Witold Pilecki

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Witold Pilecki
Witold Pilecki ppor.jpg
Født13. mai 1901[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Olonets[5], Vilnius[6]Rediger på Wikidata
Død25. mai 1948[1][2][4]Rediger på Wikidata (47 år)
Warszawa[7][6]Rediger på Wikidata
Henrettelse ved skyting
Beskjeftigelse Offiser, bonde, motstandskjemper, militærRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i VilniusRediger på Wikidata
Søsken Maria PileckaRediger på Wikidata
Nasjonalitet PolenRediger på Wikidata
Gravlagt Powązki-kirkegårdenRediger på Wikidata
Utmerkelser
10 oppføringer
Den hvite ørns orden (2006), kommandørkors av Ordenen Polonia Restituta (1995), Tapperhetskorset, Auschwitz Cross, Fortjenstkorset i sølv (1938), Midt-Litauens hærs fortjenstkors, Medaljen for ti års uavhengighet (1928), Minnemedaljen for krigen 1918–1921, Cross of the Warsaw Uprising, Order of the Star of Perseverance (1984)Rediger på Wikidata
TroskapAndre polske republikk
VåpenartDen andre polske republikks kavaleri, Den hemmelige polske armé, Armia Krajowa
Dømt forSpionasje
Deltok iFørste verdenskrig, den polsk-sovjetiske krig, andre verdenskrig

Witold Pilecki (født 1901, henrettet 25. mai 1948 i Warszawa i Polen) var en polsk kavalerioffiser i den andre polske republikk og medlem av motstandsbevegelsen Armia Krajowa under andre verdenskrig. Han gjorde seg med vilje til fange i den tysketablerte konsentrasjonsleiren Auschwitz, hvor han var i nesten tre år før han rømte og skrev den første utførlige rapporten om forholdene i leiren. Han medvirket deretter i Warszawaoppstanden og ble på nytt tatt til fange av tyske styrker.

Witold Pilecki ble henrettet av kommunistregimet i Polen i 1948 beskyldt for å være spion. Pilecki ble rehabilitert i oktober 1990 av den første regjeringen etter kommunisttiden, og dommen mot Pilecki ble kjent ugyldig. Pilecki ble posthumt tildelt Den hvite ørns orden og kommandørkorset av Ordenen Polonia Restituta. Etter kommunisttiden har han blitt en nasjonalhelt. I 2017 etablerte polske myndigheter Instytut Solidarności i Męstwa (eller Instytut Pileckiego, «Pilecki-instituttet») som har til formål å minnes og ære personer som har gjort en særlig innsats for Polen.[8]

Han hadde graden rotmistrz i hæren, noe som tilsvarer kaptein.[9]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Witold Pilecki ble født 13. mai 1901 i Olonets i Karelia i Det russiske keiserdømmet.[10] Han vokste opp i Olonets i Karelen dit hans familie var blitt tvangsforflyttet av russerne etter det polske opprøret 1863-1864. Bestefaren Jozef Pilecki ble deportert til Sibir.[11][9][10] Familien flyttet til Vilno (Vilnius, nå i Litauen) da Pilecki var guttunge. Vilnius var på den tiden en overveiende jødisk og etnisk polsk by. Pilecki sluttet seg i tenårene til den hemmelige polske speiderbevegelsen (som støttet arbeidet for Polens uavhengighet) noe som la grunnlag for deltakelse i styrkene som kjempet for polsk uavhengighet.[12][13] Pilecki flyttet i 1916 til Orjol sør for Moskva.[10]

Pilecki (helt til høyre) som speider i Orjol, 1917.

Mot slutten av første verdenskrig, våren 1918, sluttet han seg til general Jozef Dowbor-Musnickis 1. korps i de polske selvforsvarsenhetene. Sammen med dem og partisanene kjempet han mot de russiske bolsjevikene. Korpset ble oppløst noen måneder senere, og da bolsjevikene var på vei vestover flyttet han med familien til Vilnius som fortsatt var under tysk kontroll. På nyåret 1919 ledet han et angrep mot tyske styrker som holdt jernbanestasjonen. Noen dager senere rykket bolsjevikenes styrker inn i Vilnius. Pilecki fortsatte å kjempe mot bolsjeviker og litauere til høsten 1919 da han ble dimittert. I juli 1920 meldte han seg på nytt til tjeneste for å delta i kamp mot bolsjevikene og deltok i voldsomme kamper ved Warszawa i august 1920. Han forlot militærtjenesten i januar 1921. Etter den polsk-sovjetiske krig 1919-1921 sluttførte han gymnaset og ble reserveoffiser i arméen etter å tatt befalsutdanning i 1921. I 1926 ble han fenrik i reservestyrken.[12][13][14][9][10]

