Holocaust i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Over 770 jøder fra Norge ble under andre verdenskrig sendt til tyske tilintetgjøringsleirer, hovedsakelig Auschwitz (avbildet). Kun et trettitall overlevde, mens resten ble enten drept i gasskammer eller døde av sult, sykdom, slavearbeid og mishandling.

Holocaust i Norge var folkemordetnorske jøder i det okkuperte Norge under andre verdenskrig. Av totalt rundt 2 100 jødiske personer ble over 770 deportert til utryddelsesleirer på det tyskokkuperte kontinentet, der det store flertallet av dem ble drept. Kun et trettitall norske jøder overlevde deportasjonene, og de utgjorde over halvparten av alle nordmenn som ble drept i tyske leirer under krigen. I alt døde over 760 i jødeforfølgelsene i Norge.

De første okkupasjonsårene var de antijødiske aksjonene i liten grad planmessige. Fra sommeren 1941 fikk jødeforfølgelsene et mer systematisk omfang, og i 1942 måtte alle jøder registrere seg. I oktober og november 1942 kom systematiske arrestasjoner av alle jøder i Norge, og fangene ble sendt til Auschwitz, der de enten ble gasset i hjel eller arbeidet til døde. Arrestasjon og internering av jødene ble utført av norsk politi med bistand av Hirden og Germanske-SS Norge. Jødenes eiendommer i Norge ble beslaglagt av NS-regimet og i mange tilfeller solgt billig til frontkjempere og NS-medlemmer.

Rundt 60 prosent av de norske jødene overlevde krigen. De overlevende hadde i hovedsak flyktet til Sverige, særlig høsten 1942 da de systematiske massearrestasjonene begynte. Mange av jødene som kom seg til Sverige, tjenestegjorde i norske og allierte politi- og militæravdelinger senere i krigen.

I rettsoppgjøret etter krigens slutt var Vidkun Quisling den eneste nordmann som ble tiltalt for medvirkning til drap. Andre ble tiltalt bare for medvirkning til deportasjonene. Ingen norske politifolk ble dømt for slik medvirkning. Mange av jødene som overlevde slet med å få tilbakeført inndratte formuer og eiendeler. Dette fikk liten oppmerksomhet i norsk offentlighet i etterkrigstiden. Etter Skarpnesutvalgets rapport besluttet Stortinget i 1998 å gi både kollektiv og individuell kompensasjon for de norske jødenes økonomiske tap. Den kollektive kompensasjonen førte blant annet til opprettelsen av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

Oppsummering[rediger | rediger kilde]

Da Norge ble okkupert av tyske styrker våren 1940, var den jødiske befolkningen i landet på omkring 2100 personer.[1][2] Mellom 300 og 400 av disse var flyktninger fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia og minst 770 ble deportert. Størstedelen av de deporterte (kvinner, barn og eldre menn) ble drept ved ankomst i Auschwitz, 264 menn ble ikke drept umiddelbart men ble tildelt fangenummer og innregistert i leiren.[3] Omkring 1300 flyktet fra Norge,[4] lå i dekning, ble ikke internert eller ble holdt internert på norsk jord. HL-senteret og Bjarte Bruland oppgir 772 deporterte og 34 overlevende. De drepte utgjorde 30–40 prosent av den jødiske befolkningen i Norge.[5][6]

Blant de norske jødene var det også en del som hadde bakgrunn som flyktninger fra tidligere jødeforfølgelser i Øst-Europa.[7] Bruland konkluderer med at 765 jøder døde i Auschwitz eller i Norge som følge av de antijødiske tiltakene,[8] mens Mendelsohn konkluderer med minst 758 døde.[9] Ved folketellingen i 1946 var det 559 medlemmer av det mosaiske trossamfunn i Norge.[10]

Oppsummering over internerte, deporterte og døde
Totalt Døde Overlevende Overlevende i %
Deportert fra Norge 770M) 772B) 767O+S 738B) 32*M) 34B) 30S) 4 %B)
Av de deporterte var:
...norske borgere
ca 500M) ca 2 %M)
...statsløse ca 165M)
...flyktninger 102M) 98 14M) 14 %M)
Internert i Norge 50-100**B) 9M) 50-100**B)
Feldmann-saken 2
Antatt selvmord 6M)
Krigshandlinger 4M)
Døde i alt 765[8], 758M)

*Historikeren Oskar Mendelsohn oppgir 32 overlevende medregnet Harry Meyer fra kvarstadbåtene og seks engelske borgere.
**Kildene er uklare.

Kilder: M)Mendelsohn (1987b) B)Bruland (2012)O)Ottosen (1995) S)Skarpnes-utvalget[4]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det jødiske miljøet i Norge[rediger | rediger kilde]

Hovedtyngden av det norsk-jødiske miljøet tidlig på 1900-tallet bestod av relativt nyankomne jøder fra Øst-Europa. I Kristiania (Oslo) var det spesielt arbeiderklassestrøkene Hausmannskvartalene og nedre Grünerløkka som ble sentrum for dette miljøet. Her lå også Synagogen i Calmeyers gate (avbildet).[11][12]

Eidsvollsmennene hadde i 1814 med 94 mot 7 stemmer vedtatt at jøder ikke hadde adgang til Norge, og det var først i 1851 at grunnlovens såkalte jødeparagraf ble opphevet. De første årene med lovlig jødisk innvandring kom det svært få til landet. De som kom var gjerne handelsmenn, og i 1866 var det 25 registrerte jøder i Norge.[13] Pogromer i Det russiske keiserriket satte rundt århundreskiftet fart på den jødiske innvandringen, men antallet norske jøder forble likevel relativt lite. I 1890 var det registrert 214 jødiske personer i Norge, og det kom i snitt 40 i året frem til 1900. Flesteparten slo seg ned i Kristiania (Oslo), men det utviklet seg også et jødisk miljø i Trondheim. Resten av jødene var spredt rundt om i landet.[14] Det var østeuropeiske jøder som utgjorde hovedtyngden av det norsk-jødiske miljøet på denne tiden.[11] For eksempel var Moritz Rabinowitz, Leif Wolfberg og Moritz Nachtstern født i Øst-Europa, mens Charles Philipsons foreldre, familien Bodd, Robert Levins foreldre, og Kai Feinbergs besteforeldre var østeuropeiske innvandrere.

Det var tidlig på 1900-tallet fire jødiske menigheter i Oslo, og disse ble etterhvert konsolidert til Det mosaiske trossamfund (DMT) og Den israelittiske menighet (DIM). DMT var foretrukket av de etablerte jødiske miljøene som var i ferd med å bli en del av den norske middelklassen, mens DIM i større grad bestod av nyankomne og fattigere jøder med bakgrunn fra Øst-Europa.[15]

I Kristiania var det spesielt arbeiderklassestrøkene Hausmannskvartalene og nedre Grünerløkka som ble sentrum for det østeuropeiske jødiske miljøet; her lå også DIMs synagoge.[12] Fra 1885 var det i tillegg egen jødisk gravlundSofienberg.[16] I Trondheim var det området Nerbyn som var blitt sentrum for det jødiske miljøet, med blant annet en rad med jødiske forretninger i Brattørgata. Det var her båtene fra Nord-Trøndelag kom inn til byen, og forretninger eid av jøder var spesielt mye brukt av bygdefolk på handletur til byen.[17]

Norge fikk en ny fremmedlov i 1915. I lovens forarbeider ble det diskutert om det skulle innføres fullstendig innvandringsforbud for jøder, men konklusjonen ble at dette ikke var nødvendig dersom regelverket ble strengt håndhevet. Dette var en del av en internasjonal trend under og etter første verdenskrig, der de fleste vestlige land strammet inn innvandringspolitikken kraftig. I Norge ble «fysisk eller moralsk forkomne» nektet adgang, og i årene som fulgte ble flere jøder utvist med den nye loven som begrunnelse.[18]

Det var mye vanskeligere for jøder å få norsk statsborgerskap enn det var for andre innvandrergrupper i mellomkrigstiden. Jøder (spesielt de østeuropeiske) måtte som regel søke flere ganger og vente lenger enn andre, og søknadene ble ofte trenert eller motarbeidet av Justisdepartementets saksbehandlere. Departementet stilte også diskriminerende særkrav (som ekstra lang botid i Norge) overfor jødiske søkere, noe som førte til at mange norske jøder ikke hadde statsborgerskap i 1940.[19]

Fascist-bevegelsen og antisemittiske holdninger i Norge[rediger | rediger kilde]

Mikal Syltens Hvem er Hvem i Jødeverden samt fortegnelse over fremmedes forretninger i Norge ble utgitt som vedlegg til det antisemittiske Nationalt Tidsskrift første gang i 1925.

Den russiske revolusjon og de andre etterdønningene etter første verdenskrig bidro til å nøre opp under frykten for kommunismen i borgerlige miljøer, og anti-revolusjonære holdninger smeltet ofte sammen med antisemittiske holdninger til en forestilling om «bolsjevikjøden». Generalstabens etterretningskontor ledet arbeidet med å overvåke venstreorienterte miljøer, og mange jøder i Norge ble mistenkt for å stå i forbindelse med de russiske kommunistene. Generalstaben så også på sionistbevegelsen som høyst suspekt, og rapporterte til Kristiania-politiet i 1919 om hvordan sionistene til en og samme tid både arbeidet for «jødeverdensherredømme ved kapital» og for å «nedkjempe den bestående samfunnsordning ved hjelp av bolsjevismen, for så å proklamere Jøde-herredømmet».[20]

Den borgerlige pressen drev regelrette antijødiske kampanjer i 1920-årene. Aftenposten skrev i 1924 at «vi oversvømmes av alle lands jøder, særlige russiske […] Osterhausgaten er fremtidens Ghetto eller jødekvarter. Men bare vent, om noen tid finder vi dem som smarte eiere av villaer paa Vestkanten.» Da høyesterettsadvokat Eivind Saxlund saksøkte kritikere av kampskriftet «Jøder og Gojim» i 1923 fikk han støtte på lederplass i Nationen; her skrev redaktør Thorvald Aadahl at Saxlund «kjæmpet en racekamp» mot «[d]en store jødebevægelse som langsomt, men sikkert tar strupetak paa Europa».[21][22] Holdninger som disse gikk gradvis av moten i norske borgerlige aviser, og utover i 1930-årene ble den antisemittiske retorikken betydelig nedtonet.[23]

Det norske fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) ble stiftet i 1933. Det hadde fra begynnelsen av raseteorier i sitt idégrunnlag. Blant NS' medlemmer var det svært varierende grad av antisemittiske holdninger, og i NS' partiprogram fra 1934 var ikke jøder nevnt. Ifølge Øystein Hetland (stipendiat ved HL-senteret) var ikke antisemittisme et dominerende trekk ved NS før krigen. Det forekom at medlemmer, som Hans S. Jacobsen, brøt ut av partiet i frustrasjon over lite fokus på rase og religion. I NS-pressen var det innslag av antisemittisme, og fra 1935 ble det mer antijødisk retorikk fra NS, blant annet i regi av forfatteren Halldis Neegaard Østbye. Leo Trotskij var for NS den internasjonale jødebolsjevismen personlig, og partiet anså det som en stor seier da han ble utvist fra Norge etter først å ha fått asyl.[24]

Utviklingen i Tyskland og okkuperte områder[rediger | rediger kilde]

Adolf Hitler og nazipartiet trappet gradvis opp de antijødiskee tiltakene etter maktovertagelsen i 1933. Etter at krigen brøt løs i 1939, ble denne politikken også eksportert til tyskokkuperte områder.

Adolf Hitler ble i januar 1933 rikskansler i Tyskland. Antijødiske tiltak ble innført blant annet i form av boikott av jødiske forretninger i 1933 og Nürnberglovene i 1935. Regimet ønsket å få flere jøder til å emigrere, og dette målet søkte de å nå blant annet ved å internere jøder i konsentrasjonsleirer og gettoer. Med Krystallnatten i 1938 ble de antijødiske tiltakene trappet opp. Ulike grener av naziregimet, særlig Gestapo og Sicherheitsdienst (SD), hadde ulike syn i jødespørsmålet. Først i 1938 ble de antijødiske tiltakene mer samordnet. De tyske jødenes pass ble da stemplet med J etter påtrykk fra Sveits og Sverige, slik at de to landene kunne nekte jødiske flyktninger adgang uten å stenge andre tyske borgere ute.[25][26]

Vold, økonomisk press og etterhvert tvang ble brukt for å få jøder til å emigrere fra Tyskland, etter Anschluss også fra Østerrike, til blant annet Palestina.[27] Schutzstaffel (SS) samarbeidet med sionistiske organisasjoner om utvandring til Palestina. Utvandringssentralene ble ledet av Adolf Eichmann, og arbeidet ble intensivert etter Anschluss. Polske myndigheter gjorde polske jøder bosatt i Tyskland og Østerrike statsløse, og det var da over 70 000 jøder uten pass som ikke kunne emigrere. I slutten av oktober 1938 ble 17 000 av disse passløse polske jødene sendt med godsvogner til den tysk-polske grensen. Dette var den første storstilte og koordinerte deportasjonen av jøder.[25] Etter den tyske okkupasjonen av Polen ble den jødiske befolkningen der samlet og isolert i gettoer. Jøder ble også fordrevet fra Tyskland og Tsjekkoslovakia til Polen. Samtidig arbeidet Hitlers regime med planer for å deportere jødene til Madagaskar. Warszawagettoen ble etablert i oktober 1940.

Før krigen hadde Hitler-regimet opprettet leirer for politiske fanger på tysk jord, blant annet Dachau og Sachsenhausen. Senere ble blant annet krigsfanger, sigøynere og homofile holdt i disse leirene. Disse første leirene var ikke utryddelsesleirer, slike kom først i stand under krigen i okkuperte områder i Øst-Europa.

Invasjonen av Sovjetunionen var trolig en hovedgrunn til beslutningen om å tilintetgjøre jødene.[28]Wannsee-konferansen 20. januar 1942 ble samordning av den allerede påbegynte jødeutryddelsen diskutert. De tyske lederne bestemte der at tiltakene foreløpig ikke skulle gjelde for Norge.[4] Adolf Eichmanns liste over jødisk befolkning i Europa omfattet også 1300 jøder i Norge (dette tallet var basert på folketellingen i 1930[29]).

Fra det okkuperte Frankrike ble jøder deportert til Auschwitz fra 27. mars 1942.[30] Fra den «frie sonen» som ble kontrollert av Vichy-regimet, ble jøder deportert til den okkuperte delen av Frankrike fra august 1942. I det okkuperte Belgia ble jøder internert og deportert østover fra 4. august 1942.[31] De vel 7000 jødene i Danmark skulle etter planen interneres og deporteres høsten 1943, men de fleste ble reddet over til Sverige. I Ungarn tiltok forfølgelsen av jødene under Miklós Horthy, og deportasjonene begynte i 1944 etter at tyske styrker tok kontroll over landet.

Det tyske regimets antijødiske agitasjon forble vag og generell også etter Krystallnatten: Jødedommen skulle «forsvinne» uten at dette ble konkretisert som massedrap. Dokumentet fra Wannsee-konferansen er også kamuflerende i ordbruken. Under krigen ble tyskere stilt for retten og henrettet for å ha spredd rykter om folkemord. SS-øverstkommanderende Heinrich Himmler understreket overfor SS-ledere at det skulle ties om jødeutryddelsene.[32]

Invasjonen av Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Etter invasjonen av Sovjetunionen begynte den tyske paramilitære organisasjonen SS systematiske massakre av jøder. Bildet viser en massegrav hvor kvinner og barn blir skutt. Zdolbuniv i Ukraina, 1942.

Umiddelbart etter invasjonen av Sovjetunionen begynte massakrer på den jødiske befolkningen i Litauen, Latvia, Hviterussland og Ukraina. Jødene ble skutt og begravet i massegraver. SS-dødsskvadroner (såkalte Einsatzgruppen) beveget seg bak Wehrmacht og hadde en sentral rolle i utryddelsen av jøder og andre «uønskede elementer». Norske frontkjempere i SS «Wiking» deltok trolig i massakrer blant annet i Ukraina og Russland.[33][34] Massakrene foregikk til dels med bistand fra lokale kollaboratører, og det forekom også massakrer i gatene der jødene ble slått i hjel i med stokker. De ble oftest drept nær hjemstedet. I Litauen ble de fleste av landets jøder drept i løpet av sommeren og høsten 1941. Himmler var selv til stede ved en massehenrettelse ved skyting utført av Einsatzgruppen sommeren 1941.[27]

Avliving av utviklingshemmede i «Aktion T4» pågikk fra 1939, og «aksjonen» tok etter hvert i bruk eksos fra forbrenningsmotorer som avlivingsmetode. Christian Wirth ledet eutanasiaksjonen i Brandenburg og ble overført til Chełmno. Erfaringene ble sammen med en del av personalet fra T4 overført til Aksjon Reinhardt, som fra oktober 1941 begynte utryddelsen av jødene i det polske Generalguvernementet.[35] Leiren Chełmno (Kulmhof) var i drift fra 8. desember 1941 for å drepe jødene i Łódź, og der ble gassvogner tatt i bruk i stor skala.[28]

Konsentrasjonsleiren Belzec var den første tillintetgjørelsesleiren i Generalguvernementet og var i drift fra mars 1942. I Belzec ble fangene drept i et gasskammer med eksos fra en dieselmotor, og likene ble begravet i massegraver. Belzec var den første leiren med faste gasskamre som var utformet som et slags badehus.[27] Sobibór var i drift fra april 1942, og der ble det også brukt eksos i gasskamrene, men likene ble brent. Den første Auschwitz-leiren var i drift som fangeleir fra 1940, og den første store fangetransporten dit var politiske fanger og polske motstandsfolk den 14. juni. Auschwitz II (Birkenau) ble anlagt fra oktober 1941 for å avlaste den opprinnelige leiren. De første fangene i Birkenau var krigsfanger fra felttoget i Sovjetunionen. Gasskamrene i Birkenau var klare til bruk i mars 1942, og der ble Zyklon B tatt i bruk til avliving av fangene. I Majdanek ble også Zyklon B brukt i gasskamre som var klare i september 1942.

Flyktninger til Norge i årene før 1940[rediger | rediger kilde]

Max Tau (1897–1976, til venstre) ved siden av den vesttyske presidenten Walter Scheel i 1974 (Frère Roger i hvitt) i Frankfurter Paulskirche. Tau kom til Norge i 1938 og flyktet videre til Sverige i 1942.

Det jødiske miljøet i Norge hadde reagert på utviklingen i Tyskland, og spesielt etter Krystallnatten i 1938 oppfordret de norske politikere til å ta affære. Norske jøder startet Jødisk Hjelpeforening for å hjelpe jødiske flyktninger med å finansiere innreisen i Norge, og også Nansenhjelpen og ildsjeler som Sigrid Helliesen Lund hjalp til med dette.[36]

Initiativene for å hjelpe flyktninger lyktes ikke med å hjelpe spesielt mange til Norge. Johan Scharffenberg hadde allerede i 1936 foreslått å ta i mot 5000 jødiske flyktninger, uten at forslaget ble tatt på alvor i politiske miljøer.[26] Jøder ble ikke regnet som politiske flyktninger, og i motsetning til sistnevnte gruppe ble jødene sjelden sluppet inn i landet. Både embedsverk og politimyndigheter opprettholdt en streng innvandringspolitikk for jøder: Justisdepartementet fastslo at «en invasjon av jøder må vi jo frabe oss», mens Fremmedpolitiet i Oslo var «redd det blir en jødekoloni her».[37]

Jødisk Hjelpeforening forsøkte å omgå det strenge norske regelverket ved å invitere jødiske barn fra Wien på «feriekoloni» for så å søke permanent opphold for dem med henvisning til at forholdene var blitt verre i Østerrike. Etter mye frem og tilbake fikk barna bli, mot at norske jøder selv sørget for finansiering av alle kostnader knyttet til gruppen. Det var samtidig sterke krefter som ønsket slike grupper ut, og Justisdepartementet ved ekspedisjonssjef Carl Platou argumenterte mot gi opphold til jødiske barn: «chansen for å brenne inne med barna er overveldende stor. […] disse barna [vil] efterhvert knyte slike forbindelser i Norge, at vi ikke blir kvitt dem.»[38]

Ved den tyske invasjonen 9. april var det 300-400 jødiske flyktninger i Norge (Ellinor Major og Harald Skjønsberg oppgir 430 jødiske flyktninger,[26][39] Skarpnesutvalget oppgir «noe over 300», Bjarte Bruland oppgir sted 400[40]). Jon Fjalestad, leder for Arbeiderpartiets flyktningkontor, tok 9. april 1940 med seg flyktningregisteret fra Centralpasskontoret og grov det ned i nærheten av Magnor for at det ikke skulle falle i hendene på tyskerne.[41]

Fra Tyskland og Østerrike[rediger | rediger kilde]

«Jøder får ikke betjening her!». Den gradvis økende antisemittismen i Tyskland og Østerrike gjorde at mange jøder flyktet før krigen brøt ut, noen også til Norge. Skilt fra samlingene til Jüdisches Museum Berlin, ca 1935–1937.

