Hopp til innhold

Tore Pryser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tore Pryser
Tore Pryser, ved Universitetet i Innlandet
Født9. jan. 1945[1]Rediger på Wikidata (81 år)
Oslo
BeskjeftigelseProfessor, historiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo (akademisk grad: cand.philol., studieretning: historie)
NasjonalitetNorge
UtmerkelserKongens fortjenstmedalje (2016)[2]

Tore Pryser (født 1945) er en norsk historiker. Han er professor emeritus i historie ved Universitetet i Innlandet, og har arbeidet mest med sosialhistorie, lokalhistorie, samtidshistorie, arbeiderbevegelsens historie, mellomkrigstiden og andre verdenskrig.

I tillegg til en rekke bøker om ulike emner, har Pryser skrevet Norsk historie 1800-1870 : frå standssamfunn mot klassesamfunn, en lærebok beregnet for grunnfagsstudenter i historie. Han skrev også bind 4 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, med tittelen Klassen og nasjonen : (1935-1946).

Et overordnet tema for Prysers forskning om den tyske okkupasjonen av Norge er «svik og gråsoner». Mens mye av historieformidlingen har vært svart/hvit, har Pryser løftet frem at mye av okkupasjonstidens historie er preget av gråsoner. Det vanlige var ikke helter og skurker, men at folk flest i Norge tilpasset seg. I stedet for et nasjonalt fokus mener Pryser det gir mer kunnskap å se perioden i et internasjonalt perspektiv. Da vil man se at Norge stort sett var en fredelig plett, med svært lite fysisk motstand.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Utdannelse

[rediger | rediger kilde]

Tore Pryser var tidlig interessert i historie, og begynte å undervise i faget allerede under sin verneplikt i Bodø i 1970, som undervisningsassistent i Luftforsvaret. Der gikk han også igang med å undersøke slektshistorien, og fant at familienavnet kom fra en innvandrer på 1800-tallet.[3] Pryser er utdannet cand. philol. med hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo i 1974. Han var der vitenskapelig assistent (vit.ass.) for daværende førsteamanuensis Sivert Langholm om det såkalte Ullensakerprosjektet (formelt navn Norsk samfunnsutvikling 1860-1900).[4]

Undervisning og forskning i historie

[rediger | rediger kilde]

Pryser ble ansatt som høgskolelektor i samtidshistorie, et nytt studium, ved daværende Hedmark og Oppland distriktshøgskole på Lillehammer i 1975.[5] Politisk var Pryser på venstresiden og var i sin forskning og formidling særlig interessert i historie med fokus på vanlige mennesker, ofte benevnt som sosialhistorie, og det store hamskiftet, som han kjente fra Ullensaker-prosjektet.[6] Koblingen sosialhistorie, politisk engasjement og studenters oppgavearbeid med husmannsvesen resulterte i oppslag i lokalavisen Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer og Billedbladet Nå, det endte med å bli tema i Stortingets spørretime. Resultatet var at Pryser og hans kolleger kom godt ut av saken, de fikk full støtte av Kirke- og undervisningsminister Kjølv Egeland.[7]

Under arbeid med lokalhistorie i området ble han kjent med at oppbevaring av arkivmateriale i området var dårlig, og var med å ta initiativ til det som etterhvert ble Opplandsarkivet (i dag Innlandsarkiva).[8] Tore Pryser og historikerkollega Terje Halvorsen var de to første av høgskolens ansatte som oppnådde professorkompetanse basert på forskningsvirke ved daværende Oppland distriktshøgskole i 1993 (det som nå er Universitetet i Innlandet), for Prysers del som i professor i samtidshistorie.[9] Høyskolen i Lillehammer ble fra 8. november 2024 gitt status som universitet, med navnet Universitetet i Innlandet, Pryser som professor emeritus er fremdeles tilknyttet det.[note 1]

Lokalhistorie

[rediger | rediger kilde]