Pilecki studerte kunstmaling ved universitetet i Vilnius en periode før han ga opp i de urolige årene etter første verdenskrig. Fra 1922 til 1924 studerte han landbruksfag ved universitetet i Poznan. Han tok over driften av familiens gård, Sukurcze nær Lida (nå i Belarus), i 1924 da faren ble syk. Gården var forfallen og hadde rundt 2000 dekar hvete. Han giftet seg med Maria Ostrowska i 1931 og de fikk to barn.[15][12]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Józef Cyrankiewicz var som Pilecki med i Armia Krajowa og de var i Auschwitz samtidig. Som statsminister etter krigen sørget Cyrankiewicz for å få Pilecki henrettet.

Kort tid før utbruddet av den andre verdenskrig ble Pilecki utnevnt til troppssjef i kavaleriet.[12] I slutten av august 1939 ble Pilecki og hans avdeling mobilisert. Han var på denne tiden på familiens gård nær Lida (øst i Polen, nå i Belarus) der mannskapet ble utrustet og midlertidig forlagt. Avdelingen ble sendt vestover og utplassert nær Piotrków Trybunalski for å vokte hovedveien mot Warszawa. Tyske panserstyrker (med flere hundre panservogner) hadde krysset grensen 1. september og rykket frem i retning Piotrków Trybunalski samtidig som Pileckis avdeling ble utplassert i området.[15]

Hans avdeling deltok i harde kamper mot de fremrykkende tyske styrkene under invasjonen av Polen. Natt til 5. september ble Pileckis regiment nedkjempet av tyske panserstyrker. Pilecki og en liten gruppe soldater trakk seg tilbake og sluttet seg til en improvisert og dårlig utrustet kavaleriavdeling. Den tyske overmakten var stor, og den vestlige delen av Polen ble snart okkupert. Pileckis avdeling trakk seg tilbake mot sørøst. Mens polske styrker trakk seg tilbake invaderte sovjetiske styrker Polen fra øst i slutten av september. General Emil Krukowicz-Przedrzymirski ga ordre om at hæren skulle overgi seg, men soldater og offiserer skulle krysse grensen til Romania og Ungarn for å ta seg til Frankrike der polske enheter ble reorganisert. Pilecki ville fortsette kampen på polsk jord og kjempet på slutten som partisaner.[14][13]

Pilecki var medlem av flere polske motstandsgrupper som sloss mot den tyske okkupasjonsmakten. Sammen med andre offiserer etablerte han i november 1939 Tajna Armia Polska (TAP, den hemmelige polske arme). Jan Włodarkiewicz var sjef, mens Pilecki var nestkommanderende, og de bygget relativt raskt opp en styrke på 8000 mann. I 1941 ble TAP slått sammen med Armia Krajowa som var den største væpnede motstandsgruppene i de tyskokkuperte områdene i Europa. Flere medlemmer av TAP ble i 1940-1941 arrestert og internert i Auschwitz som på det tidspunktet var en leir for politiske fanger og krigsfanger og ikke hadde blitt utvidet til utryddelsesleir. TAP ønsket å infiltrere Auschwitz for å finne ut hva som foregikk og for å organisere fangene.[14][13][10]

Auschwitz[rediger | rediger kilde]

Jan Włodarkiewicz (1900-1942)
Fangebilde fra Auschwitz, 1940.
Pilecki (til høyre) trolig i Roma, 1945.

I 1940 deltok Pilecki i en polsk operasjon som gikk ut på å bli tatt til fange av den tyske okkupasjonsmakten og fengslet i konsentrasjonsleiren Auschwitz for å samle etterretningsinformasjon og deretter rømme fra leiren. Pilecki lot seg 19. september 1940 bli arrestert av tyskerne ved å blande seg inn i massearrestasjon på rundt 1800 personer og ble derpå sendt til Auschwitz (hovedleiren eller Auschwitz I) hvor han ankom 22. september 1940.[16] Han hadde identitetspapirer tilhørende den virkelige og levende Tomasz Serafinski.[17][18]

