Frankerriket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Frankernes ekspansjon.

Frankerriket (latin Regnum Francorum) refererer til det riket i tidlig middelalder som frankerne la under seg. Frankerne var en germansk stamme i dagens Tyskland som gikk inn i Gallia i dagens Frankrike, som har fått navn etter frankerne, og som deres kongefamilie, merovingerne, la hurtig under seg. Det nye landet ble kalt for Neustria (i betydningen «nytt (vestlig) land») mens det gamle landet ble kalt for Austrasia («østlig land»).

Merovingertiden (400-700-tallet)[rediger | rediger kilde]

Allerede på 200-tallet hadde frankere vært til stort besvær for romerne ved grensen mot provinsen Gallia. I løpet av 200-, 300-, og 400-tallet strømmet frankere og andre germanske stammer over den gallisk-romerske grensen, men frankerne kom til å dominere i nordvest. Frankerne selv var splittet i mange ætter og det var stundom innbyrdeskrig blant disse. En av disse ættene kom til framstå som seierherrer, den merovingske ætten. Merovingerne under sin høvding Chlodowech eller Klodvig I samlet frankerne under ett rike ved slutten av 400-tallet. Når frankerne sto samlet kunne de rette sin aggresjon mot ytre fiender, som den romerske stattholderen Syagrius. Til slutt ble Syagrius beseiret, og frankerne var da herskere av det nordlige Gallia. Klodvig vendte seg deretter mot de andre germanske nabostammene, som han erobret en etter en i løpet av de første tiårene av 500-tallet. Ved sin død delte han riket mellom sine sønner.

Karolingertiden under 700- og 800-tallet[rediger | rediger kilde]

Karl den store, i et maleri av Albrecht Dürer (1511).

Pipin den yngre gjorde paven avhengig av Frankerriket gjennom å gi militær hjelp mot truende fiender. Frankerriket nådde sin største utbredelse og makt under Pipins sønn Karl den store som ble konge i år 768. Riket omfattet både dagens Frankrike og dagens Tyskland, foruten Nederlandene og deler av Italia. Gjennom ofte hensynsløse erobringskriger ble Frankerriket utvidet til å omfatte større deler av det sentrale og vestlige Europa. Gjennom allianser med paven gikk erobringen hånd i hånd med den kristne misjonen. Både Frankrike og Tyskland kan anse sine nasjonalstater som arvtakere etter Karl den store og Frankerriket.

Karl den store utviklet administrasjonen, og delte landet inn i grevskap i et føydalt system. For å kontrollere grevene og andre ble en form for fogder, Missi Dominici, sendt rundt for å rapportere om hvordan landet ble skjøttet. Å holde et stort rike sammen krevde både en god ordning, og at den keiserlige makten ble stilt ut gjennom praktfulle byggverk. Denne tiden har således også blitt kalt for den karolingiske renessansen.

Frankerriket ble med Karl den store i år 800 et keiserdømme. Allerede år 843 ble på germansk vis delt mellom Karl den stores barnebarn i tre deler. Ikke en gang disse delene klarte man å holde sammen, de ble delt i mindre grevskap og hertugdømmer. Det vestfrankiske riket ble med tiden Frankrike og det østfrankiske riket utviklet seg til det tysk-romerske riket under Otto den store som med den katolske kirkens hjelp lykkes å samle mange av de selvstendige hertugdømmene til ett rike i løpet av 900-tallet. Den tredje delen, Lotharingia ble snart delt mellom de to frankiske rikene.