Kapitulasjonsavtalen 1940

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Kapitulasjonsavtalen 1940 mellom de tyske og norske overkommandoene ble undertegnet 10. juni 1940 i Trondheim. Avtalen dekket kapitulasjon av de norske styrkene i Norge. Den norske regjeringen flyktet til Storbritannia og fortsatte sin støtte til de alliertes kamp der, i hovedsak ved bidrag fra den norske handelsflåten ved statsrederiet Nortraship.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Før regjeringen forlot Norge den 7. juni ga de forsvarssjef generalmajor Otto Ruge fullmakt til å forhandle med tyskerne om å innstille den militære kampen om Norge. Regjeringen begrunnet behovet for en formell kapitulasjonsavtale med ønsket om å spare Troms og Finnmark for krigsødeleggelser, ettersom disse fylkene var de eneste i Norge som tyskerne ennå ikke hadde erobret. De presiserte samtidig at Norge som stat ville fortsette krigen mot Tyskland, men fra utlandet. Kapitulasjonsavtalen ble inngått og undertegnet i Trondheim av oberstløytnant Ragnvald Roscher Nielsen fra norsk side og oberst Erich Buschenhagen fra tysk side. På samme tid undertegnet oberstløytnant Harald Wrede Holm en kapitulasjonsavtale for 6. divisjon i Narvik, med generalløytnant Eduard Dietl som tyskernes representant. 6. divisjon var på dette stadiet den eneste norske avdelingen som fortsatt var engasjert i kamper mot den tyske invasjonsmakten.

Spørsmålet om hvorvidt Norge ved kapitulasjonen fortsatt var i krig med Tyskland ble likevel gjort til et tema i rettssaken mot Ragnar Skancke i 1947-48 under landssvikoppgjøret. Forsvarersiden prosederte på at kapitulasjonen i 1940 hadde vært total, hvorfor de ikke kunne dømmes for bistand til fienden ettersom Norge ikke lenger var i krig. I denne sammenhengen ble kapitulasjonsavtalen bragt inn som sannhetsbevis. Denne tolkningen av avtalen ble særlig begrunnet med at det i den tyske teksten henvises til «die gesamten norwegischen Streitkräfte» og at dette måtte forstås som «de samlede» stridskreftene (underforstått nasjonen Norges stridskrefter), ikke «samtlige» stridskrefter (som ville vært naturlig å bruke om 6. divisjon, som det henvises til i avtalens første avsnitt). Dette argumentet ble ikke tillagt noen vekt i rettsoppgjøret og ble endelig avvist av Høyesterett i en dom av 6. mars 1948. Den alminnelige oppfatningen dengang og nå, er at den slags detaljstudering av en militær avtale neppe kan ha hatt betydning for den enkeltes valg og handlinger. Debatten omkring avtalen bærer derimot karakter av at den er blitt et eksistensielt spørsmål, og debatten har fortsatt til dags dato.

Fakta som taler mot tolkningen som ble fremsatt fra NS-hold ble gitt av historieprofessor Magne Skodvin i en kronikk i Aftenposten [1] Ytterligere forkortet kan dette framstilles slik:

  • I regjeringskonferanse 3. juni hadde regjeringen vedtatt å flytte sitt sete til Storbritannia sammen med de styrkene det var tilrådelig å bringe med, for å bygge opp nye styrker. Dette ble formelt vedtatt i statsråd 5. juni. (Det er ikke nevnt i Skodvins kronikk, men dette ble også forkynt for det norske folk i en proklamasjon kringkastet 9. juni. Her framgår det klart at kampen skal fortsette.)
  • De norske forhandlerne Ragnvald Roscher Nielsen og Harald Wrede Holm hadde følgende mandat fra general Otto Ruge (nedskrevet av Wrede Holm):
    • 1. Legg ikke skjul på at vi er i deres makt og er under full demobilisering.
    • 2. Skal meddele at Kongen og regjeringen samt marinen og flygevåpenet har forlatt landet og at Norge som stat er og fremdeles vil være i krig med Tyskland, men at general Ruge har fullmakt til å ordne alt som gjelder tyskernes overtagelse av den faktiske makt i Nord-Norge.
  • Ruges instruks ble forelagt tyskerne i Narvik natt til 10. juni, og meddelt den tyske overkommandoen i "Morgenmeldungen":
    • "Soweit bisher zu übersehen, legen die Unterhändler entscheidenden Wert darauf dass trotz der Einstellung der Kämpfe in Norwegen der Krieg fortdauert. Dies wird dadurch unterstrichen, dass die norwegischen See- und Luftstreitkräfte mit den Allierten Norwegen verlassenhaben."
  • Siden krigen mellom Norge og Tyskland altså skulle fortsette, ble det tyske avtaleutkastet forandret fra standardformularet
    • Die norwegischen Streitkräfte zu Lande, zu Wasser und in der Luft legen die Waffen nieder...
  • til den endelige avtaleteksten
    • "Die gesamten norwegischen Streitkräfte....

Regjeringen hadde altså ikke som intensjon hverken å gå av eller å oppgi kampen. Tyskerne var informert om dette, og det samme var folket, gjennom regjeringens proklamasjon. General Ruge hadde hverken autorisasjon eller konstitusjonell myndighet til å kapitulere på staten Norges vegne. Ruges forhandlere hadde et strengt begrenset mandat, og ingen myndighet til å gå ut over dette.

På den andre siden kan det anføres at ifølge Landkrigsreglementet i Den fjerde Haag-konvensjon er det ikke partenes hensikter, men den faktiske situasjon som er avgjørende for å vurdere om et land er okkupert. Den tyske okkupasjonen av Norge var total. Dette ble også lagt til grunn av Høyesterettsjustitiarius Paal Berg da han i pakt med Landkrigsreglementet opprettet Administrasjonsrådet. Ideen om at okkupasjonen i Norge var partiell, finnes i Erik Solems bøker Kommentar til landssvikanordningen (1945) og Landssvikloven (1947).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kronikk i Aftenposten 27. april 2002

Litteratur[rediger | rediger kilde]