Frankfurtparlamentet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Parlamentet samles i Pauluskirken i Frankfurt, med maleriet «Germania» i bakgrunnen

Frankfurtparlamentet (tysk Frankfurter Nationalversammlung) er navnet på parlamentet som var samlet i Tyskland i forbindelse med revolusjonene i 1848. Parlamentet var samlet i Pauluskirken i Frankfurt am Main, og besto av delegater fra hele Tyskland (inkludert dagens Østerrike).

Frankfurtparlamentet var det første forsøket på samle de tyske landene i et forent Tyskland. Parlamentet sprang ut av den liberale middelklassen, etter at revolusjonene i 1848 hadde satt en midlertidig stopp for de jordeiende aristokratenes tradisjonelle makt. Frankfurtparlamentet kan ikke kalles demokratisk i moderne forstand, men var heller et forsøk fra borgerskapets side for å beholde sin nyvunnede makt på bekostning av en voksende arbeiderklasse.[1]

Parlamentets arbeid var hemmet av indre motsetninger. Spesielt var det strid mellom de som ønsket å innlemme Østerrike i Tyskland (en «stortysk løsning») og de som ønsket et Tyskland uten Østerrike (en «lilletysk løsning»). Frankfurtparlamentet kom på tross av dette frem til en grunnlov. Denne var svært progressiv etter datidens standarder, og innførte praktisk talt allmenn stemmerett for menn.

Kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen ble tilbudt keiserkronen som et resultat av at den lilletyske løsningen ble valgt. Kongen aksepterte imidlertid ikke tilbudet, noe som gjorde at Frankfurtparlamentet ble oppløst uten å ha skapt varige resultater.

Interimparlamentet[rediger | rediger kilde]

Urolighetene i Berlin i mars 1848. Maleri av Adolph von Menzel, olje på lerret, Kunsthalle, Hamburg

Innledningsvis hadde revolusjonen i Tyskland stort momentum. Tilhengere av konstitusjonalisme møttes i Heidelberg den 5. mars 1848 for å legge grunnlaget for en ny styreform. Disse innså fort at regionale møter ikke var effektivt, og bestemte seg raskt for å innkalle liberalere fra hele Tyskland til en alltysk forsamling.

Den 31. mars ble interrimparlamentet samlet i Frankfurt. Denne forsamlingen hadde intet klart mandat, og en tvilsom juridisk status. Likevel gjorde kaoset og de svekkede kongemaktene at forsamlingen kunne utnytte det politiske vakuumet.

Ekstremister prøvde raskt å kuppe forsamlingen. Moderate krefter fikk imidlertid flertall, og et forslag om at interimparlamentet skulle få en permanent status ble nedstemt med 368 mot 143 stemmer. Senere brøt 40 representanter på venstre fløy ut av parlamentet, med mål om å snakke direkte til folket. Den 12. april prøvde de å organisere en oppstand i Konstanz, men denne fikk liten oppslutning. Det tok ikke lang tid før oppstanden i det sydlige Baden ble slått ned.

Strid om stemmerett[rediger | rediger kilde]

Etter at kupplanene var slått ned, kunne forsamlingen konsentrere seg om kjerneoppgavene. Man ble enige om at delegater til parlamentet skulle velges i valgkretser á 50 000 innbyggere, men siden folketellingen tredve år tidligere ble lagt til grunn lå det virkelig antallet velgere rundt 75 000 pr. delegat. Sterke krefter ønsket direkte valg, men dette forslaget falt med 317 mot 194 stemmer. Det ble derfor vedtatt at statene selv kunne styre dette.

Innledningsvis arbeidet man for at stemmeretten ikke skulle kunne begrenses på bakgrunn av klasse, eiendom eller religion. I referatene fra debatten sto det at «alle voksne borgere» skulle få stemmerett, mens det i den endelige resolusjonen var endret til at «alle voksne uavhengige borgere» skulle få stemme. Karl Mittermeier, leder for sekretariatet, hevdet senere at klausulen om «uavhengige» borgere var det det ble stemt over, men at referatet beklagligvis var blitt feil.[2] Selv om det ikke var eksplisitt nevnt i reglene, var det bare menn som kunne stemme.

Valget[rediger | rediger kilde]

Tyskland på Frankfurtparlamentets tid

De vage reglene for stemmerett førte til mange forskjellige lokale tolkninger. I Hannover og Württemberg ble arbeidere vurdert som ikke «uavhengige» siden de var lønnsarbeidere. I Sachsen og Baden ble tjenere og arbeidere i landbruket hindret fra å stemme. I Bayern kunne bare de som betalte skatt stemme. i Preussen fikk ikke de som mottok noen form for private, veldedige bidrag stemme. I Hohenzollern-Hechingen fikk ikke ungkarer eller jøder stemme. De fleste stater la også strikte definisjoner av statsborgerskap til grunn for å hindre flest mulige fattige fra å bruke stemmeretten.

