Albert Viljam Hagelin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Albert Viljam Hagelin
Albert Viljam Hagelin.jpg
Født24. apr. 1881[1][2]Rediger på Wikidata
BergenRediger på Wikidata
Død25. mai 1946[1][2]Rediger på Wikidata (65 år)
OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, sanger, forretningsdrivende, operasangerRediger på Wikidata
Søsken Robert HagelinRediger på Wikidata
Parti Nasjonal Samling (19351945)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av Josef Terbovens kommissariske statsråderRediger på Wikidata
NS-oppnevnt innenriksminister
1940–1944
RegjeringTerbovens kommissariske statsråder,
Quislings NS-regjering

Albert Viljam Hagelin (født 24. april 1881 i Bergen[3], død 25. mai 1946 i Oslo) var en norsk forretningsmann og politiker for Nasjonal Samling (NS). Han var med i Quislings kupp-regjering i 1940, og satt så som «kommissarisk» statsråd og innenriksminister i NS-regjeringen frem til 1944. Han ble dømt til døden og henrettet i landssvikoppgjøret etter krigens slutt.

Bakgrunn, oppvekst og årene i Tyskland[rediger | rediger kilde]

Albert Viljam Hagelins far, Harald Joachim Hagelin (1852–1889), var gullsmed, men døde da sønnen var ni år gammel. Han tilhørte en svensk slekt som hadde innvandret til Norge tidlig på 1700-tallet. Hagelins mor, Gerd Anna Hedvig Eleonore Meyer (1857–1926), var av dansk-jødisk herkomst. Albert Hagelin var svoger til Kjeld Stub Irgens og bror av Høyre-politiker og fabrikkeier Robert Hagelin.[4]

Hagelin forlot Norge rundt 1900 for å studere til arkitekt ved Technische Hochschule i Dresden. Senere ble han av Nina Grieg tilskyndet til musikkstudier. Han sang – ifølge familietradisjonen – operaroller både i Berlin og Dresden. Samlet bodde Hagelin utenlands i over 40 år før til slutten på 1930-tallet, stort sett i Dresden. Hagelin giftet seg i Bremen med innehaversken av et importfirma og økte formuen ved heldige børsspekulasjoner, kaffeforretning, kunsthandel og hotellvirksomhet. På 1930-tallet bodde paret i Loschwitz utenfor Dresden.[5]

Etter konas død i januar 1935 dro Hagelin på en lengre rundreise i Norge. Mens han besøkte Oslo, oppsøkte han Vidkun Quisling. Det er ikke kjent detaljer fra samtalene de to, men Hagelin meldte seg kort tid etter inn i Nasjonal Samling (NS). Samme år giftet han seg med sin avdøde kones kusine, Gertrud Gudrun Eckstein.[5]

Våren 1939 forsøkte Hagelin å skaffe tyske penger til NS-avisen Fritt Folk. Gjennom tennisklubben sin i Dresden kjente han Hermann Görings nevø Herbert Göring og kom dermed i kontakt med landets toppledelse. Finansieringsforsøkene mislyktes. Hagelin klarte imidlertid å knytte bånd til andre tyske lederskikkelser og kom i forbindelse med storadmiral Erich Raeder og NSDAPs sjefsideolog Alfred Rosenberg. Quisling besøkte Hagelin i Tyskland sommeren 1939, og de to ble godt kjent. Da Quisling kom tilbake til Tyskland på vinteren, sørget Hagelins nettverk for at NS-føreren fikk audiens hos Hitler to ganger, 14. og 18. desember.[6]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Hagelin (til høyre) overrekker ministrenes avskjed til Josef Terboven, øverste leder for de tyske forvaltningsmyndighetene i Norge under krigen, under «statsakten» 1. februar 1942. Handlingen markerte overgangen fra kommissariske ministre til Quislings «nasjonale regjering». Quisling til venstre.

Hagelin returnerte til Norge i slutten av desember 1939. I Hans Fredrik Dahls artikkel i Norsk biografisk leksikon står det:

«Om denne mann, som spilte en så fatal rolle i norsk historie i årene 1940–45, vet vi ikke mye. Da han dukket opp i Oslo ved årsskiftet 1939/40 etter å ha bodd 40 år i utlandet, var det praktisk talt ingen som kjente ham. Likevel trådte han, som Vidkun Quislings nærmeste medarbeider, rett inn i rikspolitikken. Men bakgrunnen og motivene, og mange av de konkrete omstendighetene rundt denne delen av hans virksomhet, er hemmeligheter han tok med seg i graven.»

