Carl Gustav Fleischer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Carl Gustav Fleischer
Carl Gustav Fleischer 1940b.jpg
Carl Gustav Fleischer
Født28. des. 1883[1]Rediger på Wikidata
Bjørnør[1]Rediger på Wikidata
Død19. des. 1942[1]Rediger på Wikidata (58 år)
Ottawa[1]Rediger på Wikidata
Skuddsår
Beskjeftigelse OffiserRediger på Wikidata
Embete
Utdannet ved Krigsskolen, Trondheim katedralskoleRediger på Wikidata
Søsken Andreas FleischerRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Gravlagt Vår Frelsers gravlundRediger på Wikidata
Utmerkelser Norge Krigskorset med sverd
Storbritannia The Most Honourable Order of the Bath; Knight Grand Commander
Polen Virtuti Militari; Sølvkors
Frankrike Croix de guerre med stjerne (Det franske krigskorset)
TroskapNorge
VåpenartHæren
Tjenestetid19051942
EnhetSør-Hålogaland regiment
KommandoerStabsoffiser for 6. divisjon
Øverstkommanderende Sør-Hålogaland Infanteriregiment nr. 14
Øverstkommanderende 6. divisjon
• Øverstkommanderende
for de norske styrkene i Canada
Forsvarsattaché i Washington D.C.
Deltok iAngrepet på Norge i 1940
Slaget om Narvik

Carl Gustav Fleischer (født 28. desember 1883 i Bjørnør, død 19. desember 1942 i Ottawa i Canada) var en norsk offiser i Hæren som ble utnevnt til generalmajor og sjef for 6. infanteridivisjon i 1939. Under slaget om Narvik hadde han ansvaret for de norske styrkene, som sammen med britiske, franske og polske soldater sloss mot tyske styrker som 9. april 1940 hadde invadert Norge. Under Fleischers ledelse ble tyskerne påført det første store nederlaget under andre verdenskrig da Narvik ble gjenerobret 28. mai 1940.

Fleischer fulgte motvillig med til Storbritannia da kong Haakon og Johan Nygaardsvolds regjering forlot Norge 7. juni 1940. Der ble Fleischer sjef for den norske hærens overkommando og opprettet Den norske brigaden i Skottland. 1. desember 1942 ble Fleischer beordret til den mindre viktige stillingen som militærattaché og sjef for den norske militærmisjonen i Washington, DC. Før han fikk tiltrådt, tok han sitt eget liv 19. desember 1942.[2] Dagen før ble Fleischer i statsråd i London tildelt Norges fremste militære utmerkelse, Krigskorset med sverd.

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Fleischer var sønn av sogneprest Carl Edvard Fleischer (1843–1885), født på Bjørnør prestegård i Sør-Trøndelag. Familien Fleischer stammet fra Elbing i Øst-Preussen, hvor stamfaren Philipp Fleischer var rådsherre, og kom til Norge med kaptein Herman Reinhold Fleischer (ca. 1656–1712).[3] Moren, Johanne Sophie Fergstad (1850–1926), var datter av prost og stortingsmann Sivert Andreas Fergstad (1813–1885) i Stjørdal. Faren døde tidlig i en drukningsulykke. Carl Gustav og moren flyttet så til Trondheim, der han vokste opp. Ved folketellingen i 1901 var han gymnasiast i Kristiania, der han bodde i Johannes Bruns gate 13. Han var bror til biskop Andreas Fleischer.

Fleischer søkte Krigsskolen og ble uteksaminert i 1905 som den nest beste i kullet. I perioden fra 1909 til 1933 tjenestegjorde han i Generalstaben. Han var så sjef for kommanderende generals adjutantstab, lærer ved den militære høyskolen og redaktør for Norsk Militært Tidsskrift. I januar 1939 ble han utnevnt til generalmajor og sjef for 6. divisjon i Harstad. Ved kongelig resolusjon av 13. januar 1940 ble Fleischer utnevnt til øverstkommanderende i Nord-Norge (ØKN).