Josef Berg kom fra Wien til i Norge i 1938. Georg Rechenberg forlot Østerrike i 1938 og kom til Norge samme år.[42][43] Ruth Maier hadde flyktet fra Wien etter innlemmelsen i Tyskland, hun forsvant i Auschwitz. Ekteparet Felix og Edith Adler kom fra Wien i 1939, de kom seg til tryggheten i Sverige med hjelp fra Hans Chr. Mamen.[44]

Tolv tyske jøder som i aprildagene 1940 hadde flyktet fra Bergen til det fortsatt frie Molde, ble med skipet MS «Krysseren» (i marinens tjeneste) til Tromsø da Molde ble evakuert.[45] Ludvig Paul Cohn flyktet fra Tyskland til Norge i 1938. Eugen Keil kom fra Tyskland i 1936. Max Tau (1897–1976) flyttet med hjelp fra Tore Hamsun til Norge i 1938. Den tyske flyktningen Arthur (Israel) Rosenberg var bosatt i Son. Han forsvant etter å ha blitt deportert i mai 1942.[46]

Fra Tsjekkoslovakia[rediger | rediger kilde]

Nansenhjelpen ordnet innreisetillatelse for 60 barn og 200 voksne jøder fra Tsjekkoslovakia etter Hitlers okkupasjon våren 1939.[47] Den tsjekkoslovakiske forretningsmannen Robert Weinstein var tilfeldigvis i Norge da Hitler okkuperte hjemlandet, og han ble da værende i Norge. Weinstein døde i Warszawa-gettoens ruiner i 1943. Berthold Epstein var også flyktning fra Tsjekkoslovakia og kom til Norge 15. mars 1940. Brødrene Fritz og Hans Lustig fikk visum som kvoteflyktninger fra Tsjekkoslovakia til Norge hvor de ankom i juni 1939. Moren Nora Lustig kom etter til Norge, hun ble drept i Auschwitz. Leo Eitinger, en venn av Nora Lustig, kom fra Tsjekkoslovakia til Norge i 1939. Tsjekkoslovakene Schütz og Stastny flyktet videre til Sverige etter okkupasjonen.[48] Pavel Fraenkl kom til Norge fra Tsjekkoslovakia i januar 1940.[49][50] Flere av de tsjekkoslovakiske flyktningene flyttet fra Oslo til Lesjaskog i aprildagene 1940, blant annet Eitinger, Weinstein og familien Eisler. Da de britiske styrkene trakk seg tilbake til Åndalsnes forsøkte de uten hell å slutte seg til disse. En gruppe flyktninger fra Tsjekkoslovakia slo seg til på Nesjestranda ved Molde (Eitinger, Weinstein, Eisler, Lustig).[51]

Den tyske sosialdemokratiske pressemannen Richard Bernstein og konen Gisela hadde forlatt Tyskland etter Hitlers maktovertagelse, og bosatt seg i Praha. De dro videre til Norge med Nansen-pass da Tsjekkoslovakia brøt sammen i 1939, mens barna deres kom seg til Storbritannia og USA.[52]

De første krigsårene i Norge[rediger | rediger kilde]

Skadeverk på en jødisk forretning i Oslo i mars 1941 malt av medlemmer av Hirden. Teksten lyder: «Jøde-parasitten skaffet oss 9de april. Palestina kaller på alle jøder. Vi tåler dem ikke mer i Norge!» Quisling mislikte slik trakassering.[53]

I april 1940 var det 2100 jøder i Norge, hvorav omkring 400 var flyktninger; dette var den minste jødiske minoriteten i landene som ble okkupert av Tyskland.[40] De norske jødene ble helt fra okkupasjonens begynnelse utsatt for en stadig økende trakassering fra NS-regimet og fra tysk hold. Allerede i maidagene i 1940 ble radioapparatene deres inndratt av den tyske okkupasjonsmakten,[54] over ett år før resten av befolkningen fikk sine beslaglagt. Beslaget ble gjort på grunnlag av Telegrafverkets liste over lisensbetalere.[55] Overgrep som arrestasjoner av enkeltpersoner, yrkesforbud for leger og sakførere, merking av forretninger med skilt pålydende «Jüdisches Geschäft» («Jødeforretning») og beslaglegging av jødiske firmaer pågikk helt fra sommeren 1940.[56]

Allerede i juni 1941 ble mannlige jøder i Nord-Norge internert. En del av de norske jødene som tidligere hadde flyktet til Sverige, kom tilbake sommeren 1940.[57] NS-føreren Vidkun Quisling mente på samme måte som toppledelsen i Tyskland at «jødeproblemet» måtte løses ved tvungen utvandring, ikke ved utryddelsesleirer. NS-ledelsen og okkupasjonsmakten ønsket ikke spontane aksjoner mot jødene i Norge, og etter at medlemmer av Hirden i 1940-1941 hadde griset til butikker eid av jøder grep partiledelsen inn.[58] Slike spontane aksjoner fra utålmodige personer eller fraksjoner i NS førte til mer motvilje mot NS.[59] Samtidig ble i 1942 den antisemittiske propagandaen krassere. NS-pressen og partiledelsen viste under krigen en radikal antisemittisme, der fysisk fjerning av jødene fra landet ble oppfattet som eneste løsning på «jødeproblemet».[58] Reichskommissariat noterte i januar 1942 at de ikke ønsket å utstede offisielle tiltak mot jødene i Norge, men du ønsket å sjalte jødene ut fra statstjenesten og gjeninnføre jødeparagrafen.[60]

Quislings justisminister Sverre Riisnæs var en pådriver for å få gjeninnført jødeparagrafen i grunnloven. Han argumenterte med at «den sunne rasebevisste tanke» var en del av NS' ideologi, og at jødedommen var en «farlig fiende».[61]

Quisling-regjeringen hadde også gjeninnført den såkalte jødeparagrafen i mars 1942. Grunnlovens paragraf 2 (annet ledd) sa at «Jøder ere udelukkede fra Adgang til Riget», men var blitt opphevet i 1851. Quislings justisminister Sverre Riisnæs var pådriver for gjeninnføringen, og arbeidet med endringen hadde begynt høsten 1941. Tysk press fikk fortgang i arbeidet, og gjeninnføringen ble den første anti-jødiske loven innført av Quisling etter statsakten der han ble utnevnt til ministerpresident. Jødeparagrafen endret imidlertid ikke så mye i praksis, da en tysk forordning fra august 1940 allerede hadde nektet jøder å slippe inn i landet. Jødeparagrafen hadde likevel en viktig prinsipiell karakter for NS-regimet, og det ble mye brukt i propagandaen.[62] Norske frontkjempere hadde i 1941–1942 vært vitne til og trolig medvirket i massakrer på jøder og andre i Sovjetunionen. Ifølge Hetland bidro de hjemkomne frontkjemperne trolig til en radikalisering av antisemittismen i NS.[63] I det okkuperte Norge ble utviklingen i resten av Europa kjent blant annet gjennom den illegale avisen London-Nytt som 27. juni 1942 meldte at 700 000 jøder var myrdet av nazistene i Polen. Den norske eksilavisen Håndslag (utgitt i Sverige, men også spredd i Norge) skrev i oktober 1942 om «den systematiske utryddelsespolitikken som Det tredje rike gjennom lang tid har drevet mot Europas jødiske befolkning».[64]

I 1941 og første halvår 1942 ble de antijødiske tiltakene trappet nordenfjells. I Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland ble nesten alle jødiske forretninger i beslaglagt av okkupasjonsmakten i regi av Gerhard Flesch.[59] Før massearrestasjonene i oktober og november 1942 regnet jødene i Norge med at de skulle elimineres enkeltvis ved å bli beskyldt for forseelser mot den tyske okkupasjonsmakten. Ifølge Marcus Levins notater var de norske jødene derfor ytterst forsiktige for å unngå arrestasjon.[65]

Registrering[rediger | rediger kilde]

I januar 1942 ble det påkrevet for alle jøder å få en rød «J» i passet sitt. Dette passet tilhørte blikkenslageren Leopold Meyer Rothmann, som ble drept i Auschwitz året etter. Det finnes nå i utstillingen til HL-senteret.[66]

Statistisk sentralbyrå (SSB) mottok 29. januar 1941 en forespørsel fra NS' statistiske kontor, som ba om en oversikt over antall jøder i de enkelte fylker og de enkelte byer. SSB svarte med tall fra folketellingen i 1930 og tidligere publiserte tall. I 1941 hadde NS' statistiske kontor laget register over «jødiske firmaer» og et «jødekartotek» var planlagt. I februar 1942 tok det tyske politiet initiativ til opprettelse av folkeregistre i alle kommuner (på denne tiden var det folkeregister bare i 42 bykommuner og 49 større landkommuner for tilsammen halvparten av landets befolkning), men disse var ikke operative før sent i 1942.[67] Høsten 1941 ble jødisk eiendom registrert i stillhet av Justisdepartementet med bistand fra fylkesmennene.[68]

10. januar 1942 ble det etter oppfordring eller ordre fra Sicherheitspolizei (Sipo) iverksatt stempling av alle norske jøders pass med bokstaven «J» (kravet om stempling ble kunngjort 22. januar ifølge Hans Fredrik Dahl[53], 20. januar ifølge HL-senteret[66]). Stemplingen ble planlagt senhøstes 1941 etter at Heinrich Fehlis 10. oktober 1941 tok initiativ overfor politidepartementet. Etter en del brevveksling ble Fehlis og departementet enige om opplegget, blant annet at påbudet om stempling skulle fremstå som et tiltak fra NS-regimets side.[69] 700 stempler med «J» ble bestilt i desember 1941.[70] De som hadde minst tre «fulljødiske» besteforeldre, ble regnet som jøder. Stemplingen ble utført ved de lokale norske lensmannskontor og politikamre. Det var straffbart å ikke møte opp til stempling, og de fleste jødene møtte opp. De som fikk passene stemplet, ble ført på liste.[71]

Våren 1942 begynte en systematisk registrering og kartlegging av jødene. Politidepartementet beordret at alle voksne jøder skulle registrere seg på det nye skjemaet «Jøder i Norge» (ifølge Espen Søbye var det trolig NS' statistiske kontor som tok initiativet til denne registreringen[72]). NS' statistiske kontor, Politidepartementet og den stedlige politimester skulle arkivere hver sin kopi av skjemaet. Det kom inn 1419 utfylte skjemaer, de fleste i mars 1942.[73][74] Det tyske politiet sikret seg medlemslistene hos de mosaiske menighetene i Oslo og Trondheim.[55] Ordren om stempling og registrering var signert Oliver Møystad, sjef for sikkerhetspolitiet.[75][76] Spørreskjemaene viste at norske jøder jevnt over hadde liten formue og politiets gjennomgang viste at knapt noen jøder hadde kriminelt rulleblad. Lederen for NS statistiske kontor mente dette viste at jødene hadde oppgitt upålitelige opplysninger. Noen få jøder var forutseende og unnlot å registrere.[77] For eksempel ble Bernhard Plesansky avvist av politimesteren da han møtte opp for å stemple passet.[78]

I Tyskland var jøder pålagt å bære en gul davidsstjerne på klesdrakten, og tysk politi vurderte å innføre dette også i Norge. Quisling sørget for å stoppe tiltaket, etter at NS-folk på besøk i Tyskland hadde funnet synet opprørende.[79]

På grunnlag av lister offentliggjort høsten 1942 og vinteren 1943 anslo Oskar Mendelsohn at den jødiske befolkningen i Norge var på totalt 1520 personer, 100 flere enn de 1413 som fikk stemplet «J» i passet. Mendelsohn skrev at det per 9. april 1940 var omkring 1800 jøder i Norge.[80] Mikal Sylten hadde fra 1925 publisert en oversikt med navn og adresse for antatte jøder i Norge. Syltens oversikt ble brukt av det tyske sikkerhetspolitiet, og han hjalp okkupasjonsmakten med kartotekføring av jøder i Norge.[81] I et notat skrev departementet at Syltens bok var «interessant lesning», men ikke pålitelig nok som register.[82] Både Quisling og Halldis Neegaard Østbye ønsket at norske jøder ikke skulle bære davidsstjernen på klesdrakten som i Tyskland fordi slik stigmatisering var opprørende.[79] Ifølge Wilhelm Wagner fikk han instrukser sommeren 1942 om å løse «jødeproblemet» i tråd med Quisling-regjeringens ønsker. De antijødiske tiltakene i 1942 kom på initiativ delvis fra okkupasjonsmakten og delvis fra deres norske samarbeidspartnere i Nasjonal Samling. «J»-stempel i passene var et tysk tiltak.[83]

I november 1942, etter de første massearrestasjonene, innførte Quisling-regimet registreringsplikt også for «halvjøder» og «kvartjøder». Regimet ga en frist på to uker til å registrere seg, regnet fra 17. november. Fulljøder ble definert som «minst 3 av rase fulljødiske besteforeldre», alle medlemmer av et mosaisk trossamfunn, og alle halv- eller kvartjøder gift med en fulljøde. Halvjøder var de som hadde «2 av rase fulljødiske besteforeldre» og kvartjøde de som hadde «1 av rase fulljødisk bestefar eller bestemor».[84]

Drapet på Halden-toget[rediger | rediger kilde]

22. oktober 1942 ble Arne Hvam, politimann og NS-medlem, drept av grenselosen Karsten Løvestad på vei mot Sverige med ni jødiske flyktninger. Foto fra Hvams begravelse 29. oktober der bl.a. Qusling og Terboven deltok. Karsten Løvestads bror var også grenselos og han drepte to flyktende jøder 27. oktober 1942.

Politimannen Arne Hvam ble 22. oktober 1942 skutt og drept av grenselosen Karsten Løvestad på toget til Halden. Løvestad var på vei mot Sverige med ni jødiske flyktninger. Sammen med tre av flyktningene hoppet Løvestad av toget under fart etter Skjeberg, og en stor klappjakt ble satt i gang i Østfold. Ifølge Marte Michelet utløste dette en hevnlyst i det norske okkupasjonsregimet, noe som ledet til arrestasjonene 26. oktober.[85] Bjarte Bruland mener at drapet på Arne Hvam ble brukt som påskudd for internering og deportering av jødene i Norge.[6] 24. november 1942 noterte den norske delegasjonen i Stockholm: «Jødeforfølgelsene i Norge ville utvilsomt ha kommet selv om ikke drapet på Arne Hvam hadde funnet sted, blir det opplyst fra vel informert norsk hold. Drapet har imidlertid fremskyndet forfølgelsene og har vært et kjærkomment påskudd til å gi dem en slags bakgrunn.»[86] NS-regimet fremstilte drapet på Hvam som et jødisk angrep på staten, og på «nyordningen» i Norge.[87] Gunnar Jahn noterte i sin dagbok 27. oktober at drapet førte til skjerpet jødeforfølgelse.[67]

NS-avisa Fritt Folk forsvarte 27. oktober lov om inndragning av jøders formuer på bakgrunn av drapet på Halden-toget: «Den ytre foranledning til at dette skjer akkurat no, er det mord på en norsk politimann som med jødisk medvirkning nylig er øvet. Men foranstaltningene er på ingen måte å betrakte som noen slags hevnakt for det begåtte mord.»[88] Ifølge Ragnar Ulstein var det to flyktninger, Willy Schermann og Herman Feldmann, som hoppet av toget sammen med Løvestad. En del av de andre flyktningene om bord på toget gikk av på neste stasjon. Feldmann og Schermann ble anholdt dagen etter. Hermann Feldmanns foreldre ble et par dager senere drept av grenseloser, hvorav den ene var Karsten Løvestads bror. Karsten Løvestad ble fanget 27. oktober og henrettet på Trandum 3. september 1943. Schermann og Herman Feldmann ble deportert til Auschwitz med «Gotenland» og henrettet ved skyting der 20. august 1943.[89][90]

Arrestasjon og deportasjon[rediger | rediger kilde]

Massearrestasjonene skjedde i oktober og november 1942, men elleve jøder hadde blitt deportert enkeltvis før oktober 1942.[65] Før arrestasjonene i 1942 var det omkring 2 100 jøder i Norge. Omkring 770 jøder ble deportert fra Norge til tyske konsentrasjonsleirer, ifølge Mendelsohn. Bare 30 overlevde. HL-senteret og Bjarte Bruland oppgir 772 deporterte og 34 overlevende. De drepte utgjorde 30–40 prosent av den jødiske befolkningen i Norge. De fleste jøder som overlevde krigen, flyktet til Sverige.[5][91] 230 jødiske familier ble helt utryddet. Blant de deporterte var 102 flyktninger fra kontinentet; av disse overlevde omkring 14. Blant de øvrige deporterte overlevde omkring 2 prosent. Blant de drepte var omkring 160 statsløse. I tillegg ble ni personer skutt og drept i Norge, to myrdet under flukt til Sverige, fire omkom i krigshandlinger, og seks døde etter det som antas å være selvmord. De yngste deporterte var født sommeren 1942. Mendelsohn oppgir totalt 758 døde medregnet selvmord, døde i krigshandlinger og Ephraim Wolff Koritzinsky som døde av kreft.[92]

Telegram til landets politimestre og lensmenn 25.10.1942

Alle mannlige personer over 15 år hvis legitimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover, og skal transporteres til Kirkeveien 23, Oslo. Arrestasjonene skal skje mandag den 26. oktober kl 06.00. Arrestantene må medta skaffetøy, rasjoneringskort og alle legitimasjonsdokumenter. Formuen beslaglegges. Oppmerksomheten henledes på verdipapirer, smykker og kontanter, og heretter må det ransakes. Bank-konto sperres og bankbokser tømmes. (…) Alle voksne jødinner pålegges daglig meldeplikt ved ordenspolitiets kriminalavdeling.

Statspolitisjefen
Statspolitiets oppsummering per 22. mars 1943[93]
Antall
Sendt ut av landet 671
I Bredtvedt fengsel 5
I Berg leir 57
Arrestert av tysk Sipo 99
Syke, ikke anholdt 25
Døde 21
Forlatt landet 6
Ikke fulljøder 21
Løslatt eller ikke internert 71
Savnet 575
Sum 1551
Aftenpostens kommentar 27. oktober 1942

Hvor meget man enn kan beklage enkelte av de jøder og de jødefamiliene som rammes av de bestemmelser som i dag offentliggjøres, så må man ikke i falsk sentimentalitet forsøke å skjule for seg selv det faktum at jødene selv har villet denne krig, har skapt de hatefulle forutsetninger for den, og samvittighetsløst har styret land etter land inn i den. Men verden over sitter jødene som en stat i staten og fører sin egen politikk gjennom sine egne skjulte virkemidler. Jødeproblemet er et verdensproblem og et nasjonalt problem. Det er problemet innenfor våre egne grenser som no søkes løst ved å føre vårt forhold til jødene tilbake, i overenstemmelse med vår Grunnlov.

Enkeltarrestasjoner[rediger | rediger kilde]

Moritz Rabinowitz ble etterlyst av okkupasjonsmakten 10. april 1940, og arrestert i desember samme år som en av de første jødene i Norge. Den tyske forfatteren Eugen Lewin-Dorsch ble arrestert i mai 1941 og deportert. Han døde i Mauthausen 2. oktober 1941 som den første jøden deportert fra Norge. Benjamin Bild ble arrestert i mars 1941 ved en streik på Kjeller Flyfabrikk. Han døde i Gross-Rosen konsentrasjonsleir 26. desember 1941. Abraham Filländer ble arrestert i september 1941, deportert i desember og drept 27. januar[94] eller 7. mai 1942.[95]

I januar 1942 ble Ernst Savosnick internert på Falstad som «gissel», og i mars ble Isidor Isaksen (formann i menigheten i Trondheim) også internert; begge ble torturert. Isidors brødre David og Wulf ble skutt av tyskerne i mars.[96][97] I mars 1942 ble jøder i Møre og Romsdal arrestert (etter aksjonene mot englandsfarten fra distriktet). Disse ble overført til Falstad eller Trandum.[98] Blant annet ble Israel Steinfeld (Ålesund), Abraham Borøchstein og Herman Fischer (begge fra Kristiansund) holdt fengslet i Ålesund, før de sommeren 1942 ble sendt til Trondheim. Herman Fischers eiendom i Kristiansund ble overtatt av en frontkjemper. Interneringen av Herman Fischer førte til protester i Kristiansund, og et brev undertegnet av 104 av byens innbyggere gikk til justisminister Riisnæs. Flere av de som signerte, var fremstående borgere av byen, blant dem en NS-ordfører, og personlige bekjente av Riisnæs fra hans tjenestetid i byen. Riisnæs svarte at han vanskelig kunne gjøre noe med saken og:

Sitat ..dessuten er jeg prinsipielt enig i at de jøder som vi har i landet, må fjernes. Det er en svikt i vår rasestolthet og i ansvarskjenslen for vårt norske blod som førte til at vi lot jøder få innpass hos oss. Det bør være en selvfølgelig ting at vi no blir kvitt dem. Jeg husker Fischer, som sikkert på mange måter er et verdifullt menneske. Det er allikevel ikke det det må spørres om her, men linjen må trekkes konsekvent uten hensyn til det enkelte menneske.[99] Sitat

Isak, Paul og Ruben Ullmann ble deportert i mai 1942. Helene Strand Johansen og Miriam Kristiansen (begge født i Russland) forsvant i mai 1942 i Auschwitz som de første norske kvinnene.[100] Josef Berg ble arrestert sommeren 1942 på grunn av politisk virksomhet. Leif Wolfberg ble arrestert våren 1942 og var på tvangsarbeid før han ble deportert.[101] Arthur Rosenberg var tysk flyktning i Norge. Han ble deportert til Sachsenhausen 27. mai 1942 og forsvant etter å ha bli sendt mot Lublin 24. oktober 1942.[102] I slutten av august 1942 ble helt uventet flere voksne menn blant dem som ferierte på Nærsnes internert på Grini og mishandlet. De ble beskyldt for ulovlig virksomhet og spredning av nyheter. Blant dem var rabbiner Julius Samuel og andre tillitsmenn . De ble deportert 19. november før hovedtransporten en uke senere.[103]

Massearrestasjoner[rediger | rediger kilde]

Under unntakstilstanden i Trøndelag fra 6. oktober 1942 ble alle mannlige jøder arrestert av norsk ordenspoliti. De ble internert i SS–Strafgefangenenlager Falstad utenfor Levanger.[104]

Jødiske menn (om lag ti personer) i Tromsø ble internert 18. juni 1941 på Sydspissen leir utenfor Tromsø få dager før den tyske innmarsjen i Sovjetunionen.[2] I tillegg til jødene ble også over hundre andre i Nord-Norge arrestert, men de fleste ikke-jødiske ble raskt løslatt igjen.[105] I Oslo ble på samme måte 50 jøder av russisk og baltisk herkomst internert da Tyskland invaderte Sovjetunionen.[68]

