Tysk litteratur
.jpg)
1908 Rudolf Eucken (DE)
1910 Paul Heyse (DE)
1912 Gerhart Hauptmann (DE)
1919 Carl Spitteler (CH)
1929 Thomas Mann (DE)
1946 Hermann Hesse (CH/DE)
1966 Nelly Sachs (DE)
1972 Heinrich Böll (DE)
1981 Elias Canetti (UK)
1999 Günter Grass (DE)
2004 Elfriede Jelinek (AT)
2009 Herta Müller (DE)
Tysk litteratur eller tyskspråklig litteratur betegner alle litterære verker, som er forfattet på tysk. I tradisjonell litteraturskrivning innbefatter begrepet derfor også litteratur fra både østerrikske og sveitsiske forfattere, forfattere fra tidligere tyskspråklige områder i Øst-Europa samt tysk-jødiske forfattere.
Fram til barokken ble det meste av litteratur i tysktalende områder skrevet på latin (se Latinsk litteratur). Først med Martin Luther begynte tysk å vinne innpass som de foretrukne litterære språk. Den tidlig blomstringen av tysk litteratur er den middelhøytyske perioden innenfor høymiddelalderen. Moderne litteratur begynner med tyske forfattere i opplysningstiden med forfattere som Johann Gottfried Herder og når sin «klassiske» form ved århundreskiftet til 1700-tallet med Weimarklassisismen med Christoph Martin Wieland, Johann Wolfgang Goethe, Johann Gottfried Herder og Friedrich Schiller.
Den tyske litteraturen følger i store trekk de samme perioder som andre europeiske lands litterære tradisjoner, men spissformulert anses den tyske litteraturen for gjennomgående å ha hatt en dypere, innadvendt og større interesse for menneskets skyggeside og indre konflikter enn mange andre land. Begreper som Sturm und Drang og Weltschmerz stammer derfor ikke uten grunn fra nettopp tysk litteratur. Metafysiske overveielser har derfor spilt en større rolle hos tyske forfattere, og således har tysk filosofi med blant annet Johann Gottfried Herder, Immanuel Kant, Arthur Schopenhauer, Friedrich Nietzsche og Oswald Spengler betydning også for tysk litteraturforskning.
Tidlig middelalder (ca. 750–1100)[rediger | rediger kilde]
.
Dikting i tidlig middelalder ble spredt muntlig, og er derfor nesten fullstendig gått tapt. Nedskrevet kunnskap betydde oftest samtidig oversettelse til latin (for eksempel germanske stammeretter). Det var hovedsakelig aristokratisk historieoverlevering, med dikt og sanger, (for eksempel om helter og fyrster) og lyrisk folkeminne (dans-, kjærlighets- og klagesanger). Enkelte av disse er tilfeldigvis nedtegnet i kloster. Eksempel er Merseburger Zaubersprüche og to germanske trylleformularer, eneste belegg for den hedenske religiøsiteten i de tyskspråklige områdene. Verdifull for germansk heltedikting er også Hildebrandslied.[1]
De eldste gammelhøytyske skriftfunnene stammer fra det 700-tallet, og er kirkelige. Her finnes råd om misjonering og veiledning til latinske tekster. En litterær selvbevissthet ble dannet på grunnlag av latinsk episk dikting og i den folkespråklige klosterlitteratur, som for eksempel i de to store bibeleposene fra det 9. århundre, den gammelsaksiske Heliand, i gammelt stavrim, og i evangelieboken til Otfrid von Weißenburg i nye enderimvers. Rundt år 1000 oversatte og kommenterte Notker i St. Gallen filosofiske tekster tekster fra antikken på høyt filologisk nivå til gammelhøytysk. Han gjelder som den første store tyske prosaist.
På 1000-tallet oppstod framfor alt religiøst belærende og formanende tekster i tidlighøytyske rimparvers. Frelseshistorier, for eksempel Ezzolied (ca. 1065), legendedikting, f.eks. Annolied (ca. 1077), gammel- og nytestamentlig bibelepikk (første og andre mosebok, samt Jesu liv), dogmatiske redegjørelser, eskatologisk dikting og dikting om jomfru Maria preget den første fasen av denne geistlige diktingen, som hadde innflytelse på adelig lekmannskristendom.
Høymiddelalderen (ca. 1100–1250)[rediger | rediger kilde]
Dikting i tidlig middelalder ble spredt muntlig, og er derfor nesten fullstendig gått tapt. Nedskrevet kunnskap betydde oftest samtidig oversettelse til latin (for eksempel germanske stammeretter). Det var hovedsakelig aristokratisk historieoverlevering, med dikt og sanger, (f.eks. om helter og fyrster) og lyrisk folklore (dans-, kjærlighets- og klagesanger). Enkelte av disse er tilfeldigvis nedtegnet i kloster. Eksempel er Merseburger Zaubersprüche og to germanske trylleformularer, eneste belegg for den hedenske religiøsiteten i de tyskspråklige områdene. Verdifull for germansk heltedikting er også Hildebrandslied.