Det har vært antatt at han meldte seg frivillig til oppdraget i Auschwitz. Det er uklart om Pilecki meldte seg frivillig til oppdraget eller om han ble presset av sin overordnete Jan Włodarkiewicz som kan ha hatt blandete motiver for å sende Pilecki til Auschwitz.[a] Pileckis oppdrag var å opprettholde moralen, skaffe mat og klær til medlemmer av motstandsbevegelsen der, samt være forberedt på å ta over leiren.[22][19]

I Auschwitz ble de mishandlet av SS-menn, tyske sivile og såkalte kapo. Polske fanger forfremmet til ledende kapo omtalte Pilecki foraktlig som eks-polakker. Pilecki hadde fangenummer 4859 og ved hjelp av fangenummer ble tildelt kronologisk er det mulig å fastslå hvor mange fra hver «kohort» som var i live på et gitt tidspunkt. Etter to år var 10 % av Pileckis gruppe i live. Pileckis gode fysikk medvirket trolig til at han overlevde. I tillegg lykkes han å skaffe seg spesielle oppgaver der han unnslapp den mest brutale behandlingen. De spesielle oppgavene ga ham relativt stor bevegelsesfrihet og han bygget opp et nettverk av kontakter i leiren.[13] På denne tiden var Auschwitz hovedsakelig en leir for polsk fanger.[19]

Pilecki begynte kort tid etter ankomst å bygge opp motstandsarbeid. Han dannet motstandsgruppen ZOW (Związek Organizacji Wojskowej, «leirens militærorganisasjon») bestående av etniske polakker. Pilecki rekrutterte medlemmer til ZOW og ordnet dem i grupper som av sikkerhetshensyn ikke kjente hverandre. På det meste hadde Pilecki 500 personer i dette ZOW-nettverket i leiren. Formålet med ZOW var å opprettholde moralen, skaffe mat og klær og forberede væpnet overtakelse av leiren i tilfelle våpen eller kommandosoldater ble droppet i leiren. Samtidig etablerte Stanisław Dubois, fra det polske sosialistpartiet, en annen motstandsgruppe; og en tredje motstandsgruppe ble etablert av høyreorienterte nasjonalister. Disse tre dannet i slutten av 1941 en løs sammenslutning. I 1941 kom fanger fra andre land og disse dannet sine egne motstandsgrupper; etter mye strev klart ZOW å innlede samarbeid med tsjekkiske, russiske og østerrikse grupper (den siste under ledelse av kommunisten Hermann Langbein). I 1943 brøt Langbein og Józef Cyrankiewicz ut og dannet en ny bevegelse Kampfgruppe Auschwitz.[18][10] På grunn kollektiv avstraffelse av fangene oppfordret Pilecki ikke til flukt.[13]

Om natten mellom 26. og 27. april 1943 rømte Pilecki fra leiren etter nesten tre år i tysk fangenskap. Flukten ble gjennomført sammen med to kamerater og de ble forfulgt av vakter (i Pileckis rapport beskrives flukten over 50 sider). Bakgrunnen var blant annet frykt for at hans motstandsarbeid skulle bli avslørt. Under flukten i retning Warszawa møtte han ved en tilfeldighet den virkelige Tomasz Serafinski. Han kom seg til Warszawa og ba der den polske hjemmefronten om hjelp til frigjøring av leiren. Ledelsen ønsket ikke å forsøke frigjøring fordi de anså ZOW som svak, tapene ville bli store og en aksjon ville trolig ikke lykkes fordi Schutzstaffel (SS) ville være vanskelig å overvinne.[18][13]

I løpet Pileckis tid i leiren ble den utvidet fra fangeleir til utryddelsesleir. Han laget omtrent ti rapporter (formidlet skriftlig eller muntlig) mens han var i leiren (den første i oktober–november 1940 sendt med en frigitt fange) og fikk dem smuglet ut og til London via Sverige. Den første rapporten i 1940 ble reflektert i et sammendrag til britiske myndigheter der det fremgikk av prester og jøder i Auschwitz ble særlig brutalt behandlet og knapt noen overlevde. Kazimierz Piechowski og tre andre gjennomførte en oppsiktsvekkende flukt i juni 1942 da de iført SS-uniformer kjørte åpenlyst ut gjennom porten; de hadde blant annet med seg rapporter fra Pilecki.[23][21][24][22]