Under unntakstilstanden i Trøndelag fra 6. oktober 1942 ble alle mannlige jøder arrestert. Disse ble ført til Falstad konsentrasjonsleir, hvor hele gruppen ble mishandlet. Forholdene på Falstad forverret seg i mai 1942, da det kom nytt, ungt vaktmannskap, mange med erfaring fra Polen. Gestapos øverste leder i Trøndelag, Gerhard Flesch, uttalte at det ikke gjorde noe om «det daglig ble drept en jøde». I august ble vel 20 jødiske menn på Falstad sendt til Nord-Troms for å bygge snøskjermer langs riksveien, 21. november ble de sendt rett til Grini fangeleir. Familiene til de internerte og de henrettede ble kastet ut av sine boliger og stuet sammen i et par leiligheter. Dette var det eneste forsøk på å plassere jødene i getto i Norge.[106] Omkring 50 jøder fra Nord- og Midt-Norge ble holdt på Falstad frem til deportasjonen (noen ble henrettet i løpet av 1942).[107] Jon Reitan, faglig leder på Falstadsenteret, skriver i doktorgradsprosjektet «Møter med Holocaust» at jødehatet til Flesch kan ha medvirket til at jødeforfølgelsene i Norge ble innledet i Trøndelag.[108]

Initiativ[rediger | rediger kilde]

Det er uklart om deportasjonene skjedde etter initiativ fra Quisling og hans regjering.[109] Det finnes ingen referat fra møter mellom okkupasjonsmakten og NS-regimet der «løsningen på jødeproblemet» ble diskutert. Et brev fra Halldis N. Østbye (som da ikke hadde noen formell posisjon) til Quisling 7. oktober viser at det på den tiden foregikk en diskusjon i ledersjiktet i NS om de norske jødenes skjebne.[110] Lov om inndraging av jøders formuer (26. oktober) var undertegnet av ministerpresident Quisling, innenriksminister Albert Viljam Hagelin, justisminister Sverre Riisnæs og kulturminister Rolf Jørgen Fuglesang. Loven ble bekjentgjort i avisene 27. oktober.[111] Ifølge Bruland er det ganske sikkert at initiativet til aksjonen ble tatt på tysk hold i Norge og at det ikke kom noen ordre fra Berlin.[112]

Planlegging[rediger | rediger kilde]

Kriteriet for arrestasjonene 26. oktober var «J»-stempel i legitimasjonspapirene («fulljøder» eller «halvjøder» som samtidig var medlem av det mosaiske trossamfunn eller gift med jøde), og arrestasjonene ble planlagt etter de registreringene av norske jøder som politiet og NS hadde gjort. Quislings regjering vedtok 24. oktober en utvidelse av straffeloven, slik at internering hadde lovhjemmel som et «sikringstiltak». En slik lovhjemmel var nødvendig for at norsk politi skulle gjennomføre aksjonene.[113] Ifølge Wilhelm Wagner kom ordren om internering og deportasjon av de norske jødene fra Berlin. Ordren gikk til Sipos leder i Norge, Heinrich Fehlis, og det ble holdt flere møter hos Fehlis om saken. Det var Wagner som ga muntlig ordre til norsk politi via politisjef Karl Marthinsen.[114] Bortsett fra drapet på Halden-toget foreligger ingen dokumenter som belyser hvorfor aksjonen ble gjennomført akkurat i slutten av oktober.[115]

Marthinsen var som sjef for statspolitiet (Stapo) sentral i aksjonen. Wagner hevdet etter krigen at han hadde fått ordren fra Fehlis og sjefen for Gestapo i Norge, Hellmuth Reinhard, som i sin tur hadde fått ordren fra enten Wilhelm Rediess eller Reinhard Heydrich.[73] Ifølge Ottosen hadde Heydrich og Eichmann satt de norske jødene på vent blant annet fordi transport med tog gjennom Sverige var vanskelig å få til og fordi det var svært få jøder i Norge. Ottosen mener initativet kom fra den «ærgjerrige» Reinhard på bakgrunn av Hitler-regimets overordnete planer for jødene i Europa.[116] En av utfordringene var å få tak i skip til transporten. Borøchstein skriver at det var Reinhard som med stor innsats og ved personlige kontakter fikk plass om bord på «Monte Rosa» og «Donau».[117]

Hirdens avis Hirdmannen var sterkt antisemittisk. Den 28. november 1942, like etter landsomfattende massearrestasjoner av norske jøder, var hovedoppslaget «Jødeånden må bekjempes over alt!»

Marthinsen fikk ordren lørdag 24. oktober, og arrestasjonene skulle gjennomføres mandag 26. oktober. Riisnæs bestyrte både Justisdepartementet og Politidepartementet, ettersom politiminister Jonas Lie var bortreist (Lie var ved Østfronten), og Riisnæs la frem et lovforslag for Quisling lørdag kveld. Ifølge Hans Fredrik Dahl er det ukjent om drapet på Halden-toget utløste ordren fra Reichssicherheitshauptamt.[118] Forberedelsene begynte sent på kvelden 23. oktober, da åtte tjenestemenn i statspolitiet begynte å utarbeide lister over jøder.[119] Listene ble satt opp med utgangspunkt i spørreskjema for jøder samlet inn våren 1942. Mange av de jødene som hadde skiftet bopel i mellomtiden, ble sporet opp ved hjelp av folkeregisteret.[120] Marthinsen noterte 17. november: «Det var alt for knapp tid til forarbeid av en så omfattende aksjon. Jeg burde ha hatt like mange uker som jeg nå hadde døgn til disposisjon. Følgen av denne knappe tid er blant annet: At en del jødefamilier kom for sent inn til Oslo (…) og at jeg derfor nå må internere disse i Bredtvedt for ubestemt tid, og at jeg ikke fikk anholdt på langt nær alle familier fordi disse hadde skiftet bopel, var bortreist, var på arbeid, osv.».[121]

Halldis Neegaard Østbyes Jødenes krig ble utgitt i 1941. I forordet til boken skriver Østbye at «uten å forstå jødeproblemet vil man ikke forstå årsaken til og hensikten med den krig som de to store finansdemokratier England og Frankrike erklærte Tyskland 3. september 1939. Jødeproblemet er nøklen til verdenshistorien».

Meldeplikten innført 17. november ble utvidet til «kvartjøder»[122] noe som var mer omfattende enn tyskernes egne bestemmelser.[123] Ifølge Wagner ble det holdt møte hos Fehlis om deportasjonen, der det ble sagt at jødene skulle sendes til Stettin, og videre at Hellmuth Reinhard sendte ham (Wagner) til «marinekommandoplass» i Oslo for å ordne transport for jødene.[124] Historiker Frode Sæland skriver i boken Herman Beckers krig at Wagner ga Marthinsen ordre 24. november: Alle jøder som hadde «J» i passet skulle ut av landet, og det var stillet skipsleilighet til disposisjon med avgang fra Oslo torsdag 26. november kl. 15.00.[125] Det er ifølge Mendelsohn uklart om den konkrete ordren om å sette i gang deportasjonene 26. november kom fra Berlin, for eksempel finnes det ikke noe skriftlig dokumentasjon på noen ordre fra RSHA. Adolf Eichmann hevdet i forhør at han ikke kjente til at det var satt i gang uttransportering fra Norge. Samme kveld (24. november) Marthinsen fikk beskjed om at uttransporteringen skulle skje 26. november, holdt han møte med sine medarbeidere (blant annet Ragnvald Kranz og Sverre Johan Dürbeck[126]) samt Wilhelm Wagner for å planlegge aksjonen.[127] Ottosen mente det ikke var tvil om at det kom overraskende på Eichmann at en transport norske jøder var på vei og at initiativ og planlegging skjedde i Oslo.[128] På tysk side var Wagner og Reinhard sentrale i ledelsen av deportasjonen 26. november. Teleksen fra Berlin om deportasjonen med «Gotenland» i februar 1943 var signert Eichmann.[129]

Etter den første store deportasjonen 26. november 1942 hevdet noen vitner etter krigen at Norges Røde Kors ved Fridtjof Heyerdahl sendte en appell til general Falkenhorst, sjef for Wehrmacht i Norge, om å stanse utsendingene og slippe jødene fri.[130] Heyerdahl kunne ikke bekrefte vitneutsagnene, men Heyerdahl hadde kontakt med Reichskommisariat om saken og formidlet et tilbud fra svensk Røde Kors om å ta hånd om fangene.[131]

26. oktober[rediger | rediger kilde]

Forestillinger om en jødisk konspirasjon var sentralt i Vidkun Quislings tankemønster. Like før massearrestasjonene i oktober 1942 innførte han lover som gav myndighetene hjemmel til å arrestere jøder og inndra formuene deres.[132]

24. oktober innførte Quisling-regjeringen lov om sikkerhetstiltak mot personer som «mistenkes for visse overtredelser» eller «å fremme folke- eller statsfiendtlige bestrebelser». Dette var det formelle grunnlaget for arrestasjonene og interneringene som fulgte.[2] Samme dag fikk det norske Statspolitiet ordre fra SIPO om å arrestere alle mannlige jøder over 15 år. Statspolitiet, politimestre og lensmenn fikk telegrammet søndag 25. oktober kl 10.30,[73] og arrestasjonene ble iverksatt natten til 26. oktober. Aksjonen ble ledet av Statspolitiet og gjennomført av norsk politi, forsterket med enheter fra Germanske-SS Norge. I Oslo, Bergen og Trondheim deltok kriminalpolitiet i aksjonen, på mindre steder ble arrestasjonene utført av lensmenn.[4]

Hirden stilte også vaktmannskaper til interneringsleirene der jødene innledningsvis ble samlet. Jødiske kvinner fikk samtidig meldeplikt på politikontoret og eiendom ble beslaglagt.[4] Aksjonen 26. oktober ble kjent tolv timer for tidlig, fordi politimesteren i Oslo (trolig ved en feiltakelse) hadde slått den opp som en alminnelig dagsordre.[133] De mannlige jødene, flesteparten fra Sør-Norge, ble internert på Berg leir utenfor Tønsberg. Berg konsentrasjonsleir var den eneste rene norske leiren i Norge. Den var opprettet og administrert av NS-regimet og underlagt Politidepartementet, og vaktmannskapene var norske.[134] Per 11. november 1942 var det 338 jødiske fanger i Berg leir.[135] De aller fleste som ifølge listene skulle hentes denne dagen, ble internert. Aksjonen var «forbausende effektiv», ifølge Ringdal.[136]

De arrestertes boliger ble forseglet, og alle deres verdier og eiendeler ble beslaglagt av de norske NS-myndighetene i henhold til Quisling-regjeringens lov av 26. oktober. Verdigjenstander av gull og sølv samt smykker og ur ble overtatt av de tyske okkupasjonsmyndighetene.[137]

Instruks for mottakelsen av jøder som blir innbragt fra Oslo og Aker
  1. Mottakelsen skjer i Kirkeveien 23
  2. To mann er avgitt til å ta seg av disse innbringelser. Disse utfyller det vanlige skjema med to gjennomslag. Påse at arrestanten medunderskriver skjemaet. Samtlige tre eksemplarer skal underskrives av tjenestemann og arrestanten.
  3. Arrestanten fratas alle verdisaker som de har på seg, så som penger, ur, ringer (unntatt vieslesringer) m.v. Påse at det som blir mottatt stemmer med det som er oppført på skjemaet. Nøkler må merkes med merkelapp så det fremgår om det tilhører forretning, leilighet, o.s.v. Beslaget legges i konvolutt som merkes med arrestantens navn, tiden for innbringelsen, vedk. som innbragte, innhold og underskrift av den tjenestemann som mottar det.
  4. Det føres samtidig liste over de innbragte arrestanter.
  5. Beslaget leveres til vakthavende som hver morgen leverer til intendanten.
  6. Vakthavende sørger for at arrestantene blir transportert til Bredtvet.
STATSPOLITIET

etter ordre
28. oktober 1942

Den illegale pressen skrev om arrestasjonene i oktober, blant annet Håndslag og Friheten, der det til dels ble antatt at mennene skulle sendes på tvangsarbeid i Nord-Norge eller Polen.[64] Quisling ga 7. november ordre om at eldre menn over 65 år skulle slippes fri.[138]

25.–26. november[rediger | rediger kilde]

Utenfor Oslo begynte arrestasjonene 25. november. Da ble også eldre menn og innlagte på sykehus arrestert.[73] Eldre menn i Berg leir hadde tidlig i november blitt løslatt etter ordre fra Quisling og de ble arrestert på nytt. Knut Rød fikk beskjed av Karl Marthinsen om å organisere arrestasjon av jøder i Oslo. Røds avdeling brukte 25. november til å sette opp lister over de som skulle arresteres, og torsdag 26. november ble alle jødiske kvinner og barn arrestert i Oslo.[139] Unntatt arrestasjon var jøder med statsborgerskap i USA, Storbritannia, nøytrale land eller land allierte med Tyskland.[140]

Rød organiserte arbeidet med 100 patruljer bestående av to politimenn og to hjelpere, og med én drosje til disposisjon for hver patrulje.[139] I Oslo var 100 drosjer rekvirert av Statspolitiet og skulle være klare fra klokken 4.30 om morgenen 26. november. I Hausmannskvartalet ble det også brukt lastebiler. Karl Marthinsen møtte ikke opp denne morgenen, og derfor ga Knut Rød ordren til de flere hundre politifolkene som sto oppstilt. Norsk statspoliti, kriminalpolitiet, Hirden (som var misfornøyde med at de ikke fikk være med på aksjonen mot mennene en måned før), Germanske-SS Norge og politiets beredskapsavdeling deltok i aksjonen.[141]

Patruljer på tre mann fikk en liste med navn og adresse for personer som skulle bringes til «Donau». På kaia i Oslo overtok tysk politi kontrollen. Den største kostnaden, 5000 kroner, var betaling for drosjene, dessuten fikk hver hirdmann 20 kroner. I tillegg ble en del av mennene som var internert i Berg leir, hentet ut.[65][142] Ragnvald Kranz reiste til Berg i Vestfold for å unngå den ubehagelige oppgaven med å innbringe gamle og syke.[73]

Aksjonen 26. november ble igangsatt på kort varsel, trolig fordi «Donau» var på vei til Oslo med rekonvalesenter fra Østfronten og hadde ikke returlast fra Oslo til Stettin 26. november.[139] Det var Hellmuth Reinhard som organiserte transporten med «Donau».[143]

Sitat I første omgang arresteres alle jøder over 15 år. Disse får ikke ta med seg verdisaker eller verdipapirer. De skal ransakes for efter skytevåpen og sprengstoff. De skal miste sitt norske statsborgerskap. De kommer aldri mer tilbake til Norge. Sitat
– Telegram fra SS-sjef Günter, Eichmanns stedfortreder, sendt til Gestapo i Oslo før aksjonen 25-26. november[144]

Stian Bech var blant statspolitimennene som hadde hatt ansvar for å følge opp jøder som ikke overholdt meldeplikten i tiden frem mot arrestasjonene den 26. november, og han gikk systematisk igjennom leilighetene til jødiske personer som NS-myndighetene savnet. Bech var også ansvarlig for å gjennomsøke sykehus og andre institusjoner etter skjulte jøder. Han fant raskt ut at de sykehusansatte saboterte jakten hans. For eksempel fant han ingen jødiske navn etter å ha forlangt pasientkartotekene ved Ullevål sykehus utlevert. Bech klarte å få fatt i minst 11 jøder fra sykehusene innen utgangen av november, men 38 jødiske menn hadde til samme tid unnsluppet gjennomsøkingen av sykehusene.[145]

Politiet i Trondheim fikk 24. november ordre om å samle de gjenværende jødene i byen og sende dem sammen med jødene på Falstad til Oslo. Ordren kom fra tysk politi i byen under ledelse av Gerhard Flesch, som hadde fått ordren fra Fehlis. Røde Kors ble informert om transporten og sørget for mat og medisiner. Toget med 72 jøder fra Trøndelag kom til Oslo østbanestasjon klokken 1 natt til 27. november, altså etter at «Donau» hadde seilt. De ble da overført til Bredtvet. Frem til deportasjonen med «Gotenland» i februar ble i alt 196 jøder internert på Bredtvet.[146]

Etter arrestasjon av kvinner og barn skrev den illegale pressen at formålet med arrestasjonene kunne være å utrydde nordmenn av jødisk opprinnelse.[64] Deportasjonen av de norske jødene ble grundig omtalt blant annet av pressen i Sverige, der deportasjonen vakte stor oppsikt. Fra Sverige kom nyheten også til Danmark.[147]

DS «Donau»[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: DS «Donau»

Transportskipet «Donau» fraktet de fleste av de norske jødene som ble sendt til konsentrasjonsleirene. 26. november 1942 ble 532 jødiske fanger brakt ombord på skipet i Oslo. Bare ni menn av disse overlevde krigen.

26. november 1942 ble 302 menn, 188 kvinner og 42 barn overlevert til tyskerne på Oslo havn. Totalt 530 norske jøder ble med på denne første transporten med DS «Donau» til Stettin i Tyskland (nå Szczecin i Polen). Christopher Harper ved HL-senteret oppgir at 532 var med «Donau».[133] Wagners notater oppgir 529 navn, mens Karl Marthinsen oppgir 524.[65] Kai Feinberg oppgir 532[148]. Bruland kommer frem til at det var 529 jøder om bord på «Donau».[149] De jødiske fangene Feinberg og Hans Reichwald assisterte Berthold Epstein med å føre fullstendige lister over alle om bord i «Donau».[150] Kommandanten i Auschwitz kvitterte 1. desember for overtakelsen av 532 jøder fra Norge, Mendelsohn tror at det kan ha vært 533 eller 534.[151]

Menn som hadde vært internert i Berg leir siden 26. oktober, ble sendt til Oslo for å bli med «Donau». I Oslo havn overtok tysk sikkerhetspoliti. Gestapo-mannen Klaus Grossmann var «transportfører» og sjef for vaktstyrken ombord.[130] Wilhelm Wagner og Sverre Riisnæs var selv på kaien under ombordstigningen. Wagner godkjente personlig at såkalte halvjøder og jøder gift med ariere fikk gå i land igjen.[152]

En stor folkemengde av tilskuere hadde samlet seg på kaia da «Donau» ble lastet opp og gikk fra kai, blant annet forfatteren Gunvor Hofmo, som så venninnen Ruth Maier forsvinne.[153]

Adolf Eichmanns kontor var ikke informert om transporten før Hellmuth Reinhard sendte telegram til Gestapo i Stettin etter at skipet var lagt fra kai. Eichmann fikk raskt satt opp godsvogner. «Donau» ble på grunn av dårlig vær liggende utenfor den mørklagte København mens lysene på svensk siden var godt synlig. Flere skal ha vurdert å hoppe i vannet og legge på svøm, enkelte ble holdt tilbake med makt. Skipet kom til Stettin kvelden 30. november. Fra Stettin ble de deporterte fraktet til tilintetgjørelsesleiren Auschwitz med tog, der de ankom 1. desember. De fikk ikke mat eller vann underveis.[151] 186 arbeidsføre menn ble skilt ut, kun ni av disse overlevde. 116 arbeidsuføre menn, 188 kvinner og 42 barn ble drept.[154] Vitnemålene etterlater ikke tvil om at alle kvinner fra «Donau» ble drept i gasskammeret rett etter ankomst Auschwitz.[155] Ifølge Feinberg ble kvinner og barn gasset få minutter etter ankomst.[139]

MS «Monte Rosa»[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: MS «Monte Rosa»

Fangedrakt fra Auschwitz, dit jødene som ble deportert med «Donau», «Monte Rosa» og «Gotenland», ble sendt. Arbeidsføre menn ble satt i tvangsarbeid, mens kvinner og barn ble drept umiddelbart etter ankomst.