I Hamburg måtte man etterhvert gi etter for presset, og den 16. april bestemte man at også arbeidere skulle få stemme. Samtidig satte man tidspunktet for valget til perioden 18.-20. april, slik at arbeiderklassen ikke skulle få tid til å samle seg rundt noen kandidater.

Valgkampen viste seg å være preget av apati, og få velgere benyttet seg av stemmeretten. I Annaberg møtte bare 500 av de 2 000 stemmeberettigede opp. I Leipzig var fremmøtet 6 000 av 15 000. De fleste delegatene som ble valgt var moderate. Likegyldigheten rådde i de lavere klasser, slik at borgerskapet hadde få problemer med å få valgt sine kandidater. I Kassel vant den moderate Philipp Schwarzenberg over sin republikanske motkandidat med 7 862 mot 57 stemmer. Det var kun enkelte steder, som i Rhinland, at proletariatet var interessert i valgkampen.

Sammensetningen av parlamentet[rediger | rediger kilde]

Minnetavle utenfor Pauluskirken

I samtiden ble Frankfurtparlamentet ofte omtalt som «Professorparlamentet» (tysk: «Professorenparlament»), selv om denne betegnelsen ikke er helt presis. Av de 330 delegatene var det faktisk bare 49 universitetsprofessorer. Den største gruppen av akademikere var de over 200 juristene. Dessuten møtte 40 rektorer og lærere, 35 forfattere og journalister, 30 forretningsfolk, 26 geistlige og 12 leger. Det var ikke skjevheter i valgsystemet som førte til den store overvekten av akademikere i forsamlingen, men heller den høye sosiale statusen universitetsutdannede hadde i Tyskland på den tiden.[3]

Flertallet av delegatene var moderate liberalere. Kompromissløse konservative som Otto von Bismarck, Hermann Wagener og Leopold von Gerlach deltok ikke, høyrefløyen i parlamentet besto derfor av relativt sett progressive konservative som Georg von Vincke, Maximilian von Schwerin-Putzar og Joseph von Radowitz.

Venstresiden var like svak som høyresiden. Ledende radikale delegater som Friedrich Kapp og Saul Buchsweiler ble sett ned på av den moderate majoriteten. Disse måtte gå så langt som å droppe fanesaken sin – republikken – for å bli respektert.

Liberale krefter kom til å dominere. Disse organiserte seg i flere fraksjoner, blant annet «Kasino», «Landsberg», «Augsburger Hof» og «Württemberger Hof». På tross av religiøse forskjeller og divergerende økonomiske interesser var flertallet av de moderate tilknyttet en av disse partiene. Fraksjoneringen på venstresiden og høyresidens fåfengte kamp mot konstitusjonalismen gjorde at de moderate liberale fikk flertallet. De moderate samlet seg rundt kampen mot høyresidens forsøk på å stoppe revolusjonen og på venstresidens forsøk på å utvide den.

Presidenter for Frankfurtparlamentet[rediger | rediger kilde]

En midlertidig sentralregjering[rediger | rediger kilde]

Heinrich von Gagern var en sentral figur i Frankfurtparlamentet

Parlamentet i Det tyske forbund hadde vist seg handlingslammet når det gjaldt å stoppe urolighetene. I april bestemte derfor lederskapet i Frankfurtparlamentet at de måtte danne en eksekutivkomité. Man prøvde først å samarbeide med statene i å danne en slik, men dette vise seg å være vanskelig. Heinrich von Gagern kom derfor med et forslag om at Frankfurtparlamentet selv skulle utpeke en midlertidig regjering. Dette ble vedtatt den 28. juni.

Dagen etter ble østerrikeren Erkehertug Johann utpekt til riksforstander. Johann fikk fullmakt til å organisere diplomatiske forbindelser med fremmede makter, samt til å gjennomføre Frankfurtparlamentets innenrikspolitiske vedtak.

Statsministre[rediger | rediger kilde]

Rettighetserklæringen[rediger | rediger kilde]

Etter å ha utpekt en midlertidig regjering gikk Frankfurtparlamentet inn å diskutere prinsippene for en grunnlov for Tyskland, samt prinsipper for de tyske statenes egne grunnlover.