De eldste gammelhøytyske skriftfunnene stammer fra det 8. århundre, og er kirkelige. Her finnes råd om misjonering og veiledning til latinske tekster. En litterær selvbevissthet ble dannet på grunnlag av latinsk episk dikting og i den folkespråklige klosterlitteratur, som for eksempel i de to store bibeleposene fra det 9. århundre, den gammelsaksiske Heliand, i gammelt stavrim, og i evangelieboken til Otfrid von Weißenburg i nye enderimvers. Rundt år 1000 oversatte og kommenterte Notker i St. Gallen filosofiske tekster tekster fra antikken på høyt filogosik nivå til gammelhøytysk. Han gjelder som den første store tyske prosaist.
I det 11. århundre oppstod framfor alt religiøst belærende og formanende tekster i tidlighøytyske rimparvers. Frelseshistorier, f.eks. Ezzolied (ca. 1065), legendedikting, f.eks. Annolied (ca. 1077), gammel- og nytestamentlig bibelepikk (første og andre mosebok, samt Jesu liv), dogmatiske redegjørelser, eskatologisk dikting og dikting om jomfru Maria preget den første fasen av denne geistlige diktingen, som hadde innflytelse på
Senmiddelalderen (ca. 1250–1500)[rediger | rediger kilde]
Ved slutten av middelalderen viste Johann Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten med bevegelige bokstaver seg å ha en revolusjonerendevirkning. Betydningen av denne fornyelsen av bokproduksjon overgår muligens alle impulser fra Firenze og Roma når det gjelder overgangen til det som betegnes som den nyere tid- Dessuten kunne endelig pergamentet erstattes av billig papir. Ved overgangen til nyere tid står Johannes von Tepls Der Ackermann aus Böhmen.
Tidlig nytid (Humanisme, Reformasjonen) (ca. 1450–1600)[rediger | rediger kilde]
Denne perioden er preget av tre hovedstrømninger i det tyskspråklige område: “ humanismen“, “reformasjonen“, og en mer “folkelig tradisjon“. Den første var et utslag av impulsene fra renessansen i Italia. I de tyskspråklige områdene var Erasmus von Rotterdam og Johannes Reuchlin de fremste representantene. Deres verker var på latin, noe som gjorde dem lite tilgjengelige i samtiden ut over en liten skare lærde. De kan muligens ha vært en inspirasjonskilde ved siden av Dante for den langt mer populære Sebastian Brant (1458–1521), som skrev på tysk. Hans bok „Narrenes skip“ oppnådde en enorm suksé etter datidens målestokk.
Den viktigste inspirasjonskilde for tyskspråklig litteratur og utviklingen av det tyske språk i denne perioden var nok ved siden av utbredelsen av boktrykkerkunsten Martin Luthers (1483–1546) skrifter, spesielt hans bibeloversettelse, som da den kom i 1522 og 1534, markerte et definitivt brudd med latinens dominans i det religiøse liv. Luthers relativt folkelige skriftspråk bidro sannsynligvis både til at reformasjonen fikk et slikt gjennomslag i store deler av det tyskspråklige område og til at bruken av tysk i litteraturen fikk en ny status
Ved siden av humanismen og reformasjonen finner vi det tredje, folkelige sporet. Sebastian Brant er allerede nevnt. Videre finner vi “Meistersang“, Schwankdiktning og Fastelavnsspill. En sentral representant for denne tradisjonen er Hans Sachs (1494–1576) fra Nürnberg. Ein viktig genre der fra denne tiden var “Volksbuch“ (folkebok). De typiske folkebøkene ble utgitt anonymt og omhandlet populære temaer. Kjente eksempler er ”Till Eulenspiegel” og ”Historien om Doktor Johann Faust“ og Førstnevnte fikk en utbredelse og popularitet som kan sammenliknes med Brants Narrenes skip og med Hans Sachs’ verker. Den sistnevnte ble en inspirasjonskilde for en rekke senere forfattere og andre kunstnere som tok opp dette temaet, blant annet: Marlowe, Goethe og Gounod.
Barokken (ca. 1600–1720)[rediger | rediger kilde]
Barokken i Tyskland var mindre nyskapende enn i f.eks Italia, Spania, Frankrike og England. Dette skyldes nok i stor grad at de tyskspråklige områdene var økonomisk og åndelig utarmet etter trettiårskrigen (1618–1648), en krig som først og fremst fant sted på tysk jord. I den senere barokktiden fikk de tyske statene imidlertid rike impulser utenfra, spesielt fra engelsk dramatikk, og et bredt spekter av litterære retninger og sjangere ble dyrket.
Opplysningstiden (ca. 1720–1785)[rediger | rediger kilde]
Christian Thomasius regnes gjerne som „den tyske opplysningens far“. Allerede i 1687 brøt han med tradisjonen og foreleste på tysk istedenfor på latin. For øvrig spilte de kjente filosofene Christian Wolff og Gottfried Wilhelm Leibniz en sentral rolle i den tidlige opplysningstiden. Innen litteraturen spilte Johann Christoph Gottsched (1700–1766) den viktigste rollen i denne tidlige perioden, ikke minst ved sine literaturteoretiske verker.
