Albert Viljam Hagelin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Albert Viljam Hagelin
Albert Viljam Hagelin.jpg
Født24. april 1881
Bergen
Død25. mai 1946 (65 år)
Oslo
Søsken Robert Hagelin
Beskjeftigelse Politiker, sanger, forretningsdrivende, operasanger
Parti Nasjonal Samling (19351945)
Nasjonalitet Norge
Medlem av Josef Terbovens kommissariske statsråder
Norges innenriksminister
1940–1944
RegjeringTerbovens kommissariske statsråder,
Quislings NS-regjering

Albert Viljam Hagelin (født 24. april 1881 i Bergen[1], død 25. mai 1946 i Oslo) var en norsk forretningsmann og politiker for Nasjonal Samling (NS). Han var med i Quislings kupp-regjering i 1940, og satt så som «kommissarisk» statsråd og innenriksminister i NS-regjeringen frem til 1944. Han ble dømt til døden og henrettet i landssvikoppgjøret etter krigens slutt.

Bakgrunn, oppvekst og årene i Tyskland[rediger | rediger kilde]

Albert Viljam Hagelins far, Harald Joachim Hagelin (1852–89), var gullsmed, men døde da gutten var ni år gammel. Han tilhørte en svensk slekt som hadde innvandret til Norge tidlig på 1700-tallet. Alberts mor, Gerd Anna Hedvig Eleonore Meyer (1857–1926), var av dansk-jødisk herkomst. Albert Hagelin var svoger til Kjeld Stub Irgens, og bror av Høyre-politiker og fabrikkeier Robert Hagelin.[2]

Hagelin forlot Norge rundt 1900 for å studere til arkitekt ved Technische Hochschule i Dresden. Senere ble han av Nina Grieg tilskyndet til musikkstudier og sang – ifølge familietradisjonen – operaroller både i Berlin og Dresden. Samlet bodde Hagelin utenlands i over 40 år før rett fram til slutten på 1930-tallet, stort sett i Dresden, Tyskland. Hagelin giftet seg i Bremen med innehaversken av et importfirma og økte formuen ved heldige børsspekulasjoner, kaffeforretning, kunsthandel og hotellvirksomhet. På 1930-tallet bodde de i Loschwitz utenfor Dresden.[3]

Etter konas død i januar 1935 dro Hagelin på en lengre rundreise i Norge. Mens han besøkte Oslo oppsøkte han Vidkun Quisling. Det er ikke kjent detaljer fra samtalen de to imellom, men Hagelin meldte seg kort tid etter inn i Nasjonal Samling (NS). Samme år giftet han seg på nytt med sin døde kones kusine, Gertrud Gudrun Eckstein.[3]

Våren 1939 forsøkte Hagelin ved initiativ helt til topps i Det tredje rike å skaffe tyske penger til NS-avisen Fritt Folk. Gjennom tennisklubben sin i Dresden kjente han Hermann Görings nevø Herbert Göring og kom slik i kontakt med toppledelsen i landet, men finansieringsforsøkene mislyktes, da avisbudsjettet han fremla var helt urealistisk. Hagelin klarte imidlertid å knytte bånd til andre lederskikkelser, og han kom i forbindelse med mektige menn som storadmiral Erich Raeder og NSDAPs sjefsideolog Alfred Rosenberg. Quisling besøkte Hagelin i Tyskland sommeren 1939, og de to ble godt kjent. Da Quisling kom tilbake til Tyskland på vinteren sørget Hagelins nettverk for at NS-føreren fikk audiens hos Adolf Hitler to ganger, 14. og 18. desember.[4]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Hagelin (til høyre) overrekker ministrenes avskjed til Josef Terboven, øverste leder for de tyske forvaltningsmyndighetene i Norge under krigen, under «statsakten» 1. februar 1942. Handlingen markerte overgangen fra kommissariske ministre til Quislings «nasjonale regjering». Quisling til venstre.

Hagelin returnerte til Norge i slutten av desember 1939, og var da ukjent i Norge i samtiden. I Hans Fredrik Dahls artikkel i Norsk biografisk leksikon står det:

«Om denne mann, som spilte en så fatal rolle i norsk historie i årene 1940–45, vet vi ikke mye. Da han dukket opp i Oslo ved årsskiftet 1939/40 etter å ha bodd 40 år i utlandet, var det praktisk talt ingen som kjente ham. Likevel trådte han, som Vidkun Quislings nærmeste medarbeider, rett inn i rikspolitikken. Men bakgrunnen og motivene, og mange av de konkrete omstendighetene rundt denne delen av hans virksomhet, er hemmeligheter han tok med seg i graven.»