MS «Monte Rosa» gikk 19. november med 20 jøder (19 ifølge Bruland) fra Grini til Tyskland. De fleste i denne transporten hadde blitt arrestert i august og september blant annet rabbiner Julius Samuel og andre menn som ble arresterte på Nærsnes ferieleir. Det var også noen fanger fra Trondheim og andre deler av landet. Noen hadde vært internert siden 1941.[156][157] Nathan Fein var også med i denne transporten. Ingen av disse overlevde. På denne turen var det i alt 223 fanger fra Norge[158] sammen med 700 tyske soldater.[159]

Skipet kom tilbake til Oslo og hentet 26 nye jøder 26. november. Denne gruppen endte i Auschwitz 1. desember (9. desember ifølge Ottosen). To av disse overlevde: Leif Wolfberg og Josef Berg. «Monte Rosa» gikk til Århus, hvorfra fangene ble sendt videre med tog via Hamburg (der de jødene ble skilt fra de politiske fangene) til Auschwitz.[160][161] På denne turen var det også med 686 tyske soldater.[158]

«Monte Rosa» gikk rutinemessig mellom Oslo og Århus med tyske soldater og hadde en passasjerkapasitet på omkring 1500. På disse turene var ofte et mindre antall norske fanger på vei til konsentrasjonsleirer på kontinentet.[162]

MS «Gotenland»[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: MS «Gotenland»

Den siste store transporten var 158 jøder (Julius Paltiel og Leo Eitinger anslo at det var 168 personer[91]), av dem en stor andel kvinner, barn og syke, som ble sendt fra Oslo med skipet «Gotenland» 24. februar 1943. «Gotenland» ankom Stettin omkring 26. februar, og etter et opphold i Berlin ankom gruppen Auschwitz natt til 3. mars. Bare de 28 friskeste mennene ble innregistrert i Auschwitz. De resterende, 130 kvinner, barn og arbeidsuføre menn, ble sendt rett i gasskamrene. Seks eller syv i «Gotenland»-gruppen overlevde.[163] Gruppen bestod særlig av jøder fra Trondheim og andre byer (Kristiansund, Bergen, Narvik og Stavanger) som ikke hadde kommet til «Donau» i tide.[65] Blant andre var Paltiel, Eitinger, brødrene Hirsch og brødrene Lustig med «Gotenland».[164]

De som ikke flyktet[rediger | rediger kilde]

Jøder med norsk statsborgerskap drøyde lenger enn jøder uten statsborgerskap med å flykte, trolig fordi utenlandske jøder hadde mer konkrete erfaringer med jødeforfølgelse og fordi de norske hadde flere bindinger i form av blant annet eiendom. Svenske myndigheter var lenge lite villige til å ta imot jødiske flyktninger som ikke ble definerte som politiske flyktninger.[165]

Mange jøder så i begynnelsen optimistisk på situasjonen og antok at landet ville bli frigjort i løpet av noen måneder og de trodde at noen måneder opphold i interneringsleir ikke ville være så ille. Til og med 1941 var det også en viss frykt for at Sverige ville bli trukket inn i krigen og okkupert, slik at det ikke var noe tryggere sted. Frykten for hva som ville skje med gjenværende familiemedlemmer hindret mange fra å flykte.[166] Før massearrestasjonene i oktober 1942 var ifølge Marcus Levin den allminnelige oppfatning blant jødene at de skulle likvideres ved å bli beskyldt for forseelser. Mange jøder mente derfor at de måtte være særlig forsiktige og lojale for å unngå problemer. De kunne vanskelig forestille seg en systematisk aksjon.[167]

Etter at mennene var internert 26. oktober var det relativt mange barn og eldre blant de som flyktet. Blant de eldre og syke var noen så svake at de måtte bæres over grensen. Da det høsten 1942 ble klart at en hel befolkningsgruppe var i fare strakk ikke de flyktningerutene og den organiserte hjelpen som var utviklet på norsk side til, og nye redningsorganisasjoner oppsto på kort varsel.[168] Irene Levin trekker frem meldeplikten som et veldig effektivt tiltak i å få jødiske kvinner til å bli i Norge etter at mannlige familiemedlemmer ble arrestert, og mange kvinner så på det som svik å forlate mennene: «Hvis de hadde flyktet uten å ta hensyn til sine nærmeste, ville det være det samme som å svikte et ansvar – nesten som å sende dem rett i døden.»[169] Mendelsohn antok at flere jøder i Trøndelag kunne ha flyktet etter de første arrestasjonene, men tanken på internerte familiemedlemmer og frykt for represalier holdt flere tilbake.[170]

Spørsmålene om flukt ble tydelig i Oslo etter flere arrestasjoner i området august-september 1942. Konkret advarsler kom fra Arvid Brodersens tyske kontakter, blant annet fra grev Moltke midt i september 1942, men Moltke kunne ikke gi noen bestemt dato. Ifølge Brodersen kom aksjonen 26. oktober overraskende. Hjemmefronten skal også ha mottatt advarsler før oktober 1942. Den tyske antinazisten Wolfgang Geldmacher advarte 25. november motstandsfolk om hva som snart ville skje.[171] Motstandsfolk innen politiet bidro også til å advare i forkant av aksjoner mot jøder, for eksempel fikk Sigrid Helliesen Lund en anonym oppringning fra en politikilde kvelden før arrestasjonene 26. oktober: «Det blir et stort selskap i kveld. Men det er bare de store pakkene vi skal ha».[172] Helliesen Lund og andre fra Nansenhjelpen satte straks i gang en storstilt varslingsaksjon til jøder de var i kontakt med, uten å rekke å nå ut til alle.[173]

Oversikt over deporterte etter fylke[rediger | rediger kilde]

Deporterte etter fylke
Fylke Antall Prosent
Akershus 39 5,1
Aust-Agder 2 0,3
Buskerud 20 2,6
Finnmark 2 0,3
Hedmark 9 1,2
Hordaland 26 3,4
Møre og Romsdal 30 3,9
Nordland 13 1,7
Nord-Trøndelag 0 0
Oppland 14 1,8
Oslo 476 62,0
Rogaland 12 1,6
Sogn og Fjordane 4 0,5
Sør-Trøndelag 62 8,1
Telemark 2 0,3
Troms 17 2,2
Vest-Agder 2 0,3
Vestfold 29 3,8
Østfold 9 1,2
Sum 768 100

Hentet fra fullstendig navneliste hos Ottosen (1995)

Jøder som ikke overlevde deportasjon[rediger | rediger kilde]

Fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter: Minnerom som viser navn, bosted, fødselsdato og dødsdato for de norske holocaust-ofrene.
Klassedagbok fra tyskklassen for jenter ved Kalvskinnet skole i Trondheim 1942–43. Oppmøtet til norsk-jødiske Cissi Klein, som høsten 1942 ble sendt til Auschwitz der hun døde 3. mars 1943, er merket med S for «fravær grunnet sykdom» og G for «fravær med gyldig grunn».

738 jøder døde etter å ha blitt deportert til leirer på kontinentet. Det var en klar overvekt av familiefedre blant de drepte, 54 % av de deporterte var menn over 18 år.[174]

Aldersfordeling ved død for de som ikke overlevde[175]
Alder (år) Menn Kvinner Antall sum Prosent
0-5 12 5 17 2,3
6-10 11 7 18 2,4
11-20 53 31 84 11,4
21-30 85 46 131 17,8
31-40 70 55 125 17,0
41-50 61 55 116 15,7
51-60 96 53 149 20,2
61-70 36 31 67 9,1
71-80 20 10 30 4,1
Sum 444 293 737 100

Blant de drepte var:

Blant de drepte var også Kathe Lasnik (1927–1942), hvis liv og død er beskrevet i Espen Søbyes bok Kathe – alltid vært i Norge. Kathe Lasniks eldre søstre var gift og flyktet til Sverige i 1942. Hennes svoger Leopold Bermann krysset grensen til Sverige ett døgn før politiet kom til leiligheten for å hente ham.[73] Jo Benkow, faren og en bror kom seg i sikkerhet i Sverige, mens de andre barna og kvinnene i familien ble deportert og drept.[176] Av norske jøder som ikke overlevde deportasjonen, var Isidor Rubinstein den eneste hvis grav ble funnet etter krigen.[177] Rubinstein ble internert i Tyskland fordi han forsøkte å rømme til England.

Auschwitz[rediger | rediger kilde]

Minst 475 norske jøder ble drept i gasskammer straks etter ankomst til Auschwitz. De kledde av seg, fikk håret klippet (noen etter at de var døde) og de som hadde gull i tennene ble merket for at det skulle være lettere å finne blant likene. Smykker, briller, høreapparater og protesere ble også tatt vare på. Etter at gassen var sluppet inn tok det omkring 5 minutter før alle var døde. Det var trolig Josef Mengele personlig som sorterte de norske fangene fra Donau.[178] Eitinger anslo at 85-90 % av de som ankom Auschwitz ble drept umiddelbart, mens 10-15 % ble beholdt som slavearbeidere.[179]

Arbeidsføre menn ble ikke drept umiddelbart, men innregistrert som fanger og holdt som slavearbeidere i Auschwitz og nettverket av omkringliggende leirer. De norske jødene arbeidet blant annet i Buna-verkene (tilhørende I.G. Farben) ved Monowitz-leiren, satelittleiren Fürstengrube, og sementfabrikken i Golleschau. I 1943 var behandlingen og arbeidet så hardt at de fleste døde innen et par måneder. I løpet av den første måneden døde 1/4 av slavearbeiderne i Monotwitz. Av de omkring 30 som ble sendt til Golleschau var tre-fire i live i februar 1943. Hovedspråkene i leirene var tysk og polske, noe som ofte var en ulempe for de norsk. Jødene fra Norge ble fratatt de solide klærne og lærskoene de hadde med seg og måtte i stedet bruke tynne fangedrakter og tunge tresko. Kostholdet var usselt og forfrysninger og sykdommer som tyfus var vanlig. De svakeste fangene ble på rutinemessige oppstillinger plukket til gasskammeret. Foruten gasskammer og skyting døde fangene av mishandling, sykdom, sult og overanstrengelse. Norske fanger, blant andre Kai Feinberg, ble brukt i medisinske eksperimenter.[180] Georg Rechenberg beskrev forholdene i leiren i Haugesund forhørsrett: På slutten av 1944 var det fem krematorier i full drift og der ble det «drept og brendt» «dag og natt». En tid hadde krematoriene for liten kapasitet og Rechenberg var med å grave 30 meter brede groper der likene ble bredt. Asken og knokkelrester ble brukt som gjødsel på åkrene.[181] Josef Berg var den eneste fra Norge som overlevde oppholdet i Golleschau..[182]

Leo Eitinger arbeidet en tid på sykehuset i Auschwitz og var viten til at blant andre Friedrich Entress sorterte pasientene. Noen ble avlivet umiddelbart med en 10 cm3 karbolsyre sprøytet rett i hjertet, andre måtte vente til en lastebil fraktet dem til gasskammeret i Birkenau.[183] Slavearbeiderne i leiren ble slått i hjel, drept ved injeksjon, frøs i hjel eller døde av sykdom. Eitingers oppgave var da å dikte opp en passende dødsårsak som lungebetennelse eller hjerteinfarkt, og dertil skrive en sykehistorie som passet med dødsårsaken. I noen tilfeller måtte Eitinger notere dødstidspunkt og -årsak mens pasienten fortsatt var i live og ventet på å bli avlivet. Minst en norsk fange ble drept på denne måten.[184] Ingen norske jøder ble tvunget til å arbeide med forberedelse til og opprydning etter gassing i en «Sonderkommando». Conrad (Konrad) Caplan (født 1922) arbeidet i en såkalt «bagasjekommando» som ryddet bagasje på perrongen. Han havnet i en straffekommando fordi han advarte en kvinne om skjebnen som ventet.[185]

Forholdene i Auschwitz ble bedre da Rudolf Höß i 1943 ble avløst av Arthur Liebehenschel. Liebehenschel forbød vaktene å slå fangene. SS-mennene var misfornøyde med Liebehenschel og Höß kom tilbake.[186] Mot slutten av krigen ble fangene behandlet noe bedre trolig fordi de ble mer verdifulle som arbeidskraft.[187]

Dødsmarsjen[rediger | rediger kilde]

Utmagrede fanger i Buchenwald, dit flere av de norske jødene ble ført i krigens sluttfase. De norsk-jødiske fangene var døden nær av sult da de ankom, men med hjelp av Røde Kors-pakker de fikk av norske medfanger, klarte de å bygge opp helsen igjen innen leiren ble frigjort av amerikanerne.[188]

I slutten av januar 1945 ble de fleste gjenlevende i Auschwitz drevet vestover blant annet til Mittelbau Dora og Buchenwald. Blant de norske var Josef Berg, Leo Eitinger, Samuel Steinmann, Isidor Rubinstein, Benno Asberg, brødrene Hirsch, Julius Paltiel, Michael Pintzow, Bernhard Bodd, Herman Sachnowitz, Moritz Kahan og Nathan Fein.[189] Pintzow ble skutt og drept under en av disse forflytningene i 1945. Conrad Caplan fra Tromsø overlevde Auschwitz og ble sendt til Mittelbau-Dora og døde der trolig i februar 1945.[190] Hans Reichwald var kommet som flyktning til Norge fra Wien. Han overlevde Auschwitz, men døde på dødsmarsjen i januar 1945 eller i en ukjent leir han ble forflyttet til.[191][192]

Sachnowitz begynte på dødsmarsjen fra Buna-leiren 18. januar 1945, og de gikk 80 km den første dagen. Han anslo at kolonnen han gikk i, kom opp i 100 000 fanger. De fleste døde under marsjen. Marsjen og transporten videre foregikk i sterk kulde og tildels i snøvær. På jernbanestasjonene lå det stabler av stivfrosne lik. Fra Gliwice ble de sendt med tog som gikk på kryss og tvers gjennom Tsjekkoslovakia og Østerrike, og de overlevende kom etter omkring 10 dager til leiren Dora ved Nordhausen. Fangene i Dora og Buchenwald arbeidet i underjordiske fabrikker med fremstilling av V1 og V2.[193] Sachnowitz var vitne til at mange lik, som hvert veide bare 35–40 kg, ble brent utenfor leiren i store bål eller sendt til krematoriet i Buchenwald.[194] Fra Dora ble Sachnowitz og medfangene sendt dels med tog, dels til fots til Bergen-Belsen.[195]

Rubinstein og Kahan ble evakuert fra Dora, trolig i mars. Rubinstein ble drept av en SS-vakt, mens Kahan rømte og berget livet. Bernhard Bodd ble også evakuert fra Dora, men det er usikkert hva som deretter skjedde med ham.[196] Han ble skutt og drept under transport 20. april 1945, ifølge bokverket Våre falne.[197]

Overlevende[rediger | rediger kilde]

Samuel Steinmann (1923-2015) mellom kronprinsesse Mette Marit og statsråd Jan Tore Sanner under den internasjonale holocaustdagen 27. januar 2015. Steinmann var den siste overlevende etter de norske jødedeportasjonene under krigen.
Typografen Moritz Nachtstern ble satt til å lage falske pundsedler i Sachsenhausen etter han ble deportert. Han overlevde krigen, og beskrev minnene fra tiden i konsentrasjonsleir i boka Falskmyntner i blokk 19 (1949).
Motstandsmannen Øivind Hansen satt i Sachsenhausen, og fikk dette kortet i bursdagsgave av medfangene 11. mars 1945. Dagen etter kom de hvite bussene til leiren. Jøder fikk i utgangspunktet ikke bli med disse, men de norske fangene fikk skiftet identitet på tre norske jøder slik at de også kunne evakueres.[198]

Omkring 30 (HL-senteret oppgir 34,[91][199] Ottosen oppgir 28[200]) overlevde deportasjonen og oppholdet i konsentrasjonsleirene. Av disse var to kvinner og ingen barn.

Blant de overlevende var:

Karl Jacques Ajzenberg Russisk-polsk bakgrunn, bosatt i Rogaland. Overlevde fangenskapet i Auschwitz.[201]
Benno Asberg Fikk ikke bli med de hvite bussene fra Dora-leiren, overført til Ravensbrück, rømte senere fra transport, funnet av sovjetiske soldater 1. mai.[202]
Josef Berg Til Sverige med de hvite bussene april 1945
Ludvig Paul Cohn[91][203] Befridd fra Auschwitz 28. januar, han var da 55 år og den eldste overlevende fra Norge[91]
Grete og Fredrich Doller Til Norge i 1938 og deres jødiske bakgrunn var ikke kjent før i 1943, arrestert 14. oktober 1943, sendt til Stutthof.[204]
Otto Eisler Frigjort fra Buchenwald 11. april av den amerikanske hæren
Leo Eitinger Frigjort fra Buchenwald 11. april av den amerikanske hæren
Berthold Epstein Uklart om han var med i dødsmarsjen fra Auschwitz
Kai Feinberg[205] Befridd fra Auschwitz 27. januar av sovjetiske styrker, til Norge i oktober via Romania og Italia
Pavel Fraenkl[206] Kom til Norge i januar 1940, frigjort fra Auschwitz av sovjetiske styrker, dro tilbake Norge på egen hånd.
Asriel-Berl (Pelle) Hirsch Frigjort fra Buchenwald 11. april 1945
Assor Hirsch Frigjort fra Buchenwald 11. april 1945[91]
Moritz Kahan[207] Unnslapp under transport fra Dora i mars 1945
Eugen Keil (Steinwall) Deportert mai 1943, i Sachsenhausen til slutten av april 1945 (hentet med de hvite bussene)[208][209]
Hans Levold (Lustig) og Fritz Lustig (Fredrik Levold) Rømte fra Mauthausen da vaktholdet gikk i oppløsning mai 1945
Harry Meyer Flyktet til Sverige og ble med Kvarstadbåtene som forlot Sverige 31. mars 1942 med kurs for Storbritannia. Meyer ble tatt til fange og satt i krigsfangeleir og fengsel før han endte i Sachsenhausen. Han ble med de andre nordmennene i de hvite bussene til Neuengamme.[210]
Moritz Nachtstern[211] Overlevde som seddeltrykker (falskmynter), frigjort fra Ebensee 6. mai
Julius Paltiel Frigjort fra Buchenwald 11. april 1945
Georg Rechenberg[212] Tysk flyktning i Norge, deportert med «Donau», evakuert fra Auschwitz til Sachsenhausen og senere Dachau, befridd 1. mai 1945.[43]
Fritz Ruzicka[213] Østerriker i Norge, deportert juni 1944
Robert Savosnick[214] Deportert 26. november 1942, befridd fra Dachau i april 1945
Herman Sachnowitz Befridd fra Bergen-Belsen 15. april, han var den siste gjenlevende nordmann der,[215] ble 28. april evakuert sammen med andre fanger til sykehus i Eindhoven og København.[216]
Leopold Segal (1922-1992)[217] Ble internert i oktober 1942 men ikke deportert med «Donau» fordi han var britisk statsborger, han ble deportert i 1943 og befridd fra en leir i Østerrike våren 1945. Med unntak av søsteren Lisa Segal døde resten av familien under krigen..[218]
Lisa Segal Britisk statsborger, frigitt til Storbritannia august 1944.[219]
Samuel Steinmann Frigjort fra Buchenwald 11. april 1945
Leif Wolfberg Reddet ut med de hvite bussene, til Sverige 28. april 1945[220]

Berg, Eisler, Epstein, Fraenkl og Rechenberg var flyktninger i Norge da landet ble okkupert. Ruzicka var østerriker og befant seg i Norge ved invasjonen.[221] Eisler kom til Norge 21. februar 1940. Rechenberg forlot Østerrike etter Anschluss i 1938 og kom til Norge i juni 1938.[43] Epstein kom til Norge 15. mars 1940.

Fraenkl og Feinberg var blant de som ble etterlatt i Auschwitz da tyske styrker flyktet fra den fremrykkende sovjetiske hæren i januar 1945. Berg, Keil og Wolfberg var blant de få jødene som ble reddet ut med de De hvite bussene.[220] Eitinger, Steinmann, Paltiel, Assor Hirsch og Pelle Hirsch kom til Buchenwald og fikk mat sendt av Danske Røde Kors til de norske studentene der. De hvite bussene hentet ut de norske studentene i Buchenwald, mens de fem jødene ikke fikk være med, og de kom seg til Danmark på egen hånd.[222] Sachnowitz var den eneste gjenlevende nordmann i Bergen-Belsen.[216]

Jøders eiendeler og eiendom[rediger | rediger kilde]

Da Amalie Laksov kom tilbake til leiligheten sin i Dunkers gate 4 i Oslo etter krigen var den overtatt av frontkjemperen Bjørn Østring. Østring hadde overtatt alle Laksov-familiens eiendeler, og til og med brodert monogrammet sitt på håndklærne deres.
Lov om inndraging av formuer som tilhører jøder

I samsvar med § 3, annet ledd, i Ministerpresidentense kunngjøring av 5. februar 1942 fastsettes følgende som gjelder uten hensyn til Grunnlovens bestemmelser:

§ 1. Formue av enhver art som tilhører jøde som er norsk statsborger, eller jøde uten statsborgerrett som oppholder seg i landet, inndras til fordel for statskassen. Det samme gjelder formue tilhørende jødens ektefelle og barn.

§ 2. Innen 1. januar 1943 treffer Innenriksdepartementet beslutning om hvilke personers formue skal inndras etter § 1. Beslutningen kunngjøres i «Offentlige kunngjøringer» og meddeles så vidt mulig formuesinnehaveren i anbefalt brev.
Rettsvirkningen av beslutninger i henhold til denne paragraf regnes fra kunngjøringen, dog kan Finansdepartementet erklære ugyldig enhver forføyning over formue som nevnt i § 1 truffet i tiden 22.-25. oktober 1942.
Avgjørelser i henhold til denne paragraf kan ikke prøves av domstolene.