Med Quislings kupp 9. april 1940 ble Hagelin utpekt til handels- og forsyningsminister, og fikk dermed plass i de innerste NS-kretser. Senere samme år ble han fylkesfører for Oslo og Akershus, og partiets nestfører. Han ble dermed Quislings stedfortreder og i praksis partileder sommeren 1940 da Quisling oppholdt seg i Tyskland i lengre tid.[7]

Høsten 1940 fikk Hagelin vervet som sjef for det nyetablerte Innenriksdepartementet, som en del av Josef Terbovens kommissariske statsråder. Han hadde dermed ansvaret for nazifiseringen av kommunene gjennom Kommunalforordningen og for NS-overtagelsen av organisasjonslivet og offentlig forvaltning generelt. Med seg som departementsråd fikk han juristen Thorleif Dahl. De måtte blant annet forsvare "norske" interesser vis-à-vis Terboven, og fikk blant annet trenert et tysk initiativ om en skattereform som skulle finansiere okkupasjonen. Hagelin presset også Quisling for å få til en endelig fredsavtale med Tyskland.[8]

Hans samarbeid med tyskerne gikk dårligere utover krigen. Han var blant annet mot arrestasjonen og deportasjonen av de norske jødene og gikk inn for at administrasjonen av jødesaker ble lagt under Innenriksdepartementet. Terboven gjorde det etter hvert klart at Norges stilling ville stå sterkere om Hagelin forsvant.[9]

Det gikk etter hvert rykter innad i NS om at Hagelin var av jødisk blod,[10] og at han var korrupt. Ryktene ble så sterke at Quisling måtte iverksette etterforskning. Mens denne pågikk var Hagelin fratatt vervet som fylkesfører i Stor-Oslo. Etterforskningen frikjente Hagelin. Likevel ble han senere tvunget til å gå av høsten 1944, da han nektet å dra til Finnmark for å lede tvangsevakueringen. Resten av okkupasjonstiden levde han tilbaketrukket på Bygdøy.[11]

Landssvikoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Under landssvikoppgjøret og rettssaken i Oslo november 1945 påberopte Hagelin seg hukommelsessvikt. Kona forsøkte å ta på seg skyld for Hagelins handlinger ved å si at det var hun som var nasjonalsosialisten av de to, men lagmannsretten fant ingen formildende omstendigheter og dømte Hagelin til døden. Dommen ble stadfestet i Høyesterett i mai året etter. Dødsdommen ble fullbyrdet 25. mai 1946.[12]

Konklusjonen i dommen var følgende:

«Albert Viljam Hagelin ble for forbrytelser mot straffelovens §§ 83, 84, 86 og 98 og den prov. anordning av 3. oktober 1941, jf. lov av 6. juli 1945 sammenholdt med straffelovens § 62 dømt til døden. Videre ble han idømt inndragning av kr. 181 977,69, og erstatningsansvar på kr. 1 000 000. Til dekning av saksomkostninger for behandling ved lagmannsrett og Høyesterett ble han idømt kr. 2 500.»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Biographical Dictionary of the Extreme Right Since 1890[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som AlbertViljam Hagelin På Dåpsattesten: Villiam Hagelin, Norsk biografisk leksikon ID Albert_Viljam_Hagelin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Digitalarkivet: Kirkebok for Bergen
  4. ^ Dahl (2015), side 127 av 196
  5. ^ a b Dahl (2015), side 128 av 196
  6. ^ Dahl (2015), side 128-129 av 196
  7. ^ Dahl (2015), side 130 av 196
  8. ^ Dahl (2015), side 134-135 av 196
  9. ^ Dahl (2015), side 135-136 av 196
  10. ^ Øystein Sørensen: «NS-regimet og jødene», Historie og moral (s. 82), Dreyers forlag, Oslo 2020, ISBN 978-82-8265-533-0
  11. ^ Dahl (2015), side 136-137 av 196
  12. ^ Dahl (2015), side 137 av 196

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]