I det hele tatt var det innen litteraturkritikk og –teori denne perioden først og fremst markerte noe nytt. Ut over dette kan de fleste forfatterne regnes til barokk, og de første tiårene av 1700-tallet kalles ofte senbarokken. Senere oppsto strømninger som betonte følelsene i første rekke og regnes til rokokkotiden. Fremst blant disse kan nevnes Friedrich von Hagedorn og Ewald Christian von Kleist.
Ved siden av Kleist, regnes gjerne Friedrich Gottlieb Klopstock (1724–1803), Christoph Martin Wieland (1733–1813) og framfor alt Gotthold Ephraim Lessing (1729–1781) som de mest betydningsfulle fra opplysningstiden. Kloppstock ble et forbilde for sin generasjon med sin episke stil i „Messias“. Wieland regnes gjerne som opphavsmannen til genren dannelsesroman. Lessing var blant annet kjent som kritiker og teoretiker,, men det verket som er blitt stående som hans viktigste, og som mest representativt for opplysningstidens humanistiske ideal er „Nathan den vise“ (1779), hvor Lessing betoner menneskeverdets uavhengighet av religion og nasjonalitet.
Se også: Opplysningstiden
Fra "Sturm und Drang" til Weimarklassisismen (ca. 1780–1805)[rediger | rediger kilde]
„Sturm und Drang“ var en motbevegelse mot opplysningstidens teoretiserende og akademiske form. I stedet for saklighet og fornuft ville denne bevegelsens unge menn legge vekt på følelsene. I stedet for antikken satte de nåtiden. De var mot alle former for tyranni, også meningstyranni, og dyrket geniet som brøt med reglene.
Den unge Goethe oppnådde en enorm suksess med brevromanen „Den unge Werthers lidelser“, som satte ulykkelig kjærlighet på dagsordenen. o einen Mann, der an seinem Gefühlsüberschwang und einer unglücklichen Liebe stirbt. Friedrich Schillers (1759–1805) mest kjente verk fra denne perioden er dramaet „Røverne“ som handler om opprør mot familiebånd og politiske autoriteter.
I 1786 reiste Johann Wolfgang von Goethe på en studiereise til Italia, hvor han ble til 1788. Samtidig kom Friedrich Schiller til Weimar, hvor han i 1789, på Goethes anbefaling, ble ansatt som professor ved universitetet i Jena. De kom begge under innflytelse av Wieland, som hadde fått ansettelse i Weimar i 1772. Weimarklassisismen regnes gjerne fra Wielands ankomst i Weimar. Den var sentrert rundt det som gjerne omtales som „Weimarer Viergestirn“ (firerstjerne): – Herder – Goethe – Schiller, men orienterte seg mot humanistiske idealer, tildels under klassisistisk anvendelse av antikke temaer. alle med bakgrunn i "Sturm-und-Drang"-bevegelsen. Enkelte innsnevrer begrepet Weimarklassisisme ytterligere til å gjelde Goethe und Schiller‘, og setter starten først ved deres inntreden i Weimar. De to møttes, men ble ikke nære venner før i 1794. Årene som fulgte var preget av et svært tett og produktivt samarbeid mellom disse to. Man regner Weimarklassisismen som slutt etter Schillers død i 1805.
Romantikken (ca. 1799–1835)[rediger | rediger kilde]
Den tyske romantikken deles gjerne inn i Tidligromantikk, Høyromantikk, Senromantikk og Etterromantikk uten at det er mulig å sette noe skarpt skille i tid eller mellom de ulike diktere/forfattere.
Tidligeromantikken er i stor grad knyttet til en krets unge diktere og forfattere i Jena. En av de mest kjente fra denne kretsen var Novalis (pseudonym for Friedrich von Hardenberg (1772–1801)). Som hans frender fra Jena var han sterkt under påvirkning av Goethes tidligere verker („Werther“, „Wilhelm Meister“), og blandet gjerne sjangere, som lyrikk og prosa.
Høyromantikken var i stor grad konsentrert om Heidelberg. Denne fasen var i stor grad preget av nasjonalromantikken og var med på å gi det ideologiske grunnlaget for den påfølgende samlingen av Tyskland. Typisk er samlingen av tyske folkeviser („Des Knaben Wunderhorn“ redigert og bearbeidet av Achim von Arnim og Clemens Brentano) og folkeeventyr (Brødrene Grimms eventyr, samlet og gjenfortalt av Jacob und Wilhelm Grimm). I denne perioden ble også noe av grunnlaget lagt for Goethes status som tysk nasjonalikon, blant annet ved Bettina von Arnims utgivelse av „Goethes brevveksling med et barn
Senromantikkens største navn var E. T. A. Hoffmann (1776–1822). Han brakte et element av ironi inn i romantikken, som dermed redet grunnen for en moderne poesi. Med Heinrich Heine (1797–1856) ble denne tendensen videreført, og ironien ble til dels vendt mot romantikken selv.