Norsk Lovtidend, 26. oktober 1942[223]

Jødenes eiendommer, eiendeler og formuer i Norge ble beslaglagt og administrert av Likvidasjonsstyret. Leilighetene som tilhørte jødiske familier ble annonsert til salgs i NS-pressen i november, og frontkjempere skulle få førsteretten til å kjøpe dem for en rimelig penge.[224] NS-mannen Egil Reichborn-Kjennerud var formann for Likvidasjonsstyret. I Trøndelag begynte den økonomiske likvideringen tidligere og da statspolitiet i oktober skulle arrestere flere jøder hadde nazister allerede flyttet inn, for eksempel i Abel Bernsteins leilighet i Trondheim.[225] Bernstein ble henrettet sammen med David Wolfsohn og brødrene Isaksen 7. mars, også deres leiligheter ble beslaglagt.[226] Aaron Mendelsohns leilighet i Trondheim ble brukt av menigheten etter at synagogen var beslaglagt, før den ble overtatt av NS som kontor for Hirden.[227] Eiendeler og varlagre tilhørende jødiske kjøpmenn i Kristiansund og Ålesund ble også beslaglagt etter at de var internert våren 1942.[228] Alt i alt ble 1053 jødiske husstander, bedrifter og institusjoner beslaglagt og inndratt av NS-myndighetene i løpet av krigsårene.[229]

Det foregikk også regelrett plyndring og underslag av arresterte jøders verdier. Da NS-mannen og frontkjemperen Stian Bech deltok under jødearrestasjonene den 26. oktober truet han de arrestertes familiemedlemmer til å legge frem alt de hadde av verdisaker, og han og en politikollega stappet smykker, armbåndsur og kontanter for minst 1500 kroner (en halv årslønn på den tiden) i lommene.[230] Senere skaffet Bech mer penger ved å regelrett rane jødiskeide forretninger; i slutten av november gikk han inn i klesforetningen Karl Johans Trikotasjehus A/S i Oslo med pistol i hånden og «beslagla» butikkens kassabeholdning. Denne gikk rett i egen lomme.[231] Bech brukte pengene på å overta en beslaglagt leilighet i Fagerborggata 27 i Oslo, denne hadde tilhørt familien Bernstein. Bech og kona betalte spottpris for å overta leiligheten etter avtale med Haakon Høst i Likvidasjonsstyret, og fikk også med seg alle Bernstein-familiens klær, leker, inventar og øvrige eiendeler.[232]

Eiendom tilhørende jøder som etter å ha flyktet til Sverige var blitt svenske statsborgere skapte diplomatiske problemer for NS-regimet. Sommeren 1943 var seks slike beslaglagte bo blitt frigitt, men senere ble ett av dem beslaglagt igjen for en periode. Det svenske konsulatet i Oslo forhandlet på vegne av statsborgerne sine, og så sent som i desember 1944 pågikk fortsatt samtalene. Forhandlingene skjedde på høyeste hold, og den svenske generalkonsulen Claes Westring kommuniserte direkte med innenriksminister Hagelin, som igjen konfererte med Quisling.[233]

Synagogen i Bergstien var uskadd etter krigen, men brukt som lager for eiendeler fra deporterte jøders boliger. Vaktmester Anton Sleipnes passet på de religiøse gjenstandene i Bergstien slik at de kom uskadd gjennom krigen.[234] Synagogen i Calmeyers gate ble ramponert og ikke lenger brukt som synagoge etter krigen.[12] Gjenstander fra synagogen i Trondheim ble spredt, men det meste kom til rette etter krigen blant annet fordi metodistmenigheten tok vare på gjenstander. En torarull forsvant i Trondheim samt en del private religiøse gjenstander som åttearmede lysestaker (hanukka-staker).[235] En privatperson hadde tatt vare på 5000 kr fra synagogens kasse i Trondheim. Også i Tromsø gikk en torarull tapt.[236] Menigheten i Trondheim lånte en periode lokaler av Metodistkirken som tok vare på gjenstander til krigen var over.[237] En overlege på Ullevål tok vare på penger og verdigjenstander for jødiske pasienter.[238]

Jøder drept i Norge[rediger | rediger kilde]

Bruland oppgir at 21 jøder ble drept i Norge under okkupasjonen. Dette tallet omfatter også selvmord som følge av jødeforfølgelsene.[91] Det mosaiske trossamfunn oppgir at 23 jøder omkom eller ble drept som følge av forfølgelsene.[239]

Flere jødiske nordmenn ble henrettet i Falstadskogen i mars og november 1942. Mauritz Abrahamsen, Kalman Glick og Hermann Schidorsky ble henrettet 13. november 1942 på Falstad, etter at sjefen for sikkerhetspolitiet Gerhard Flesch hadde besøkt leiren.[91] Hirsch Komissar ble henrettet 7. oktober 1942 som ett av ti sonofre i Trøndelag. Komissar ble først arrestert i januar for antatt spredning av nyheter fra London. Komissars familie flyktet til Sverige.[240][241] David Wolfsohn, Abel Bernstein og brødrene David og Wulf Isaksen ble henrettet 7. mars etter en skinnrettssak der de var anklaget for tysk-fiendtlig virksomhet (propaganda for en fiendtlig makt) sammen med NKP-mannen Olav Sverre Benjaminsen.[242][243] (Jødisk museum oppgir at Wolfsohn, Bernstein og brødrene Isaksen ble henrettet på Kristiansten.[242]) I Trondheim ble en jøde skutt og drept på gaten fordi han var ute da det var portforbud.[244]

Ekteparet Rachel og Jakob Feldmann forsøkte å flykte til Sverige, men ble drept av grenselosene (i det som senere er kjent som Feldmann-saken).[245]

Noen jøder ble overført fra andre tyskokkuperte områder til Norge, blant annet som arbeidere i Organisation Todt eller som krigsfanger. En av disse var Boris Resnik, en sovjetisk lege. Han ble skutt og drept på Trandum 30. oktober 1944.[246]

Jøder som ikke ble deportert[rediger | rediger kilde]

Mellom 50 og 100 jøder ble holdt i ulike leirer eller fengsler i Norge inntil frigjøringen. 23 (21 ifølge Bruland[91]) av disse omkom eller ble drept (blant disse forekom også selvmord som følge av antijødiske tiltak).[239] Berg leir ble planlagt sommeren 1942. De første fangene ble registrert der 26. oktober 1942. Det var jødiske menn fra Vestfold. Jøder i såkalte blandingsekteskap ble holdt i leiren til 2. mai 1945, da de ble evakuert til Sverige etter forhandlinger mellom Folke Bernadotte og Heinrich Himmler.[91] I noen tilfeller ble jødiske barn tatt vare på av andre familier. 30-40 jøder overlevde i frihet i Norge gjennom krigen, de fleste av disse ble ikke arrestert på grunn av sykdom og alder.[247][248]

Enkelttilfeller[rediger | rediger kilde]

Bokseren Charles Braudes (1905–1991, til venstre) ekteskap med en ikke-jødisk kvinne gjorde at han ikke ble deportert med «Donau». Han overlevde krigen etter å ha sittet på Berg, men mistet foreldrene og to brødre i Auschwitz.[249]

Sally Strauss holdt til i en liten hytte i Maridalen sammen med familien. Strauss og familien hadde flyktet fra Nürnberg til Norge etter Hitlers maktovertakelse. Strauss unnlot å registrere seg som jøde og var heller ikke registrert i den mosaiske menigheten. Han hadde falske papirer under krigen og beveget seg daglig rundt i byen. På hytta i Maridalen fikk han små forsyninger (koks) fra en hemmelig kommunistisk gruppe blant tyske soldater i Skar leir like ved hytta.[247]

Hugo Adler flyktet sammen med familien fra Tsjekkoslovakia til Norge etter Tysklands annektering av landet. Adler var en kjent tuberkulosespesialist, og i Norge fikk han arbeid ved lungesykehuset i Talvik i Alta. Det norske statspolitiet og Gestapo visste trolig ikke at det var en jødisk lege der. Ifølge Ragnar Ulstein hadde Adler blitt arrestert og satt i fengsel i ett år i Finnmark, men kom seg ut av fengselet ved evakueringen og nedbrenningen.[250] Ved tvangsevakueringen av Finnmark ble familien sendt sørover til Trøndelag, der de med hjelp fra blant andre sykepleier Laila Lund og en grenselos etterhvert flyktet over grensen til Sverige.[251][252] Legen Alfred Guttmann hadde flyktet til Norge før krigen og ble sammen med sin kone internert i Åneby-leiren (der han fungerte som lege) og på Grini i 1941. Guttmann var den første leirelegen på Grini, før han etter kort tid ble avløst av Sven Oftedal. Han ble sluppet fri fra Grini og arrestert på nytt i oktober 1942. Han ble sluppet fri i mars 1943 på grunn av sykdom, alder og innsats under første verdenskrig.[253][254]

Den franske professoren René Modiano og kona Helene oppholdt seg i Norge da landet ble invadert. Ekteparet fikk hjelp av blant andre kunstmaleren Henrik Sørensen og NS-mennene Kåre Rein og Håkon Meyer. Helene Modiano ble smuglet til Sverige. René Modiano ble arrestert i 1940 og sendt til Bayern, han ble i desember 1940 løslatt sammen med andre franske sivile. Han kom da tilbake til Norge og flyktet til trygghet i Sverige.[255]

Bernhard Kletzewski satt internert i Berg leir fra 26. oktober 1942 og ut krigen.[256]

Theo Koritzinsky, statsviter og SV-politiker født 1941, klarte seg gjennom krigen i Norge sammen med søsknene og moren.

Ephraim Wolff Koritzinsky ble arrestert i 1941 og døde av kreft våren 1942. Resten av familien ble boende i Selbu til de ble kastet ut i 1944 fordi Rinnanbanden skulle ha huset. De bodde resten av krigen på Frei. Moren og barna, blant dem den senere SV-lederen Theo Koritzinsky, overlevde krigen.[257]

De tre Borøchstein-brødrene ble etter ordrer fra Sverre Risnæs tatt ut av køen ved ombordstigning på «Donau» 26. november fordi de var «halvjøder». De tre og en fjerde bror ble sluppet fri og sendt hjem.[258]

Sara Mahler Uthaug unnslapp deportasjon fordi hun var gift med en ikke-jøde. Mormoren var svensk statsborger og unnslapp også. I 1943 ble Sara Uthaug internert på Bredtvet og satt der omkring 10 måneder før hun fikk beskjed om utvisning til Sverige, men ble sendt tilbake og fengslet på nytt da hun manglet de rette papirene. 1. mai 1945 ble hun deportert til Sverige.[259]

Arnold Levy ble tatt ut av køen til «Donau» 26. november fordi han hadde papirer på tysk krigstjeneste under første verdenskrig. Levy og hans to sønner ble sendt til Bredtvet. Den kjente geokjemi-professoren Victor Goldschmidt ble satt fri.[152]

Charles Braude var gift med en «arisk» kvinne og ble ikke deportert, men satt på Berg til frigjøringen.[249] Tre kvinner i alderen 80–90 år på jødiske gamlehjem ble værende der.[260]

Ekteparet Modiano, som unnslapp deportasjonen, vitnet i landssviksaken mot Kåre Rein.[255]

Jøder som flyktet[rediger | rediger kilde]

Herman Hirsch Becker var blant de jødene som tjenestegjorde i norske militærstyrker etter å ha unnsluppet tyskerne. Becker ble skutt ned under et bombetokt over Danmark og døde i mars 1945.

De fleste jødene som overlevde okkupasjonen av Norge, flyktet til Sverige. En del tok seg over grensen i april 1940 rett etter invasjonen. Mange av disse kom tilbake. Før 25. oktober 1942 hadde omkring 150 jøder flyktet til Sverige, hovedsakelig enkeltpersoner.[261] Fra 26. oktober til 26. november 1942 flyktet rundt 60 prosent av jødene bosatt i Norge til Sverige (Arkivverket oppgir at 800 kom seg over grensen,[262] Ragnar Ulstein oppgir 925[263], Mendelsohn 700–800[264]). I 1943 kom omtrent 150 jøder over grensen, mest tidlig på året.[265] Skarpnesutvalget oppgir at 1300 jøder flyktet til trygghet i Sverige.[4] Et fåtall jøder flyktet også over Nordsjøen, noen allerede våren 1940.[266]

Flyktninglosene i gruppen Carl Fredriksens Transport fraktet omkring 1000 mennesker til Sverige på seks uker, av disse var omkring halvparten jøder,[267] blant annet Leon Bodd.[268] Ulike deler av Hjemmefronten bisto i losingen over grensen, mens Milorg i hovedsak forbeholdt sine ruter for egne folk.[269] Fordi jødiske menn ble internert en måned før de andre, var det overvekt av kvinner, barn og eldre blant flyktningene i Sverige.[270] Mendelsohn understreker at svært mange hjalp jødene å flykte, ofte med stor personlig risiko. Noen jøder reiste med falske papirer og farget håret blondt for ikke å stikke seg ut.[271] Lise Børsum var blant dem som på eget initiativ organiserte flukt og advarte i slutten av november 1942 jødene om hva som ville skje. Børsum ble arrestert og satt i Ravensbrück til 1945.[272]

Blant dem som flyktet, tjenestegjorde flere deretter i de norske polititroppene, i de norske styrkene i Storbritannia eller i britiske eller amerikanske styrker.[5][273] Omkring 150 norske jøder (av totalt 1500) gjorde krigsinnsats for Norge. Dette var en langt høyere andel enn befolkningen ellers.[270] Minst fem norske jøder tjenestegjorde i flyvåpenet i eksil. En av disse var Herman Hirsch Becker, som var flynavigatør og omkom da han deltok i angrepet mot Shell-huset i København.[274] Kvinnene tjenestegjorde i hovedsak i den sivile norske administrasjonen i Sverige. Jødiske flyktninger uten statsborgerskap hadde ikke anledning til å delta i de væpnede styrkene.[270]

Enkelthistorier[rediger | rediger kilde]

Tre år gamle Mona Levin ble med de flyktende foreldrene til Sverige i 1942. I boken Mors historie (2015) skildrer hun det jødiske miljøet i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet og flukten til Sverige. Flere av Levins slektninger ble deportert med «Donau» og drept.[275]

Nic Waal og Nina Haslund smuglet natt til 26. november 1942 14 jødiske flyktningebarn (blant annet Berthold Grünfeld) ut av det jødiske barnehjemmet i Holbergsgate og via Elverum over grensen til Sverige.[276] Redningsaksjonen var grunnlag for filmen I slik en natt (1958).

Eva Steinfeldt og hennes mor ble arrestert da de forsøkte å ta seg til Sverige i mars 1942. De ble sluppet fordi de hadde svensk pass.[277] Hans-Wilhelm Steinfelds bestemor Elisabeth og tre av hennes barn ble hentet hjemme i Bergen av det norske statspolitiet, men like før de skulle settes på toget til Oslo, fikk de hjelp til å komme seg bort og gikk deretter i dekning. Steinfelds far Hermann deltok i kampene i april 1940 og deretter i motstandsarbeid. Han ble tatt og internert på Ulven ved Bergen, men rømte og gikk i dekning sammen med milorggruppen Bjørn West i Masfjordområdet.[278]

De østerrikske flyktningene Edith og Felix Adler tok kontakt med Ole Hallesby for å få hjelp til å flykte. De kjente Hallesby bare av avisomtale. Hallesby satte dem i kontakt med studenten Hans Chr. Mamen. Mamen organiserte flukt for ekteparet Adler, Winterfeld-familien og omkring 20 andre jøder ifølge Ulstein.[279]

Ekteparet Marianne Spitz og Paul Hauke kom som flyktninger fra Tyskland til Norge. De var politisk aktive og ble etterlyst i mai 1940, og lyktes da å rømme til Sverige.[280]

Marcus Bermann drev forretning i Kristiansund. Han ble av uklare grunner arrestert i april 1942, og overført til Vollan fengsel i Trondheim, der han ble stygt mishandlet. Under sykehusopphold klarte han med hjelp av sykehuspersonalet og en drosjesjåfør i Stjørdal å rømme til Sverige via Stjørdal og med tog over Storlien.[281]

Brødrene Josef og Leif Klein og Hans og Arnold Levy klarte å rømme fra Bredtvet i januar 1943 ved å klatre over gjerdet og klippe over piggtråden. Flukten videre var organisert av Kurt Levy, som hadde rømt tidligere. Alle kom seg til Sverige.[282]

I Stavern ble tannlegen Finn Devor oppsøkt av lensmannen, som advarte om arrestasjonene 26. oktober. Devor hadde akkurat da en tysk oberst i tannlegestolen, men han flyktet umiddelbart og tok med seg offiserens pistol som hang i venteværelset. Devor og familien kom seg til Sverige.[283]

Senere høyrepolitiker og stortingspresident Jo Benkow (1924–2013) overlevde jødeforfølgelsene ved å flykte til Sverige sammen med faren og en av brødrene. Resten av familien ble drept i Auschwitz.[176]

Blant dem som flyktet til Sverige var:

Blant dem som flyktet til Storbritannia:

Politisk ansvar[rediger | rediger kilde]

Den danske regjeringen vernet om sine jødiske innbyggere, og deportasjonene ble der igangsatt ett år etter Norge. Gjennom en stor aksjon klarte 95 prosent å komme seg til Sverige, og de fleste danske jødene som ble deportert, overlevde med hjelp fra Danmark. Av 5600 danske jøder ble 77 drept, i Finland ble 11 av landets 2300 jøder drept i konsentrasjonsleirer.[70][285] Omkring 25 prosent av Frankrikes 340000 jøder ble deportert og drept, mens omkring 75 prosent av de omkring 140000 jødene i Nederland ble drept. Etter Nederland var Norge det vesteuropeiske landet med størst relativt tap av den jødiske befolkningen.[286] Sammenlignet med Frankrike, Belgia og Nederland gikk interneringen og deporteringen av jødene i Norge svært raskt.[287] Arvid Brodersen mener at advarsel fra tyske motstandsfolk og direkte støtte fra sentrale personer i okkupasjonsmakten var avgjørende for redningen av de danske jødene. Blant annet var holdningen hos riksfullmektig i Danmark, Werner Best, og hans fortrolige Georg Ferdinand Duckwitz vesentlige. Danskene ble også varslet av Moltke som (i september 1942 ifølge Brodersen) også hadde advart om en forestående aksjon mot jødene i Norge.[288] Werner Best advarte også ledelsen i Berlin om at en aksjon mot de danske jødene ville bli møtt med sterke protester og ville skade samarbeidet med danskene.[289] Ifølge Bruland var registrering og merking av jøder et avgjørende grunnlag for den anti-jødiske politikken i Tyskland og okkuperte områder i Vest-Europa. I Belgia, Nederland og Frankrike ble «jøde» definert i egne bestemmelser høsten 1940, langt tidligere enn i Norge. I disse tre landene var det okkupasjonsmakten som gjennomførte tiltakene, mens det i Norge var norsk politi og byråkrati som sto for gjennomføringen.[290] Ifølge Per Ole Johansen var det nederlandske byråkratiets og politiets servilitet overfor okkupasjonsmakten medvirkende til omfanget av holocaust i Nederland. Det tyske politiet var for få til å kunne gjennomføre aksjonen uten det norske politiet. Det var ingen organiserte protester mot deportasjonene fra embetsverkets side.[291]

Ulstein antok at jødeaksjonene var særlig lett å gjennomføre høsten 1942 blant annet fordi den norske motstandsbevegelsen var inne i si største krise og 1942 allerede var det blodigste året i okkupasjonen. Over hundre nordmenn var allerede henrettet og et stort antall sendt i konsentrasjonsleir. Ulstein tror også at helt ulike personer i den tyske ledelsen i Danmark og Norge kan forklare forskjellen i aksjonene mot jødene. Aksjonen mot de norske jødene skjedde i stillhet og uten forvarsel som i Danmark. Den mer brutale okkupasjonsen i Norge gjorde at befolkningen i Norge var forsiktige. Ulstein antok også at «harde rasistar» blant sentrale NS-folk var en medvirkende faktor.[292]

Marte Michelet mener at likegyldighet og mangel på empati med jødene var avgjørende for at jødedeportasjonene kunne gjennomføres så lett i Norge,[293] mens Sven Egil Omdal mener antisemittismen hindret jøder i å bli fullverdige medlemmer av samfunnet og at jødene som overlevde deportasjonen, til Tyskland og Polen ble møtt med liten forståelse da de kom hjem til Norge.[294] Befolkningen i Norge reagerte med «forferdelse og avsky» da interneringen og deportasjonene ble kjent blant annet gjennom illegale aviser.[295] Nils Johan Ringdal antok at politiets høye tillit i befolkningen gjorde at registreringen av jødiske borgere gikk så lett.[296] Blant politimenn var det allment kjent at hensikten med arrestasjonene var å sende jødene ut av landet, men det er uklart hvor mye politimennene ellers visste om hvilken skjebne som ventet de deporterte.[297] Bjarte Bruland mener at holocaust i Norge var et tysk prosjekt, men at okkupasjonsmakten var avhengig av Quisling-regimet som også i prinsippet ønsket å fjerne jødene. Politiets lydighet var også viktig for at deportasjonen lykkes ifølge Bruland, det at jødene var "fremmede" gjorde det trolig lettere å akseptere for politimennene.[298]

Quisling og Nasjonal Samling[rediger | rediger kilde]

Quisling inspiserer norske frivillige på Østfronten, kjent som frontkjempere. Norske frontkjempere var involvert i massakrer og andre overgrep mot den jødiske sivilbefolkningen i øst.[299]

Josef Terbovens Reichskommissariat hadde avdelinger som tilsvarte de norske departementene og kontrollerte den sivile administrasjonen uten å overta oppgavene. Dermed kunne mange beslutninger se ut som norske initiativ.[300] På tysk side hadde Terboven sammen med politisjefene Wilhelm Rediess og Fehlis det øverste ansvaret for tiltak mot jødene. Etter disse i hierarkiet var Reinhard og Wagner.[301] Terboven tok ordre direkte fra Hitler, mens Rediess' overordnete var Himmler. Fehlis hadde obersløytnants rang og sorterte direkte under Rediess som hadde brigadegenerals rang. Alt tysk politi i Norge sorterte under Fehlis, ifølge Ottosen.[302] Karl Marthinsen, sjef for det norske statspolitiet, anså Reinhard som sin overordnete.[303]

Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene.[304] Ved rettsoppgjøret etter krigen hadde de sentrale personene ulike fremstillinger av hva de visste og hvem som tok initiativ. Etter Mendelsohns vurdering hadde særlig Quisling, Hagelin, Lie, Prytz, Fuglesang og Skancke politisk ansvar for arrestasjonene og deportasjonene.[305]

NS-lederne, spesielt Sverre Riisnæs, Jonas Lie og Axel Stang, hadde nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. For eksempel fulgte Jonas Lie høsten 1941 med Einsatzgruppe D og var i Odessa da de massakrerte jødene i byen 23. oktober. Quisling og Riisnæs besøkte Ukraina i 1942, og da var de fleste jødene i området drept. De gjenlevende jødene som Quisling og Riisnæs så, var slavearbeidere. Einar Rustad, leder for NSUF, var på en landbrukskonferanse i Łódź i 1942 og ble vist rundt i gettoen, Rustad hevdet senere at de fryktelige forholdene i gettoen hadde opprørt ham. Felix Hartmann arbeidet for SD ved Minsk i Hviterussland fra 1942, der Hartmanns sjef var ansvarlig for at 55 000 jøder ble likvidert på bare ti uker. Hans S. Jacobsen fikk i juni 1942 brev fra en bekjent i SD i Katowice-distriktet (som også omfattet Auschwitz) som skrev at der gjør man «kort prosess» med polakker og jøder. Norske frontkjempere, spesielt i SS-Division «Wiking», var vitner og medvirket trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette ble også offentliggjort i NS-pressen.[306] Klaus Grossmann, lederen for vaktstyrken ombord på «Donau» og «Gotenland», uttalte de «ikke hadde lov» til å vite hvilken skjebne som ventet jødene, «det var best å ikke tenke på det», ellers ville tilværelsen bli uutholdelig.[307] Noen av de tyske vaktene på Grini hadde kjennskap til hva som ventet jøder som ble deportert.[308] Odd Bergfald forhørte selv Siegfried Wolfgang Fehmer i Gestapo, og Fehmer kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland».[309]

Quisling ønsket at jødesaken skulle ligge under Hagelins innenriksdepartement, slik at Statspolitiet (Stapo) måtte instrueres derifra og ikke fra okkupasjonsmakten. Karl Marthinsen motsatte seg dette: Stapo måtte ta ordre fra tysk politi, men ville orientere Hagelin om aksjoner. Quisling skal 26. november ha vært helt ukjent med arrestasjonene og opplastingen av «Donau». Den svenske reporteren Benkt Jerneck klarte å avdekke at Wilhelm Wagner var den ansvarlige tjenestemann på tysk side. Wagner hevdet at aksjonen mot jødene var et indre norsk forhold, mens norske tjenestemenn hevdet at aksjonen var utført etter tysk ordre. Quisling ga blant annet i taler etter 26. november inntrykk av at aksjonen mot jødene i Norge skjedde i felles forståelse mellom NS og okkupanten, og at initiativet var mest på norsk side.[310] Avisen Det frie Norge skrev i desember 1942 om da «Donau» la fra kai ved Vippetangen og bemerket at okkupasjonsmakten forsøkte å gi inntrykk av at deportasjonene er NS og statspolitiets verk, «men man har sikre beviser for at aksjonen er igangsatt fra høyeste tyske hold».[311] Forskningen har ikke bragt klarhet i om deportasjonene skjedde etter ønske fra Quislings regjering.[109]

Sitat Inne i et værelse lå 6 kvinner likeledes skamfert, og under et teppe fant vi en sprell levende jøde. Da han så at han var opdaget breket han til oss: Jeg det ikke gjort. Jeg så det. Jeg bo her i nærheten. Kort prosess. Foran huset på 3 m. hold blir han skutt. Hodet deler sig og hans råtne hjernemasse velter ut Sitat
– En frontkjemper i Hirdmannen (1941, sitert av Hetland (2012) s. 23.

