Marlene Dietrich

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den 49 år gamle Marlene Dietrich i 1951
Marlene Dietrich underholder amerikanske soldater

Marlene Dietrich, egentlig Maria Magdalene Dietrich, (født 27. desember 1901 i Berlin, død 6. mai 1992 i Paris) var en tysk-amerikansk skuespillerinne og sangerinne.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Marlene Dietrich ble født i Berlin-Schöneberg som andre datter av politiløytnanten Louis Erich Otto Dietrich og Josefine Wilhelmine Elisabeth. Etter at faren døde i 1907, giftet moren seg i 1914 med løytnanten Edouard von Losch som senere falt i første verdenskrig.

Under oppveksten fikk Dietrich musikkundervisning. Hun begynte å studere fiolin ved musikkhøyskolen i Weimar i 1918, men avbrøt studiet etter et år på grunn av en skade. I 1921 ble hun elev ved Max Reinhardts berømte teaterskole i Berlin i 1921 og debuterte på film året etter. Hun ble gift med Rudolf Sieber i 1924 og fikk en datter Maria, senere Maria Riva.

Marlene Dietrich ble i 1930 verdensberømt som Lola-Lola i Josef von Sternbergs film Den blå engel der hun spiller mot Emil Jannings. Hun dro senere til Hollywood hvor hun spilte inn en rekke filmer.

Med tiden brøt hun med sitt hjemland på grunn av den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen og ble amerikansk statsborger. Hun opptrådte for amerikanske styrker i Europa under andre verdenskrig. Da filmkarrièren dalte ble hun en feiret nattklubb- og kabaretsangerinne. Hun opptrådte igjen i Tyskland i 1960, men fikk en kjølig mottakelse på grunn av sitt valg av side under andre verdenskrig. Hun uttalte deretter til pressen at hun aldri ville se sitt fødeland igjen, og at tyskerne og hun ikke lenger snakket det samme språket.

Dietrich ble betegnet som «verdens deiligste bestemor» og kalt frem 15 ganger etter avslutningskonserten på et halvfullt Titania Palast til 170 kroner per billett i Vest-Berlin i mai 1960.[1] Under samme turneen med et besetning på 56 musikere, sangere og assistenter,[2] gjestet hun et ikke utsolgt Regnbuen i Oslo den 11. mai 1960, der billettprisen på kroner 125 dekket hennes honorar på kr 30 000 pr time.[3] Anmeldelsen i VG mente at Dietrich som begynte med «You're the cream in my coffee», ikke var fortreffelig da hun stanset showet for å vise bort Sverre Heiberg som hadde gjemt seg i en palme.[4] Derimot syntes Aase Bye at hun var henrivende i komposisjonen «Johnny», som avsluttet første avdeling, før hun i andre avdeling iførte seg kjole og hvitt.

De siste årene av sitt liv levde hun tilbaketrukket i Paris, der hun døde i 1992. Etter eget ønske ble Marlene Dietrich begravet ved familiegravstedet i Berlin-Schöneberg. Hennes etterlatenskaper ble solgt til Stiftung Deutsche Kinemathek i 1994 og finnes i det tyske filmmuseet på Potsdamer Platz i Berlin. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, og i 1972 ble hun tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Richard M. Nixon.

Filmografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Selvbiografier[rediger | rediger kilde]

  • Ich bin, Gott sei Dank, Berlinerin. – Berlin : Ullstein, 1998, Ullstein-TB: ISBN 3-548-24537-4
  • Nehmt nur mein Leben ... : Reflexionen. – Berlin : Henschel, 1984

Biografier[rediger | rediger kilde]

  • Bach, Steven: Marlene Dietrich. – New York : Da Capo Pr., 2000
  • Riva, Maria: Meine Mutter Marlene. – Rheda-Wiedenbrück : RM-Buchvertr., 2000

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Tårene strømmet hos Marlene og tilskuerne. Ny suksess i Vest-Berlin», 6.5.1960.
  2. ^ «Marlene falt for 14-årig redaktør. Jeg insisterte på å opptre i Norge, sa hun på pressekonferansen i København», 9.5.1960.
  3. ^ «Strindberg konkurrerer med Marlene i kveld. Fullt hus på Nationaltheatret - storshow til 500 kr. på Regnbuen», VG, 11.5.1960.
  4. ^ Van T.. «Henrivende Marlene på Regnbuen», 12.5.1960.