Biedermeier og Vormärz (ca. 1830–1850)[rediger | rediger kilde]
De litterære strømningene mellom klassisismen og romantikkens «kunstperiode» på den ene siden og den borgerlige realismen på den andre lar seg ikke oppsummere under et enkelt epokebegrep. Man benytter de historiske og kunsthistoriske begrepene Biedermeier og Vormärz.
Forfattere som regnes til Vormärz engasjerte seg politisk og brakte det politiske diktet til en blomstring. Mange av dem tilhørte den løse grupperingen Junges Deutschland, slik som Georg Herwegh, Heinrich Laube, Karl Gutzkow og Ferdinand Freiligrath. Beslektet med dem er også Heinrich Heine, Ludwig Börne og Georg Büchner.
Den nåværende teksten til Tysklands nasjonalsang Das Lied der Deutschen, også kalt Deutschlandlied, oppsto i denne perioden, skrevet av August Heinrich Hoffmann von Fallersleben i 1841. Også denne ble oppfattet politisk i samtiden med sin oppførdring til samling av de tyske statene.[2]
Andre forfattere regnes om ikke til realismen, så i alle fall til Biedermeier. Kjent først og fremst som lyrikere er Nikolaus Lenau, Eduard Mörike, Friedrich Rückert og August von Platen. Blant prosaforfatterne kan nevnes Annette von Droste-Hülshoff, Adalbert Stifter, Jeremias Gotthelf og eventyrdikteren Wilhelm Hauff.
Dramatikere som i større eller mindre grad tilhører Biedermeier-epoken er Franz Grillparzer, Johann Nepomuk Nestroy og Ferdinand Raimund. Grillparzer skrev tragedier i Weimar-klassisismens ånd, mens Nestroy og Raimund representerte det wienerske folkestykket.
Poetisk realisme (1848–1890)[rediger | rediger kilde]
I den poetiske eller borgerlige realisme unngikk forfatterne de store sammfunnsmessige problemene, og vendte seg mot hjemstedet med dets landskap og mennesker. I sentrum for alle romaner, drama og dikt står enkeltmennesket, individet. Det stilistiske merket i mange av verkene innenfor den poetiske realismen er humoren, som skaper distanse til det uutholdelige og opprørerende ved virkeligheten. Den retter dermed en anklage mot enkelte feil og mangler ved samfunnet, men ikke mot systemet som et hele.
Den foretrukne uttrykksformen var til å begynne med novellen. Eksempler er Das Amulett av sveitseren Conrad Ferdinand Meyer og Der Schimmelreiter av Theodor Storm. Blant dramatikerne huskes Friedrich Hebbel. Senere kom også romanen til ved siden av novellen. Her kan nevnes for eksempel Gustav Freytag og Wilhelm Raabe.
De største forfatterne innenfor den borgerlige realismen er sveitseren Gottfried Keller, som blant annet sto i brevkontakt med Theodor Storm, og Theodor Fontane. Keller skrev dannelsesromanen Der grüne Heinrich samt novellesamlingene Züricher Novellen og Die Leute von Seldwyla, hvor man finner Romeo og Julie i landsbyen. Fontane, som hadde begynt som journalist, skrev romaner som Frau Jenny Treibel eller Effi Briest. Han utvidet sitt emne stadig videre fra en sentral person til samfunnsromanen.
I Østerrike ble landsbylivet skildret av Marie von Ebner-Eschenbach, Ludwig Anzengruber og Peter Rosegger.
Naturalisme (1880–1900)[rediger | rediger kilde]
Naturalismen var en ny kunst- og litteraturretning, som skånselsløst ville avdekke forholdene på alle samfunnsmessige områder. Hovedgjenstand for denne litterære retningen ble alt som ennå hadde vært bannlyst for realistene ved midten av århundret. Uten hensyn til den såkalte gode smaks grenser og borgerlige smaksoppfatninger, skulle utsnitt av virkeligheten helst gjengis så nøyaktig som mulig. Det var da en vesentlig stilistisk fornyelse, at omgangsspråket, sjargongen og dialekten holdt sitt inntog. Den individuelle helten, som fritt kan gjøre sine egne valg, sto ikke lenger i sentrum for fortellingen eller dramaet, derimot mennesket bestemt av et kollektiv eller av opphav, miljø og tidsomstendigheter.
I motsetning til i den russiske eller i den franske litteraturen ble det ikke skrevet noen betydelige naturalistiske romaner på tysk. Arno Holz skrev sammen med Johannes Schlaf lyrikk og kortprosa (Papa Hamlet). Holz er kjent for sin ligning «Kunst = natur – x», hvor x helst bør gå mot null, slik at kunsten altså ikke bør være noe annet enn en avbildning av virkeligheten. En betydeligere forfatter er Gerhard Hauptmann, som oppnådde internasjonal anerkjennelse med dramaer som Veverne. I naturalismens ytterkant finner man Frank Wedekind. Hans drama Vårløsning viser med dets pubertetserotiske tematikk alt mot fin de siècle.