NS-regimet deltok aktivt i forberedelsene og gjennomføringen av deportasjonen. I andre land okkupert eller dominert av Tyskland er det eksempler på at deportasjoner ble hindret, også fra de som var alliert med Hitler. Italia, Ungarn og Bulgaria hindret deportasjoner av jøder inntil tyskerne tok kontroll. NS-regimet hadde omtanke for andre deporterte nordmenn, men ikke for jødene. Hetland tror at velviljen og mangel på motstand i NS-regimet skyldtes antijødiske holdninger og at blant annet Quisling selv hadde tatt til orde for å deportere jødene i 1941 og forsvarte aksjonen i desember 1942. Ekspedisjonssjef Feyling i Kirkedepartementet uttalte offentlig at «det er en stor lykke for jødene at de nå kan samles på ett sted, slik som de så lenge har ønsket». Samtidig var det flere i NS som mislikte tiltakene mot jødene.[70][312] I 1943 og 1944 arbeidet NS-regimet med planer om å drepe «uhelbredelig sinnssyke» og «idioter», og om å internere «tatere» og hindre dem i å formere seg.[313]

Regjeringen i London[rediger | rediger kilde]

Brev fra legasjonen i Bern, minister Finn Koren, til Nygaardsvolds London-regjering 17. august 1942

Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går ut på sluttelig å «likvidere» hele dette befolkningslag.
I Nederland er forholdene ikke stort bedre. Av de 100.000 jøder som ved krigens utbrudd var bosatt i Amsterdam, er et stort antall allerede blitt bortført til ubestemt sted østover, og etter hvad det vites er tyskernes hensikt innen årets utgang å «befri» både denne by og resten av landet for hele det jødiske element. Denne foranstaltning vil ramme samtlige, både kvinner, barn og oldinger, og det er grunn til å tro at alle disse folk – med undtagelse av de arbeidsdyktige menn og kvinner som foreløpig kan brukes i tyskernes kram – er viet til døden. Et større antall vites med sikkerhet allerede å være drept hvad enten det er skjedd ved gass som visstnok er den hensiktsmessigste og hurtigste framgangsmåte, eller ved stryknin. Jødene skal øyensynlig etter Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, iallfall den europeiske jords overflate.

sitert av Harper, Samtiden 2015 s.109.

Før deportasjonene var det god kjennskap til at det foregikk deportasjoner og massedrap andre steder i Europa. «Endlösung» ble første gang omtalt i The Times 2. april 1942 etter en massakre på nederlandske jøder i Mauthausen, – massakren utløste en omfattende streik i det okkuperte Nederland.[314] Massedrapene i øst ble for alvor alminnelig kjent etter at den polske eksilregjeringen i juni 1942 publiserte en rapport som anslo tallet på drepte jøder til 700 000, BBC gjenga 2. juni hovedpunktene i rapportene. Den illegale avisen London-Nytt videreformidlet nyheten 27. juni 1942: «Over 700 000 er blitt myrdet av nazistene i Polen.»[315]

Jødeforfølgelsene ble omtalt av BBC og britiske aviser (som The Times, The Guardian og Daily Mail), der det sommeren 1942 ble meldt om én million massakrerte jøder. Det svenske utenriksdepartementet fikk høsten 1942 melding om fabrikklignende utryddelsesleirer i Polen, og den svenske konsulen i Stettin meldte 20. august 1942 at det foregikk massemord blant annet ved bruk av gass. En annen svensk diplomat formidlet personlige opplysninger fra SS-mannen Kurt Gerstein som selv hadde sett «likfabrikken i Belzec». Det svenske utenriksdepartementet hadde også informasjon om massakrer på jøder i Latvia.[139] Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning skrev 13. oktober 1942 om «utrydningskrigen» mot jødene, og Eskilstuna Kurieren kommenterte også saken 21. oktober.[316]

Fra sommeren 1941 ble meldinger om massedrap fra tysk politi på østfronten til Berlin fanget opp av britisk etterretning. Britenes statsminister Winston Churchill fikk regelmessig notater om disse drapene, med antall drepte. Offentlig snakket Churchill bare om drap på uskyldige og patrioter, han skal ha unnlatt å nevne jøder for ikke å gi Hitlers regime en propagandafordel.[317] Jan Karski kom fra Polen til London i november 1942 og rapporterte om forholdene blant annet i konsentrasjonsleiren Belzec.

Et brev fra Finn Koren ved legasjonen i Bern (17. august 1942; se boks) ble lest av Trygve Lie og andre statsråder i London, og legasjonen i Bern sendte et nytt brev 23. september 1942.[318] Den norske eksilregjeringen i London fikk 1. desember 1942 kjennskap til at også de norske jødene var deportert. Utenriksdepartementet i London sendte samme dag telegram om saken til den norske legasjonen i Bern.[161] Motstandsbevegelsen og regjeringen i London så ikke beskyttelse av jødene som en prioritert oppgave, ifølge Michelet. Finn Koren ved den norske legasjonen i Sveits informerte i august 1942 Trygve Lie om meldinger om massemord ved gassing. 27. november 1942 ba World Jewish Congress om at radiosendingene fra London skulle inneholde appeller til Norge om å redde jødene. Utenriksminister Lie avslo et par dager senere: «Slike appeller er ikke nødvendige for å oppildne befolkningen til å gjøre sin humane plikt mot jødene i Norge.»[319][320]

Tidlig i desember 1942 tok Finn Koren etter instruks fra London kontakt med det Internasjonale Røde Kors som ble bedt om å bruke sin innflytelse til fordel for de deporterte norske jødene. Røde Kors' fremstøt førte ikke frem.[321] Den svenske politikken ble lagt helt om da deporteringen av de norske jødene ble kjent.[322] Lie og Nygaardsvold understreket i desember 1942 overfor svenske myndigheter at alle norske flyktninger i Sverige «uansett rase og religion» burde få samme hjelp og støtte. Svenske diplomater og svensk Røde Kors ba vinteren 1942–1943 om at de omkring 170 gjenværende, internerte jødene i Norge skulle få reise til Sverige. Initiativet ble avvist av de tyske okkupasjonsmyndighetene. Bare noen få jøder med tilknytning til Sverige fikk tillatelse til å reise. Fra desember 1942 til krigens slutt henvendte den svenske regjeringen seg flere ganger til okkupasjonsmakten i Norge med spørsmål om å få frigitt jødene. Svenske myndigheter lyktes i noen tilfeller å få utreise for enkeltpersoner som befant seg i Norge.[323] I mars 1945 reiste Felix Kersten til Tyskland med en liste personer som svenske myndigheter ville ha løslatt, på listen var 15 norske jøder. Himmler samtykket i løslatelsen, men av de 15 var 11 forlengst døde og en satt på Grini.[324]

Den polske eksilregjeringens rapport om masseutryddelsen av jøder i det tyskokkuperte Polen fra desember 1942 bygde på Jan Karskis undersøkelser om forholdene blant annet i konsentrasjonsleiren Belzec.

Jøder som flyktet til Sverige, ble avhørt av norske myndigheter der. Av 301 avhør gjennomgått av Harper, oppga 45 flyktninger at de hadde fått en konkret advarsel eller «vink» om forestående fare. I de øvrige avhørene het det oftest at de flyktet på grunn av jødeforfølgelsene.[325] Nordmannen Marcus Levin ved Den Mosaiska Församlingen i Stockholm intervjuet også jøder som hadde flyktet og skaffet seg i løpet av 1943–1944 oversikt over de deporterte. Levin trodde de norske jødene var sendt til to leirer i Øvre Schlesien. Norske myndigheter gjorde praktisk talt ingenting for å skaffe oversikt over skjebnen til de deporterte norske jødene.[326]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Flere overlevende ble avhørt som vitner etter krigen. Karl Jacques Ajzenberg fra Stavanger og Pavel Fraenkl ble ikke avhørt. Avhørene ble gjennomført først og fremst for å fastslå hvem som var døde og i hvilken rekkefølge («men også så vidt mulig bringe på det rene om det foreligger noe straffbart forhold»). Etter norsk lov var de deporterte som ikke hadde kommet til rette, inntil videre å regne som «forsvunnet», fordi det ikke var noen dokumentasjon på dødsfallet. Når mange familiemedlemmer var døde, måtte dødsrekkefølgen bli fastslått av hensyn til arveoppgjøret. Marcus Levin intervjuet overlevende som kom til Sverige på slutten av krigen, blant annet Leif Wolfberg og Josef Berg. Levins brødre, søster, svoger og deres barn overlevde ikke.[91] I 1946 innførte Gerhardsens regjering en midlertidig «lov om avståing av husrom» og den innebar at jødene, fordi de ikke hadde måttet «forlate sin husrom på grunn av nasjonalt arbeid», ikke kunne kreve hursommet tilbake. Blant jødiske forretningsfolk som vendte hjem var det få som per 1948 hadde klart å gjenoppta driften.[327]

Folketellingen i 1946 viste 550 jøder i Norge.[328] Jøder som hadde flyktet fra Tyskland til Norge, ble i 1941 fratatt sitt statsborgerskap av tyske myndigheter. Etter krigen ble disse betraktet som tyske borgere av norske myndigheter.[329] I mai 1947 tok Norge imot 400 jødiske kvoteflyktninger fra kontinentet, de såkalte erstatningsjødene, blant dem Mendel Szajnfeld. I 1948 styrtet et fly med 28 jødiske flyktningebarn på Hurum, og bare ett barn overlevde. Sosialminister Aaslaug Aasland var pådriver for å ta i mot «erstatningsjødene».[330] Noen jøder ble under krigen overført fra andre okkuperte områder til Norge i regi av Organisation Todt. Minst tolv polske jøder hadde overlevd i Norge på grunn av slik overføring.[331]

I 1966 ga Hans S. Jacobsen ut en norsk utgave av Ralph Hewinss Quisling — Prophet without Honour. Sverre Løberg karakteriserte boken som historieforfalsking og Jacobsen svarte med injuriesøksmål. Løberg vant saken som endte i Høyesterett. I boken ble det blant annet påstått at ingen NS-medlemmer noensinne hadde skadet jøder.[332] Det store brennoffer (1966) av Johan Vogt utløste debatt om blant annet Hjemmefrontens bidrag til å redde jødene. I 1980-årene ble det ny debatt om saken på bakgrunn av Oskar Mendelsohns store dokumentasjonsarbeid med Jødenes historie i Norge gjennom 300 år (bind 2) og Per Ole Johansens forskning om politiets rolle.[333]

Statsminister Jens Stoltenberg ga i en tale 27. januar 2012 en offisiell beklagelse for nordmenns medvirkning til deportasjonen. Han omtalte erstatningen vedtatt i 1999 som en «en moralsk aksept av statens ansvar for handlinger begått mot norske jøder under andre verdenskrig».[334]

I 2017 ble fire personer involvert i Carl Fredriksens Transport (Alf Tollef, Gerd Julie Bergljot Petters, Reidar Larsen og Rolf Alexander Syversen) hedret posthumt av Israel for sin redningsaksjon for de norske jødene.[335]

Rettsoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Rettsoppgjøret etter krigen omfattet mange områder og holocaust hadde en underordnet rolle. Oppgjøret omhandlet bare hendelser i Norge og for eksempel frontkjempernes handlinger i andre land ble ikke berørt.[336] Rettsoppgjøret avdekket og dokumenterte mange tilfeller der nordmenn deltok aktivt i gjennomføringen av deportasjonene. Denne medvirkningen var også en del av tiltalegrunnlaget i flere rettssaker.[337] Ifølge Per Ole Johansen var det mye større lettere at en politimann ble dømt for passivt medlemskap i NS enn for aktiv medvirkning til jødeforfølgelse. Med få unntak var jødeforfølgelse lavt prioritert i rettsoppgjøret ifølge Johansen. Over 200 norske politimenn var involvert i deportasjonene, av disse ble 12 dømte for mindre forhold i forbindelse med jødeforfølgelsene i Norge. Fangevoktere som hadde mishandlet jødiske fanger ble stilt til ansvar, men ikke administratorer skriver Johansen.[338]

Blant nordmenn var Quisling den eneste som ble tiltalt for medvirkning til drap, og da bare uaktsomt drap.[339] Wilhelm Wagner var den eneste som ble funnet skyldig i forsettlig medvirkning til drap (§ 233) ved deportasjon av jødene fra Norge. I samtlige saker mot nordmenn var medvirkning til arrestasjon og deportasjon av jødene en del av grunnlaget for tiltale etter § 86 («bistand til fienden»). Knut Rød var den eneste som ble helt frifunnet. I to saker (Hagelin og Sverre Johansen) var medvirkning til deportasjonen av jødene et skjerpende punkt i straffeutmålingen. I de øvrige sakene ble , ifølge Harpers gjennomgang, NS-medlemskap og tjenestegjøring i Stapo ved straffeutmålingen vektlagt, mens medvirkning til deportasjonen av jødene tones ned eller nevnes ikke.[340] Karl Marthinsen var blitt drept i et attentat i februar 1945. Alle vitneutsagn etter krigen ga Marthinsen hovedansvaret for aksjonen mot de norske jødene, og Ringdal antyder at det var taktisk av andre involverte å gi en av de døde skylden.[341] Fehlis, Terboven, Rediess og Jonas Lie døde alle i mai 1945, før de ble arrestert. Gestapo-mannen Klaus Grossmann tok sitt eget liv i mai 1945.[342]

Resultatet av rettsoppgjøret var sterkt krenkende for de etterlatte.[343] I Dagbladet 10. mai 1947 protesterte Bernhard Goldberg mot at rettsoppgjøret ikke la noe særlig vekt på deportasjonen av jødene: «Er vi jøder allikevel av mindre verdi?»[339] Synne Corell konkluderte sin gjennomgang med at nordmenns medvirkning til deportasjonen ikke har blitt beskrevet fullgodt i de tidlige historieverkene.[344][345] Kriminologen Per Ole Johansen har gransket dokumentene fra rettsoppgjøret og konkluderer med at politifolkene i stor grad dekket for hverandre og slik unngikk straff. Det var medlemskap i NS som avgjørende for domfellelse, ikke medvirkning i jødeforfølgelsene.[346]

Tyske borgere[rediger | rediger kilde]

Wagner var den eneste tysker som ble tiltalt for forsettlig medvirkning til drap ved deportasjonene. Han ble også tiltalt og dømt for å ha bevirket at noen ble ført i trelldom (§ 225).[347] Josef Berg og Kai Feinberg vitnet i saken.[348] Wagner ble dømt til døden i 1946. Straffen ble av Høyesterett omgjort til 20 års tvangsarbeid, og han ble benådet og utvist i 1951. Wagner levde resten av livet som fri mann. Hellmuth Reinhard, Gestapo-sjef i Norge og Fehlis' nestkommanderende fram til 1. februar 1945, skiftet navn etter krigen og levde som fri mann til han ble arrestert av vestysk politi i 1964. Et av tre tiltalepunkter gjaldt deportasjonen av de norske jødene. Den tyske domstolen fant Reinhard skyldig i deportasjonene, men punktet var foreldet etter tysk strafferett og ble ikke lagt til grunn i straffeutmålingen. Reinhard ble dømt til fem års fengsel og slapp ut i 1970.[349] Siegfried Wolfgang Fehmer, Reinhards underordnete, ble dømt til døden og henrettet i Norge.

Gerhard Flesch var ansvarlig for drapene på Hermann Schidorsky, David Wolfsohn og fem andre jøder i Trøndelag – i tillegg til norske motstandsfolk, kommunister og russiske krigsfanger. Rettssaken omhandlet blant annet mishandling av jødiske fanger på Falstad og drap på Abrahamsen, Glick og Schidorsky. Han ble dømt til døden for «forbrytelse mot provisorisk anordning og straff for utenlandske krigsforbrytere av mai 1945» og henrettet i 1948.[350][351][352]

Tiltalen mot Vidkun Quisling omfattet delaktighet og ansvar for deportasjonene. Jødeforfølgelsene utgjorde en vesentlig del av tiltalen.[353] Lagmannsretten konkluderte med at Quisling var skyldig i uaktsomt drap (straffelovens § 239), mens rettens mindretall mente at dreide seg om forsettelig drap (§ 233). Flertallet la til grunn at Quisling «ikke har vært seg fullt bevisst at jødene ved den aksjon han satte i gang ville utsettes for å miste livet», og at han ikke kjente til gasskammermetoden som var tatt i bruk. I lagmannsrettens begrunnelse for dødsstraff ble ikke deportasjonen av jødene nevnt spesielt, bare «medvirkning til de forskjellige drap etter 22. januar 1942».[339][354] Ved ankebehandlingen opprettholdt Høyesterett dommen, men nevnte ikke jødedeportasjonene ved begrunnelse for straffeutmålingen for Quisling (dødsstraff). Riksadvokaten anket ikke lagmannsrettens konklusjon om at Quisling kun var skyldig i medvirkning til uaktsomt drap.[355]

Norske borgere[rediger | rediger kilde]

Albert Hagelin ble dømt til døden blant annet for forsettlig bistand til fienden (§ 86) ved utstedelse av lov om inndragning av formue som tilhører jøder (26. oktober 1942) og lov om meldeplikt for jøder (17. november 1942). Dommen la til grunn at disse lovene «banet vei for» deportasjonene, og Hagelins bidrag til jødeforfølgelsene ble av domstolene regnet som straffskjerpende. Ifølge Harper kjente ikke Hagelin til deportasjonene i slutten av november 1942. Han ønsket i motsetning til Quisling å lette situasjonen for jøder med svensk statsborgerskap. Hagelin ble henrettet.[356][357] Til forskjell fra Quisling ble Hagelin ved utforming av lover kjent skyldig i forsettlig medvirkning til deportasjonene, og han ble på dette punktet dømt strengere enn Quisling.[358]

Sverre Riisnæs ble tiltalt for en rekke forhold, blant annet jødeforfølgelsene under § 86, bistand til fienden. Riisnæs utferdiget lov om inndragning av jødenes formuer. Til forskjell fra Quisling ble han ikke tiltalt for tyveri etter straffelovens § 257. Straffesaken mot Riisnæs ble avbrutt på grunn av hans opptreden. Retten besluttet i stedet å legge ham inn på Reitgjerdet. Riisnæs ble skrevet ut i 1960, og saken mot ham ble aldri formelt avsluttet.[359]

Albert Viljam Hagelin var Quislings innenriksminister. I landssvikoppgjøret ble han holdt ansvarlig for utferdigelsen av lovene som førte frem til deportasjonen av jødene. Hagelin ble henrettet i 1946.[360]

Knut Rød i statspolitiet var ansvarlig for aksjonen mot jødene i Oslo og Aker. Rød ble arrestert i mai 1945 og tiltalt for «bistand til fienden» (§ 86) og ulovlig frihetsberøvelse (§ 223). «Ulovlig frihetsberøvelse» gjaldt ledelse og gjennomføring av pågripelsen av jøder i Oslo og Akershus, og dette var en sentral del av tiltalen. Ved siden av Quisling var Rød den eneste som ble tiltalt etter spesielle bestemmelser i straffeloven, de øvrige ble tiltalt etter § 86 (bistand til fienden). Ved ankebehandlingen var aksjonen mot jødene inkludert under «bistand til fienden». Rød ble frifunnet etter to runder i lagmannsretten, og saken ble ikke anket videre. I saken mot Rød var det ikke tvil om de fakta han var tiltalt for. Frifinnelsen var basert på en samlet vurdering av Røds innsats, fordi han samtidig – som han var i statspolitiet – hjalp motstandsbevegelsen.[361] Knut Rød sa etter krigen at Karl Marthinsen hadde informert om at jødene skulle sendes til kolonier i Polen og Østpreussen.[139]

Knut Rød gikk tilbake til en stilling i politiet etter å ha gått til sivilsak mot staten. Saken mot Rød fikk bred omtale mens den pågikk. Frifinnelsen er fortsatt omstridt, slik det blant annet kom frem i debatt med Christopher Harper, Georg Fr. Rieber-Mohn, Espen Søbye og Hans Petter Graver etter 2006.[362][363][364][365] Knut Sveri beskrev saken mot Rød som rettsoppgjørets merkeligste.[366]

Tiltalen mot Ragnvald Kranz omfattet blant annet medvirkning til deportasjon av jødene etter § 86 «bistand til fienden». Marthinsen hadde gitt Kranz i oppgave å anholde jøder i Oslo og Aker, også på sykehusene, og organisere transport fra Berg leir til Oslo. Kranz overlot arrestasjonene i Oslo og Aker til andre og reiste selv til Tønsberg. Straffutmålingen i lagmannsretten la vekt på mishandling av fanger, mens deportasjonen ikke ble nevnt. Saken ble anket til Høyesterett og dommen derifra omtaler ikke jødeaksjonen. Kranz ble dømt til livsvarig fengsel.[367]

SS-offiseren Gerhard Flesch var Sipo-sjef for Midt-Norge, og ansvarlig for en lang rekke drap på norske jøder og andre sivile. Han ble dømt til døden og henrettet etter krigens slutt.