De første meldingene om massedrap i gasskammer i Birkenau nådde London etter at meldinger om massedrap i Chełmno, Sobibór og Bełżec nådde frem i sommeren 1942. Opplysninger om at det også pågikk massedrap i Auschwitz utfylte bildet av nazistenes anstrengelse for å utrydde jødene. Den polske undergrunnen var i stand til å komme seg til det nøytrale Sverige med falske tyske identitetspapirer. Det tok omtrent fire måneder før meldingene fra Auschwitz nådde London. Meldingene ble til dels avfeid som rykter. Pilecki gikk selv inn for bombing av Auschwitz slik at i det minste noen fanger kunne unnslippe. Den virkelige Tomasz Serafinski ble arrestert i desember 1943 beskyldt for å ha rømt fra Auschwitz, Serafinski ble sluppet fri i januar 1944 etter brutale forhør hos Gestapo.[25][21][24][26][22] Han skrev i 1943 den første rapporten om Auschwitz og fikk den sendt til Office of Strategic Services i London. Pilecki anslo da at 1,5 millioner jøder hadde blitt drept i Auschwitz. Den første rapporten i frihet var kort og ble sendt i juni 1943, senere samme år sendte han en fyldigere rapport (kjent som Raport W).[21]:132

I Auschwitz ble gasskammer (med Zyklon B) tatt i bruk til å avlive fanger i stor skala mens han var der. Først ble sovjetiske krigsfanger drept og senere deporterte jøder. Fangene sto så tett sammenpakket i gasskammeret at de ikke falt om selv om de var døde, skrev Pilecki. Pilecki så at over tusen jøder ble drept daglig og at likene ble brent i et nybygd krematorium i 1942.[27]

Slutten av krigen[rediger | rediger kilde]

Pilecki deltok i Warszawa-oppstanden i august 1944. Først kjempet han anonymt som menig under navnet Roman Jezierski. Da han avslørte sin militære rang fikk han kommando over en sektor som holdt ut i to uker mot tyske angrep.[28][12] Like etter at Warszawa-oppstanden var slått ble Pilecki på ny tatt til fange av tyskerne, og han satt gjennom resten av krigen i krigsfangeleir.[29][30] Ifølge Der Spiegel satt han i krigsfangeleir i Murnau sør i Bayern ved slutten av krigen. Etter at krigsfangeleirene ble befridd (av amerikanske styrker 28. april 1945), sluttet han seg til det berømte polske 2. korps (2 Korpus Polski, som hadde medvirket ved erobringen av Monte Cassino og ved kampen om Falaise i 1944) under general Władysław Anders. Han tjenestegjorde i korpsets etterretningsavdeling. Mens han var stasjonert i Italia i 1945 skrev Pilecki sin avsluttende rapport om Auschwitz.[31][24][28]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Fangebilde fra Mokotów-fengselet i Warszawa, 1947.
Pilecki i retten i mars 1948 (militærdomstolen for Warszawa-distriktet), to måneder før han ble henrettet.
Dødsattest fra henrettelsen 25. mai 1948. Signert av Piotr Śmietański, sikkerhetspolitiets bøddel.[32]

Etter andre verdenskrigs slutt reiste han til London og avla full rapport om den polske undergrunnsbevegelsens virksomhet til den polske militære etterretning ved general Tadeusz Pełczyński. General Pełczyński hemmeligstemplet rapporten av ukjent grunn, og den ble offentlig kjent først etter 30 år. Pilecki og andre i bevegelsen fikk ingen offentlig anerkjennelse for sin innsats, og historien om motstandsbevegelsen ble forvrengt av kommunistene. Han reiste desillusjonert hjem til Polen sent på høsten 1945. Han ble arrestert av det hemmelige politiet som anså ham som «fiende av den polske folkerepublikken». Han ble dømt som imperialistisk spion og henrettet 25. mai 1948 i Warszawa.[30][27][14]

Pilecki hadde i oppdrag av eksilregjeringen i London å gjenopprette dens etterretningsnettverk i Polen. Regjeringen i London mente den var landets lovlige myndighet. Da eksilregjeringen kom til at det hele var fåfengt, ble Pilecki og andre motstandsfolk bedt om å rømme til vesten eller å gå tilbake til sivilt liv. Pilecki begynte i 1947 å samle informasjon om NKVDs og den røde armés overgrep mot polske motstandsfolk. Han ble arrestert 5 mai 1947 og torturert før rettssaken som begynte 3. mars 1948. Blant vitnene mot Pilecki var Józef Cyrankiewicz, senere statsminister. Pilecki ble anklaget for å ha planlagt attentat, noe han benektet.[14][28] Cyrankiewicz hadde vært i Auschqitz sammen med Pilecki og kjente til hans innsats under okkupasjonen.[12]

