Palestinamandatet
| Palestinamandatet | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Mandatory Palestine | |||||||
| 1920–1948 | |||||||
| |||||||
|
| |||||||
| Grunnlagt | 25. april 1920 | ||||||
| Opphørt | 14. mai 1948 | ||||||
| Hovedstad | Jerusalem | ||||||
| Areal | 26 626 kvadratkilometer | ||||||
| Befolkning | 1 764 520 (1945) | ||||||
| Bef.tetthet | 66,27 innb./kvadratkilometer | ||||||
| Styreform | Britisk mandatområde | ||||||
| Offisielle språk | Engelsk, arabisk, hebraisk | ||||||
| Valuta | Egyptisk pund (frem til 1927) Palestinsk pund (etter 1927) | ||||||
| Historie | |||||||
.svg)
Palestinamandatet var et britisk mandatområde i Midtøsten. Palestina hadde tilhørt Det osmanske rike i 400 år, men kom, først med arabisk støtte, under britisk styre som følge av den første verdenskrig og San Remo-konferansen i 1920.
Folkeforbundet stadfestet vilkårene for det britiske mandatområdet i Palestina og Transjordan i 1922, og mandatet trådte formelt i kraft i 1923.[1]
Storbritannia hadde med Balfour-erklæringen i 1917 forpliktet seg til å støtte opprettelsen av «et nasjonalt hjem for det jødiske folk» i Palestina. Dette ble også skrevet inn i Folkeforbundets mandat til Storbritannia. Britene erklærte i 1922, da spenningen mellom jøder og arabere var økende, at de forstod et «nasjonalhjem» som et jødisk samfunn innenfor en felles jødisk-arabisk stat.[1]
Under britisk styre opplevde området en stor jødisk innvandring. Etter hvert kom det til flere opprør og voldelige sammenstøt mellom jøder og arabere. Den andre verdenskrig førte til en ny bølge av jødiske flyktninger til Palestina. Etter krigen greide ikke britene å samle støtte for énstatsløsningen, og saken ble overlatt til FN i 1947.[1]
I 1947 begynte britene å trekke seg ut, men FNs delingsplan for Palestina ble forkastet av de arabiske nabostatene, og det brøt ut borgerkrig, videre en krig mellom staten Israel og araberstatene. Ved våpenhvilen i 1949 kontrollerte Israel det meste av det nå oppløste Palestinamandatet, unntatt Vestbredden og Gazastripen, og et stort antall arabiske palestinere var fordrevet.
Demografi
[rediger | rediger kilde]| År | Totalt | Muslimske arabere | Jøder | Kristne arabere |
|---|---|---|---|---|
| 1850 | 340 000 | 300 000 (88,2 %) | 13 000 (3,8 %) | 27 000 (7,9 %) |
| 1880 | 456 929 | 399 334 (87,4 %) | 14 731 (3,2 %) | 42 864 (9,4 %) |
| 1900 | 586 581 | 499 110 (85,1 %) | 23 662 (4 %) | 63 809 (10,9 %) |
| 1915 | 722 143 | 602 377 (83,4 %) | 38 754 (5,4 %) | 81 012 (11,2 %) |
| År | Totalt | Muslimske arabere | Jøder | Kristne arabere | Andre |
|---|---|---|---|---|---|
| 1922 | 752 048 | 589 177 (78 %) | 83 790 (11 %) | 71 464 (10 %) | 7 617 (1 %) |
| 1931 | 1 036 339 | 761 922 (74 %) | 175 138 (17 %) | 89 134 (9 %) | 10 145 (1 %) |
| 1945 | 1 764 520 | 1 061 270 (60 %) | 553 600 (31 %) | 135 550 (8 %) | 14 100 (1 %) |
Britiske høykommissærer
[rediger | rediger kilde]- 1920–1925: Herbert Louis Samuel
- 1925–1928: Herbert Plumer
- 1928–1931: John Robert Chancellor
- 1945–1948: Alan G. Cunningham
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Nissen, Nils Axel (1947). «Palestina-problemet». Internasjonal politikk (6): 166–176. ISSN 0020-577X.
- ^ «Table 1.4D. The Ottoman Citizen Population of Palestine by Religious Group, Corrected Figures, 1878 to 1914, All Palestine», i McCarthy, Justin (1990). The Population of Palestine, Population History and Statistics of the late Ottoman Period and the Mandate. The Institute for Palestine Studies (på engelsk). New York: Columbia University Press. ISBN 0-231-07110-8.
- ^ «Table A3-I. Settled Population by Sea and Religion, 1922 to 1994», i McCarthy, Justin (1990). The Population of Palestine, Population History and Statistics of the late Ottoman Period and the Mandate. The Institute for Palestine Studies (på engelsk). New York: Columbia University Press. ISBN 0-231-07110-8.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) British Mandate of Palestine – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