Den norske NS- og Stapo-mannen Stian Bech jr. ble tiltalt for medvirkning til deportasjonene (han hadde særlig ansvar for jøder som var innlagt på sykehus[368]), men dette var ikke et vesentlig punkt under rettssaken.[7] Bech ble dømt til livsvarig fengsel og benådet i 1954.[369] Sverre Johan Dürbeck ble dømt til seks års fengsel for sitt virke i Stapo, der deportasjonene var et eksempel på dette.[370] Ole Homb var tjenestemann i Stapo og Knut Røds medarbeider. Homb arbeidet med planlegging av aksjonen 26. oktober, blant annet med oppsetting av lister. Homb ble dømt til to år og seks måneder fengsel etter § 86 (bistand til fienden) og mistet sin stilling i politiet.[371]

Sverre Johansen ble tiltalt blant annet for deportasjonen av jødene i Bergens-området, og retten mente dette var «bistand til fienden» (§ 86), noe som var straffeskjerpende. Det ble først lagt ned påstand om dødsstraff. Han ble dømt til livstid og løslatt i 1952.[372] Johan Bjørgan ble dømt til 18 års fengsel etter § 86, han slapp ut i 1952.[373] Johan Lorange var politimester i Vestoppland og ga ordre om at jødene på Gjøvik skulle arresteres. Lagmannsretten påpekte at arrestasjonen av jødene var i strid med folkeretten. Ifølge Harper var dette den eneste gangen folkeretten ble trukket inn i saker som omfattet deportasjonen av jødene. Lorange fikk 3,5 års fengsel.[374]

Advokat Haakon Høst var bobestyrer for omkring 40 bo tilhørende deporterte jøder, og i rettssaken etter krigen kom det frem at han hadde forsynt seg av boene. Høst ble dømt til døden for likvidasjonen av motstandsmannen Kaare Shetelig. Høst døde på sykehus før dommen ble fullbyrdet.[139] Hans Eng var lege på Bredtvet og erklærte alle alvorlig syke jøder friske nok til å tåle transporten ut av landet. Høsten 1942 utformet han «legeattest for syke jøder» for å presse sykehusene til å skrive ut innlagte jøder. Eng etterprøvde personlig sykehuslegenes diagnoser og skrev med rødt på skjemaet «kan hentes» (det vil si deporteres). Eng ble i 1948 dømt til syv års tvangsarbeid og ble sluppet ut samme år, idet varetektstiden ble regnet med. Medvirkning til jødeforfølgelsene i Norge inngikk ikke i tiltalen.[375][376] Grenselosene Håkon Løvestad og Per Pedersen erkjente drapet på ekteparet Feldmann. De ble frikjent for drapene.

Erstatning[rediger | rediger kilde]

Bildet viser synagogen i Bergstien i Oslo omkring 1930. Den kom stort sett uskadet fra krigen. Synagogen i Calmeyers gate i Oslo ble ramponert og aldri mer brukt som synagoge,[12] mens synagogen i Trondheim ble gjenåpnet i 1947 etter å ha fått omfattende innvendige skader under okkupasjonen.

Ifølge Dahl kan motivet for inndragning av arresterte jøders eiendom ha vært å hindre at tysk politi tok seg til rette i eiendommene (slik det hadde skjedd ved tidligere enkeltarrestasjoner; slike beslag var dessuten vesentlig kilde til finansiering av SS). Lovgrunnlaget for å sikre seg jødenes eiendeler ble utarbeidet først 26. oktober, da interneringen av voksne menn allerede var i gang. Dahl antar at Frederik Prytz i Finansdepartementet opprinnelig så for seg at formuene skulle stå urørt i tilfelle de tidligere eierne kom tilbake og fremmet krav mot staten.[377]

Norske jøders eiendommer ble plyndret av nordmenn, og full erstatning aldri gitt. Et eksempel var forretningen Tønsberg Ekvipering, eid av Isak Plesansky. Her hadde konkurrenten Emil Kjølner A/S – forløper til kjeden Adelsten – forsynt seg av Plesanskys varelager.[378] Sønnen Bernhard Plesansky hadde kommet seg til Sverige, og var den eneste i familien som overlevde. Bernhard Plesansky fikk etterhvert utbetalt 23 av midlene likvidasjonsstyret hadde fått ved salg av familiens forretning og eiendom. Julius Paltiel fikk tilbake bygården familien eide, men gården og butikklokalene var tømt.[379]

Bobestyrere ble satt inn for å likvidere (omgjøre eiendeler til kontanter). Frontkjempere fikk kjøpt løsøre fra jødeboene til 50 prosent av takst etter instruks fra Finansdepartementet. NS-medlemmer fikk fortrinnsrett til leiligheter. I Nord-Trøndelag fikk en bobestyrer beskjed av Likvidasjonsstyret om å brenne «rask» fra jødeboene, spesielt familiebilder og album som ville være av svært liten interesse for den «oppvoksende slekt i det nye Norge». Etter krigen la Tilbakeføringskontoret konkursreglene til grunn, noe som innebar at de overlevende fikk utbetalt dividende av det som var igjen. Krigsskadetrygden for varelagre kompenserte bare tap som følge av krigshandlinger, ikke som følge av overgrep fra okkupasjonsmakten. Krigsskadetrygden for løsøre avkortet erstatningen forholdsmessig etter antall familiemedlemmer som var døde (jo flere som døde i konsentrasjonsleirer, desto mindre ble erstatningen). Personer som hadde mistet sitt bosted på grunn av «nasjonalt» arbeid under krigen, fikk etter krigen fortrinnsrett til bolig, mens jøder (som var forfulgt som rase) stilte bak i køen.[91]

Jøder som søkte erstatning like etter krigen ble også utsatt for en byråkratisk fornedrelse, i det de måtte bekrefte at de ikke var nazister. Krigsskadetrygden for løsøre påla alle søkere – også de man visste var jødiske – til å undertegne på at de ikke hadde vært medlemmer i Nasjonal Samling, og på at det ikke var reist sak mot dem i landssvikoppgjøret.[380]

Skarpnesutvalget[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke i Haugesund over forretningsmannen Moritz Rabinowitz (1887–1942). Han ble deportert til Sachsenhausen allerede i desember 1940 og døde der.

I mars 1996 oppnevnte Justisdepartementet et utvalg (Skarpnesutvalget) «som skulle kartlegge hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under den annen verdenskrig og oppgjøret etter krigen».[381] Utvalget leverte i 1997 en utredning som var delt i to der

  • flertallet anslo at samlede tap etter dagens kronekurs (mai 1997) beløp seg til 108,8 millioner kroner, mens
  • mindretallet (Bruland og Reisel) anslo samlede udekkede tap til minst 330 millioner kroner, av et totalt tap for den norsk-jødiske befolkningen på ca. 440 millioner (kronekurs fra mai 1997).[382]

Regjeringen (Bondevik I) foreslo i 1998 en restitusjon på 450 millioner kroner, noe som omfattet både et kollektivt og et individuelt oppgjør.[383] Stortinget vedtok dette i 1999.[384] Det kollektive oppgjøret var på 250 millioner kroner og ble fordelt på tre områder:

  1. 150 millioner kroner til de registrerte mosaiske trossamfunn i Norge, for å sikre jødisk kultur og fremtid i Norge.
  2. 60 millioner kroner til støtte utenfor Norges grenser, til å minnes og å utvikle den tradisjon og kultur som nazistene ønsket å utrydde.
  3. 40 millioner kroner til opprettelse og drift av et kompetansesenter for studier av holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge. Dette ble opprettet som Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

Det individuelle oppgjøret tok form av 200 000 kroner «til de personer som i Norge ble rammet av antijødiske tiltak, for eksempel i form av å ha fått sine eiendeler og sin formue inndratt av okkupasjonsmyndighetene, under den 2. verdenskrig». Da fristen for å søke om individuell kompensasjon gikk ut 30. november 1999, hadde 980 personer blitt tildelt 200 000 kroner hver.[385]

Minnesmerker[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke over jødiske ofre fra Trøndelag og Nord-Norge på den jødiske gravlundenLademoen i Trondheim.

I 1948 ble et minnesmerke over drepte jøder reist på den jødiske gravlunden på Helsfyr i Oslo.[386] Sukkertoppen minnepark er til minne om Carl Fredriksens Transport, som fraktet omkring 500 jøder til sikkerhet i Sverige. På Akershuskaia i Oslo er det reist et minnesmerke laget av Antony Gormley. Det består av tomme stoler vendt mot kaia der jødene ble ført om bord i «Donau».[387][388]

I Norge er det satt ned flere hundre «snublesteiner» til minne enkeltpersoner drept i holocaust. Blant annet er familiene Caplan, Sakolsky, Shotland og Smith minnet med snublesteiner i Tromsø.[389] I Trondheim står et minnesmerke over Cissi Klein. I Haugesund står en minnestøtte over Moritz Rabinowitz – dette var det første minnesmerket over et enkeltoffer for jødeforfølgelsen i Norge.[390] På Prostneset i Tromsø ble det i 1995 avduket et minnesmerke over 17 jøder fra byen som ble drept i tyske konsentrasjonsleirer.[391] I Stavanger ble det i 2010 reist et minnesmerke over 22 drepte jøder fra byen, familiene Fein, Becker, Reichwald og Joseff samt Jacques Ajzenberg, Ruben Jehoda Fridmann og Ludvig Adolf Melzer.[392]

Kathe Lasnik er minnet med Kathe Lasniks plass i Oslo.

Dokumentasjon og beretninger[rediger | rediger kilde]

Snublesteiner til minne om familien Bodd i Lørenskog. Kvinner og barn ble drept 1. desember 1942, voksne menn ble drept vinteren 1943.

Fjorten av de overlevende (inkludert Lisa Segal som ble sluppet fri) avga forklaring for norske domstoler for å bidra til å fastslå hvem som var døde i lovens forstand. Etter norsk lov var de deporterte som ikke hadde kommet tilbake bare forsvunnet og retten måtte dermed fastslå dødsdato. Dato for dødsfall var også av betydning for arveoppgjøret fordi det innenfor en familie var avgjørende i hvilken rekkefølge personene døde. Marcus Levin var den første som intervjuet overlevende.[393]

Flere overlevende fortalte om sine opplevelser i bøker eller intervju. Kai Feinberg (1995), Moritz Nachtstern (1949),[394] Herman Sachnowitz (Det angår også deg, 1976)[395] og Robert Savosnick (1986) skrev bøker.[91] Josef Berg etterlot seg et upublisert manuskript. Vera Komissar formidlet Julius Paltiels historie (1995).[396] Samuel Steinmann, den siste overlevende, fortalte om sine opplevelser så lenge han levde. Elsa Kvamme fortalte i 2012 Steinmanns historie i dokumentarfilmen Trikken til Auschwitz.[397] David Abrahamsen ga i 1935 ut boken Jeg er jøde; boken kom i ny, utvidet utgave 1985 med erfaringene fra krigen.[398] Mendel Szajnfeld kom til Norge som flyktning etter krigen og fortalte om sine opplevelser i boken Fortell hva som skjedde med oss i 1993.[399] Max Tau skrev om sine opplevelser i En flyktning finner sitt land (1964).

Pavel Fraenkel snakket ikke om tiden i Auschwitz, men datteren Ellinor F. Major tok hovedoppgave og doktorgrad om hvordan foreldrenes lidelser i fangenskap påvirket barna.[400][401] Major fikk høre om farens opplevelser gjennom Leo Eitinger.[402] Farens historie har hun fortalt i en popularisert versjon av avhandlingen.[403] Eitinger utga også et verk om overlevende[404] og beskrev blant annet KZ-syndromet.[405]

I 1994 trykket Aftenposten for første gang et foto av «Donau» som seilte fra Oslo havn 26. november med 532 jøder ombord. Bildet ble tatt av Georg W. Fossum som fotograferte for motstandsbevegelsen. Fossum ble tips av noen i politiet om at noe foregikk ved havnen. Ifølge Marte Michelet finnes ikke ett eneste bilde av at norsk politi arresterer norske jøder og frakter dem vekk for deportasjon til Auschwitz. Fossums mørke kornete fotografi av tilskuere på kaia i Oslo og ser «Donau» legge fra er det eneste som finnes. Michelet tror denne mangelen på fotodokumentasjon er en av årsakene til at det har vært vanskelig for nordmenn å ta inn over seg at Holocaust også skjedde i Norge. Fossums foto omtales som «ikonisk».[406]