Med Quislings kupp 9. april 1940 ble Hagelin utpekt til handels- og forsyningsminister, og fikk dermed plass i de innerste NS-kretser, på tross av at han var ukjent internt i partiet. Senere samme år ble han fylkesfører for Oslo og Akershus, og partiets nestfører. Han ble dermed Quislings stedfortreder og i praksis partileder sommeren 1940 da Quisling oppholdt seg i Tyskland i en lang periode.[5]

Høsten 1940 fikk Hagelin vervet som sjef for det nyetablerte Innenriksdepartementet, som en del av Josef Terbovens kommissariske statsråder. Her fikk han ansvaret for både nazifiseringen av kommunene og for NS-overtagelsen av organisasjonslivet og offentlig forvaltning generelt. Med seg som departementsråd fikk han juristen Thorleif Dahl, og de to utgjorde et effektivt par i administrasjonen av departementet. De måtte blant annet forsvare norske interesser vis-à-vis Terboven, og fikk blant annet trenert et tysk initiativ om en skattereform som skulle finansiere okkupasjonen. Hagelin presset også Quisling for å få til en endelig fredsavtale med Tyskland, slik at okkupasjonen kunne opphøre.[6]

Samarbeidet med tyskerne gikk dårligere og dårligere utover krigen, ettersom Hagelin motarbeidet tyske tiltak. Han var blant annet imot arrestasjonen og deportasjonen av de norske jødene, og gjorde sitt beste til å få administrasjonen av jødesaker lagt innunder Innenriksdepartementet. Dette førte til videre konflikt med Statspolitiet, som var underlagt tysk kommando og ikke ønsket å ta ordre fra Hagelins departement. Terboven gjorde det etterhvert klart for de andre i NS-regjeringen at Norges stilling ville stå sterkere om Hagelin forsvant, og på tross av at Hagelin ble rasende over innblandingen kunne han lite gjøre på grunn av sin etterhvert svake stilling i partiet.[7]

Det var etterhvert blitt sterke rykter innad i NS om at Hagelin var korrupt. Ryktene ble så sterke at Quisling måtte sette i gang en etterforskning av saken, og mens etterforskningen pågikk var vervet som fylkesfører i Stor-Oslo fratatt ham. Etterforskningen frikjente Hagelin. Likevel ble han senere tvunget til å gå av høst 1944, da han ikke ville reise til Finnmark for å lede tvangsevakueringen. Han ble først tvunget til å sykemelde seg, før han ble bedt om å levere inn avskjedssøknad. Resten av okkupasjonstiden levde han tilbakestrukket på Bygdøy, uten støtte fra noe hold.[8]

Landssvikoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Under landssvikoppgjøret og rettssaken som åpnet i Oslo november 1945 påberopte Hagelin seg hukommelsessvikt. Kona forsøkte seg på å ta på seg skyld for Hagelins handlinger ved å si at det var hun som var nasjonalsosialisten av de to, men lagmannsretten fant ingen formildende omstendigheter og dømte Hagelin til døden. Dommen ble stadfestet i Høyesterett i mai året etter, og dødsdommen ble fullbyrdet 25. mai 1946.[9]

Konklusjonen i dommen var følgende:

«Albert Viljam Hagelin ble for forbrytelser mot straffelovens §§ 83, 84, 86 og 98 og den prov. anordning av 3. oktober 1941, jf. lov av 6. juli 1945 sammenholdt med straffelovens § 62 dømt til døden. Videre ble han idømt inndragning av kr. 181 977,69, og erstatningsansvar på kr. 1 000 000. Til dekning av saksomkostninger for behandling ved lagmannsrett og Høyesterett ble han idømt kr. 2 500.»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Digitalarkivet: Kirkebok for Bergen
  2. ^ Dahl (2015), side 127 av 196
  3. ^ a b Dahl (2015), side 128 av 196
  4. ^ Dahl (2015), side 128-129 av 196
  5. ^ Dahl (2015), side 130 av 196
  6. ^ Dahl (2015), side 134-135 av 196
  7. ^ Dahl (2015), side 135-136 av 196
  8. ^ Dahl (2015), side 136-137 av 196
  9. ^ Dahl (2015), side 137 av 196

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]