Tore Pryser har både i forskning og formidling vært bredt opptatt av lokalhistorie. Han har holdt foredrag, publisert i lokalhistoriske årbøker, men også engasjert seg i å ta vare på fysiske minner.[10] Helt fra slutten av 1970-årene har Pryser engasjert seg i å få en oppdatert kommunehistorie for Lillehammer og Fåberg. Først i 1991 kom arbeidet i gang, etter en plan Pryser hadde utarbeidet som leder for Lillehammers kulturstyre. Prosjektet ble delt i tre bind, det første frem til 1827, da Lillehammer ble by. Det andre bindet omfattet resten av 1800-tallet, og tiden frem til 1914, mens tredje bind dekket frem til 1990-årene. Selv om det var mange utfordringer underveis, klarte forfatterne, med støtte fra Pryser og andre i redaksjonskomiteen, å få prosjektet vel i havn, og de tre bindene ble utgitt etterhvert som de var ferdige, det siste i 2004.[11]

Som en del av sin forskning på sosialhistorie undersøkte Pryser også Thranebevegelsen, både lokalt i Ullensaker, og andre steder på Østlandet. Prysers forskning ledet til at han i begynnelsen av 1990-årene fikk en invitasjon til å innlede om Thranittene på et seminar ved University of London. Seminaret var fruktbart, ikke minst fordi britiske historikere mente at oppslutningen om Thranitterbevegelsen i Norge var svært høy, sett i internasjonalt perspektiv.[12]

I 2009 tok Pryser initiativ til et bokprosjekt om 1814 i Oppland. Hensikten var å bringe frem kunnskap om andre enn kun deltakerne ved Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Totalt ble 300 menn; valgmenn, og de som hadde signert støtteerklæringer, undersøkt for å finne kilder om dem som kunne brukes i boken.[13] I forbindelse med forskningen og utviklingen av bokprosjektet ble en rekke personer og institusjoner trukket inn i prosessen; Statsarkivet i Hamar, Mjøsmuseet og Gudbrandsdalsmusea, forfatteren Karsten Alnæs var også en støttespiller. Fra 2010 holdt Tore Pryser en rekke foredrag om 1814, bare i 2014 var det over 40 foredrag ulike steder i Oppland fylke. Forskningen bak bokprosjektet viste slektskapsnettverks betydning for utvelgelse av valgmenn, eidsvollsmenn og underskrivere av støtteerklæringer til Christian Frederik. Et konkret resultat av prosjektet var betydningen Hunn gård hadde hatt ved valg av eidsvollsmenn, som ledet til midler for restaurering av hovedbygningen på gården. Prosjektet ledet også til forsøk på å dokumentere kvinnenes posisjon i 1814.[14]

Større historiske verk

[rediger | rediger kilde]

Pryser fikk en henvendelse fra forlaget Det Norske Samlaget, de ønsket en revisjon av Arne Bergsgårds Norsk historie 1814-1880, som var pensum for grunnfagsstudenter i historie. Han takket nei, da han mente boken var utdatert. I 1981 fikk så Pryser spørsmål fra forlaget om han kunne skrive en helt ny bok om tidsperioden, beregnet som pensum for grunnfagstudenter. Pryser takket ja, og boken var klar i 1985, med tittelen Norsk historie 1800-1870 : frå standssamfunn mot klassesamfunn, med ny revidert utgave i 1999. Boken fikk god omtale fra anmeldere, både fra Øystein Sørensen i Dagbladet og Åsmund Egge i Klassekampen. Totalt har boken blitt solgt i nær 20 tusen eksemplarer.[15]

Samme år, i 1981, fikk Pryser også en forespørsel fra professor Edvard Bull om han kunne skrive et bind i verket Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bull aksepterte at oppdraget fra Det Norske Samlaget måtte ferdigstilles først.[16] Da han var klar for å bidra til verket, ble han tildelt bind 4, som dekket perioden 1935 til 1948, som begynte med tiltredelsen av Johan Nygaardsvolds regjering. Ved et redaksjonsmøte i mars 1986 ble det diskusjon om innretningen av Prysers bidrag, hvor historikeren Jakob Sverdrup var kritisk, særlig til Prysers hovedskjema, hvor okkupasjonen ble analysert fra begrepene samarbeid, tilpasning og motstand.[17] Boken utkom i 1988 som Klassen og nasjonen : (1935-1946), og fikk overveiende gode anmeldelser.[18]