Først ble en erklæring om rettighteter for folket diskutert. Denne skulle fungere som en modell for grunnlovene i de forskjellige tyske statene. Blant temaene som ble diskutert var likhet for loven, ytringsfrihet, religionsfrihet, regler for statsborgerskap og prinsippene den lovgivende og utøvende makten skulle baseres på. Dessuten gikk man inn for å bli kvitt de siste restene av føydalsystemet. Denne diskusjonen viste seg å ta nesten seks måneder. Diskusjonene begynte den 3. juli, og ble ikke avsluttet før den 21. desember. Rettighetserklæringen ble publisert den 28. desember.

Grunnloven[rediger | rediger kilde]

Parlamentarikerne prøver å sy sammen en tysk enhet. Fra venstre von Gagern, von Soiron, Welcker og Bassermann. Samtidig karikaturtegning.

Grunnloven var i hovedsak basert på liberale prinsipper. Frankfurtparlamentet gikk inn for en føderal union, sterk nok til å kunne motstå angrep utenfra og innenfra.

Keiseren skulle ta seg av utenrikspolitikk og kriger. Han skulle også lede de militære styrkene, og fikk også ansvaret for å sørge for indre sikkerhet. Keiserens makt skulle imidlertid begrenses av parlamentet. Parlamentet skulle få enerett til å vedta lover, skatter, traktater og budsjetter. Parlamentet skulle også utpeke ministere, og fikk retten til å avsette dem. Parlamentet fikk også retten til å overstyre vetoretten til keiseren.

Det ble også vedtatt at en egen føderal domstol skulle opprettes. Denne skulle løse disputter mellom sentralregjeringen og delstatene, samt konflikter mellom delstater. Domstolen fikk også fullmakt til å slå ned på overgrep mot enkeltmennesker fra delstaters side.

Det mest radikale med den nye grunnloven var stemmeretten. Den 12. april 1849 ble loven om valg til underhuset vedtatt. Denne loven gav noe i nærheten av allmenn stemmerett for menn. Det var bare sinssyke, kriminelle, folk som var konkurs og de lutfattige som ikke fikk stemmerett. De aller fleste arbeidere og bønder fikk stemmerett.

Stemmeretten kom som en følge av radikale som spilte den østerrikskvennlige grossdeutsch-fraksjonen og den prøyssiske kleindeutsch-fraksjonen opp mot hverandre. Først slo de radikale seg sammen med østerrikerne. Østerrikerne ønsket å gjøre konstitusjonen såpass demokratisk at den ble uspiselig for kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen. I mars skiftet imidlertid de radikale side. De allierte seg nå med delegatene som gikk inn for en kleindeutsch-løsning, i bytte mot at den prøyssiske kongen skulle tilbys keiserkronen.

Frihandel[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt sett hadde det vært tungvindt å drive handel på Rhinen. Denne elven var en naturlig transportåre i det vestlige Tyskland, men det var problematisk at alle bystater og små fyrstedømmer kunne kreve inn toll på egenhånd. Skulle man for eksempel føre en last fra Mannheim ut i Nordsjøen måtte man stoppe i hver minste lille by på veien og betale en separat tariff. Det ble fort flere titalls forskjellige tariffer som måtte betales før man kom frem til bestemmelsesstedet. Dette hemmet naturlig nok eksportindustrien. Det ble derfor vedtatt at alle tariffer måtte opphøre på elvehandel internt i Tyskland. Utenlandske skip skulle fortsatt kunne skattlegges.

Byene i nord hadde svært forskjellige interesser sammenlignet med de industrialiserte stedene i syd. Byer som Lübeck, Stettin, Danzig, Königsberg og Memel levde i stor grad av utenrikshandel, og var naturlig nok interessert i et enkelt regelverk med lave tollsatser. I syd var man mer interessert i en proteksjonistisk løsning som kunne beskytte industrien. Etter at forretningsmannen Arnold Duckwitz fra Bremen ble valgt til handelsminister i den midlertidige regjeringen tippet drakampen i kystbyenes favør. Den 16. desember 1848 fikk han flertallet med seg på at han skulle få vide fullmakter til å inngå handelsavtaler med De forente stater, Belgia, Frankrike og Nederland.

