Anschluss
Under utvikling: Det er fritt frem for bidrag og rettelser til artikkelen, men vær forberedt på at større forandringer kan finne sted. Se redigeringshistorikken for detaljer.
Anschluss, også skrevet Anschluß («tilslutning, anknytning eller forening»), også kalt Anschluss Österreichs («Østerrikes innlemmelse eller gjenforening»), er en tysk betegnelse på det nasjonalsosialistiske Tysklands annektering av nabolandet Østerrike 12. mars 1938.[1] Dette markerte kulminasjonen av det historiske tverrnasjonale presset for å forene de tyske befolkningene i Østerrike og Tyskland i én nasjon. Anschluss var Hitlers første steg i hans søken for «Lebensraum» (tyskernes «livsrom»), og styrket de tyske flankene mot Tsjekkoslovakia, da det spente forholdet mellom dem og tsjekkerne kunne utløse en større europeisk krig på grunn av Hitlers krav til tsjekkerne om at de skulle overlate Sudetenland til Tyskland. Sammenslåingen opphørte etter Tysklands nederlag i andre verdenskrig i 1945.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Utdypende artikler: Den østerriksk-prøyssiske krig, Den stortyske løsning og Den lilletyske løsning
Tanken om at alle etniske tyskere skulle være samlet i et land hadde vært levende siden oppløsningen av Det tysk-romerske rike i 1806. Samtidig var det fra 1700-tallet en stor emigrasjon av tyskspråklige til større området, særlig i Øst-Europa etter invitasjon av de daværende makthaverne for å befolke området som var befolkningsmessig svekket som følge av pest eller krig, og for å stryke landbruket. Den immigrerte tyskspråklige befolkningen fikk ofte en del privilegier, blant annet knyttet til eget språk og kultur.
Wienkongressens prinsipper knyttet til ulike lands interessesfærer bygget på oppdelingen av ulike tyske og italienske stater, og ikke deres samling som kom utover 1800-tallet. Dette reiste imidlertid spørsmålet om det faktisk fantes et tysk folk, og hvilke kjennetegn det i så fall var som karakteriserte dette folket, og skilte dem fra andre. Ulike synspunkter førte til ulike løsninger, knyttet særlig til Den stortyske løsning, eventuelt Den lilletyske løsning, hvor særlig det habsburgske Østerrike fikk en ulik plass, og som utover på 1800-tallet første til en rivalisering mellom et voksende Preussen med stadig større selvbevissthet og Østerrike.
I det diplomatiske spillet utover på 1800-tallet lyktes det den prøyssiske kansleren Otto von Bismarck å isolere den østerrikske innflytelsen overfor de øvrige tyske statene, og den prøyssiske seieren i Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 utmanøvrerte østerrikerne nord for egne grensen, og åpnet for etableringen av Det nordtyske forbund året etter med prøyssisk dominans, og åpnet for Tysklands samling og etableringen av Det tyske keiserrike i 1871 med den prøyssiske kongen som keiser.
[rediger] Situasjonen etter første verdenskrig
Utdypende artikler: Deutschösterreich og Saint-Germain-traktaten
Da Østerrike-Ungarn gikk i oppløsning etter første verdenskrig var det krefter innen den tysktalende delen av dobbeltmonarkiet som ønsket tilslutning til Tyskland og slik styrke deres posisjon etter nederlaget i krigen. Dette samlingsønsket fikk et uttrykk i etableringen av republikken Deutschösterreich 12. november 1918, men både Versaillestraktaten og Saint-Germain-traktaten fra 1919 uttrykkelig forbød en østerriksk tilslutning til Tyskland uten at dette var godkjent av Folkeforbundet.[2] Dette ble skarpt kritisert av blant andre Hugo Preuss som skrev Weimarforfatningen da han hevdet at dette stred mot prinsippet om nasjonal selvråderett, som var basis for fredsslutningen etter krigen. Både Weimarforfatningen og forfatningen til den første østerrikske republikk inneholdt langsiktige mål om sammenslåing.[2] Men seierherrene fryktet et samlet og styrket Tyskland.
Tidlig på 1930-tallet søkte Østerrike og Tyskland å etablere et visst økonomisk samarbeid, herunder et forsøk på å etablere en tollunion i 1931, men også dette ble stanset av seierherrene fra første verdenskrig.[2] Denne samarbeidet ble dempet etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933. Imidlertid agiterte Adolf Hitler, selv en tyskspråklig østerriker, sterkt for stortysk løsning etter å ta plukket opp pangermanske tanker etter krigen, noe han blant annet tok til orde for i Mein Kampf.
[rediger] Austrofascismen
Utdypende artikler: Austrofascisme og Oppstanden i Wien i 1934
Den store depresjonen rammet også Østerrike ganske hardt, med høy arbeidsledighet og ustabil økonomi. Dette førte til politisk uro i den unge staten. Republikken var de første årene dominert av det katolske partiet Christlichsoziale Partei, men staten gikk langsomt i oppløsning fra 1933 da parlamentet ble oppløst og fram til oppstanden i Wien i 1934. Styret utviklet seg i retning av en korporatistisk fascistisk ettpartistat, kalt austrofascisme, under ledelse av Engelbert Dollfuss, og etter han var blitt drept, Kurt Schuschnigg.
