Carl Gustav Fleischer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Carl Gustav Fleischer
Carl Gustav Fleischer 1940b.jpg
Carl Gustav Fleischer
Født28. desember 1883[1]
Bjørnør
Død19. desember 1942[1] (58 år)
Washington D.C.
Gravlagt Vår Frelsers gravlund
Søsken Andreas Fleischer
Utdannet ved Krigsskolen
Beskjeftigelse Militær
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Norge Krigskorset med sverd
Storbritannia The Most Honourable Order of the Bath; Knight Grand Commander
Polen Virtuti Militari; Sølvkors
Frankrike Croix de guerre med stjerne (Det franske krigskorset)
TroskapNorge
VåpenartHæren
Tjenestetid19051942
Militær gradgeneralmajor
EnhetHæren
KommandoerStabsoffiser for 6. divisjon
Øverstkommanderende Sør-Hålogaland Infanteriregiment nr. 14
Øverstkommanderende 6. divisjon
• Øverstkommanderende
for de norske styrkene i Canada
Forsvarsattaché i Washington D.C.
StillingSjef Hærens Overkommando
Deltok iAngrepet på Norge i 1940
Slaget om Narvik

Carl Gustav Fleischer (født 28. desember 1883 i Bjørnør, død 19. desember 1942 i Ottawa) var en norsk offiser (generalmajor). Under slaget om Narvik hadde han ansvaret for de norske styrkene, som sloss mot tyskerne sammen med britiske, franske og polske styrker og som påførte tyskerne det første nederlag under andre verdenskrig da Narvik ble gjenerobret. Fleischer fulgte med til Storbritannia da kong Haakon og Johan Nygaardsvolds regjering forlot Norge 7. juni 1940. I Storbritannia var Fleischer sjef for den norske hærens overkommando. Den 1. desember 1942 ble Fleischer beordret til militærattaché og sjef for den norske militærmisjonen i Washington, DC. Før han fikk tiltrådt, tok han sitt eget liv 19. desember 1942.[2] Dagen før ble han i statsråd i London tildelt Norges fremste utmerkelse, Krigskorset med sverd.

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Fleischer var sønn av sogneprest Carl Edvard Fleischer (1843–1885), født på Bjørnør prestegård i Sør-Trøndelag. Familien Fleischer stammet fra Elbing i Øst-Preussen, hvor stamfaren Philipp Fleischer var rådsherre, og kom til Norge med kaptein Herman Reinhold Fleischer (ca. 1656–1712).[3] Moren, Johanne Sophie Fergstad (1850–1926), var datter av prost og stortingsmann Sivert Andreas Fergstad (1813–1885) i Stjørdal. Faren døde tidlig i en drukningsulykke. Carl Gustav og moren flyttet så til Trondheim, der han vokste opp. Ved folketellingen i 1901 var han gymnasiast i Kristiania, der han bodde i Johannes Bruns gate 13. Han var bror til biskop Andreas Fleischer.

Han søkte Krigsskolen og ble uteksaminert i 1905 som den nest beste i kullet. I perioden 1909–1933 tjenestegjorde han i Generalstaben. Han var så sjef for kommanderende generals adjutantstab, lærer ved den militære høyskolen og redaktør for Norsk Militært Tidsskrift. I januar 1939 ble han utnevnt til generalmajor og sjef for 6. divisjon. Ved kongelig resolusjon av 13. januar 1940 ble Fleischer utnevnt til øverstkommanderende i Nord-Norge (ØKN).

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter den tyske invasjonen 9. april 1940 etablerte han seg som øverstkommanderende for de norske styrkene i Nord-Norge. Sammen med fylkesmannen i Troms, Hans J. Gabrielsen, iverksatte han full mobilisering av militære og sivile ressurser i landsdelen. Fleischer ledet de norske styrkene under kampene som førte til den allierte gjenerobringen av Narvik 28. mai 1940 under slaget om Narvik. Etter at erobringen ble Fleischers som øverstkommanderende underlagt Forsvarets overkommando som også overtok kommandoen over distriktskommandoene den 29. mai. Fleischer førte dermed kommandoen over 6. Armeavdeling og fikk ansvaret for samvirket med de allierte styrkene i Narvik.