Han giftet seg i 1919 med Antonie («Toni») Hygen (1888–1947).[4]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter den tyske invasjonen 9. april 1940 etablerte Fleischer seg som øverstkommanderende for de norske styrkene i Nord-Norge. Sammen med fylkesmannen i Troms, Hans J. Gabrielsen, iverksatte han full mobilisering av militære og sivile ressurser i landsdelen. Fleischer ledet de norske styrkene under kampene som førte til den allierte gjenerobringen av Narvik 28. mai 1940 under slaget om Narvik. Etter erobringen ble Fleischer som øverstkommanderende underlagt Forsvarets overkommando som også overtok kommandoen over distriktskommandoene den 29. mai. Fleischer førte dermed kommandoen over 6. Armeavdeling og fikk ansvaret for samvirket med de allierte styrkene i Narvik.

Etter at tyskerne invaderte Frankrike, Belgia, Luxembourg og Nederland i mai 1940, ble de allierte styrkene trukket ut av Nord-Norge, og de gjenværende norske styrkene kapitulerte 10. juni. Kongen og regjeringen vedtok å forlate landet for å fortsette krigen på de alliertes side.

Som offiser er Fleischer blitt beskrevet som en faglig dyktig tradisjonalist med lite sans for politisk styring i militære saker.[4] Han ønsket ikke at kongen og regjeringen skulle forlate landet, men ville heller ha en kapitulasjonsordning med tyskerne. Fleischer sendte en henvendelse om dette til kong Haakon, utenom tjenestevei.[5] Mot sin vilje ble imidlertid Fleischer beordret til å følge med Kongen og regjeringen over til Storbritannia. Sammen med utenriksminister Halvdan Koht og kommanderende admiral Henry Diesen forlot Fleischer og hans kone Norge om bord på oppsynsskipet «Fridtjof Nansen» den 8. juni 1940.

I Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Hærens overkommando ble gjenopprettet 19. juni 1940 i Storbritannia med Fleischer som sjef og dermed regjeringens militære rådgiver. Fleischer satte i gang med å organisere en norsk hær i Skottland som for det meste besto av hvalfangere.[6]

I en henvendelse fra Grimelundkretsen, også bare kalt Kretsen, 18. juli 1941 fremkom et ønske overfor regjeringen Nygaardsvold om å bytte ut forsvarsminister Birger Ljungberg med general Fleischer.[7] Statsminister Nygaardsvold valgte å ikke behandle det konkrete forslaget fra Kretsen, en gruppe motstandsfolk som i utgangspunktet var negative til hans regjering. Den 11. august 1941 offentliggjorde den da nazifiserte Aftenposten innholdet i brevet som Fleischer hadde skrevet til kong Haakon før avreisen fra Norge i 1940. Begge disse forholdene og det at Fleischer i 1931 hadde signert et opprop til støtte for daværende forsvarsminister Vidkun Quisling, som siden dannet fascistpartiet Nasjonal Samling (NS) som samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten, bidro trolig til at Fleischer ikke kom i betraktning. I februar 1942 ansatte regjeringen Wilhelm von Tangen Hansteen som forsvarssjef.[8]

Selvmord og etterspill[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke til Fleischer og 6. divisjon ved Lapphaugen i Lavangen rett nord for Narvik. Minnesteinen er flankert av kraftig moderniserte eks-tyske 10,5 cm leFH 16-felthaubitser.

Den 20. mars 1942 ble Fleischer frabeordret sin stilling som sjef for Hæren og utnevnt til sjef for de norske militære styrkene i Canada.[9] Den 1. desember 1942 ble han beordret som militærattaché og sjef for den norske militærmisjonen i Washington DC. Men før han fikk tiltrådt, tok han sitt eget liv 19. desember 1942. Han ble funnet av sin adjutant, løytnant Richard Brinck-Johnsen, som brakte urnen med generalens aske til London i et Liberator-fly.

Påstanden om at en av grunnene til at han ble sendt til Canada var at han foretrakk en rekke kystraid mot Norge, for å stikke kjepper i hjulene for tyskernes bruk av det okkuperte landet, er omstridt. Torkel Hovland hevdet at Fleischer ønsket også å bygge opp betydelige hærstyrker i utlandet, og bruke dem i aktive operasjoner mot de tyske okkupasjonsstyrkene, noe som stod stikk i strid med regjeringen Nygaardsvolds ønske om å satse mer på marinen og flyvåpenet.[10] Den rådende oppfatningen i regjeringen var at man skulle bygge luft- og marinestyrker som kunne brukes direkte sammen med allierte styrker, da de fryktet at slike raid ville føre til represalier mot lokalbefolkningen – som etter Telavåghendelsen.

