Helmuth James von Moltke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Helmuth James von Moltke
HelmuthvonMoltkeJan1945.jpg
Helmuth James von Moltke i januar 1945
Født 11. mars 1907
Kreisau, Schlesien Tyskland
Død 23. januar 1945 (37 år)
Plötzenseefengselet
Henrettet ved hengning
Ektefelle Freya von Moltke
Utdannet ved University of Oxford, Universitetet i Wien
Yrke jurist
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser Geschwister-Scholl-prisen

Helmuth James greve von Moltke (født 11. mars 1907 i Kreisau, Schlesien, død 23. januar 1945 i Plötzensee (henrettet) var en tysk jurist og adelsmann. Han var grunnlegger av den såkalte Kreisau-kretsen (Kreisauer Kreis), som engasjerte seg mot nasjonalsosialistenes styre. Han ble dømt til døden og henrettet som følge av det mislykkede 20. juli-attentatet mot Hitler. Han tilhørte den velkjente mecklenburgske uradelsslekten Moltke, som har spilt en stor rolle i både tysk og dansk historie.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Helmuth James von Moltke var medlem av den mecklenburgske adelige slekten Moltke. Han var sønn til den schlesiske godseieren greve Helmuth von Moltke (1876-1939), en av medgrunnleggerne til Christian Science i Tyskland, og brorsønns sønnesønn til den berømte tyske feltmarskalken Helmuth Karl Bernhard von Moltke (1800-1891). Han arvet ved farens død den grevelige familiens slektsgods i Kreisau i Schlesien. Moren Dorothy var britiskettet sørafrikansk og datter til sjefsdommeren i Sør-Afrikas høyesterett, James Rose Innes. Moltke giftet seg 1931 med Freya Deichmann (1911-2010), som hanhadde lært å kjenne i Østerrike.

Juristkarriere[rediger | rediger kilde]

Moltke studerte, mot farens ønske, jus i Breslau, Wien og Berlin 1927-1929. I Berlin lærte han å kjenne nasjonaløkonomen Hermann Schwarzwald, som introduserte ham for mange av tidens kjente kulturprofiler, som Carl Zuckmayer, Egon Friedell, Bertolt Brecht og Helene Weigel.

I 1935 avstod han fra å gjøre en karriere som dommer, da han i så fall skulle ha vært tvunget til å bli medlem i NSDAP, og virket i stedet som advokat med Karl von Lewinski og deretter sammen med Paul Leverkuehn. Han representerte blant annet jødiske familier som ble rammet av «arisering» og tvangssalg av eiendom, for eksempel den kjente restauratørsfamilien Kempinski.

Ved sin ekspertise innen internasjonal folkerett og privatrett foretok han ofte utenlandsreiser i tjenesten, og 1935-1938 gjennomgikk han også en britisk juristutdannelse til barrister. Meningen med det var å kunne virke som advokat i utlandet dersom familien skulle tvinges til å utvandre.[1]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrigs utbrudd i september 1939 arbeidet han på avdelingen for folkerett i den tyske etterretningstjenesten Abwehr, under admiral Wilhelm Canaris. Hans arbetsoppgaver bestod av informasjonsinnsamling for Wehrmacht av opplysninger fra militærattachéer og utenlandske aviser. Derutover skulle han være ansvarlig for sambandsspørsmål mellom Oberkommando der Wehrmacht (OKW) og Auswärtiges Amt og skrive uttalelser i folkerettslige spørsmål. Moltke håpet på å gjennom denne rolle kunne påvirke Wehrmachts handlemåte i humanitær retning, og ble støttet av sine overordnede, admiral Canaris og Hans Oster, som også var motstander av Hitlers politikk. Britiske etterretningsdokmumenter fra denne tid, offentliggjort først i 2007, viser at Foreign Office var velunderettet om von Moltkes sympatier.[2]

I 1940 ble det dannet rundt Moltkes hjem i Kreisau en gruppe personer omkring von Moltke og Peter Yorck von Wartenburg, såvel konservative og sosialister som kristne, som la planer for et nytt postnazistisk og demokratisk Tyskland. Gruppen ble derfor kalt Kreisaukretsen.[3] Moltke knyttet kontakter med andre motstandssympatisører og inntok en drivende rolle i Kreisaukretsen, der hans store ressurs var å kunne samle representanter fra atskilte deler av det tyske samfunn og få dem til å kompromisse seg frem til en felles programerklæring.

Moltke ble arrestert i 19. januar 1944[4] i samband med utrenskningene mot motstandselementer innen Abwehr. Kreisaukretsen forble dock lenge ukjent for myndighetene, og ble avslørt først etter 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler.

Moltke ble dømt til døden under rettergangene etter attentatet av Volksgerichtshof 11. januar 1945. Det kunne imidlertid ikke bevises at Moltke selv hadde vært innblandet i kuppforsøket, selv om flere andre medlemmer av kretsen etter Moltkes arrestering var blitt innblandet i kupplanene. Dommeren Roland Freisler motiverte dødsdommen med det faktum at Kreisaukretsen hadde lagt planer for en forandring av det tyske samfunn etter Hitler, noe som av Freisler ble ansett å være høyforræderi.

Moltke ble henrettet ved hengning i Plötzenseefengselet i Berlin 23. januar 1945.

Hans enke, Freya von Moltke, utvandret etter krigssluet med barna til Sør-Afrika og bosatte seg senere i USA. Også hun hadde vært medlem av Kreisaugruppens diskusjoner. Hun medvirket til at parets korrespondanse fra fengselstiden ble publisert, og var også aktiv i grunnleggelsen av den ideelle stiftelsen ved parets tidligere hgem i Kreisau. Hon døde i 2010 i Norwich i Vermont.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Samtlige verker er utgitt posthumt.

  • Bericht aus Deutschland im Jahre 1943
  • Letzte Briefe aus dem Gefängnis Tegel. Diogenes, Zürich 1997 ISBN 3-257-22975-5
  • Briefe an Freya. 1939–1945. Hrsg. von Beate Ruhm von Oppen, 2. Aufl., Beck, München 1991, 3. Aufl. ebd. 2005, ISBN 3-406-35279-0.
  • Im Land der Gottlosen. Tagebuch und Briefe aus der Haft 1944/45. Hrsg. von Günter Brakelmann, Beck, München 2009, ISBN 978-3-406-58235-6.
  • Völkerrecht im Dienste der Menschen. Dokumente. Herausgeberschaft und Einleitung: Ger van Roon. Siedler, Berlin 1986, ISBN 3-88680-154-3, Reihe: Deutscher Widerstand 1933–1945.
  • Helmuth James und Freya von Moltke: Abschiedsbriefe Gefängnis Tegel. September 1944 – Januar 1945. C. H. Beck, München 2011, ISBN 978-3-406-61375-3.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aretin / Neue Deutsche Biografie (1997)
  2. ^ Schlie, Ulrich: Die Briten und das Moltke-Dossier. Der Tagesspiegel, 4. januar 2009.
  3. ^ Friedemann Bedürftig, Tredje riket från uppgång till fall, Stockholm 2007, s 215
  4. ^ Bedürftig 2007, s 253

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]