Etter at tyskerne invaderte Frankrike, Belgia, Luxembourg og Nederland i mai 1940, ble de allierte styrkene trukket ut av Nord-Norge, og de gjenværende norske styrkene kapitulerte 10. juni. Kongen og regjeringen vedtok å forlate landet for å fortsette krigen på de alliertes side. Fleischer ønsket ikke at kongen og regjeringen skulle forlate landet, og ville heller ha en kapitulasjonsordning med tyskerne, og Fleischer sendte en henvendelse om dette til kong Haakon, utenom tjenestevei.[4] Mot sin vilje ble Fleischer beordret til å følge med over til Storbritannia. Sammen med utenriksministeren og kommanderende admiral forlot Fleischer og hans kone Norge om bord på oppsynsskipet «Fridtjof Nansen» den 8. juni 1940.

I Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Hærens overkommando ble gjenopprettet 19. juni 1940 i Storbritannia med Fleischer som sjef og dermed regjeringens militære rådgiver. Fleischer satte i gang med å organisere en norsk hær i Skottland som for det meste bestod av hvalfangere.[5]

I en henvendelse fra Grimelundkretsen, også bare kalt Kretsen, 18. juli 1941 fremkom et ønske overfor regjeringen Nygaardsvold om å bytte ut forsvarsminister Ljungberg med general Fleischer.[6] Statsminister Nygaardsvold valgte da ikke å behandle det konkrete forslaget fra Kretsen som var en gruppe motstandsfolk som i utgangspunktet var negative til hans regjering. Den 11. august 1941 offentliggjorde den da nazifiserte Aftenposten innholdet i brevet som Fleischer hadde skrevet til kong Haakon før avreisen fra Norge i 1940. Begge disse forhold og at Fleischer i 1931 hadde signert et opprop til støtte for daværende forsvarsminister Vidkun Quisling bidro til at Fleischer ikke kom i betraktning da regjeringen i februar 1942 ansatte Wilhelm von Tangen Hansteen som forsvarssjef for Hæren, Marinen og Luftforsvaret.[7] Den 20. mars 1942 ble Fleischer frabeordret sin stilling som sjef for Hæren og ble beordret til Canada som sjef for de norske militære styrkene der, noe som senere viste seg å være en degradering i form av militærattaché i Canada.[8]

Selvmord og etterspill[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke til Fleischer og 6. divisjon ved Lapphaugen i Troms. Minnesteinen er flankert av kraftig moderniserte eks-tyske 10,5 cm leFH 16-felthaubitser.

Den 1. desember 1942 ble general Fleischer beordret til å være militærattaché og sjef for den norske militærmisjon i Washington D.C. Dette var nok en klar ydmykelse, da det vanligvis var offiserer med rang major eller oberstløytnant som innehadde stillingen.[trenger referanse]

Fleischer skjøt seg selv gjennom hjertet med sin egen pistol den 19. desember 1942. Han ble funnet av sin adjutant, løytnant Richard Brinck-Johnsen, som brakte urnen med generalens asker til London i et Liberator-fly. I London fikk Brinck-Johnson ordrer om å holde omstendighetene rundt Fleischers død hemmelig.[trenger referanse] Først i 1995 snakket Brinck-Johnsen ut, og la frem sin egen mening at Fleischer hadde tatt livet sitt i sorg over å ha blitt tilsidesatt og ikke lenger var behøvd av noen.[trenger referanse]

Påstanden om at en av grunnene til at han ble sendt til Canada var at han foretrakk en rekke kystraid mot Norge, for å stikke kjepper i hjulene tyskernes bruk av det okkuperte landet, er omstridt. Torkel Hovland hevdet at Fleischer ønsket også å bygge opp betydelige hærstyrker i utlandet, og bruke dem i aktive operasjoner mot de tyske okkupasjonsstyrkene, noe som stod stikk i strid med regjeringen Nygaardsvolds mer passive strategi.[9] Den rådende oppfatningen regjeringen var at man skulle bygge luft- og marinestyrker som kunne brukes direkte med allierte styrker, da de fryktet slike raid ville føre til kraftige represalier rettet mot lokalbefolkningen – som represaliene etter Telavåghendelsen.