Laquote.svgAlle vi som ved skjebnens spill kom til å være hovedaktører i krigsårene vil en gang bli stilt for historiens domstol. Denne historiens dom vil neppe være den samme som den vi er tilbøyelig til å felle i dag. Bildet av det som er hendt i disse årene er ufullstendig og vil fortsette med å være det, men fram av all denne uklarhet reiser seg i dag og vil alltid reise seg bildet av menn som hadde sin samtids og fortsatt vil ha framtias aktelse og kjærlighet. En av dem hvis bilde lyser klarest er vår døde kamerat som vi følger til jorden i dag. Det er menn av hans rettlinjede karakter som et land har bruk for når det røyner på, og det er menn av hans støpning vi trenger i dag når vårt forsvar skal bygges opp igjen. Vi soldater som er samlet her hylder soldaten Carl Gustav Fleischer. Høyere ros kan ingen få blant soldater.Raquote.svg

Forsvarssjef generalløytnant Otto Ruges ord ved bisettelsen,
gjengitt i Arbeiderbladet, 24. oktober 1945, s. 1.

Urnen med general Fleischers aske ble brakt tilbake til Norge etter krigen[11] og ble satt ned på Vår Frelsers gravlund i Oslo 23. oktober 1945 under en høytidlig seremoni der landets fremste militære ledere var tilstede.[11] [12] Så mange ville delta ved seremonien, at det ikke var plass til alle i kapellet.[13] En avdeling soldater var æresvakt inne i kapellet. Forsvarssjef generalløytnant Otto Ruge la ned krans og talte. Generalmajor Johan Beichmann la ned krans fra Hæren. Det ble også lagt ned krans fra offiserer ved 6. divisjon, 6. brigadekommando 1940, 6. divisjons stab og offiserskullet fra 1905. Odd Lindbäck-Larsen førte urnen til graven der Divisjonsmusikken spilte.[13]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Fleischers grav på Vår Frelsers gravlund i Oslo, der også kona Toni Hygen Fleischer (1888–1947) ligger.

Et annet perspektiv på Fleischers liv og virke ble trukket opp i generalmajor Torkel Hovlands foredrag i Oslo Militære Samfund 19. mars 2001.[10]

Ifølge Hovland ble Fleischer offer for en bakvaskelseskampanje blant sentrale regjeringsmedlemmer i London under krigen. Han, som en av få offiserer, kunne vise frem en offensiv strategi og krigføring som hadde presset de tyske okkupantene tilbake i 1940 i samarbeid med allierte styrker fra Frankrike, Storbritannia og Polen.

Minnesmerker[rediger | rediger kilde]

  • 16. juni 1950 ble en minnestøtte over Carl Gustav Fleischer avduket på Lapphaugen like nord for Narvik. Her holdt oberst Hunstad hovedtalen. Inskripsjonen på støtten lyder: «Her ble tyskerne første gang i andre verdenskrig slått tilbake. 6. divisjon under ledelse av general Fleischer gjorde det.».  Den norske offensiven mot tyskerne ved Lapphaugen startet 24. april 1940. Minnestøtten ble senere flyttet 300 meter i forbindelse med etableringen av Krigshistorisk landskap, som kong Harald åpnet ved Lapphaugen 15. juni 2009.
  • En minnebauta i Narvik ble avduket 18. juli 1950 av generalløytnant Ole Berg. Den står på Veteranplassen, hvor det også er en fransk bauta. Inskripsjonen på bautaen lyder: «Til minne om de norske styrkers tapre innsats i krigsoperasjonene ved gjenerobringen av Narvik 28. mai 1940 under ledelse av generalmajor Carl Gustav Fleischer».
  • Kong Haakon avduket 20. juli 1950 en statue av generalmajor Fleischer i Generalhagen i Harstad sentrum. Kongen holdt en minnetale for generalen. Statuen er laget av billedhugger Finn Eriksen.

