Fartsgrense
Fartsgrense er den høyeste farten et kjøretøy har lov til å kjøre på en bestemt veistrekning. Den er fastsatt gjennom trafikkregler, og har typisk sammenheng med veitype og øvrige forhold. Ofte blir fartsgrensen merket gjennom veiskilt fra der en viss grense gjelder, men det finnes også standardiserte fartsgrenser som kan også gjelde der det ikke er skilt.
Historie[rediger | rediger kilde]
Den første fartsgrensen ble innført i Storbritannia i 1861, da den ble satt til 10 miles per time (16 km/t) for de nye bilene som hadde begynt kjøre på veiene. I 1865 ble den senket til 6 km/t på landet og 3 km/t i byer. I 1896 ble den hevet til 14 miles per time, ca. 22,5 km/t. Denne hendelsen blir markert årlig med en veteranbilkortesje fra London til Brighton.
Fastsetting av fartsgrenser[rediger | rediger kilde]
Fartsgrensen er avhengig av hvor mye trafikk det er på stedet, for eksempel om en er i et boligområde eller på en landevei, og kvaliteten på veien, hvor for eksempel motorveier tillater mye høyere fart enn ellers. Tyskland er kjent for sin Autobahn der det i mange tilfeller ikke er fastsatt en øvre fartsgrense. Noen steder setter en også en nedre fartsgrense ettersom en mener sene kjøretøyer vil være en fare i trafikken. Dette gjør en for eksempel ved å forby traktorer, hestekjerrer og liknende på motorveier.