SitatAlle vi som ved skjebnens spill kom til å være hovedaktører i krigsårene vil en gang bli stilt for historiens domstol. Denne historiens dom vil neppe være den samme som den vi er tilbøyelig til å felle i dag. Bildet av det som er hendt i disse årene er ufullstendig og vil fortsette med å være det, men fram av all denne uklarhet reiser seg i dag og vil alltid reise seg bildet av menn som hadde sin samtids og fortsatt vil ha framtias aktelse og kjærlighet. En av dem hvis bilde lyser klarest er vår døde kamerat som vi følger til jorden i dag. Det er menn av hans rettlinjede karakter som et land har bruk for når det røyner på, og det er menn av hans støpning vi trenger i dag når vårt forsvar skal bygges opp igjen. Vi soldater som er samlet her hylder soldaten Carl Gustav Fleischer. Høyere ros kan ingen få blant soldater.Sitat
– Forsvarssjef generalløytnant Otto Ruges ord ved bisettelsen,
gjengitt i Arbeiderbladet, 24. oktober 1945, s. 1.

Da general Fleischers aske ble brakt tilbake til Norge etter krigen fikk han ikke begravelse på statens bekostning.[10] Urnen med hans aske ble satt ned på Vår Frelsers gravlund ved en seremoni der kongen og kronprinsen deltok, men ikke representanter fra regjeringen.[10] Bisettelsen fant sted 23. oktober 1945. Så mange ville delta ved seremonien, at det ikke var plass til alle i kapellet.[11] En avdeling soldater var æresvakt inne i kapellet. Forsvarssjef generalløytnant Otto Ruge la ned krans og talte. Generalløytnant Johan Beichmann la ned krans fra Hæren. Det ble også lagt ned krans fra offiserer ved 6. divisjon, 6. brigadekommando 1940, 6. divisjons stab og offiserskullet fra 1905. Odd Lindbäck-Larsen førte urnen til graven der Divisjonsmusikken spilte.[11]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Fleischers grav på Vår Frelsers gravlund

Et annet perspektiv på Fleischers liv og virke trekkes opp i Torkel Hovlands foredrag i Oslo Militære Samfund 19. mars 2001.[9]

Minnesmerker[rediger | rediger kilde]

Minnestøtte på Lapphaugen ble avduket 16 juli 1950, her holdt oberst Hunstad hovedtalen. Inskripsjonen på støtten lyder: «Her ble tyskerne første gang i andre verdenskrig slått tilbake. 6. divisjon under ledelse av general Fleischer gjorde det».  Den norske offensiven mot tyskerne ved Lapphaugen startet 24 april 1940. Minnestøtten ble senere flyttet 300 m ifm etableringen av Krigshistorisk landskap, åpnet ved Lapphaugen 15 juni 2009 av kong Harald.

Minnebauta i Narvik ble avduket 18 juli 1950 av generalløytnant Ole Berg. Den står på Veteranplassen (hvor også fransk minnebauta står). Inskripsjonen på bautaen lyder: ”Til minne om de norske styrkers tapre innsats i krigsoperasjonene ved gjenerobringen av Narvik 28. mai 1940 under ledelse av generalmajor Carl Gustav Fleischer”.

Kong Haakon VII avduket den 20. juli 1950 en statue av generalmajor Fleischer i Harstad sentrum, i Generalparken. Kongen holdt en minnetale for generalen. Statuen er laget av billedhugger Finn Eriksen.

