Operasjon Asfalt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bautasteinen på Tjøtta krigskirkegård.

Operasjon Asfalt gikk ut på å flytte alle krigsgraver med sovjetrussiske krigsfanger til en sentral internasjonal krigskirkegård på Tjøtta. Flyttingen ble gjennomført under den kalde krigen i 1951 etter vedtak i regjeringen der Jens Chr. Hauge var forsvarsminister. Norske myndigheter fryktet at russiske spioner – forkledd som familie til de falne soldatene – skulle reise rundt i landet. Ved å samle de russiske krigsgravene kunne en bedre holde en slik trafikk under oppsikt.[1]

Det tok mange tiår før de russiske krigfangene, deres graver og den kalde krigen skulle fange norske historikeres interesse.[2]

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig ble mer enn 100 000 sovjetrussiske krigsfanger transportert til Norge. Av disse omkom omkring 13 700. Tallet er større enn det totale tap av norske liv, sivile og militære, hjemme og ute, i hele krigen.

De russiske krigsfangene omkom dels ved store forlis under transport langs kysten, bl.a. ved senkingen av skipene Palatia i 1942 og Rigel i 1944; til sammen omkom om lag 3 000 russiske krigsfanger i disse forlisene. De russiske fangene var ellers i slavearbeid mange steder, dels for å bygge festninger, veier og jernbane, spredt over hele landet fra Grense Jakobselv til Oslofjorden. De døde fangene ble gravlagt i fellesgraver uten identifikasjon.[2]

Gjennomføringen[rediger | rediger kilde]

Operasjon Asfalt ble igangsatt straks etter regjeringens vedtak, uten at vedtak var gjort om stedet der den internasjonale krigskirkegården skulle lokaliseres. Det var atskillig dramatikk knyttet til gjennomføringen, som først skjedde i Nord-Norge. I oktober 1951 ble 8000 lik lastet og losset. Likrestene var pakket i papirsekker, og mannskapene på DS «Raftsund» protesterte da de ikke orket arbeidet med å håndtere last som ga en uutholdelig stank. Etterretningstjenesten og et marinefartøy fulgte transporten, med ordre om å skyte skremmeskudd om det oppsto uro i havnene. I Mo i Rana ble protestene så kraftige at aksjonen ble avblåst av forsvarsministeren. Folk – ikke bare kommunistene – oppfattet likflyttingen som en skjendig handling. Massemobiliseringen som skjedde i Mo i Rana er i ettertid kalt kirkegårdskrigen. En admiral i sjøforsvarskommandoen betegnet operasjonen som mislykket. Aksjonen skulle året etter fortsette i Sør-Norge, men ble ikke gjennomført som planlagt.[2][3]

1200 døde ble lagt i individuelle graver, de øvrige i massegraver. Ifølge Soleim har ikke norske myndigheter lagt særlig arbeid i å identifisere de døde og det er ofte ukjent hvordan de døde.[4]

Offisiell begrunnelse[rediger | rediger kilde]

Den offisielle begrunnelse – som fremdeles var å lese på Krigsgravtjenestens hjemmeside i 2013 – var at de sovjetiske krigsgravene var mange, de lå spredt og trengte stell. Det ble derfor i 1951 laget en plan for å samle de russiske krigsgravene på ett sted. Planen skulle – ifølge Krigsgravtjenesten – være laget i samråd med sovjetiske myndigheter. Sannheten er at flyttingen av krigsgravene førte til en alvorlig diplomatisk strid mellom Norge og Sovjetunionen. At frykten for sovjetisk spionasje var den egentlige årsak sto det fremdeles i 2013 ingenting om på Krigsgravtjenestens hjemmeside. Sakens realiteter var på dette tidspunkt godt kjent.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]