Fra århundreskiftet til 1933[rediger | rediger kilde]
Med naturalismen og symbolismen begynte det som man ofte betegner som det klassisk moderne. Tiden var preget av en stilpluralisme og forskjellige strøminger som eksisterte ved siden av hverandre. Selv om vi velger å se denne perioden under ett, kan en nok til en viss grad sette et skille ved sjokket som fulgte det tyske nederlaget etter 1. verdenskrig. Den tyske filosofen Oswald Spenglers verk Der Untergang des Abendlandes, som forutså hele den vestlige kulturs forfall, fikk på denne bakgrunn en stor betydning for alle de ulike litterære retninger. Hans innflytelse peker direkte inn i den påfølgende nasjonalsosialistiske perioden i Tyskland.
Uavhengig av dette tidsskillet, som mest berørte innholdet, mindre formen, lar de fleste forfatterne seg innordne i minst én av de følgende stilretningene.
Symbolisme[rediger | rediger kilde]
I det klassisk moderne oppnådde begrepet «avantgarde» en spesiell viktighet. Denne epoken tok til ved slutten av 1800-tallet med den franske symbolismen, med diktere som Stéphane Mallarmé, Charles Baudelaire og Arthur Rimbaud. De viktigste representantene for den tyske symbolismen er Stefan George, Hugo von Hofmannsthal og Rainer Maria Rilke. Symbolismens program er noe helt annet en den omtrent samtidige naturalismens, som er beskrevet over. Den symbolistiske lyrikken er elitistisk og legger stor vekt på skjønnhet og form. En beslektet kunstretning er jugendstilen, mens epoken kalles fin de siècle.
De tyske litteratursentrene var Berlin og Wien; derfor bruker man ofte betegnelsene Berliner Moderne og Wiener Moderne. Dette fikk imidlertid en brå slutt ved utbruddet av første verdenskrig.
Moderne epikk[rediger | rediger kilde]
Parallelt med disse strømningene som var rettet mot tradisjonen oppsto prosaverker som grep tilbake til og videreutviklet gamle former. Her kan man nevne Rainer Maria Rilke med hans roman Malte Laurids Brigges opptegnelser (1910), Heinrich Mann, Thomas Mann, Hermann Broch, Robert Musil, Franz Kafka og Hermann Hesse.
Heimatkunst[rediger | rediger kilde]
Heimatkunst (på norsk brukes ofte det nynorske ordet «heimstaddikting») var en litterær strømning i det tyskspråklige området fra omkring 1890 til 1910. Den oppsto i umiddelbar nærhet til naturalismen. Hovedtalsmannen for denne nye bevegelsen ble forfatteren og litteraturhistorikeren Adolf Bartels, som i en artikkel i tidsskriftet Der Kunstwart fra 1898 første gang anvendte begrepet Heimatkunst. Sammen med Friedrich Lienhard spredte han sitt syn i det kortlivede berlinertidsskriftet Heimat.
Den nye retningen skulle vende seg bort fra storbyens temaer, mot hjemstedet og folkeligheten. Med det vidtfavnende begrepet Heimat («hjemsted») mente man ikke bare livet på landet, men også i byen, siden også en by kan være et hjemsted. I likhet med naturalismen skulle den ikke bare vise sin kjærlighet til, men også rette kritikk mot hjemstedet, skjønt dette gjennomgående ikke lyktes. Med sin konservative, antimodernistiske grunnholdning var denne retningen en forløper for den nasjonalsosialistiske Blut und Boden-diktningen.
Ekspresjonismen (ca. 1910–1920) og avantgarde[rediger | rediger kilde]
Ekspresjonismen anses som Tysklands siste store litterære strømning. Som symbolismen var den en avantgardistisk strømning. Som antennelsesgnisten for den ekspresjonistiske lyrikken anses Jakob von Hoddis' dikt «Weltende» fra 1911. Gottfried Benn, som akkurat avsluttet sine legestudier, vakte oppmerksomhet med den lille samlingen Morgue, som inneholdt dikt i prosavers om emner som aldri før hadde blitt bragt på bane (som likhus, fødsler og prostitusjon).
Andre ekspresjonistiske forfattere var Alfred Döblin, Albert Ehrenstein, Carl Einstein, Salomo Friedlaender, Walter Hasenclever, Georg Heym, Heinrich Eduard Jacob, Ludwig Rubiner, Else Lasker-Schüler, August Stramm, Ernst Toller, Georg Trakl og Alfred Wolfenstein.
Neue Sachlichkeit (Ny saklighet)[rediger | rediger kilde]
Etter ekspresjonismen satte en mer nøkternt-realistisk holdning inn, kjent som Neue Sachlichkeit (ny saklighet). Innenfor dramatikken kan man nevne Ödön von Horvath, Bertolt Brecht og regissøren Erwin Piscator, innenfor epikken blant andre Erich Kästner, Anna Seghers, Erich Maria Remarque og Arnold Zweig, samt Marieluise Fleißer, Irmgard Keun eller Gabriele Tergit.
