Formel 1

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pågående sesong:
Current season or competition Formel 1-sesongen 2014

Formel 1 (F1, Formula Oneengelsk) er den øverste klassen av motorsport som reguleres av Det internasjonale bilsportforbundet (FIA). Ordet «Formel» i tittelen betyr at det finnes et sett regler alle deltakende biler og førere må følge. Verdensmesterskapet i Formel 1 består av en rekke enkeltløp, kjent som «Grand Prix», som avholdes på baner spesielt bygget for Formel 1, eller i enkelte tilfeller på lukkede bygater. Resultatene fra hvert løp akkumuleres, og det kåres hvert år to verdensmestere, én blant førerne og én blant konstruktørene.

Formel 1 er en svært populær sport i TV-sammenheng, og løpene sees av mange millioner seere i 200 forskjellige land. Bilene konkurrerer i svært høye hastigheter, ofte over 300 km/t, og førerne utsettes for svært store G-krefter i svingene og ved innbremsing. Regelsettet i Formel 1 legger en rekke restriksjoner på både biler og førere, og er blant annet ment for å holde de stadig økende hastighetene på et trygt nivå.

Gjennom historien har det blitt gjennomført en rekke endringer når det gjelder spesifikasjonene på bilene i Formel 1. Det har blitt kjørt med mange forskjellige motorer, både med turbo, kompressor og sugemotorer uten pustehjelp. Motorene har variert stort, fra rekkemotor med fire sylindre til H-motor med 16 sylindre, og sylindervolumet har variert fra 1,5 liter til 4,5 liter. Den høyeste effekten i Formel 1s historie var omkring 1200 hk, da det ble kjørt med turboladede motorer på 1980-tallet.

Bilene[rediger | rediger kilde]

Bilene er enseters åpne biler, der føreren er plassert sentrert foran motoren. Bilen skal ikke veie mindre enn 640 kg, inkludert fører, men uten bensin. Hvis man klarer å lage en lettere bil, må man bruke ballast for å komme opp i riktig vekt. Ballasten blir da plassert så lavt som mulig for å få et lavt tyngdepunkt.

Dagens biler har vinger foran forhjulene og bak på bilen for å oppnå optimalt marktrykk. I tillegg benyttes småvinger montert forskjellige steder på karrosseriet for å styre luftstrømmen over bilen.

Tradisjonelt er sporten en arena der verdens store bilfabrikanter, som BMW, Ferrari og Mercedes-Benz, konkurrerer om å utvikle den beste bilen. Mange av konseptene som utvikles blir senere brukt i vanlige gatebiler. Sporten har derfor vært preget av store penger og stor prestisje. Ved siden av de store bilfabrikantene finnes det også private lag. Disse lager egne biler, men har ofte motorer levert fra bilfabrikanter. Kjente navn blant disse lagene er McLaren (startet 1966) og Williams (startet 1975).

Dekk[rediger | rediger kilde]

Dekkene har stor betydning for farten og kjøreegenskapene. Dagens dekk i Formel 1 er mønsterløse (slicks). Lenge var det et krav at dekkene skulle ha fire langsgående striper, men dette ble endret foran 2009-sesongen. Etter at Michelin trakk seg ut etter 2006-sesongen kjørte alle lagene på Bridgestone-dekk fram til og med 2010-sesongen. Fra og med 2011 vil de bli erstattet av Pirelli som eneleverandør av dekk til Formel 1-lagene.

Motor[rediger | rediger kilde]

Spesifikasjonene for motorene har endret seg en god del gjennom årene. I 2014 sesongen kom en stor endring fra en 2,4 liter V8 motor til en turbo basert 1,6 liter V6. Motoren har også fått en rpm sperre ved 15,000 i stede for 18,000 ved V8. Nye regler for bensin har også kommet hvor en bil nå kun kan ha 100 kg med drivstoff per løp. Dette har ført til at lagene sjelden går helt opp til 15,000 rpm. Det har også kommet en ny girkasse med 8 gir, i stede for de gamle med 7. Videre har også det gamle systemet for å hente energi fra bremsene blitt endret(KERS) Den henter nå energi fra bremser, men også fra eksosen noen som gir muligheten for opptil 33 sekunder per runde med ca 160 ekstra hestekrefter ekstra, noe som kalles ERS (Energy Recovery System). I følge formel 1 regler kan lag kjøpe motorer, derfor kjøper mange av lagene fra andre og eksempel et eksempel er at Scuderia Ferrari selger til Marussia F1. De som selger gjør dette for å få inn mer data på motoren og for å få mer penger. De som kjøper spar penger for de trenger ikke å utvikle den selv. Noen leverandører er ikke engang med som lag en av disse er Renault Sport F1 som sleger til blant annet Red Bull Racing. Og for 2015 sesongen kommer også Honda tilbake som leverandør til Mclaren