Styrearbeid i RHF

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nortraships Sjømannsfond

Pryser ble i statsråd i desember 1984 utnevnt til medlem av Rådet for humanistisk forskning (RHF), tilknyttet Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) som representant for de daværende distriktshøyskolene. Han var rådsmedlem i RHF i totalt seks år, og det var et arbeidskrevende verv. I 1985 ble totalt 34 millioner kroner fordelt, og rundt 450 søknader ble behandlet. Litteraturviteren Atle Kittang var leder av rådet, og Pryser ble valgt inn i arbeidsutvalget, og fikk ansvar for saksbehandling av historiesøknadene, noe som ga betydelig innflytelse. Pryser synes å ha gjort en god innsats for distriktshøyskolene i RHF, deres innvilgelsesprosent av søknader om støtte lå rundt 60, mens gjennomsnittet totalt var rundt 20.[19]

Pryser anser at det viktigste prosjektet han deltok i på vegne av RHF var bokverket Handelsflåten i krig (HIK), totalt fem bind, og han deltok i første møte i styringsgruppen i januar 1987. De første årene var professor Knut Einar Eriksen leder, mens Pryser overtok fra månedsskiftet mai/juni 1991. De øvrige i styringsgruppen var professorene Olav Riste og Leiv Mjeldheim, med Arne Mathisen fra Norges krigsseilerforbund. Bokprosjektet var et ledd i synliggjøring av sjøfolkenes og handelsflåtens innsats, ved statsrederiet Nortraship. For de allierte nasjonene under andre verdenskrig var dette Norges viktigste bidrag i seieren over Tyskland. Arbeidet i styringsgruppen var krevende og det ble mange møter, flere av forfatterne av de ulike bindene var også på etterskudd med levering av stoff.[20]

Det var også strid innad om verkets retning. Under et seminar på Norsk Sjøfartsmuseum i Oslo kom det kraftig kritikk fra professor Arnljot Strømme Svendsen om tittelen på første bind, Nortraship : profitt og patriotisme, da de så profitt som et skjellsord. Den sentrale fagforeningen Norsk Sjømannsforbund (NSF) nektet historikerne fra prosjektet adgang til sine arkiver, og begrunnet det med at «vi stoler ikke på historikerne». Det fremkom senere at NSF hadde brent arkivmateriale, og det ble spekulert i om forbundet ville skjule sin medvirkning i svartelisting av sjøfolk som var kommunister. I 1991 ble første bind, Nortraship : profitt og patriotisme, av Atle Thowsen, lansert ved en pressekonferanse på Hotel Continental, som leder av styringsgruppen takket Pryser handelsminister Bjørn Tore Godal. De neste årene kom de fire påfølgende bindene og Guri Hjeltnes leverte det siste, Krigsseiler : krig, hjemkomst, oppgjør, i 1997. Det ble mottatt av forsvarsminister Jørgen Kosmo på vegne av regjeringen, og HIK-prosjektet var i land etter ti års arbeid.[21] Fembindsverket fikk generelt gode anmeldelser, både av faghistorikere og journalister.[note 2]

Lillehammer-kuppet og Kai Holst

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Lillehammer-kuppet

Kai Holst, foto tatt noen dager før han ble funnet død i Stockholm

I 1980-årene ble Pryser oppmerksom på at tyske signaletterretningsagenter i maidagene i 1945 hadde blitt hentet av svensk etterretning, fra det tyske Wehrmachts hovedkvarter for Norge og nord-områdene på Lillehammer og fraktet til Sverige. Derfra ble de noen uker etter sendt til den amerikanske okkupasjonssonen i Tyskland. Dette har senere blitt kjent som Lillehammer-kuppet, og var et samarbeid mellom det svenske C-byrån og USAs Office of Strategic Services (OSS), av amerikanerne betegnet som Operation Claw.[22]

I forbindelse med dette så Pryser på skjebnen til Kai Holst, opprinnelig fra Lillehammer. Han ble funnet død i Stockholm i juni 1945. Dødsfallet er offisielt lukket som et selvmord, men Pryser mener Holst ble myrdet, og at hans død kan kobles til Lillehammer-kuppet. Pryser skrev i 1994 boken Fra varm til kald krig : etterretningskuppet på Lillehammer i frigjøringsdagene 1945 og et mulig mord om saken, den ble oppdatert og utgitt på ny i utvidet utgave i 2022. Han har også omtalt Kai Holst i flere av sine andre bøker.[23][24][25]

I juni 2025 ble Tore Pryser intervjuet i en større artikkel i magasinet Aftenposten Historie, om dødsfallet som har interessert og engasjert ham i over 30 år. I artikkelen fremkom det at Pryser sammen med forfatter Göran Elgemyr, Holsts niese Kari Heyerdahl-Larsen Høgset og Ulf Larsen, arbeider for at det skal gjennomføres en offentlig granskning av saken.[note 3]