Nasjonalsosialisme og eksillitteratur[rediger | rediger kilde]
30. januar 1933 tok nasjonalsosialistene med den opprinnelige østerrikske Adolf Hitler makten i Tyskland. Alt samme år ble det holdt offentlige bokbål. Uavhengig litteratur og litteraturkritikk var ikke lenger mulig. For republikken Østerrike inntraff dette først med Anschluss i 1938, da det ble holdt bokbrenninger også her. Regimet krevde Blut und Boden-diktning, ellers oppsto bare underholdningslitteratur mer eller mindre fri for ideologi. Kjente regimekritikere kunne vente døden, hvis de ikke gikk i eksil; en slik skjebne fant Jakob van Hoddis og Carl von Ossietzky. Enkelte forfattere forble i landet, skjønt de sto i opposisjon til nasjonalsosialismen; de regnes til den såkalte «indre emigrasjon». De var nødt til å tie, og skrev for skrivebordsskuffen eller om upolitiske emner, derfor er det ofte vanskelig å trekke linjen mellom dem og de upolitiske forfatterne. Kjente navn blant dem som ble tilbake er Gottfried Benn, Ernst Jünger, Erich Kästner, Gerhart Hauptmann, Hermito von Doderer og Wolfgang Koeppen.
1500 berømte forfattere gikk i eksil, og flere begikk selvmord (Stefan Zweig, Kurt Tucholsky). Det oppsto sentra for den tyske eksillitteraturen i flere land, også i den tyskspråklige delen av Sveits, som var viktig særlig for teaterforfatterne. På grunn av den store mengden forfattere kan man knapt tale om en tematisk eller stilistisk enhetlig eksillitteratur. Blant forfatterne som forble produktive også i eksil kan nevnes Thomas og Heinrich Mann, Bertolt Brecht, Anna Seghers, Franz Werfel og Hermann Broch. Andre, som Alfred Döblin, Heinrich Eduard Jacob eller Joseph Roth fant seg bare med møye eller slett ikke til rette. Etter krigen forble de til dels i utlandet, mens noen vendte tilbake. Etter at Elias Canetti som følge av Anschluss hadde utvandret fra Wien til London, fikk han Nobelprisen i litteratur som britisk statsborger.
Etterkrigstid 1945-1989[rediger | rediger kilde]
Etter slutten av andre verdenskrig talte man om et litterært nullpunkt. Litteraturen kjent som Trümmerliteratur («ruinlitteratur») beskrev en verden som hadde brutt sammen, men snart besinnet man seg for å ta igjen den forsømte utviklingen i verdenslitteraturen. Den såkalte Wiener Gruppe praktiserte innovative lyrikkformer, og i Vest-Tyskland oppsto Gruppe 47, hvis løst sammenknyttede medlemmer var toneangivende i etterkrigslitteraturen.
Ved opprettelsen av nye tyske stater oppsto det forskjellige betingelser for litteraturen. I det følgende blir litteraturen i Vest-Tyskland, Øst-Tyskland, Østerrike og Sveits beskrevet hver for seg, men forskjellene bør ikke overvurderes, for det dreide seg fremdeles om et felles språk og, med unntak av Øst-Tyskland, om et felles marked.
Etter Murens fall og den påfølgende samlingen av Tyskland i 1989, er dette skillet opphørt.
Vest-Tyskland[rediger | rediger kilde]
Umiddelbart etter 1945 skildret man krigens gru og de hjemvendtes situasjon. En nyoppdaget form var novellen, representert ved f. eks. Heinrich Böll. Etter at det tyske Wirtschaftswunder hadde satt inn, konsentrerte man seg om nåtiden, slik som i romanene av Wolfgang Koeppen, Siegfried Lenz, Christine Brückner og Martin Walser. Günter Grass skrev Blikktrommen, en pikareskroman, som behandlet Tysklands nyere historie og ble internasjonalt berømt. I 1999 fikk Grass Nobelprisen i litteratur. En viktig lyriker var Günter Erich, som også skrev hørespill, en meget populær sjanger på den tiden. Konkret poesi ble skrevet av blant andre Helmut Heißenbüttel.
Blant forfattere vanskelig kan innordnes under en bestemt retning, finner man Uwe Johnson, Ror Wolf, preget av den såkalte Nouveau roman, og Arno Schmidt, som likte å eksperimentere. Wolfgang Hildesheimer skrev absurde drama i en tid da teaterlandskapet ennå var preget av Bertolt Brecht.
Med Vietnamkrigen og sekstiåtterne slo man inn på det politiske diktet (Hans Magnus Enzensberger, Erich Fried) og det politiske dramaet (Peter Weiss, Rolf Hochhuth). En motsatt tendens var den såkalte Neue Subjektivität («ny subjektivitet»), som befattet seg med private tema (bl. a. Jürgen Theobaldy). En fremstående pop- og undergrunnslyriker fra 1960- og -70-tallen var Rolf Dieter Brinkmann.
På 1980-tallet trådte Botho Strauß (drama), Ulla Hahn og senere Durs Grünbein (lyrikk) frem.