Spørreskjema for jøder og dokumentene fra legasjonen i Bern oppbevares av Arkivverket.[74]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bruland (2008) s. 7.
  2. ^ a b c «Deportasjonen av de norske jødene». HL-senteret på nett. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Publisert 6. okt. 2011 09:34 - Sist endret 6. sep. 2013. Besøkt 3. september 2016.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  3. ^ >Ottosen (1995) s. 334
  4. ^ a b c d e f NOU 1997:22 Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig. (Skarpnesutvalget) Avgitt til Justis- og politidepartementet juni 1997.
  5. ^ a b c «Flukten til Sverige». www.hlsenteret.no. HL-senteret. 6. okt. 2011 09:34 - Sist endret 6. sep. 2013 17:09. Besøkt 20. september 2016.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  6. ^ a b Bruland (2012)
  7. ^ a b Aftenposten 25. oktober 2014, s.8
  8. ^ a b Bruland (2008) s. 8.
  9. ^ Mendelsohn (1987a) s.185
  10. ^ Søbye (1998) s. 2.
  11. ^ a b Mendelsohn (1987a), side 328.
  12. ^ a b c d «Synagogen som levde i 21 år». Jødisk Museum i Oslo. Arkivert fra originalen 2016-10-17. Besøkt 12. oktober 2016. 
  13. ^ Michelet (2014) s. 43-45.
  14. ^ Michelet (2014) s. 46.
  15. ^ Michelet (2014) s. 34.
  16. ^ Mendelsohn (1987a), side 359.
  17. ^ Michelet (2014) s. 47.
  18. ^ Michelet (2014) s. 53-54.
  19. ^ Johansen (2005) s. 31-33.
  20. ^ Johansen (1984) s. 27-32.
  21. ^ Michelet (2014) s. 39-40.
  22. ^ Simonsen (2009) s. 47.
  23. ^ Michelet (2014) s. 66.
  24. ^ Hetland (2012), s.13-15.
  25. ^ a b Knutsen, Anund Haenlein (1997): Veien til Auschwitz - hvor krokete var den?. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo, Institutt for statsvitenskap.
  26. ^ a b c Skjønsberg, Harald: Norsk politikk overfor jødiske flyktninger 1933-1940. Arbeiderhistorie, årbok utgitt av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Oslo, 1987.
  27. ^ a b c Höhne, Heinz: Der Orden unter dem Totenkopf. Die Geschichte des SS. München: Bertelsmann, 1967.
  28. ^ a b Bruland (2008) s.16.
  29. ^ Søbye (1998) s. 3
  30. ^ Blumenkranz, Bernhard (1972). Histoire des Juifs en France. Toulouse: Éditeur. OCLC 417454239
  31. ^ Yahil, Leni (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932–1945. Studies in Jewish History (Reprint (trans.) ed.). Oxford: Oxford University Press. s. 393. ISBN 0-19-504523-8.
  32. ^ Hetland (2012) s. 8-9, 11.
  33. ^ Sørlie, Sigurd: Solkors og hakekors. Nordmenn i Waffen-SS 1941-1945. Dreyers forlag, 2015.
  34. ^ «Regjeringen vil vite sannheten om jødeutryddelsen», Aftenposten, 10. november 2004, s. 2.
  35. ^ Hilberg, Raul: The Destruction of the European Jews. New York: Holmes & Meier, 1985, tre bind.
  36. ^ Michelet (2014) s. 94-95
  37. ^ Johansen (2005) s. 53.
  38. ^ Michelet (2014) s. 95-96
  39. ^ Major, Ellinor F.: Reise gjennom krig og fred - en beretning om krigens arv. Oslo: Aschehoug, 1997.
  40. ^ a b Bruland, Bjarte (6. okt. 2011 09:34 - Sist endret 5. jan. 2012 10:06). «Det norske Holocaust. Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene». www.hlsenteret.no. HL-senteret. Besøkt 23. september 2016.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  41. ^ Søbye (1998) s.6
  42. ^ Savosnick og Melien (1986) s. 68.
  43. ^ a b c Dybvig, Kjersti: Folkemordet i Rogaland. Masteroppgave, Universitetet i Stavanger, 2011.
  44. ^ Ulstein (1995), s. 195.
  45. ^ Ulstein (1995), s. 26.
  46. ^ Mendelsohn (1987b), side 62
  47. ^ Ulstein (1995), s. 15.
  48. ^ Ottosen (1995), s. 187
  49. ^ «Pavel Fraenkl – Store norske leksikon». Besøkt 3. september 2016. 
  50. ^ Wiik, Steinar: "Pavel Fraenkl" (minneord). Aftenposten, 8. november 1985, s. 11.
  51. ^ Ottosen (1995), s. 133
  52. ^ Aase (1945), s. 174
  53. ^ a b Dahl (1992) s. 369.
  54. ^ «Folk, fører, frifinnelse», kronikk av Tor Bomann-Larsen, Aftenposten, 29. desember 2011
  55. ^ a b Søbye (1998) s.4
  56. ^ Mendelsohn (1987b), side 19-25 og 47-48.
  57. ^ Mendelsohn (1987b), side 13.
  58. ^ a b Hetland (2012), s.17-18.
  59. ^ a b Bruland (2008) s.14
  60. ^ Bruland (2008) s.13
  61. ^ Mendelsohn (1990), side 10.
  62. ^ Mendelsohn (1987b), side 48-50.
  63. ^ Hetland (2012) s. 24.
  64. ^ a b c Hetland (2012), s.26.
  65. ^ a b c d e Bruland, Bjarte: Donau-deportasjonen kostet 9339 kroner. Aftenposten, 26.11.2002.
  66. ^ a b «J-stemplet pass». www.hlsenteret.no. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. 28. feb. 2013 - endret 28. mai 2013 kl. 11:42. Besøkt 6. oktober 2016.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  67. ^ a b Søbye (1998) s.9
  68. ^ a b Ringdal (1987) s. 231.
  69. ^ Bruland (2008) s.10.
  70. ^ a b c Søbye (1998) s.2.
  71. ^ Ringdal (1987) s. 232.
  72. ^ Søbye (1998) s.4 og 12
  73. ^ a b c d e f Søbye (2003)
  74. ^ a b Arkivverket (2010)
  75. ^ Søbye (1998) s.13
  76. ^ Ringdal (1987) s. 237.
  77. ^ Bruland (2008) s.10.
  78. ^ Dagbladet, 14. februar 1996, s.16.
  79. ^ a b Dahl (1992), s.369.
  80. ^ Mendelsohn (1987b), side 210.
  81. ^ Mikal Sylten i Norsk krigsleksikon, Cappelen 1995, digital utgave ved Nasjonalbiblioteket
  82. ^ Ringdal (1987) s. 232
  83. ^ Hetland (2012), s.27.
  84. ^ Mendelsohn (1987b), side 96.
  85. ^ «Norske jøder angitt av vanlige folk». NRK. 21.10.2014. Besøkt 30. oktober 2015. 
  86. ^ Harper (2015) s. 119.
  87. ^ Hetland (2012) s. 29.
  88. ^ Mendelsohn (1987b), side 98.
  89. ^ Ulstein (1995), s. 105.
  90. ^ Bruland (2012) s. 130
  91. ^ a b c d e f g h i j k l m Bruland, Bjarte: Øyenvitner. Lysaker: Dinamo forlag, 2012.
  92. ^ Mendelsohn (1987b), side 184.
  93. ^ Mendelsohn (1987b), side 211.
  94. ^ Ottosen (1995), s.34 og vedlegg.
  95. ^ Våre falne 1939-1945 bind 1. Oslo: Grøndahl, 1949.
  96. ^ Mendelsohn (1987b) s. 69.
  97. ^ Våre falne, bind 3, s. 413, 418
  98. ^ Ulstein (1995), s. 50.
  99. ^ Borøchstein (2000) s. 141.
  100. ^ Ottosen (1995), s. 35
  101. ^ Nøkleby (1985) s. 196.
  102. ^ Mendelsohn (1987b) s. 62.
  103. ^ Mendelsohn (1987b) s. 72.
  104. ^ «Mørke måneder høsten 1942». Stavanger Aftenblad. 8. oktober 2012. Besøkt 24. september 2016. 
  105. ^ Mendelsohn (1987b), side 57-58.
  106. ^ Mendelsohn (1987b), s.74-75.
  107. ^ «Jødisk museum oversikt over Holocaust i Norge». www.jodiskemuseum.no. Arkivert fra originalen 2015-10-04. Besøkt 6. desember 2015. 
  108. ^ Larsen, Bjørn Sigurd; Nesgård, Johan Arnt (21. januar 2015). «Den trønderske Holocaust-skammen». Trønder-Avisa. s. 18-19. 
  109. ^ a b Harper (2012) s. 7.
  110. ^ Hetland (2012) s. 27.
  111. ^ Mendelsohn (1987b) s.87.
  112. ^ Bruland (2008) s. 20.
  113. ^ Dahl (1992) s. 371-372.
  114. ^ Bergfald (1967), s.58.
  115. ^ Bruland (2008) s.18
  116. ^ Ottosen (1995) s. 303f
  117. ^ Borøchstein (2000) s. 165.
  118. ^ Dahl (1992) s. 371-372.
  119. ^ Mendelsohn (1987b) s.83.
  120. ^ Søbye (1998) s.12
  121. ^ Westlie (2012) s. 43.
  122. ^ Dahl (1992) s. 376.
  123. ^ Mendelsohn (1987b) s. 161
  124. ^ Bergfald (1967) s. 59-61.
  125. ^ Sæland, Frode: Herman Beckers krig. Oslo: Aschehoug, 2009, s. 175. ISBN 9788203291517
  126. ^ Harper (2012) s. 35.
  127. ^ Mendelsohn (1987b) s.111.
  128. ^ Ottosen (1995 s. 305
  129. ^ Mendelsohn (1987b) s.215.
  130. ^ a b Bergfald (1967) s. 91.
  131. ^ Mendelsohn (1987b) s.111.
  132. ^ Dahl (1992), side 368, 371.
  133. ^ a b Harper, Christopher: Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donau-deportasjonen? Samtiden nr 1, 2015, s.106-121.
  134. ^ Hetland (2012) s. 29.
  135. ^ Du skal fortelle det til dine barn. Det mosaiske trossamfund i Oslo 1892-1992. Oslo: Det mosaiske trossamfund i Oslo, 1992
  136. ^ Ringdal (1987) s. 240
  137. ^ Mendelsohn (1987b), side 92.
  138. ^ Dahl (1992) s. 375.
  139. ^ a b c d e f g Søbye, Espen: Kathe, alltid vært i Norge. Forlaget Oktober, 2003.
  140. ^ Bergfald (1978) s .82
  141. ^ Hetland (2012) s. 29.
  142. ^ Hetland (2012) s. 29.
  143. ^ Bergfald (1967) s. 60-61.
  144. ^ som gjengitt av Bergfald (1967) s. 46.
  145. ^ Michelet (2014) s. 200-201.
  146. ^ Mendelsohn (1987b) s. 138-139.
  147. ^ Dahl (1992) s. 378.
  148. ^ Feinberg og Stefansen (1995) s.24.
  149. ^ Bruland (2017) s.668
  150. ^ Bruland (2012) s. 31
  151. ^ a b Mendelsohn (1990) s.21
  152. ^ a b Ulstein (1995), s. 149.
  153. ^ «Det er ingen hverdag mer». Klassekampen. 26. november 2012. Besøkt 7. oktober 2016. 
  154. ^ Ottosen (1995), s. 372
  155. ^ Bruland (2012) s. 122.
  156. ^ Mendelsohn (1987b) s. 124.
  157. ^ Bruland (2008) s. 45
  158. ^ a b Borøchstein (2000) s. 171.
  159. ^ Mendelsohn (1987b) s. 569.
  160. ^ Ottosen (1995), s. 200
  161. ^ a b «Jødar i tyske avlivingsleirar - Arkivverket». www.arkivverket.no. Besøkt 6. desember 2015. 
  162. ^ Ottosen, Kristian (1995). Historien om nordmenn i tysk fangenskap 1940-45 : Kvinneleiren : historien om Ravensbrück-fangene. Oslo: Aschehoug. s. 66f. ISBN 8203260780. 
  163. ^ Ottosen (1995), s. 364-365, 372
  164. ^ Mendelsohn (1987b) s. 576.
  165. ^ Ringdal (1987) s. 242.
  166. ^ Mendelsohn (1987b) s. 223-224.
  167. ^ Bruland (2008) s. 24
  168. ^ Mendelsohn (1987b) s. 223-224.
  169. ^ Levin (2007) s. 24, gjengitt i Michelet (2014) s. 305.
  170. ^ Mendelsohn (1987b) s. 137.
  171. ^ Mendelsohn (1987b) s. 224-225.
  172. ^ Johansen (1984) s. 151-152.
  173. ^ Michelet (2014) s. 193-194.
  174. ^ Bruland (2008) s. 29
  175. ^ Hentet fra Ottosen (1995), vedlegg
  176. ^ a b Benkow (1985), side 179-181
  177. ^ Torbjørn Guldseth (2008). «Norges krigsgravtjeneste - Den norske tannlegeforenings Tidende». Den norske tannlegeforenings tidende (8). 
  178. ^ Mendelsohn (1987b), side 169.
  179. ^ Bruland (2012) s. 92-93
  180. ^ Mendelsohn (1987b), side 171-176.
  181. ^ Bruland (2012) s. 83-85
  182. ^ Bruland (2012) s. 22
  183. ^ Bruland (2012) s. 90
  184. ^ Bruland (2012) s. 92-93
  185. ^ Bruland (2012) s. 21 og 126
  186. ^ Bruland (2012) s. 95
  187. ^ Mendelsohn (1987b), side 171.
  188. ^ Ottosen (1995), s. 180
  189. ^ Feinberg og Stefansen (1995) s.123
  190. ^ Bruland (2012) s. 127
  191. ^ Mendelsohn (1987b) s.183
  192. ^ Bruland (2012) s. 80 og 115.
  193. ^ Sachnowitz & Jacoby (1976) s.177-183.
  194. ^ Sachnowitz & Jacoby (1976) s.203.
  195. ^ Sachnowitz & Jacoby (1976) s.213.
  196. ^ Mendelsohn (1987b) s.181
  197. ^ Våre falne (bind 1) s. 310.
  198. ^ «Øivind Hansen». hvitebusser.no. Besøkt 12. oktober 2016. 
  199. ^ «Forespørsel om dødsattest for Ernst Savosnick». www.hlsenteret.no. Besøkt 6. desember 2015. 
  200. ^ Ottosen (1995), s. 364-365
  201. ^ «Slettet fra historien». Psykisk Helse. 28. juni 2012.
  202. ^ Mendelsohn (1987b), side 181.
  203. ^ «Den siste transporten». Aftenposten. Besøkt 6. desember 2015. 
  204. ^ «Grete og Friedrich Doller - Arkivverket». www.arkivverket.no. Besøkt 6. desember 2015. 
  205. ^ «Kai Feinberg – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 6. desember 2015. 
  206. ^ «Pavel Fraenkl – Store norske leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 6. desember 2015. 
  207. ^ «Tekst nr. 11 - POL1121 - Vår 2006 - Universitetet i Oslo». www.uio.no. Besøkt 6. desember 2015. 
  208. ^ Rønniksen, Nils Johan: Jødene som passerte byen. Drammens Tidende, 11. mars 2015, s.10.
  209. ^ Mendelsohn skriver 28. mai, alle andre kilder skriver april (Mendelsohn (1987b), side 153.
  210. ^ Mendelsohn (1987b), side 153
  211. ^ «Nachtstern». Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Besøkt 3. september 2016. 
  212. ^ Savosnick og Melien (1986) s.68
  213. ^ «Fritz Ruzicka». IMDb. Besøkt 3. september 2016. 
  214. ^ «Forespørsel om dødsattest for Ernst Savosnick - HL-senteret». www.hlsenteret.no. Besøkt 3. september 2016. 
  215. ^ Sachnowitz & Jacoby (1976) s.220.
  216. ^ a b Sachnowitz & Jacoby (1976) s.226.
  217. ^ Aftenposten 27.2.1992. Dødsfall: "Segal, Leopold f. 31/3/1922"
  218. ^ Bruland 2012 s. 147-148
  219. ^ Bruland 2012 s. 147-148
  220. ^ a b Ottosen (1995), s. 223
  221. ^ «Den danske film database». www.danskefilm.dk. Besøkt 3. september 2016. 
  222. ^ Hvite bussene: Da jødene ikke var norske nok. Aftenposten, 9. november 2005, s.5.
  223. ^ Ulstein (1995), s. 115.
  224. ^ Michelet (2014) s. 201.
  225. ^ «Svart høst i Trondheim». Adresseavisen. 24. november 2012. s. 8. 
  226. ^ Mendelsohn (1987b) s. 69.
  227. ^ Mendelsohn (1987b) s. 34.
  228. ^ Borøchstein (2000) s.137.
  229. ^ Westlie (2012) s. 53.
  230. ^ Michelet (2014) s. 196.
  231. ^ Michelet (2014) s. 204.
  232. ^ Michelet (2014) s. 202-203.
  233. ^ Mendelsohn (1987b), side 203.
  234. ^ Mendelsohn (1987b), side 209.
  235. ^ Mendelsohn (1987b), side 209.
  236. ^ Mendelsohn (1987b), side 261.
  237. ^ Mendelsohn (1987b), side 34.
  238. ^ Mendelsohn (1987b), side 231.
  239. ^ a b «Etter krigen - gjenreisning». Det mosaiske trossamfunn. Besøkt 23. november 2015. 
  240. ^ «Hirsch Zvi Komissar – Store norske leksikon». Besøkt 5. september 2016. 
  241. ^ Mendelsohn (1987b) s.69 og s. 74
  242. ^ a b «Skutt for "tysk-fiendtlige uttalelser"». Jødisk museum. (udatert). Arkivert fra originalen 2016-03-05. Besøkt 20. september 2016.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  243. ^ Komissar (1992) s. 55
  244. ^ Ottosen (1995) s.117
  245. ^ Ulateig, Egil (1999). De gode mot de onde: verdenskrig, partisankrig, likvidasjoner og folkerett. [Lesja]: Forl. Reportasje. s. 84f. ISBN 8299529905. 
  246. ^ Mendelsohn (1987b) s.199
  247. ^ a b Jødiske Sally skjulte seg ved nazileir i fem år. A-magasinet, 24. oktober 2014, s.26-31.
  248. ^ Mendelsohn (1987b), side 209.
  249. ^ a b «Månedens gjenstad for juli | Jødisk Museum». jodiskmuseumoslo.no. Arkivert fra originalen 2015-11-19. Besøkt 30. oktober 2015. 
  250. ^ Ulstein (1995), s. 161-162.
  251. ^ Flyktet fra nazistene i Tsjekkia og Norge, Dagen, 16. september 2014.
  252. ^ Dag og Tid, 17.10.2014.
  253. ^ Mendelsohn (1987b), side 562.
  254. ^ Hegland, Kåre Preben (1994). Polizeihäftlingslager Grini 1941-1945. Ås: Norsk våpenhistorisk selskap. 
  255. ^ a b Tore Pryser i Morgenbladet, 24. oktober 2014.
  256. ^ «Bernhard Kletzewski». Arkivverket. Besøkt 20. september 2016. 
  257. ^ Borøchstein (2000) s. 208.
  258. ^ Borøchstein (2000) s. 208.
  259. ^ Komissar (1992) s.179
  260. ^ Mendelsohn (1987b), side 209.
  261. ^ Mendelsohn (1987b) s. 242.
  262. ^ «Norske flyktninger i Sverige». Arkivverket. (udatert). Besøkt 20. september 2016.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  263. ^ Ulstein (1995), s. 223.
  264. ^ Mendelsohn (1987b) s. 242.
  265. ^ Mendelsohn (1987b) s. 242.
  266. ^ Mendelsohn (1987b) s. 223.
  267. ^ «Reddet ca. 1000 mennesker på seks uker, av dem ca. 500 jøder.», fra faktaboks, artikkel i Aftenposten 30. desember 2008, «Sterkt møte med en ukjent fortid»
  268. ^ ««Dette var forskjellen på himmelen og helvete»». Osloby/Aftenposten. Aftenposten. 26. oktober 2012. Besøkt 3. september 2016. 
  269. ^ Mendelsohn (1987b) s. 228.
  270. ^ a b c Jan Christensen og Arnfinn Moland: Myter om krigen i Norge 1940-1945. Nova Forlag, 2011.
  271. ^ Mendelsohn (1987b) s. 223-225.
  272. ^ «Lise Børsum – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 30. oktober 2016. 
  273. ^ «Mange deltok i motstandskampen». Aftenposten. 12. februar 1998. 
  274. ^ «Norske jøder I AKTIV KRIGSINNSATS». Aftenposten. 12. februar 1998. 
  275. ^ Hansen, Jan-Erik Ebbestad (25. september 2015). «- Mona Levins 'Mors historie' er en sterk bok». aftenposten.no. Besøkt 6. oktober 2016. 
  276. ^ Levin, Irene: Det jødiske barnehjemmet og Nic Waal. Tidsskrift for norsk psykologforening, nr 1, 2009, s. 76-80.
  277. ^ Ulstein (1995), s. 45.
  278. ^ Steinfeld, Hans-Wilhelm (9. november 2015). «Da Steinfelds bestemor ble hentet av Statspolitiet». Dagbladet.no. Besøkt 20. september 2016. 
  279. ^ Ulstein (1995), s. 196.
  280. ^ «Marianne Hauke - Arkivverket». www.arkivverket.no. Besøkt 6. desember 2015. 
  281. ^ Borøchstein (2000) s.135
  282. ^ Ulstein (1995), s. 224.
  283. ^ Borøchstein (2000) s. 156.
  284. ^ Ulstein (1995), s. 161.
  285. ^ Hetland (2012) s. 31-32.
  286. ^ Brodersen (1979) s. 66
  287. ^ Bruland (2008) s. 9.
  288. ^ Brodersen (1979) s. 68
  289. ^ Ulstein (1995) s. 247
  290. ^ Bruland (2008) s.12.
  291. ^ Johansen, Per Ole (2012). «Fortrengning av et nasjonalt traume». Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap: 140–178. 
  292. ^ Ulstein (1995) s.261-266
  293. ^ Terje Carlsen: «Den glemte forbrytelsen», bokanmeldelse av Marte Michelets bok «Den største forbrytelsen». Ny Tid, 31. oktober 2014.
  294. ^ Sven Egil Omdal: Den svarteste norske historien, Stavanger Aftenblad, 21. oktober 2014.
  295. ^ Mendelsohn (1987b) s. 131.
  296. ^ Ringdal (1987) s. 232.
  297. ^ Ringdal (1987) s. 240.
  298. ^ «Jødeutryddinga sett frå Noreg». Dag og Tid. 5. mai 2017. s. 12. «(intervju i forbindelse med Brulands bok Holocaust i Norge utgitt 2017)» 
  299. ^ «Forskere: – Norske frontkjempere deltok i folkemord». VG Nett. 3. desember 2014. Besøkt 30. september 2016. 
  300. ^ Søbye (1998) s. 8.
  301. ^ Mendelsohn (1987) s.221
  302. ^ Ottosen (1995) s. 307
  303. ^ Ottosen (1995) s. 56 og s.303.
  304. ^ Hetland (2012) s.35.
  305. ^ Mendelsohn (1987b) s.219.
  306. ^ Hetland (2012) s.18-22.
  307. ^ Hetland (2012) s. 10.
  308. ^ Mendelsohn (1987b) s. 308.
  309. ^ Bergfald (1978) s. 92
  310. ^ Dahl (1992) s. 377-380.
  311. ^ Mendelsohn (1987b) s. 132.
  312. ^ Hetland (2012) s. 31-32.
  313. ^ Hetland (2012) s. 33-34.
  314. ^ Harper (2015) s.111.
  315. ^ Hetland (2012), s.25.
  316. ^ Hetland (2012), s.25.
  317. ^ Tilintetgjørelsen, NRK2, 19. september 2016, kl 22.30.
  318. ^ Harper (2015) s. 109.
  319. ^ Michelet (2014) s. 223-224
  320. ^ Helgheim, Roald: «Det største norske sviket». Dag og Tid, 24. oktober 2014.
  321. ^ Mendelsohn (1987b) s. 134.
  322. ^ Harper (2015) s.111.
  323. ^ Mendelsohn (1987b) s. 246.
  324. ^ Mendelsohn (1987b) s. 246.
  325. ^ Harper (2015) s. 118.
  326. ^ Bruland (2012) s.153-157
  327. ^ Bruland (2008) s. 28-29
  328. ^ Hjeltnes, Guri (25. november 2014). «72 år etter deportasjonen med DS «Donau» hedres den siste overlevende, Samuel Steinmann». Aftenposten. 
  329. ^ Tyske statsløse er blitt "tyske borgere" mot sin vilje. VG, 30. oktober 1945, s.1.
  330. ^ «Jødene verden glemte». Bergens Tidende. 13. november 1993. 
  331. ^ Mendelsohn (1987b) s.199
  332. ^ Mendelsohn (1987) s.334
  333. ^ Bruland (2008) s. 33.
  334. ^ Stoltenbergs tale under holocaust-markeringen Aftenposten, 27. januar 2014.
  335. ^ «Nordmenn hedres for å redde jøder under krigen». NRK.no Nyheter (norsk). 26. januar 2017. Besøkt 26. januar 2017. 
  336. ^ Bruland (2008) s. 24
  337. ^ Harper (2012) s. 6.
  338. ^ Johansen, Per Ole (2012). «Fortrengning av et nasjonalt traume». Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap: 140–178. 
  339. ^ a b c Harper, Christopher (20. november 2011). «Var jødene likevel mindre verdt?». Aftenposten. 
  340. ^ Harper (2012) s. 71-72.
  341. ^ Ringdal (1987) s. 236.
  342. ^ Mendelsohn (1987b) s. 312.
  343. ^ Bruland (2008) s. 28-29
  344. ^ Synne Corell: Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker. Spartacus Forlag 2011.
  345. ^ Johannes Due Enstad: Historiens etterdønninger Prosa, 2012.
  346. ^ «Norsk politi hentet jødene». Dagbladet. 5. april 2012, kl.22:02. Besøkt 22. oktober 2016.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  347. ^ Harper (2012) s. 71.
  348. ^ Mendelsohn (1987b), side 304
  349. ^ Bergfald (1967) s. 20, 49-50.
  350. ^ «Gerhard Flesch», fra Store norske leksikon
  351. ^ Ulateig, Egil (1984). Falstad : en konsentrasjonsleir i Norge : et glimt av helvete. Oslo: Mortensen. ISBN 8252707661. 
  352. ^ Komissar (1995) s. 136.
  353. ^ Harper (2012) s. 11.
  354. ^ Hetland (2012) s.13.
  355. ^ Harper (2012) s. 15.
  356. ^ Harper (2012) s. 16-19.
  357. ^ Nøkleby (1985) s. 49.
  358. ^ Harper (2012) s. 13 og s.20.
  359. ^ Harper (2012) s. 21-24.
  360. ^ Harper (2012) s. 19-20.
  361. ^ Harper (2012) s. 25-32.
  362. ^ Harper (2012) s. 25-32.
  363. ^ Søbye, Espen (16. november 2007). «Knut Rød forsøkte å ride to hester». Dag og tid. s. 25. 
  364. ^ Søbye, Espen (19. oktober 2007). «Ruth Maier vart ofra». Dag og tid. s. 10. 
  365. ^ Rieber-Mohn, Georg Fr. (2. november 2007). «Frifinnelsen av Knut Rød var rettslig riktig». Dag og tid. s. 26. 
  366. ^ Ringdal (1987) s. 236.
  367. ^ Harper (2012) s. 34.
  368. ^ Michelet (2014) s. 207-210.
  369. ^ Michelet (2014) s. 271
  370. ^ Harper (2012) s. 38.
  371. ^ Harper (2012) s. 40.
  372. ^ Harper (2012) s. 41.
  373. ^ Erik Veum: Nådeløse nordmenn : Statspolitiet 1941-1945, Kagge forlag 2012, side 433
  374. ^ Harper (2012) s. 58.
  375. ^ Bruland, Bjarte: Øyenvitner. Lysaker: Dinamo forlag, 2012, s.135.
  376. ^ Svarstad, Asbjørn: «Norges verste nazister.» Dagbladet, 12. oktober 2015, s.10.
  377. ^ Dahl (1992) s. 373-374.
  378. ^ Westlie (2012) s. 11-12.
  379. ^ Westlie, Bjørn: «Nordmenn ranet de norske jødene». Dagens Næringsliv, 27. mai 1995, s.10.
  380. ^ Westlie (2012) s. 61.
  381. ^ «NOU 1997: 22 – Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig». Justisdepartementet. juni 1997. Besøkt 24. mars 2008. 
  382. ^ Westlie (2012) s. 78-79.
  383. ^ «St.prp. nr. 82 (1997-98): Et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig». Justis- og politidepartementet. 26. juni 1998. Besøkt 25. mars 2008. 
  384. ^ «Innst.S.nr.108 (1998-1999): Innstilling fra justiskomiteen om et historisk og moralsk oppgjør med behandlingen i Norge av den økonomiske likvidasjon av den jødiske minoritet under den 2. verdenskrig.». Justiskomiteen. 4. mars 1999. Besøkt 25. mars 2008. 
  385. ^ Westlie (2012) s. 82.
  386. ^ «Minnesmerket over nazismens jødiske ofre i Norge». DMT nettside. Det mosasiske trossamfund. Besøkt 6. desember 2015. 
  387. ^ «Den internasjonale Holocaustdagen 2008». www.hlsenteret.no. Besøkt 6. desember 2015. 
  388. ^ «Antony Gormley – Store norske leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 6. desember 2015. 
  389. ^ JOHANSEN, ÅSGEIR (16. juni 2014). «Ruth Sakolsky (2) ble henrettet av nazistene». itromso.no. Besøkt 12. november 2016. 
  390. ^ «Rabinowitz-minnesmerke i Haugeseund». NTB. 7. mai 1986. 
  391. ^ Jonny Hansen: Minner i stein, Bladet Tromsø 2005, side 326 ff.
  392. ^ «En uklar minnestein». Stavanger Aftenblad. 2. novemeber 2010.
  393. ^ Bruland (2012) s.8
  394. ^ Nachtstern (1949/2006)
  395. ^ Sachnowitz & Jacoby (1976)
  396. ^ Komissar (1995)
  397. ^ «Siste norske holocaust-overlevende hyllet av Kongen: - Jeg er rørt ennå!». VG. 4. mai 2012 kl 21:40. Besøkt 6. desember 2015.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  398. ^ Abrahamsen, David (1985). Jeg er jøde (2. utgave (første utgave 1935) utg.). Oslo: Tano. ISBN 8251820979. 
  399. ^ Szajnfeld (1993/2003)
  400. ^ Major, Ellinor F.: Effekten av holocaust på 2. generasjon - en kontrollert undersøkelse av overlevende norskfødte jødiske konsentrasjonsleirfanger og deres barn. Hovedoppgave i psykologi, Universitetet i Oslo, 1990.
  401. ^ Major, Ellionr F.: War stress in a transgenerational perspective. Norwegian concentration camp survivors and two other resistance groups and their children. Avhandling for dr.philos. Department Group of Psychiatry, University of Oslo, 1996.
  402. ^ «Angsten for flyktningene». Aftenposten. 12. oktober 1997. s. 20. 
  403. ^ Major (1997)
  404. ^ Eitinger, Leo (1964). Concentration camp survivors in Norway and Israel. Oslo: Universitetsforlaget. 
  405. ^ Retterstøl, Nils (red.) (1982). "Og livet går videre ..." : ekstreme påkjenninger, menneskets reaksjoner : festskrift til Leo Eitinger på 70-årsdagen. Oslo: Universitetsforlaget. 
  406. ^ «Bildet av en av landets verste begivenheter ble trykket først 52 år etter det skjedde». Aftenposten. 24.nov.2016 kl 21:38. Besøkt 25. november 2016.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]