Dommen falt 15. mars. To andre blant de tiltalte fikk dødsstraff, og de øvrige fikk lange fengselsstraffer. Han fikk dødsstraff og ble henrettet (trolig med nakkeskudd) 25. mai 1948 i Mokotow-fengselet. Graven er aldri blitt funnet.[14][28]:26 Pilecki forble lojal til den polske regjeringen i eksil og ble henrettet klokken 09:30 25. mai 1948 av det stalinistiske, hemmelige politiet[33] etter at han ble tiltalt for å arbeide for «fremmed imperialisme» og blant annet ble beskyldt for å være spion for den britiske etterretningstjenesten MI6.[34]

Domstolen konkluderte med at Pilecki hadde begått høyforræderi mot hele nasjonen, at han var ondsinnet, at han hadde utvist hat mot Folkerepublikken Polen og de sosiale reformene, og at han hadde gått i tjeneste for utenlandsk etterretning og utvist særlig iver i sin spionvirksomhet. Rettssaken var politisk og hadde til hensikt å skremme virkelige eller tenkte motstandere av kommunistregimet. Pressen omtalte de tiltalte i disse skuesakene som betalte spioner, medhjelpere for vestlig imperialisme eller landsforrædere.[34]

Józef Cyrankiewicz var medlem av Pileckis motstandsgruppe i Auschwitz. Wiktor Sniegucki og et titalls andre som kjente Pilecki fra Auschwitz, appellerte til statsminister Cyrankiewicz om å benåde Pilecki. Cyrankiewicz avviste forespørselen og avsatte Sniegucki fra lederstillingen i helsedepartementet. Tre initiativ om benådning ble tatt overfor president Bolesław Bierut som ikke svarte.[34]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Pilecki-monumentet på Wojska Polskiego-avenyen, bydelen Żoliborz til venstre for elven i Warszawa.
Statsminister Mateusz Morawiecki med besøk av USAs visepresident Mike Pence i 2019 foran et minnesmerke.

I flere tiår etter den andre verdenskrig ble opplysninger om hans bragder og skjebne hemmeligholdt av det polske kommunist-regimet. Det ble i 1950- og 1970-årene gjort forsøk på å få Pilecki renvasket. Den siste henvendelsen under kommunistregimet var i juli 1989, men lederen for den militære påtalemakten avviste gjenopptakelse. Historien ble offentlig kjent først etter regimeskiftet i 1989. Pilecki ble rehabilitert i oktober 1990 av den første regjeringen etter kommunisttiden, og dommen mot Pilecki ble kjent ugyldig av Polens høyesterett. I 2003 ble det innledet sak mot Czesław Łapiński (født 1912) som hadde vært oberstløytnant i hæren og aktor i saken mot Pilecki; Łapiński ble anklaget for å ha ført sak mot Pilecki på falske premisser. Łapiński døde i 2004 før saken ble fullført.[28][35] Józef Garliński omtalte Pilecki i boken Fighting Auschwitz (1975).[22]

I Italia (der han var stasjonert rett etter krigen) forfattet Pilecki en lang rapport om sine opplevelser. Rapporten ble offentliggjort først etter regimeskiftet. Rapporten er et uvurderlig historisk dokument («a historical document of the greatest importance») ifølge Timothy Snyder.[27]

Laquote.svgÅ melde seg frivillig for Ausch­witz og bli der i nesten tre år var det modigste Pilecki noen gang gjorde, kanskje noe av det modigste noen gang gjort. Men det var ikke hans eneste modige handling, og ikke den som drepte han.[b]Raquote.svg

Uttalelse av den amerikanske historikeren Timothy Snyder

President Lech Wałęsa tildelte i 1995 Pilecki posthumt kommandørkorset av Ordenen Polonia Restituta.[36][35] I 2006 tildelte president Lech Kaczyński ham posthumt Den hvite ørns orden,[37][35] som er Polens høyeste utmerkelse. Det er reist minnesmerke over Pilecki på gravlunden i Warszawa, og skoler og gater i landet bærer hans navn.[9] I 2017 ble et monument over Pilecki avduket av borgermesteren i Warszawa.[38] I tiårene etter kommunistiden ble Pilecki nasjonalhelt og et populærkulturelt fenomen med bøker, drama og dokumentarer, og det er satt opp mange minnesmerker.[35][22][21][19]