Øst-Tyskland[rediger | rediger kilde]
«Østtysk litteratur» omfatter både litteratur fra DDR og fra tiden som sovjetisk okkupasjonssone 1945–1949. Litteraturen i 45–49 er sterkt preget av sosialistisk realisme og kontrollert av den kommunistiske regjeringen. Litteraturen fra det senere DDR ble i årevis etterpå avvist som «Gutt møter Traktor-litteratur», men den er likevel en av de mest pålitelige kildene til forståelse av det tidlige DDR.[3] Georg Lukács hadde sterk innflytelse på den østtyske litteratur. Hans teorier fungerte som en bro mellom den nødvendige uavhengige kreativiteten til forfatteren og teorien om sosialistisk realisme som var dominerende i Sovjetunionen. Dette banet vei for en østtysk litteratur som var mer uavhengig og original enn i Sovjetunionen.[4]
I Vest-Tyskland ble 1945 generelt ansett som «År Null», en frase som var ment å definere en ny begynnelse etter at nazismens grusomheter, men som også kunne antyde at det var best å glemme det som hadde skjedd. I motsetning til dette mente regimet i den sovjetiske okkupasjonsonen og DDR, at kulturen deres sprang ut av en kommunistisk antifascistisk tradisjon samtidig som den hadde forfedre i den liberale humanistiske kulturelle arv fra 1700- og 1800-tallet. Dette førte til en kombinasjon av eldre borgerlig litterær og nåtidig marxistisk litterær innflytelse.
Litteraturen i perioden 1945–1949 var først og fremst antifascistisk, og ble først skrevet av flyktninger fra det nazistiske Tyskland. Den typiske biografi for en slik forfatter bestod av en aktiv interesse i forsvar av Weimarrepublikken og demokratisk makt mot statsautoritet, fulgt av eksil under nazismen og deretter returnering til den sovjetiske okkupasjonssonen for å støtte opp under utviklingen av en antifascistisk-demokratisk reform gjennom sin litteratur.[3]
Mellom 1949 og 1961[rediger | rediger kilde]
Litteraturen og andre kunstformer ble en offisiell del av regjeringens planlegging. Kultur og kunst skulle reflektere sosialismens idealer og verdier og fungere som midler i utdannelsen av massene (sosialistisk realisme). Det ble satt opp særlig avdelinger i statsapparatet, som Amts für Literatur und Verlagswesen (Kontor for litteratur og forlag) og Staatlichen Kommission für Kunstangelegenheiten (Statlig kunstkommisjon). Litteraturen på 1950-tallet tok for seg emner som industrietablering og mønsterarbeidere, og ble kalt Aufbau (oppbygning, konstruksjon).
Etter Berlinmuren[rediger | rediger kilde]
Etter at Berlinmuren ble bygget i 1961 hersket i årene frem til 1965 en liberal kultur- og ungdomspolitikk. SED-ledelsen lovet ungdommen i sitt Jugendkommunique i 1963 mer selvstendighet og medbestemmelsesrett. På samme tid kunne kritiske musikere og intellektuelle igjen opptre offentlig, som Wolf Biermann som etter lang tid i stillhet igjen fikk gi konserter. I det litterære felt gjaldt dette også. Bitterfelder-konferansen i 1959 (som var ment å styrke DDR-litteraturen og gjøre den til en nasjonal litteratur) sammen med det faktum at etter Berlinmurens oppbygging var DDR helt stengt, gav grunnlag for en ny dreining i litteraturen. Brigitte Reimanns Ankunft im Alltag fra 1961 og Christa Wolfs Der geteilte Himmel er typiske eksempler. I disse verkene finner man unge intellektuelle mennesker som mest er opptatt av å bevare og forsvare seg selv. Det er på samme tid en økende tendens til å bruke kvinnelige hovedfigurer.
Fra 1965 til 1971[rediger | rediger kilde]
Fra 1965 ble det igjen gjennomført restriksjoner i kulturpolitikken. Regimekritikeren Robert Havemann ble i 1963 stengt ute fra universitetenes partiledelse og ble i 1964 ekskludert fra partiet. I november 1965 krevde Erich Honecker, daværende Sekretær for det nasjonale forsvarsråd, på det 11. plenum i SEDs sentrakomitee at «lerretet skulle gjøres rent» og han advarte mot skadelige tendenser, skeptisisme og umoral. Litteraturen som hadde blomstret opp i første halvdel av 1960-tallet, fikk et skudd for baugen.
Honecker kommer til makten[rediger | rediger kilde]
Walter Ulbrichts avgang i 1971, der han ble fortrengt av Erich Honecker, var en viktig hendelse for DDR-litteraturen. Man snakker i denne sammenheng om den andre generasjon. Honecker la frem et liberaliseringsprogram for hele kunst- og litteraturområdet. I begynnelsen fikk DDR-forfatterne mer frihet så lenge landets sosialisme lå som en basis i det de skrev. Viktig i denne sammenhengen er den «subjektive autentisitet», som ble sterkt preget av Christa Wolf (for eksempel i hennes Nachdenken über Christa T, 1968). I Christa Wolfs subjektive autensitetskonsept står ikke lenger sosialismen i forgrunn men individets problemer i et sosialistisk samfunn.
