har ikke rett til å bruke militære grader fordi NVA ikke betraktes som en tysk enhet, dette i motsetning til offiserer i f.eks. Bundeswehr eller det tidligere Wehrmacht og andre tidligere militære organisasjoner.

Det har etterhvert blitt klart at emnet DDR dekkes svært dårlig i dagens tyske skole. Undersøkelser viser at de aller fleste skolebarn i Tyskland vet svært lite om det kommunistiske diktaturet i DDR. Ord som Stasi, Bautzen og Hohenschönhausen var mer eller mindre ukjente for dem. Dette har ført til krav om mer fokus på uretten i DDR-staten i undervisningen, og museer som Hohenschönhausen har opplevd sterkt økende besøkstall de siste årene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «I DDR arbeidet alle alltid, menn og kvinner. Det var veldig annerledes enn i vest. Vår identitet lå i arbeidet, og plutselig fantes det ikke jobber. Uten arbeid spør man seg gjerne: Er det verdt det?», intervju med den tyske bedriftslederen Klaus Berka, fra Jena, i artikkelen «De ga oss en Opel, det var en vidunderlig tid», i avisen Aftenposten lørdag 2. oktober 2010
  2. ^ http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/10/03/445234.html

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fangen, Katrine. Tysklands nye ungdom : DDR-ungdom i overgangen til det kapitalistiske samfunn. Oslo: NAVFs Program for ungdomsforskning, 1992 (UNGforsk rapport ; 1992:5) ISBN 82-7216-800-6
  • Grass, Günter. Mitt århundre. Gyldendal, 1999. (Essays og noveller fra et århundre) ISBN 82-05-26771-5
  • Johansen, Jahn Otto. Reisebrev fra det andre Tyskland. Aschehoug, 1997
  • Johansen, Jahn Otto. Tyskland i oppbrudd : reisebrev fra vest. Aschehoug, 1998
  • Nedrebø, Tore. Den tyske utfordringa : Tyskland, Noreg og det nye Europa. Samlaget, 1995
  • Seim, Jardar. Øst-Europa etter murens fall. Forum Aschehoug, 1999
  • Stefansen, Arnt. Tyskland – år 3. Cappelen, 1993
  • Sæter, Martin. «Oppløsningen av Sovjetunionen og alleuropeiske integrasjonsperspektiver». I: Internasjonal politikk, nr 1/2 (1992)
  • Sæter, Martin. «Tysk gjenforening : nasjonal selvbestemmelse under alleuropeiske integrasjonsbetingelser» I: Internasjonal politikk, nr 3 (1990)
  • Udgaard, Nils Morten. Europas stille revolusjon : Øst-Europa etter murens fall. Civita, 2004
  • Kai Diekmann, Ralf Georg Reuth: Helmut Kohl, Ich wollte Deutschlands Einheit Ullstein, München 2000, ISBN 3-548-36264-8
  • Claus J. Duisberg: Das deutsche Jahr – Innenansichten der Wiedervereinigung 1989/1990. wjs-Verlag, Berlin 2005, ISBN 3-937989-09-9
  • Ulrich Gausmann: Für Volk und Vaterland: eine historisch-soziologische Studie über die Politik der Kommunistischen Partei Deutschlands zur nationalen Frage 1945 – 1949. IFB-Verl., Paderborn 2001, ISBN 3-931263-22-3
  • Michael Lemke: Einheit oder Sozialismus? Die Deutschlandpolitik der SED 1949 – 1961. Böhlau, Köln 2001, ISBN 3-412-14200-X
  • David F. Patton: Cold War politics in postwar Germany. St. Martin's Press, New York 1999, ISBN 0-312-21361-1
  • Alexander Gallus: Die Neutralisten: Verfechter eines vereinten Deutschland zwischen Ost und West; 1945 – 1990. Droste, Düsseldorf 2001, ISBN 3-7700-5233-1
  • David Childs: Germany's road to unity. Longman, Harlow 2001, ISBN 0-582-31568-9
  • Michail Gorbatschow: Wie es war: die deutsche Wiedervereinigung. Ullstein, Berlin 1999, ISBN 3-550-07005-5

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:German reunification – bilder, video eller lyd