Metall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Andre betydninger: Musikksjangeren Heavy metal

Et metall er et stoff som både er sterkt og lett å forme, og som leder varme og elektrisitet. Metaller har stor tetthet og høye smeltepunkter, og er ofte blanke og skinnende.

At metaller har vært svært viktige for menneskenes utvikling, ser man i metallnavnene på tidsaldre som jernalderen og bronsealderen.

En legering er en blanding av ulike grunnstoffer som oppfører seg som et metall og inneholder minst ett, men gjerne flere ulike, metalliske grunnstoffer.

Innhold 1 Metaller i kjemien 2 Grupper av metaller 3 Kjente metaller 4 Metallisk glans 5 Metaller i våpenskjold 6 Se også

[rediger] Metaller i kjemien

Innen kjemien defineres et metall som et grunnstoff som lett gir fra seg elektroner og som danner metallbindinger. Denne typen binding, der elektroner holder til i en slags sky rundt kationer, gir metallene sine viktige egenskaper.

I det periodiske systemet blir metallene skilt fra ikke-metallene med ei skrå linje fra bor til polonium. Stoffene som ligger på denne linja er halvmetaller, mens stoffene nedenfor og til venstre for den er metaller. Selv om de tar opp størsteparten av den periodiske tabellen, utgjør metallene mindre enn 1/4 av stoffmengden på Jorda, og det er uvanlig å finne metaller fritt i naturen.

Fysiske egenskaper:

• høy tetthet
• høyt smeltepunkt
• metallglans
• gode ledere for elektrisitet
• gode varmeledere
• harde, men kan kan hamres, bøyes og formes
• noen er magnetiske
• kan danne blandinger som kalles legeringer

[rediger] Grupper av metaller

• Alkalimetaller
• Jordalkalimetaller
• Transisjonsmetaller (sjeldne jordmetaller)
• Lantanoider
• Aktinoider
• Edle metaller
• Uedle metaller

[rediger] Kjente metaller

Aluminium Bly Gull Jern Kobber

Magnesium Mangan Nikkel Platina Plutonium

Sink Sølv Tinn Titan Uran

[rediger] Metallisk glans

Metaller oppviser en egen slags glans som er svært typisk bare for metaller. Årsaken til denne glansen ligger i at metaller er svært gode elektriske ledere. Det kan ses at metaller leder strøm. Når lys, som er energi i form av elektromagnetiske bølger, treffer metalloverflaten blir det indusert strømmer og magnetfelter som motsetter seg at energien trenger inn i metallet. Energien blir derfor kastet tilbake uten å bli redusert vesentlig; lyset blir reflektert. Refleksjonen følger lovene for refleksjon av bølger. Noen metaller absorberer en liten del av energien ved karakteristiske lysfrekvenser som er bestemt av metallets atomære oppbygging. Dette er opphav til forskjellige metallers forskjellige egenfarger.

Lys kan reflekteres som bølge av andre årsaker enn elektrisk ledningsevne, som for eksempel av en vannflate.

Noen spesielle plastposer har også metallisk glans. Posens viktigste egenskap er at den er antistatisk; det vil si at elektriske ladninger ikke kan dannes ved gnidning av plastmaterialet. Posene er bygd opp som laminater der ett av sjiktene er gjort elektrisk ledende. Posene brukes til å pakke inn elektroniske komponenter som ellers ville kunne skades ved små gnistoverslag fra akkumulert statisk elektrisitet.

Flere metaller reagerer med luftens oksygen og danner et ikke-ledende oksydsjikt som absorberer lys og kan ha en annen farge enn metallet selv. Bly kan tjene som eksempel; det kan ikke ses at bly er en elektrisk leder før sjiktet fjernes.

[rediger] Metaller i våpenskjold

I heraldikken er metaller et eget begrep og det betyr der bare gull og sølv. Disse metallene kan være på skjoldets bunn, som bakgrunn til felt i oppdelte skjold, eller på figurer. Eksempler er gull løve i Norges riksvåpen på rød bunn, og det skotske riksvåpenet som har gull bunn med rød løve og som inngår i Storbritannias riksvåpen som dets annet felt.

I avbildninger av våpenskjold gjengis vanligvis gull og sølv som gult og hvitt. På tøyduk slik som i flagg, brukes gult og hvitt.

I alle våpenskjold skal det være enten gull eller sølv, sammen med minst en av fargene rødt, blått, svart og grønt samt purpur som er sjelden. Til sammen kalles metallene og fargene for tinkturer. Regelen om at alle våpenskjold skal ha sølv og/eller gull, har sammenheng med at våpenskjold er kjennetegn som skal ses tydelig på avstand. Da vil gull og sølv være lyse mens fargene er mørkere og sammen gir metall og farge en kontrastvirkning. Av denne grunn er det også en gammel, heraldisk hovedregel som sier at i våpenskjold skal det "ikke være farge på farge eller metall på metall". Stort sett blir disse reglene overholdt i våpenskjold helt fra middelalderen i alle europeiske land, selv om det finnes en del unntak, slik som gullskjeftet sølvøks i labbene til den norske løve.

Ordene gull og sølv brukes adjektivisk i fagmessige beskrivelser av våpenskjold, såkalte blasoneringer. Dette ser vi bl.a. i fastsettingene av norske kommunevåpen fra nyere tid.

[rediger] Se også

• Korrosjon