Minnesmerkene i Harstad, i Narvik og på Lapphaugen ble reist etter en innsamlingsaksjon igangsatt av gymnasieformenn i byene Svolvær, Mosjøen, Bodø, Harstad og Tromsø. Aksjonen fikk raskt tilslutning fra militære og sivile over hele landsdelen.[14]

  • En byste av general Fleischer ved Krigsskolen på Linderud i Oslo ble avduket 6. mai 1995 av kong Harald.  Bysten skyldtes et initiativ fra Skottlandsbrigadens Veteranforening. De hadde først foreslått plassering på Akershus, hvor general Ruge har fått sin statue, men dette ble avslått av de sentrale myndigheter. Bysten er laget av billedhugger Sivert Donali.[14]

Fleischer har også en gate oppkalt etter seg i Harstad (General Fleischers gate), en i Bodø (General Fleischers gate), en vei i Bærum (General Fleischers vei), og en på Bardufoss (General Fleischers veg). I tillegg er Europavei 6 mellom Bardufoss og Narvik fra 2009 hetende «General Fleischers vei».

Dikteren Nordahl Grieg (1902–1943) som selv var i London under krigen, skrev et minnedikt om general Fleischer:[15]

Hans aske er ennu hjemløs,
hit er den brakt over hav.
Det kan bli lenge å vente
før han finner en grav.
Men de som går først til angrep
langsmed en nordnorsk led
og kjemper blandt Narviks snefjeld,
fører hans hjerte med.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Generalmajor Fleischers fjellgrå krigsuniform med båndstriper står utstilt i Forsvarsmuseet i Oslo

Den 18. desember 1942, dagen før sin død, ble Carl Gustav Fleischer tildelt Norges høyeste militære utmerkelse, Krigskorset med sverd. Han rakk aldri å motta den personlig. Fleischer ble av Kongen i statsråd tildelt Krigskorset med sverd «for fremrakende [sic] planlegging og ledelse av operasjoner under felttoget i Nord-Norge 1940.»[16]

I tillegg til det norske Krigskorset mottok Fleischer Croix de Guerre med stjerne. I desember 1940 ble han tildelt sølvkorset av den polske Ordenen Virtuti Militari.[17] Han ble også utnevnt til Knight Commander av britiske Order of the Bath.

Han hadde også Kroningsmedaljen 1906 og Norsk Militært Tidsskrifts medalje[18].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Carl_Gustav_Fleischer, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Guhnfeldt, Cato (19. oktober 2011). «Forfatter truet under arbeid med bok om general Fleischer». Aftenposten. Besøkt 20. desember 2016. 
  3. ^ C. J. Fleischer: Ratsherr Philipp Fleischer, den agnatiske descendens, 1937.
  4. ^ a b Kristiansen, Tom: Carl Gustav Fleischer i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 6. august 2021 fra https://nbl.snl.no/Carl_Gustav_Fleischer
  5. ^ Bomann-Larsen 2016, s. 220–221
  6. ^ «Fleischer - generalen som holdt dommedag over seg selv | Tor Bomann-Larsen». Aftenposten. Besøkt 20. desember 2016. 
  7. ^ Bomann-Larsen 2016, s. 139–143
  8. ^ Bomann-Larsen 2016, s. 210–225
  9. ^ NRK: Makten og æren
  10. ^ a b Hovland, Torkel (14. mars 2005). «General Carl Gustav Fleischer – storhet og fall». Oslo Militære Samfund. Arkivert fra originalen 21. juli 2011. Besøkt 5. februar 2009.  Arkivert 21. juli 2011 hos Wayback Machine.
  11. ^ a b «Lavangen bibliotek». Besøkt 3. juli 2019. 
  12. ^ Aftenposten 24. oktober 1945
  13. ^ a b «General Fleischers siste ferd», Arbeiderbladet, 24. oktober 1945, s. 1.
  14. ^ a b Hovland, Torkel (2005). General Carl Gustav Fleischer - Storhet og fall. Oslo: Aschehoug. s. 426–427. ISBN 82-03-23292-2. 
  15. ^ Nordlandsposten 1945.09.20. Norge;Nordland;;Bodø;;;;. 1945-09-20. s. 4. 
  16. ^ Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Grøndahl og Dreyers Forlag, 1995, s. 86.
  17. ^ Bjørn Bratbak: «Den selvstendige Podhalebrigaden – opptakt og skjebne», i Knut Erik Strøm (red.): Norsk våpenhistorisk selskap, Årbok 1993, Oslo, 1993, s. 79–141 og i særdeleshet «Polakkene hedrer general Fleischer», s. 107–110.
  18. ^ Barth, Bj. Keyser (1930). Norges militære embedsmenn. Hanche. s. 152. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]