Liberaliseringsprogrammet fikk en plutselig slutt i 1976 med utvisningen av Wolf Biermann og fratakelsen av borgerskapet og emigrasjonen av rundt 100 østtyske forfattere, deriblant Sarah Kirsch, Günter Kunert og Reiner Kunze som slo seg ned i Vest-Tyskland.
1980-tallet[rediger | rediger kilde]
Et viktig begrep i DDR-litteraturen på 1980-tallet var Prenzlauer-Berg-Forbindelsen. Dette området i Berlin ble tilholdssted for unge mennesker og deres kunstneriske undergrunn. De uttrykte seg selv gjennom punk, ulovlig performance, multimediaeksperimenter og publisering av uoffisielle magasiner og litteratur. Prenzlauer Berg drog også til seg de som var offisielt stengt ute fra den østtyske kulturen. Mange kjennere anser litteraturen fra denne perioden som den beste i hele DDRs eksistens.[5]
I 1990 ble DDR og Vest-Tyskland gjenforent. Dette plasserte de østtyske forfatterne i en uvanlig kontekst. Den verdenen de hadde skrevet i var borte. På samme tid ble den verdenen også sett på som irrelevant for fremtiden til den nye forente Tyskland.
Østerrike[rediger | rediger kilde]
Østerrike har en rik litterær tradisjon, men de mest kjente navnene tilhører det 19. og første halvdel av det 20. århundre: Blant disse kan nevnes: Hugo von Hofmannsthal, Bertha von Suttner, Stefan Zweig, Franz Kafka, Rainer Maria Rilke, Joseph Roth og Robert Musil. Flere av disse stammer fra andre land enn det nåværende Østerrike, men siden de skrev på tysk og mer eller mindre var knyttet til Wien eller Praha (den nest største tysk-språklige byen i Østerrike før 1918), er det vanlig å regne dem til den østerrikske litteraturtradisjon. Dette tidsrommet er behandlet ovenfor.
Sammenliknet med Vest-Tyskland hadde ikke Østerrike noe systematisk og omfattende oppgjør med nazitiden, selv om dette var tema hos flere av de yngre forfatterne. Paul Celan med sin jødiske bakgrunn var en av disse. Han var sterkt påvirket av symbolismen og kan på mange måter regnes som en arvtaker for Rainer Maria Rilke.
Elias Canetti (1989) og Elfriede Jelinek (2004) regnes som etterkrigstidens østerrikske vinnere av Nobelprisen i litteratur, selv om Canetti førte et så omflakkende liv at hans tilknytning til Østerrike er noe tvilsom. Se også Østerrike#Litteratur.
Sveits[rediger | rediger kilde]
Sveits var som nøytral stat en frihavn for tyske og senere også østerrikske forfattere og kulturpersonligheter som flyktet fra det nasjonalsosialistiske regimet under Hitler. Thomas Mann og Hermann Hesse er kanskje de to mest kjente tyske forfatterne som emigrerte til Sveits på 30-tallet for å slå seg til mer eller mindre permanent. Forøvrig var to av de mest betydningsfulle sveitsiske forfattere i det 20. århundre Max Frisch og Friedrich Dürrenmatt, begge med en produktiv karriere både innen prosa og dramatikk.
Se også under Sveits: Litteratur
Romania[rediger | rediger kilde]
Etter første verdenskrig kom områder med en betydelig tyskspråklig befolkning under rumensk styre – spesielt gjelder dette Transilvania (på tysk: Siebenbürgen) og Banat. De fleste tyskspråklige har etter hvert emigrert fra Romania. Utvandringen startet for alvor etter kommunistenes maktovertakelse i 1945, men spesielt i Banat har det vært og er fortsatt et levende tyskspråklig litterært miljø. I 1972 oppsto en undergrunnsbevegelse knyttet til en tyske litterær krets «Aktionsgruppe Banat», inspirert av ekstiåtterbevegelsen. Denne ble imidlertid avslørt av sikkerhetspolitiet allerede i 1975 og medlemmene fengslet.
Dagens mest leste rumensk-tyske forfatter er Eginald Schlattner, som fremdeles bor i Romania. Nobelprisvinner fra 2009 Herta Müller, bor derimot for tiden i Tyskland.
Etter Murens fall, 1989-[rediger | rediger kilde]
Den rumensk-tyske forfatteren Herta Müller fikk Nobelprisen i litteratur i 2009.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Hellmut Rosenfeld: Deutsche Vierteljahresschrift für Literatur und Geistewissenschaft, Nr. 26 S. 428f. "Gefolgschaftsältester"
- ^ Ingrid Heinrich-Jost: August Heinrich von Fallersleben – Preußische Köpfe – Literatur, Stapp Verlag Wolfgang Stapp, Berlin 1982, S. 85.
- ^ a b Tate, Dennis. The East German Novel. Bath: Bath University Press, 1984.
- ^ Tate, Dennis. The East German Novel. Bath: Bath University Press, 1984.1-10.
- ^ Leeder, Karen. Breaking Boundaries: A New Generation of Poets in the GDR. Oxford: Clarendon Press, 1996. 7-9.