Kritikk av rådende versjon av krigshistorien

[rediger | rediger kilde]

Pryser har i flere år markert seg som kritisk til den tidligere rådende versjonen av Norges krigsinnsats under krigen og hevdet blant annet i 1998 at rammene for historieskrivningen om okkupasjonen har vært snevre.[note 4] I desember 2008 hevdet han i Klassekampen at norsk krigshistorie er unyansert, ensidig nasjonal og bevisst tilslørende. Han utdypet med å hevde at krigshistorien er skrevet i svart og hvitt, og at den enten handler om svartmaling av dem som gikk inn i NS, eller glorifisering av motstandskjempere i Milorg og Kompani Linge.[note 5]

Han uttalte videre at bakgrunnen for slike skjevheter er at et bestemt miljø tok kontroll over historieformidlingen etter krigen: «Historien om krigen var et ledd i nasjonsbyggingen.»[26][27] Pryser mener det er en grunnleggende konflikt i synet på okkupasjonstiden. På den ene siden er hva han kaller «Skodvin-skolen» etter professor Magne Skodvin. Det er historikere knyttet til Norges Hjemmefrontmuseum og Institutt for forsvarsstudier (Olav Riste). På den andre siden er blant annet historikere som Svein Blindheim, Lars Borgersrud, Harald Berntsen og ham selv.[28]

Pryser hevdet i 2008 at Jens Christian Hauge var den sentrale strategen blant motstandsfolk med tilknytning til Arbeiderpartiet, at Norges Hjemmefrontmuseum sprang ut av dette miljøet, og at de fremdeles formidler et ensidig historiesyn. «Vi håpet at det ville utvikle seg til en mer kritisk institusjon når faghistorikere [som Arnfinn Moland] fikk kontrollen. Men det er fortsatt Milorgledelsens fortolking som dominerer». Han mener videre at konsekvensene av dette er at mange emner har blitt lite utforsket.[26]

OL-maskot

Før Vinter-OL 1994 på Lillehammer var Pryser i årene 1988–1992 leder av Hovedutvalget for kultur i Lillehammer. Kulturstyret fikk oppdraget med å navngi de to ishallene på Stampesletta. Det ene navnet ga seg selv, Håkons hall etter Birkebeinerne, mens for det andre ble Pryser bedt om å finne en passende historisk kvinne, hvis navn kunne brukes. Pryser foreslo Kristin Sverresdatter, og det ble tatt til følge. Paradoksalt nok var Pryser svært skeptisk til OL, men ble samtidig opphavsmann til navnet på den ene av de to maskotene for lekene.[29]

Pryser har også befattet seg med norske kvinners deltagelse under andre verdenskrig og mener at deres rolle har blitt glemt. I 2007 utgav han boka Kvinner i hemmelige tjenester, som både omhandler kvinner som stilte seg i tysk tjeneste, norsk tjeneste og kvinner som var dobbeltagenter.[30]

Tysk etterretning i Norge

[rediger | rediger kilde]

I 2001 utgav han boken Hitlers hemmelige agenter, som omhandlet en rekke tyskere og nordmenn som arbeidet den militære etterretningstjenesten Abwehr, Sicherheitspolizei (SIPO), inkludert Sicherheitsdienst (SD) og Gestapo. Boken fikk en svært god mottakelse, og er nevnt som et referanseverk for senere forskning.[31] Boken ble regnet som banebrytende da norsk okkupasjonshistorie tidligere hadde vært tilbakeholden med å navngi nordmenn i tysk tjeneste.[note 6] I 2012 ble denne forskningen utvidet til å gjelde tyske hemmelige tjenester i hele Norden.[32] Han har også skrevet om amerikanske hemmelige tjenester i Norden under krigen (i 2010) og britiske hemmelige tjenester i Sverige under krigen (i 2025).[note 7]

Svik og gråsoner

[rediger | rediger kilde]

