Karbon (geologi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Geologiske perioder i fanerozoikum
Tidsskala i millioner år før nå
Hovedavsetning
Neogen 0
Slam
Paleogen
Kritt
100
Kalkstein
Jura
Trias 200
Sandstein
251
Perm
Karbon 300
Skifer
Kalkstein
Sandstein (rød)
Devon
400
Skifer (brun)
Kalkstein, Skifer (lys)
Silur
Ordovicium
Kambrium
500
Sandstein
Kart som viser fjellkjeder dannet under den varisciske orogenese, også kjent som den hercynske fjellkjedefoldingen.
Oversikt over havnivået de siste 500 millioner år. Karbon (C) sees mot høyre for midten, nåtiden til venstre.
Oversikt over klima (temperaturer) de siste 500 millioner år. Nåtiden helt til høyre.
Bregner og trebregner. Omtrent slik har sumpskogene i karbon tatt seg ut
Pederpes finneyae, en panserpadde

Karbon er en periode i jordens oldtid. Den begynte for 359.2 ± 2.5 millioner år siden og sluttet for 299.0 ± 0.8 millioner år siden.[1] Karbon ble definert av W.D. Conybeare og J. Phillips i Storbritannia i 1822. I karbon vokste store, tropiske regnskoger fram, og klimaet var varmt i tropene og i nord helt til over midtveis i perioden. På grunn av de mange steinkullavleiringene som ble nedlagt mange steder i denne perioden, ble den oppkalt etter grunnstoffet karbon.

Epoker[rediger | rediger kilde]

Overgangen fra Devon preges av fortsatt varmt klima og havstigning. Epokene som karbon deles i, er tidligkarbon (Mississippium) hvor det var svært varmt og havnivået fortsatte å stige, og den såkalte senkarbon (Pennsylvanium) hvor klimaet kjølnet igjen. Skillet går ved 318 millioner år før nåtiden da et midlertidig reduksjon av havnivået førte til en masseutryddelse av marint liv. I midten av karbonperioden oppstod også Den fjerde istid omkring 320 millioner år siden, hvor den sørlige halvkule var betydelig dekket av innlandsis kanskje ut hele karbon-perioden til om lag 250 millioner år siden.[2][3]

Tektonikk[rediger | rediger kilde]

Karbon innledes med at det lave havnivået fra devon-tiden begynner å stige, særlig ved ekvator, og det ble dannet en rekke grunne havområder ved de to landmassene Baltica (Europa) og Leurentia (Nord-Amerika), som etterhvert hang nesten sammen. I karbon begynte dannelsen av superkontinentet Pangaea ved at Gondwanaland (Sør-Amerika, Afrika, Australia, Antarktis, India) og Laurentia støtte sammen. Også det europeiske Baltica-kontinentet ble litt berørt av sammenstøtet mellom Gondwana og Laurentia.

Sammenstøtet fortsatte inn i den etterfølgende perm-perioden, og resulterte i den hercynske fjellkjedefoldingen, også kjent som den varisciske orogenese med dannelsen av Appalachene i Nord-Amerika og fjellkjeder i Europa. Mest kjente eurasiske fjelldannelser er Harz i Tyskland, og videre de tyske fjellene Eifel, Hunsrück og Taunus, og i vest Ardennene i Belgia, Massif Central og Vosges i Frankrike, Ural i Russland, Pamir og Tian Shan i Sentral-Asia.

Videre så man i samtiden dannelsen av det store middelhavet Tethys. Mot slutten av karbontiden støtte Gondwanaland (dvs. Baltica) sammen med Sibirica og i sammenstøtet oppstod Uralfjellene. Fra den andre siden kolliderte Nord-Kina med Sibirica, mens den østlige delen av det nå enorme Laurasia-kontinentet forble atskilt fra Gondwanaland av nettopp havet Tethys ,som dannet en «sprekk» i det nye superkontinentet Pangaea. Ellers var Pangaea omgitt av et enormt super-hav – Panthalassa.

Bergarter[rediger | rediger kilde]

Havstigningen tidlig i karbon førte til at marin kalkstein og grå skifer ble avsatt over de røde sandsteinslagene som var avsatt like før, i devon. Den dominerende bergarten fra karbon er likevel fremfor alt steinkull. Den ble dannet da stor elver brakte løsmasser nedover mot kysten, og store tropiske regnskoger grodde fram langs elvene og kystene og dannet torv. Nye sedimenter av sandstein eller skifer skapte trykk og torvlagene ble sakte omdannet til kull. Den økonomiske verdien av kullagene er fortsatt enorm.