En stortysk eller lilletysk løsning?[rediger | rediger kilde]

Eduard Simson, president for Frankfurtparlamentet og skaper av begrepet stortysk, malt av Fritz Paulsen 1880, Nationalgalerie, Berlin

En stor kampsak var definisjonen av hva som var Tyskland. Det første problemet var Schleswig-Holstein, som var under den danske kronen. Samtidig som Frankfurtparlamentet var samlet hadde danskene sin egen grunnlovsforsamling samlet i København. Disse ønsket å samle de forskjellige danske besittelsene i ett rike. Befolkningen i området var en blanding av tyskere og dansker, og den tyske befolkningen ønsket ingen union med Danmark. Det danske forsøket på å innlemme Slesvig førte til at Preussen grep inn på tysk side, noe som førte til første slesvigske krig. Krigen løste imidlertid ikke problemet, som først ble avgjort i 1864 med den andre slesvigske krig.

Det største problemet lå imidlertid andre steder. Østlige deler av Preussen og store deler av Østerrike-Ungarn lå utenfor det tyske språkområdet, og befolkningen der hadde liten interesse av å bli med i en tysk nasjonalstat. Frankfurtparlamentet bestemte at de hovedsakelige tsjekkisktalende områdene Böhmen og Mähren skulle regnes med til Tyskland, i tillegg til Storhertugdømmet Posen med sin store polske befolkning. Dette ble naturlig nok møtt med motstand av de berørte gruppene.

Det var to mulige løsninger på problemene. Den ene var den lilletyske løsning. Denne løsningen tilsa at Østerrike ikke skulle bli med i det forente Tyskland. Slik unngikk man problemet med den ikke-tyske halvdelen av riket. Tilhengere av den stortyske løsning ønsket å inkludere Østerrike. En forutsetning for dette var å splitte opp habsburgernes besittelser i to. Den 27. oktober gikk flertallet i parlamentet inn for den stortyske løsningen.

Ferdinand I av Østerrike var imidlertid fast bestemt på at riket hans ikke skulle splittes opp. Den 27. november presiserte den østerrikske statsministeren Felix zu Schwarzenberg overfor parlamentet at denne løsningen ikke var akseptabel. Det ble derfor klart at man måtte satse på den lilletyske løsningen, med Preussen som den dominerende makten. Man sørget imidlertid for å åpne for en senere østerriksk entré ved å tilpasse lovverket for denne muligheten.

Parlamentet oppløses[rediger | rediger kilde]

Samtidig fremstilling av keiserdeputasjonen, tresnitt

Som et resultat av at den lilletyske løsningen ble valgt ble Preussens konge Frederik Vilhelm tilbudt keiserkronen etter en avstemning den 28. mars. Flertallet var på 290 mot 248 stemmer. Det var delegatene fra Syd-Tyskland med Østerrike som gikk imot. Den 3. april 1849 sendte Frankfurtparlamentet en gruppe på 32 delegater til kongen, den såkalte keiserdeputasjonen. Kongen tok imidlertid ikke imot tilbudet til delegasjonen. Kongen begrunnet dette med at han ikke ville motta keisermakten fra andre enn fra aristokratiet. Dette markerte Franfurtparlamentets nederlag, da det ble klart at de ikke kunne komme fram til en løsning som alle parter aksepterte.

Den 5. april trakk de østerrikske delegatene seg fra parlamentet. Den 14. mai trakk prøysserne seg. Etterhvert trakk flere og flere av de liberale og konservative delegatene seg. Det var derfor etter en stund bare radikale delegater igjen. Forsamlingens vedtak ble ikke lenger respektert av delstatene. Den 18. juni 1849 okkuperte militære styrker møtelokalene, noe som ble slutten på Frankfurtparlamentet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hamerow (1961), side 15
  2. ^ Hamerow (1958), side 120
  3. ^ Kitchen, side 79

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eyck, Frank (1969). Frankfurt Parliament. St. Martin´s Press. ISBN 0-312-30345-9.
  • Hamerow, Theodore S. (1958). Restoration, Revolution, Reaction: Economics and Politics in Germany, 1815-1871. Princeton University Press, Princeton i New Jersey. ISBN 0-691-00755-1.
  • Hamerow, Theodore S. (1961): «The Elections to the Frankfurt Parliament» – The Journal of Modern History, bind 33, nr. 1, s. 15-32. jstor
  • Kitchen, Martin (2006). A History Of Modern Germany 1800-2000. Blackwell Publishing, Oxford. ISBN 1-4051-0041-9.
  • Lewald, Fanny (1997). A Year of Revolutions: Fanny Lewald's Recollections of 1848. Berghahn Books. ISBN 1-57181-099-4.
  • Valentin, Veit (1930-31). Geschichte der Deutschen Revolution. Verlag Ullstein, Berlin.
  • Vick, Brian E. (2002). Defining Germany: The 1848 Frankfurt Parliamentarians and National Identity. Harvard University Press. ISBN 0-674-00911-8.