Et overordnet tema for Prysers forskning og publisering om den tyske okkupasjonen av Norge i årene 1940–1945 har han formulert som «svik og gråsoner», og formuleringen fremkommer også i tittelen på seks av hans bøker. Mens mye av historieformidlingen om okkupasjonstiden har vært svart/hvit - de onde i Nasjonal Samling (NS) og de gode i Milorg - har Pryser sett på, og løftet frem, at mye av okkupasjonstidens historie er preget av gråsoner. Det vanlige var ikke helter og skurker, men at folk flest i Norge tilpasset seg det tyske okkupasjonsstyret. Bakgrunnen for historieskriving i svart/hvit mener Pryser ligger i nasjonsbygging etter krigen. I stedet for et snevert nasjonalt fokus på helter og skurker mener Pryser det gir mer kunnskap å se perioden i et internasjonalt perspektiv. Da vil man ifølge ham se at Norge stort sett var en fredelig plett, med svært lite fysisk motstand. Norge var et av de beste stedene som tyske soldater kunne tjenestegjøre.[33] Den siste boken i hva som kan sees som en serie er Samarbeid, tilpasning og motstand - mer svik og gråsoner fra 2023, hvor Pryser også forsøker å oppsummere formidlingsprosjektet.[34]

Priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Pryser ble i 2008 tildelt FoU-prisen med begrunnelsen at han er en markant historieforsker i nasjonal og internasjonal sammenheng, med en stor og variert produksjon. «I tillegg har Pryser lagt ned en betydningsfull innsats for å bygge bro mellom forskningsinstitusjon og det omkringliggende samfunn».[note 8]

Tore Pryser ble i 2016 tildelt Kongens fortjenstmedalje.[note 9]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Britiske hemmelige tjenester i Sverige - SOE og SIS-operasjoner 1940- 1945, Svein Sandnes Bokforlag, 2025 ISBN 9788293903895
  • I min tid - historiefaglige betraktninger, Svein Sandnes Bokforlag, 2024 ISBN 9788293903666
  • Samarbeid, tilpasning og motstand - mer svik og gråsoner, Svein Sandnes Bokforlag, 2023 ISBN 9788293903291 (E-bok fra NB)
  • Fra varm til kald krig : etterretningskuppet på Lillehammer i frigjøringsdagene 1945 og et mulig mord, Svein Sandnes Bokforlag, 2022 ISBN 9788293903017 (E-bok fra NB)
  • Svik, gråsoner, overvåking og Stay Behind, Svein Sandnes Bokforlag, 2021 ISBN 9788292945810 (E-bok fra NB)
  • Storspion, dobbeltagent eller svindler? : historien om Karl-Heinz Krämer og hans spionnettverk under andre verdenskrig, Orkana akademisk, 2020, ISBN 9788281043763 (E-bok fra NB)
  • Frigjøringsdagene 1945 : brennpunkt Lillehammer, Svein Sandnes Bokforlag, 2020 ISBN 9788292945575 (E-bok fra NB)
  • Jødeaksjonen - og nye gråsoner, Svein Sandnes Bokforlag, 2019 ISBN 9788292945476 (E-bok fra NB)
  • Svik, gråsoner og heltemot, Svein Sandnes Bokforlag, 2018 ISBN 9788292945322 (E-bok fra NB)
  • 1814 i Oppland : bønder, øvrighet og soldater, Pax forlag, Oslo, 2013 ISBN 9788253036663 (E-bok fra NB)