Mesterskap[rediger | rediger kilde]

Formel 1 er et verdensmesterskap og kjøres på baner over store deler av verden. De siste årene har en sesong bestått av mellom 15 og 19 løp, og hvert lag (team) stiller med 2 biler.


Formula One World Drivers Champion[rediger | rediger kilde]

Liste over vinnere av Førermesterskapet i Formel 1

Føreren av hver bil gis poeng og konkurrerer om å vinne førertittelen (Formula One World Drivers Champion). I hvert løp deles det ut 25 poeng for første plass, 18 for andre, 15 for tredje, 12 for fjerde, 10 for femte, ned til tiende plass som får 1 poeng. Når alle løpene er kjørt summeres poengene som førerne har fått i løpet av sesongen, og føreren med flest poeng vinner. Dersom 2 førere har like mange poeng, er det den med flest seiere som vinner.

Den første førertittelen ble vunnet av italienske Nino Farina med 30 poeng for laget Alfa Romeo i 1950.

Formula One World Constructors' Champions[rediger | rediger kilde]

Liste over vinnere av Konstruktørmesterskapet i Formel 1

Lagene får summen av poengene som lagets to førere oppnår i hvert løp, og konkurrerer om å vinne konstruktørtittelen (Formula One World Constructors' Champions). Dersom 2 lag har like mange poeng, er det den med flest seiere som vinner.

Denne tittelen ble innført første gang i 1958 og ble da vunnet av laget Vanwall med 48 poeng. Førertittelen i 1958 ble vunnet av britiske Mike Hawthorn med 42 poeng for laget Ferrari.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den 13. mai 1950, på en flystripe-bane på Silverstone i England, begynte Formel 1 sin heseblesende karriere. Allerede i den første Formel 1-sesongen ble grunnlaget lagt for en del basisprinsipper som eksisterer ennå. Formel 1-biler var konstruksjoner som ble satt på hjul med en eneste hensikt: For å vinne.

I starten (1950–1959)[rediger | rediger kilde]

Alfa Romeos vinnerbil som kjørte i 1951-sesongen

Når vi ser tilbake på den tidens biler ser de for oss ut til å være håpløse for sine oppgaver. Men for 50-årenes motorsportentusiaster var de tekniske mirakler bygget for å «fly» på bakken. Reglene tillot 1,5 liters kompressormotorer og 4,5 liters forgassermotorer.

Det sterkeste teamet fra dag én viste seg å være Alfa Romeo, som hadde tre Fa-er i stallen: Dr. Nino Farina, Juan Manuel Fangio og Luigi Fagioli. Disse tre fordelte alle seierne seg i mellom, og Farina ble den første verdensmesteren i F1 historien. Siden regelverket tillot fritt valg av drivstoff, blandet konstruktørerene vanlig bensin med en god dose alkohol for å holde temperaturen nede. Kompressorbilene hadde også problemer med sitt enorme drivstofforbruk.

Maserati greide å hente i overkant av 200 hk ut av sine motorer, og en ny rekord for forgassermotorer ble satt. Det magiske tallet: 100 hester per 1000 cm³ sylinderkapasitet i en sugemotor. Mercedes entret F1-scenen på Rheims-banen i Frankrike med biler som så ut som sportsvogner – hjulene var nemlig dekket av skjermer for aerodynamikkens skyld. Resultatet ble at Juan Manuell Fangio ble verdensmester i 1954 og 1955. Alle bilene var fortsatt utstyrt med trommelbremser, noe vi i dag regner som en teknikk fra steinalderen. Det britiske Connaughtlaget introduserte skivebremser i Formel 1 for første gang i 1955. En annen innovasjon kom i 1955 og viste seg snart å være uslåelig. Motoren montert bak føreren hadde vist seg så vellykket at innen 1961 hadde frontmonterte motorer forsvunnet for godt.