Minnesmerkene i Harstad, i Narvik og på Lapphaugen skyldtes en innsamlingsaksjon igangsatt av gymnasieformenn i byene Svolvær, Mosjøen, Bodø, Harstad og Tromsø. Aksjonen fikk raskt tilslutning fra militære og sivile over hele landsdelen.[12]

En byste av general Fleischer ved Krigsskolen på Linderud ble avduket 6 mai 1995 av kong Harald.  Bysten skyldtes et initiativ fra Skottlandsbrigadens Veteranforening. De hadde først foreslått plassering på Akershus, hvor general Ruge har fått sin statue, men dette ble avslått av de sentrale myndigheter. Bysten er laget av billedhugger Sivert Donali.[12]

Fleischer har også en gate oppkalt etter seg i Harstad (General Fleischers gate), en i Bodø (General Fleischers gate), en vei i Bærum (General Fleischers vei), og en på Bardufoss (General Fleischers veg). I tillegg er Europavei 6 mellom Bardufoss og Narvik fra 2009 hetende «General Fleischers vei».

Nordahl Grieg skrev under krigen et minnedikt: «Hans aske er ennu hjemløs...»

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Den 18. desember 1942, dagen før sin død, ble han tildelt Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd. Han rakk aldri å motta den personlig. Fleischer ble av Kongen i statsråd tildelt Krigskorset med sverd «for fremrakende[sic] planlegging og ledelse av operasjoner under felttoget i Nord-Norge 1940.»[13]

I tillegg til det norske Krigskorset mottok Fleischer Croix de Guerre med stjerne. I desember 1940 ble han tildelt sølvkors av den polske Ordenen Virtuti Militari.[14] Han ble også utnevnt til Knight Commander av britiske Order of the Bath.

Han hadde også Kroningsmedaljen 1906 og Norsk Militært Tidsskrifts medalje[15]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, 9. okt. 2017, CarlGustav Fleischer, Carl_Gustav_Fleischer
  2. ^ Guhnfeldt, Cato (19. oktober 2011). «Forfatter truet under arbeid med bok om general Fleischer». Aftenposten. Besøkt 20. desember 2016. 
  3. ^ C. J. Fleischer: Ratsherr Philipp Fleischer, den agnatiske descendens, 1937.
  4. ^ Bomann-Larsen 2016, s. 220–221
  5. ^ «Fleischer - generalen som holdt dommedag over seg selv | Tor Bomann-Larsen». Aftenposten. Besøkt 20. desember 2016. 
  6. ^ Bomann-Larsen 2016, s. 139–143
  7. ^ Bomann-Larsen 2016, s. 210–225
  8. ^ NRK: Makten og æren
  9. ^ a b Hovland, Torkel (14. mars 2005). «General Carl Gustav Fleischer – storhet og fall». Oslo Militære Samfund. Arkivert fra originalen 21. juli 2011. Besøkt 5. februar 2009. 
  10. ^ a b «Lavangen bibliotek». Besøkt 3. juli 2019. 
  11. ^ a b «General Fleischers siste ferd», Arbeiderbladet, 24. oktober 1945, s. 1.
  12. ^ a b Hovland, Torkel (2005). General Carl Gustav Fleischer - Storhet og fall. Oslo: Aschehoug. s. 426–427. ISBN 82-03-23292-2. 
  13. ^ Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Grøndahl og Dreyers Forlag, 1995, s. 86.
  14. ^ Bjørn Bratbak: «Den selvstendige Podhalebrigaden – opptakt og skjebne», i Knut Erik Strøm (red.): Norsk våpenhistorisk selskap, Årbok 1993, Oslo, 1993, s. 79–141 og i særdeleshet «Polakkene hedrer general Fleischer», s. 107–110.
  15. ^ Barth, Bj. Keyser (1930). Norges militære embedsmenn. Hanche. s. 152. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]