  • Tyske hemmelige tjenester i Norden. Spionsaker og aktører 1930-1950, Universitetsforlaget, Oslo, 2012 ISBN 9788215020594 (E-bok fra NB)
  • Varulven og andre agenthistorier : svik og gråsoner under 2. verdenskrig, Spartacus Forlag, Oslo, 2011 ISBN 978-82-430-0604-1 (E-bok fra NB)
  • USAs hemmelige agenter : den amerikanske etteretningstjenesten OSS i Norden under andre verdenskrig, Universitetsforlaget, Oslo, 2010 ISBN 9788215015866 (E-bok fra NB)
  • Svik og gråsoner : norske spioner under 2. verdenskrig, Spartacus, 2010 ISBN 9788243005075 (E-bok fra NB)
  • Kvinne mellom frontene : mellom Hjemmefronten og Wehrmacht, 2007 Andresen & Butenschøn, ISBN 9788276942163 (E-bok fra NB)
  • Kvinner i hemmelige tjenester : etterretning i Norden under den annen verdenskrig Cappelen Damm, 2008 ISBN 9788202283360 (E-bok fra NB)
  • Bokanmeldelse av Norsk innvandringshistorie, bind 2. av Einar Niemi, Jan Eivind Myhre og Knut Kjeldstadli: Innvandring og innvandrere til Norge 1814–1940 Historisk tidsskrift 2006 85: 129
  • Mobilitet og mentalitet, Thorsrud, Lillehammer 2004 ISBN 8278471045 (E-bok fra NB)
  • OSS i Skandinavia og Westfield Mission, Høgskolen i Lillehammer, Lillehammer, 2002 ISSN 0806-8348 (E-bok fra NB)
  • Hitlers hemmelige agenter : tysk etterretning i Norge 1939-1945, Universitetsforlaget, 2001 ISBN 8215000754 (E-bok fra NB)
  • Okkupasjonshistoriske sideblikk, Høgskolen i Lillehammer, Lillehammer 2000 ISSN 0806-8348 (E-bok fra NB)
  • Bind 4 i Samlagets norske historie: Norsk historie 1814-1860, Frå standssamfunn mot klassesamfunn 1999 ISBN 9788252151848 (E-bok fra NB)
  • Arbeiderbevegelsen og Nasjonal samling, Tiden forlag 1991 ISBN 8210033468 (E-bok fra NB)
  • Arbeiderbevegelsen og Nasjonal samling : om venstrestrømninger i Quislings parti NS, Oppland distriktshøgskole 1990 (E-bok fra NB)
  • Fra varm til kald krig : etterretningskuppet på Lillehammer i frigjøringsdagene 1945 og et mulig mord, Universitetsforlaget 1994 ISBN 8200219429 (E-bok fra NB)
  • «Noen konsekvenser av fagpolitikken i 1980-åra» Historisk tidsskrift 1989 68: 463-478 (E-bok fra NB)
  • Bind 4 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, Klassen og nasjonen : (1935-1946) 1988, Tiden, ISBN 8210027549 (E-bok fra NB)
  • Fra kriseår til krigsår, Oppland distriktshøgskole 1988 (E-bok fra NB)
  • Norsk historie 1800-1870 : frå standssamfunn mot klassesamfunn 1985, Samlaget, ISBN 8252123880 (E-bok fra NB)
  • Gesellar, rebellar og svermarar : om "farlege folk" rundt 1850, Samlaget 1982 ISBN 8252122256 (E-bok fra NB)
  • Internasjonale «revolusjonære» strømninger i Norge 1847-49. Noen forbindelser på individplanet Historisk tidsskrift 1981 60: 105-132 (E-bok fra NB)
  • Klassebevegelse eller folkebevegelse? : en sosialhistorisk undersøkelse av thranittene i Ullensaker, Universitetsforlaget 1977 ISBN 8200016846 (E-bok fra NB)
  • Lokalhistorisk litteratur med hovedvekt på Hedmark/Oppland, Lillehammer 1976 (E-bok fra NB)