Farlige tider (1960–1969)[rediger | rediger kilde]

60-årene startet som 50-årene hadde sluttet, med australske Jack Brabham som verdensmester. To førere omkom på Spa under Belgia Grand Prix. Den neste tragedien inntraff da også Lotus-føreren Alan Stacey kjørte av banen etter å ha blitt truffet av en fugl på et av banens raskeste partier. Helhjelmer med visir ble først obligatorisk åtte år senere. Fra 1961 ble bilenes sylindervolum redusert fra 2,5 til 1,5 liter for å redusere risikoen for ulykker. Veteranen Phil Hill, som kjørte for Scuderia Ferrari, ble første, verdensmester fra USA i Formel 1, men triste omstendigheter la en demper på triumfen. I Monza omkom hans tyske lagkollega, Wolfgang von Trips, etter en kollisjon med Jim Clark. 14 tilskuere ble også drept.

Gerhard Mitter for Lotus i 1965

I 1962 skapte Lotus-sjefen, Colin Chapman, en revolusjon innen chassis-bygging da han presenterte sin Lotus 25. Det var den første bilen som var bygget rundt en såkalt «Monocoque» konstruksjon. I stedet for den tradisjonelle rør-rammen ble det benyttet forsterkede, lette metallkasser. Resultatet var et solid chassis som tålte tøffe påkjenninger samtidig som det ga føreren relativt god beskyttelse.

I 1966 kom en ny epoke da man gikk fra 1,5 til 3 liter. Jack Brabham klarte å feie all motstand til side i sin Brabham-Repco. I 1967 gjorde den legendariske Ford DFV-motoren i Nederland. Jim Clark kjørte bilen direkte til seier og motoren utviklet seg til en uslåelig serievinner som fortsatte sin seiersrekke helt frem til turbo-alderen på 80-tallet. Motoren kom for sent til å hindre at Brabham Repco teamet oppnådde nok en triumf. Denne gangen gikk tittelen til Jack Brabhams lagkollega, Denny Hulme.

1968 ble også uforglemmelig. Ikke fordi helten Jim Clark ble drept under et Formel 2-løp på Hockenheim; heller ikke på grunn av de mislykkede forsøkene med firehjuls-drevne biler; ei heller fordi sponsor-merker dukket opp på bilene for første gang. I 1968 begynte det for første gang å dukke opp vinger i Formel 1. Graham Hill samlet flest poeng denne sesongen og ble verdensmester og gjentok bragden fra 1962. I 1969 inntraff to alvorlige ulykker under gateløpet i Barcelona da bakvingene på Lotusene til både Graham Hill og Jochen Rindt knakk. Som resultat forbød FIA vingene før Monaco Grand Prix. En av de som protesterte mest var Ken Tyrrell, den gang teamsjef for Matra-Ford. Hans fører, Jackie Stewart, vant likevel mesterskapet uten vingene.

F1 grand prix world map.PNG

Noen legendariske Formel 1-førere gjennom tidene har vært Juan Manuel Fangio (ARG), Jack Brabham (AUS), Alain Prost (FRA), Ayrton Senna (BRA) og Michael Schumacher (GER). Sistnevnte har vunnet flest VM-titler, sju stykker.

De fem siste tok han med Ferrari i tidsrommet 2000–2004, men i 2005 var det spanjolen Fernando Alonso (Renault) som vant mesterskapet. Alonso og hans italienske teamkamerat Giancarlo Fisichella, tok også hjem konstruktørtittelen for Renault. I 2006 kopierte Alonso bragden fra året før.

Utholdenhet[rediger | rediger kilde]

Formel 1-førere må være psykisk sterke og ha en god helse for å kunne kjøre. De blir utsatt for opptil 4 til 5 G ved akselerasjon og innbremsing og i svinger, og ved ulykker kan de bli utsatt for cirka 30 til 80 G.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]