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimaet ble først varmt, med unntak av sørlige halvkule. Det var tropisk klima i mange landområder, for eksempel i Baltica (Europa) og Laurentia (Nord-Amerika) som på denne tiden lå ved ekvator. Samtidig lå imidlertid store deler av Gondwanaland fortsatt ved Sydpolen og var nediset, spesielt midtveis i perioden da Den fjerde istid innebar isdekke på mye av den sørlige halvkule. istiden ble trigget av at Gondwanaland etterhvert drev sørover. I andre halvdel av karbon-perioden ble klimaet merkbart kaldere igjen med istid fram til om lag 250 millioner år siden i perm.

Planteliv[rediger | rediger kilde]

I karbon var klimaet varmt og fuktig og gav grunnlag for såkalte «kullsumper» i store deler av verden. Havnivået var noe høyere enn i dag og store deler av kontinentene var dekket av et grunt hav. Dette la grunnlag for et bredt belte av fuktig tropisk regnskog og tidevannssumpskog, ikke ulik moderne mangroveskog. Trærne og de andre plantene som skogen bestod av var arter av trebregner, inntil 20 meter høye snelleplanter (Equisetales) og kråkefotplanter (Lycopodiales) og de nå utdødde og inntil 30 meter høye kråkefot-forfedrene som kalles skjelltrær (Lepidodendrales) med slekten Lepidodendron, og ikke minst utdødde frøbregner (Glossopteris) som fantes på alle kontinentene og satte forskere på sporet av Pangea-dannelsen.

I karbon fremsto for første gang primitive nakenfrøede og inntil 30 meter høye Cordaitales, og etterhvert mot slutten av perioden dukket Walchia, en meget tidlig slekt av bartrær, opp.

Særlig tidevannsumpene hadde ofte anoksiske bunnforhold, og de enorme mengdene plantemateriale og lignin-holdig bark som hopet seg opp der finnes i dag som kulleier over hele verden, og har gitt navn til perioden.

Dyrelivet[rediger | rediger kilde]

Terrestriske dyregrupper opplevde en voldsom blomstring, deriblant fisk som liknet hai (Elasmobranchii), kjøttfinnefisker (Sarcopterygii), en rekke ferskvannsfisk, panserpadder, lungesnegler (Pulmonata), og vingede insekter. I karbontiden oppstod mange nye arter av haier, ikke minst slektene Stethacanthus, Cladoselache, Xenacanthus, og Orthacanthus. Enkelte haiarter ble meget store, og noen levde også i ferskvann.

Særlig amfibiene kunne bli særlig store i karbon (såkalte panserpadder). Skjell-liknende armføttinger (Brachiopoda) var etterhvert svært tallrike, mens trilobitter nesten forsvant. Midt i perioden, omkring 320 millioner år siden, begynte plutselig havnivået å synke drastisk ved ekvator, og mye rikt, marint liv ble offer for masseutryddelse, deriblant sjøliljer (Crinoidea) og ammonitter (Ammonitida).

Invertebrater kunne nå anserlige størrelser. Et eksempel er øyenstikkere som kunne få et vingespenn på 70 cm. I løpet av karbon oppsto også de første urreptilene, forfedrene til dagens krypdyr.

I havet blomstret også populasjoner av marine invertebrater (virvelløse dyr), som eksempelvis koralldyr (Anthozoa), mosdyr (Bryozoa), leddormer (Annelida), armføttinger (Brachiopoda), enkle blekkspruter (Cephalopoda) av typen nautoiloider (Nautiloidea), muslinger (Bivalvia), muslingkreps (Ostracoda), svamper (Porifera), og ikke minst den amøbiske protist-gruppen av foraminiferer (Foraminifera) og ørsmå amøbiske protozoer kalt radiolarier (Radiolaria).

Referanser og kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ F.M. Gradstein, F.M, J.G. Ogg, A.G. Smith, & al. (2004): A Geologic Time Scale 2004. Cambridge University Press PDF
  2. ^ Stanley, S.M: Earth System History, W.H. Freeman and Company, New York 1999, side 401. ISBN 0-7167-2882-6.
  3. ^ Halldór Björnsson, Islnads Meteorologiske Institutt – «Ancient climates».
  • Peter J. Smith (red), Rolf Svendsby (norsk red), Encyclopedia of the Earth (Equinox Oxford 1985), Jordens utvikling (Illustrert Vitenskaps Bibliotek 1988). ISBN 82-90388-99-3.
  • Steinar Skjeseth, Norge blir til – Norges geologiske historie, Schibsted, 2.opplag 2002. ISBN 82-516-1584-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Carboniferous – bilder, video eller lyd
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Carboniferous plants – bilder, video eller lyd