Se også

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ «Offisielt frå statsrådet 8. november 2024». regjeringa.no. 8. november 2024. Besøkt 13. november 2024. «Med heimel i lov 8. mars 2024 nr. 9 om universiteter og høyskoler § 3-1 første ledd får Høgskolen i Innlandet status som universitet med namnet Universitetet i Innlandet frå 8. november 2024.»
  2. ↑ «Handelsflåten i krig 1-5». Cappelen Damm. Besøkt 18. august 2025. «Sagt om bøkene: Bind 1 Atle Thowsen: Nortraship - Profitt og patriotisme «Ikke bare godt, men fanden så godt» Jon Michelet VG; Bind 2 Bjørn L. Basberg: Nortraship - Konkurrent og alliert «Ærgjerrig verk om Nortraship» Arne Skouen Dagbladet; Bind 3 Guri Hjeltnes: Sjømann - Lang vakt «Grundig og godt dokumentert» Werner Christie Aftenposten; Bind 4 Guri Hjeltnes: Krigsseiler - Krig, hjemkomst, oppgjør «Herlig» Jan Christensen VG; Bind 5 Lauritz Pettersen: Hjemmeflåten - Mellom venn og fiende «Historien vi gjemte bort» Arne Skouen Dagbladet»
  3. ↑ Arnfinn Mauren (23. juni 2025). «Syv uker etter krigen ble en nordmann funnet død i Stockholm. Så ble det lagt lokk på saken.». Aftenposten Historie. s. 29-35. Besøkt 26. juni 2025. «I over 35 år har Göran Elgemyr forsøkt å løse gåten i sitt eget nabolag: Hvordan døde den norske motstandsmannen Kai Holst? [...] På 1980-tallet ble han interessert i norsk motstandskamp. Tilfeldigvis bor han også bare en to minutters biltur fra Rindögatan. [...] Etter at han laget to radioprogrammer på Sveriges Radio, løsnet det litt. De gamle heltene begynte å prate litt.»
  4. ↑ ««Riktig å fortelle om NS-offiserene Historiker får oppreisning»». Dagbladet. 25. november 1998. Besøkt 23. desember 2008.
  5. ↑ Tollef Mjaugedal (23. desember 2008). «- Har skapt et glansbilde». Klassekampen. Besøkt 11. august 2025.
  6. ↑ ««Historieprofessor navngir norske Hitler-agenter»». Dagbladet. 15. mai 2001. Besøkt 23. desember 2008. «Boka er et banebrytende arbeid om tysk etterretning i Norge i åra 1939 - 1945 og deres aktive norske agenter. Okkupasjonshistorien har hittil vært tilbakeholden med å navngi nordmenn i tysk tjeneste.»
  7. ↑ «Britiske hemmelige tjenester i Sverige - SOE og SIS-operasjoner 1940- 1945». Norli. 2025. Besøkt 19. august 2025. «Historikeren Tore Pryser har i mange år arbeidet med hemmelige tjenester i Norden under 2. verdenskrig. I 2001 utga han Hitlers hemmelige agenter, som handlet om nordmenn som arbeidet for tyskerne under krigen. Han fulgte opp i 2007 med boka Kvinner i hemmelig tjeneste, og i 2010 kom USAs hemmelige agenter. Den amerikanske etterretningstjenesten OSS i Norden under andre verdenskrig. Endelig kom i 2012 standardverket Tyske hemmelige tjenester i Norden. Spionsaker og aktører 1930-1950. Hovedkilden for Britiske hemmelige tjenester i Sverige 1940-1945 er Säpo-arkivet i det svenske Riksarkivet og SO-kilder fra National Archives i Kew, London. SIS-arkivet er derimot fortsatt hemmelighetsstemplet. Forfatteren advarer mot å legge for stor vekt på den selvbiografiske og til en viss grad heroiserende litteraturen om perioden. I tillegg til å avdekke hva britiske hemmelige tjenester faktisk drev med i og fra Sverige, er målet for forfatteren med boka å se på aktørene som sosiale grupper. Hva slags sosial bakgrunn og nettverk hadde de? Som en konsekvens av dette spares det ikke på biografiske opplysninger i boka.»
  8. ↑ Juryen (20. juni 2008). «Tore Pryser, professor ved Høgskolen i Lillehammer, ble i dag tildelt den første FoU-prisen for Oppland | Juryens begrunnelse». Gudbrandsdølen Dagningen. Besøkt 20. august 2025. «Tore Pryser har en lang forskerkarriere, og er i dag professor i historie ved Høgskolen i Lillehammer. Han er en markant historieforsker i nasjonal og internasjonal sammenheng, med en stor og variert produksjon. I tillegg har Pryser lagt ned en betydningsfull innsats for å bygge bro mellom forskningsinstitusjon og det omkringliggende samfunn. Prysers forskning har sitt tematiske tyngdepunkt i nyere historie ved vekt på sosialhistorie, mellomkrigstiden og andre verdenskrig. Hans virke inkluderer både store prosjekter som har høstet nasjonal og internasjonal oppmerksomhet, og lokalhistoriske studier som har kommet lokale historielag til gode. Prysers omfattende lokalhistoriske forskning i Oppland er publisert i årbøker, aviskronikker etc. Han har også vært en aktiv formidler av sin forskningsbaserte kunnskap, gjennom kronikker, intervjuer, foredrag og populærvitenskapelige seminarserier. I tillegg til forskningsproduksjonen har Pryser gjennom flere tiår vært pådriver for å utvikle samarbeidet mellom høgskolen og lokale historielag. De årlige seminarseriene som er et samarbeid mellom høgskolen og Fåberg og Lillehammer historielag, har hatt uvanlig stor oppslutning, og utvidet befolkningens forståelse for, og innsikt i, regional og lokal historie. Pryser var også initiativtaker til å etablere historisk arkiv for regionen. Det startet med opprettelsen av et arbeiderbevegelsens lokalarkiv på Lillehammer, og resulterte i Opplandsarkivet, som nå drives av museene i Oppland og Oppland fylkeskommune. Pryser har hatt sentrale faglige tillitsverv, blant annet i Forskningsråd og diverse faglige referansegrupper og komiteer. Prysers forskningsproduksjon har bidratt med vesentlig kunnskapsutvikling som angår samfunnet der innovasjoner skal skje. Nyere innovasjonsforskning vektlegger nettopp at et velutviklet sivilt samfunn med en generelt god kunnskaps- og kompetansebase synes å være et sentralt trekk ved innovative samfunn.»
  9. ↑ «Tildelinger av ordener og medaljer». Det norske kongehus. Besøkt 10. november 2024. «21.12.2016 Pryser, Tore: Professor Tore Pryser, Lillehammer, er tildelt Kongens Fortjenstmedalje»