Austrofascismen hadde mer til felles med den italienske fascismen under Benito Mussolini den den tyske nasjonalsosialismen. Mussolini støttet austrofascistenes tanker om østerriksk selvstendighet fram til han trengte tysk støtte til sin krigføring i Etiopia under Den andre italiensk-abessinske krig noe som førte ham inn i en avhengighet av Hitler gjennom Roma-Berlin-aksen.
Heim ins Reich-bevegelsen presset gjennom flere år for å få til en stortysk løsning.[3] De nasjonalsosialistiske myndighetene i Tyskland støttet opp under sitt østerrikske søsterparti DNSAP under ledelse av Arthur Seyss-Inquart i deres forsøk på å ta makten fra de austrofascistiske makthaverne.
25. juli 1934 ble Dollfuss drept i et nasjonalsosialistisk kuppforsøk, noe som førte til ny politisk uro som varte fram til august. De østerrikske nasjonalsosialistene flyktet da i stor skala til Tyskland, men fortsatte arbeidet for en sammenslåing derfra, mens de gjenværende nasjonalsosialistene skapte uro gjennom terroristangrep som krevde mer enn 800 drepte mellom 1934 og 1938.
Schuschnigg overtok som leder, og videreførte Dollfuss' politikk, hvor både nasjonalsosialister og sosialdemokrater ble internert i stor skala. Presset fra Tyskland økte imidlertid, slik at aksjonene mot nasjonalsosialistene opphørte etter 1936, og internerte nasjonalsosialister ble løslatt og sluttet inn i maktposisjoner.
[rediger] Opptakten
I 1938 ble det avslørt at DNSAP planla et kupp i Østerrike. Schuschnigg tok dette opp med Adolf Hitler under et møte i Berchtesgaden. Hitler benyttet anledningen til å presse Østerrike til å innfri en rekke tyske krav, blant dem at Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen, samt at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Den tyske hærer satte samtidig i gang en militærøvelse nær grensen for å legge press på Schuschnigg.
Schuschnigg gikk med på Hitlers krav. Seyss-Inquart ble innenriksminister, og styrte på kommando fra Berlin. Schuschnigg så snart at situasjonen var uholdbar, og ønsket å holde en folkeavstemning 13. mars om Østerrike fortsatt skulle være en uavhengig stat.
Hitler krevde straks at folkeavstemningen skulle utsettes, da det var usikkert hva utfallet ville bli. Han krevde derimot at den østerrikske presidenten, Wilhelm Miklas, skulle sparke Schuschnigg og utpeke Seyss-Inquart som ny kansler. Miklas nektet imidlertid å godta Seys-Inquart, men gikk med på de andre kravene.
[rediger] Gjennomføring
Tyske tropper krysset grensen til Østerrike den 12. mars 1938 etter lang tids forberedelse, uten å møte motstand. Flere steder ble de tyske soldatene møtt av folkemengder som feiret tyskernes inntog, og flere steder hadde lokale nasjonalsosialister allerede tatt over styringen, for eksempel i Graz.
Den 13. mars 1938 utstedte Hitler en anschluss-lov sterkt motivert av begeistringa fra sine østerrikske tilhengere. Etter dette begynte terroren mot jødiske østerrikere, som også kom til uttrykk i den såkalte «ariseringa» med beslaglegging av jødisk eiendom.
Inntoget var et respons på en iscenesatt hendelse, fremkalt av medlemmer av DNSAP og diplomatisk press og ultimatum fra den tyske regjeringen. Denne første tyske annekteringen etter første verdenskrig vekket kanskje oppsikt, men ble ikke ansett som en trussel i resten av Europa. Tvert imot virket det normalt at det tysktalende østerrikske folk ble innlemmet i det tyske riket.
[rediger] Folkeavstemning i april
Hitler besluttet den 13. mars at Østerrike skulle være en del av Tyskland. I en ikke helt demokratisk folkeavstemning 10. april om Anschluss stemte hele 99,7 % ja.
[rediger] Ytterligere områder
Kort etter Anschluss ble også det tsjekkiske grenseområdet Sudetenland med overveiende tysktalende befolkning annektert av Tyskland som følge av München-forliket i 1938. I mars 1939 annekterte Tyskland også de resterende tsjekkiske delene av Tsjekkoslovakia, det tidligere østerrikske landområdet Böhmen med Mähren, som etter første verdenskrig ble kjerneområdet i den nyopprettede staten. Området ble kalt Reichsprotektorat Böhmen-Mähren og tilsvarer det nåværende Tsjekkia. Tysklands utvidelser av grensene for Det stortyske riket ble altså delvis godtatt av andre europeiske makter. Dette styrket tysk tro på muligheten for fortsatt ekspansjon østover uten motstand fra vestmaktene, og bidro til angrepet på Polen 1. september samme år, som innledet andre verdenskrig. |
[rediger] Referanser
- ^ «Anschluss» i Encyclopædia Britannica
- ^ a b c Anschluss i Store norske leksikon
- ^ Willian L. Shirer (1984). Twentieth Century Journey, Volume 2, The Nightmare Years: 1930-1940. Boston, USA: Little, Brown & Company. ISBN 0-316-78703-5 (v. 2).
-
Tyske troppers innmarsj i Aussig i Sudetenland oktober 1938. -
Nyheten om Anschluss omtalt i en svensk lokalavis 12. mars 1938
[rediger] Se også
 |
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til: Anschluss |
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||
