Beate Klarsfeld

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Beate Klarsfeld
Beate Klarsfeld par Claude Truong-Ngoc septembre 2015.jpg
FødtBeate Auguste Künzel
13. februar 1939[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (82 år)
BerlinRediger på Wikidata
Ektefelle Serge KlarsfeldRediger på Wikidata
Barn Arno Klarsfeld, Lida KlarsfeldRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Journalist, faglitterær forfatter, aktivist, politikerRediger på Wikidata
Parti Sozialdemokratische Partei DeutschlandsRediger på Wikidata
Nasjonalitet Frankrike, Tyskland, Israel (2016–), Vest-TysklandRediger på Wikidata
Utmerkelser Kommandør av Æreslegionen (2014)[5], fortjenstkors av 1. klasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2015), storoffiser av Den nasjonale fortjenstorden (2018)[6]Rediger på Wikidata

Beate Klarsfeld (født 13. februar 1939 i Berlin som Beate Auguste Künzel) er en tysk journalist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Hun var i en tid au pair i Paris og møtte der Serge Klarsfeld.[7] Hun flyttet fra Tyskland i 1960 og er gift med den franske advokaten Serge Klarsfeld. Klarsfeld er av jødisk opphav og faren ble deportert til Auschwitz og drept i gasskammeret der.[8]

Hun ble opprinnelig kjent for sitt engasjement for å oppsøke og forfølge nazister fra den andre verdenskrigen. Sammen med sin franske ektemann, Serge, fant hun frem til en rekke ettersøkte nazister, så som Kurt Lischka, Alois Brunner,[9] Klaus Barbie,[10] Ernst Ehlers, Kurt Asche og andre.[trenger referanse] Klarsfeld avslørte Maurice Papon som virket i Vichy-regimet.[10]

Beate og Serge Klarsfeld begynte jakten på Barbie i 1971 da hun fikk vite at statsadvokaten i München ville henlegge saken mot Barbie. Henleggelsen var begrunnet i mangel på bevis og fordi det hadde gått lang tid. Ekteparet Klarsfeld samlet i løpet av noen dager materiale om Barbie og ga det til pressen. Avisen Progres i Lyon publisert 28. juli en stor artikkel som kritiserte statsadvokatens beslutning. Beate Klarsfeld begynte protestaksjon ved statsadvokatens kontor. Riksadvokaten i Bayern lovte at dersom Klarsfeld fant førstehånds vitner ville saken bli gjenopptatt, noe hun klarte. En tysker i Lima hadde gjenkjent Barbie, som da gikk under navnet Klaus Altmann, og sendt detaljene til Klarsfeld.[8] Barbie ble utlevert til Frankrike i 1983.[10]

Ekteparet lette etter Alois Brunner og fant han i Damaskus der han under navnet Georg Fischer arbeidet for Hafez al-Assad landets hersker.[9]

I 1968 kom hun i medienes søkelys da hun offentlig klappet til forbundskansler Kurt Georg Kiesinger på grunn av hans nazistiske fortid.[11][7]

I 1973 satte Serge Klarsfeld en pistol mot hodet på Kurt Lischka (som hadde gestaposjef med ansvar for jødesaker i det okkuperte Frankrike) på gaten i Køln. Serge stakk tilbake til Frankrike og kontaktet vesttyske myndigheter med en melding om at dersom vesttysk påtalemakt ikke tok seg av Lischka ville han selv gjøre det. I stedet sendte vesttyske myndigheter ut arrestordre på ekteparet Klarsfeld.[12]

Partiet Die Linke kunngjorde 27. februar 2012 at Beate Klarsfeld var deres kandidat til valget av Tysklands president i 2012.[13]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Bilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Records of persons of interest, svazky.cz
  2. ^ Munzinger-Archiv, Munzinger IBA 00000013358, besøkt 9. oktober 2017
  3. ^ Filmportal.de, Filmportal-ID d2758d3416664b11819d5f8bdb63cdff, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ Internet Movie Database, IMDb-nummer nm1105583, besøkt 18. oktober 2015
  5. ^ NOR PREX1330307D
  6. ^ NOR PREX1809381D
  7. ^ a b «Beate und Serge Klarsfeld - Bereit sein, Widerstand zu leisten». Deutschlandfunk (tysk). 26. mars 2020. Besøkt 28. september 2020. 
  8. ^ a b Linklater, Magnus (1985). Det fjerde rike: Klaus Barbie og nyfascistene : med Mark Hosenball i Washington, Jon Swain i Paris og Tana de Zulueta i Roma. Oslo: Aschehoug. s. 260-261. ISBN 8203112927. 
  9. ^ a b «The family firm that hunts Nazis». the Guardian (engelsk). 30. mai 2015. Besøkt 28. september 2020. «She and Serge spent years looking for Alois Brunner, a Nazi who was Adolf Eichmann’s assistant. They were convinced that Brunner was guilty of the murder of 43,000 Paris Jews as well as 66,000 in Salonika and 13,000 in Slovakia. They discovered that Brunner, who had long been on the run, was living in Damascus, working for the Syrian government and the president, Hafez al-Assad.» 
  10. ^ a b c «France decorates couple who found Nazi war criminal Klaus Barbie». BBC News (engelsk). 9. oktober 2018. Besøkt 28. september 2020. 
  11. ^ Balint, Benjamin (20. mars 2018). «‘Hunting the Truth’ Review: Militants of Memory». Wall Street Journal (engelsk). ISSN 0099-9660. Besøkt 9. oktober 2018. 
  12. ^ «'Our hunt for the Nazis is over'» (engelsk). 23. mars 2009. Besøkt 29. september 2020. 
  13. ^ spiegel.de Besøkt 6.03.12
  14. ^ a b «Nazi hunters Serge and Beate Klarsfeld receive top French honours». France 24 (engelsk). 9. oktober 2018. Besøkt 9. oktober 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]