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Merkedager : fødselsdager, stiftelsesdatoer, begivenheter, urn.nb.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ↑ www.kongehuset.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ↑ Pryser 2024, s. 13
  4. ↑ Pryser 2024, s. 14, 18
  5. ↑ Pryser 2024, s. 20–22
  6. ↑ Pryser 2024, s. 14, 23
  7. ↑ Pryser 2024, s. 26–27
  8. ↑ Pryser 2024, s. 39–43
  9. ↑ Pryser 2024, s. 195
  10. ↑ Pryser 2024, s. 384
  11. ↑ Pryser 2024, s. 231–236
  12. ↑ Pryser 2024, s. 46–47, 49–52
  13. ↑ Pryser 2024, s. 231–236
  14. ↑ Pryser 2024, s. 386–390
  15. ↑ Pryser 2024, s. 58–62
  16. ↑ Pryser 2024, s. 59
  17. ↑ Pryser 2024, s. 78–84
  18. ↑ Pryser 2024, s. 86–87
  19. ↑ Pryser 2024, s. 110–114
  20. ↑ Pryser 2024, s. 119–120
  21. ↑ Pryser 2024, s. 121–124
  22. ↑ Pryser 2024, s. 68
  23. ↑ Pryser 2001, s. 62, 126
  24. ↑ Pryser 2010, s. 159, 213
  25. ↑ Pryser 2024, s. 132–138
  26. 1 2 ««-Har skapt et glansbilde»». Klassekampen. 23. desember 2008. Arkivert fra originalen 17. februar 2011. Besøkt 23. desember 2008. «Norsk krigshistorie er unyansert, ensidig nasjonal og bevisst tilslørende, mener historikere.»
  27. ↑ Pryser 2024, s. 296–300
  28. ↑ Pryser 2024, s. 364–365
  29. ↑ Pryser 2024, s. 182–183
  30. ↑ Terje Valestrand (23. november 2007). ««Kvinner som spioner»». Bergens Tidende. Besøkt 23. desember 2008. «De løy, anga, horet og bedro, akkurat som menn. Nå har en glemt yrkesgruppe i Norden fått sin bok: Kvinnene som agerte i de hemmelige tjenestene under og etter krigen. I likhet med menn, opererte de på alle sider, for Milorg, for Abwehr, for Sovjet og for britene. De spilte på sex, benyttet sitt kjønn og tappet maktens menn for nyttig informasjon. Så brakte de hemmelighetene videre, ved neste korsvei. [...] Noen av disse kvinnene ble kjent, noen fikk enten heltestatus eller det stikk motsatte. De aller fleste ble aldri nevnt og følgelig glemt. Det er deres historier som fyller historieprofessor Tore Prysers bok. Han har gjort grundige dypdykk i arkiver både i Norden og i USA og Storbritannia. Det er et pionérarbeid.»
  31. ↑ Pryser 2024, s. 266–270
  32. ↑ Pryser 2024, s. 375–378
  33. ↑ Pryser 2024, s. 357–358
  34. ↑ Pryser 2024, s. 409–411

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Tore Pryser, I min tid - historiefaglige betraktninger, Svein Sandnes Bokforlag, 2024 ISBN 9788293903666
  • Tore Pryser, Svik og gråsoner : norske spioner under 2. verdenskrig, Spartacus, 2010 ISBN 9788243005075
  • Tore Pryser, Hitlers hemmelige agenter : tysk etterretning i Norge 1939-1945, Universitetsforlaget, 2001 ISBN 8215000754

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tore_Pryser&oldid=25373129»