Familien ble ikke informert om at dødsstraffen var fullbyrdet, og fikk vite dette sikkert først i 1955 av en medfange.[34] Pilecki ble gravlagt i en umerket grav, trolig ved eller på Powazki-gravlunden. Polske myndigheter har etter kommunistregimets fall forsøkt å finne Pileckis grav.[31] Det er et symbolsk gravsted i Ostrów Mazowiecka og en gravstein ved St. Stanisław-kirken i Warszawa.[12]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Pilecki, Witold: The Auschwitz Volunteer: Beyond Bravery. Aquila Polonica Publishing, 2012.
  • Fairweather, Jack (2019). The Volunteer: The True Story of the Resistance Hero Who Infiltrated Auschwitz. London: WH Allen.  (skrevet i samarbeid med Pilecki-instituttet).

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ De to var trolig politisk uenig og dette kan ha vært et motiv for å sende Pilecki til Auschwitz.[19] Włodarkiewicz beskrives som høyreradikal nasjonalist og antisemitt. Han ville at Polen bare skulle være befolket av kristne og spredte antisemittiske konspirasjonsteorier. Włodarkiewicz skal ha hatt planer om å danne en fascistregjering i Polen og slutte fred med Tyskland. Pilecki var helt uenig i Włodarkiewiczs perspektiv og planer.[20] Włodarkiewicz ønsket å holde TAP adskilt fra ZWZ (Związek Walki Zbrojnej, den forente motstandsbevegelsen; som senere ble Armia Krajowa, hjemmearmeen) mens Pilecki ønsket samarbeid og integrasjon med ZWZ som var anerkjent av eksilregjeringen. Pilecki ville innrullere alle som støttet et uavhengighet for Polen, mens Włodarkiewicz ville at rekruttene skulle sverge en ed til bestemt høyreorientert politisk plattform. Włodarkiewicz ble senere sentral i den høyreorienterte motstandsbevegelsen Konfederacja Narodu.[21][22]
  2. ^ Volunteering for Ausch­witz and ­remaining there for almost three years was the most courageous thing Pilecki ever did, perhaps one of the most courageous things anyone has ever done. But it was not his only deed of bravery, and not the one that killed him.[27]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Auschwitz Prisoners Database, Auschwitz Prisoners Database ID 178609, besøkt 10. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Internetowy Polski Słownik Biograficzny, Internetowy Polski Słownik Biograficzny ID witold-pilecki-rotmistrz-wiesz[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Sejm-Wielki.pl profile ID psb.22686.1[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Instytut Pileckiego». instytutpileckiego.pl (engelsk). Besøkt 1. juli 2022. 
  9. ^ a b c d Rasmussen, J. B. (2010). Travel Guide: Traces of the Cold War Period: the Countries Around the Baltic Sea. Nordic Council of Ministers.
  10. ^ a b c d e f Bartrop, Paul R. (2016). Resisting the Holocaust: Upstanders, Partisans, and Survivors. ABC-CLIO. 
  11. ^ Reed, Lawrence W. (2016). Real heroes. New York: Open Road Media/ Intercollegiate Studies Institute. ISBN 9781610171427. 
  12. ^ a b c d e f g Roszkowski, W., & Kofman, J. (2016). Biographical dictionary of Central and Eastern Europe in the twentieth century. Routledge.
  13. ^ a b c d e f g Besemeres, John (2016). A Difficult Neighbourhood. Essays on Russia and East–Central Europe Since World War II. Australian National University Press. s. 64–71. 
  14. ^ a b c d e f Norsk militært tidsskrift. Oslo: Oslo militære samfund. 1998. s. 24. 
  15. ^ a b Fairweather 2019
  16. ^ Nytimes.com – ‘Were We All People?’
  17. ^ Helvete på Østfronten. All Verdens Historie. Saga Egmont. 2019. 
  18. ^ a b c Maher, T. V. (2010). Threat, resistance, and collective action: The cases of Sobibór, Treblinka, and Auschwitz. American Sociological Review, 75(2), 252-272.
  19. ^ a b c d Fleming, M. (2022). In the Shadow of the Holocaust: Poland, the United Nations War Crimes Commission, and the Search for Justice. Cambridge University Press.
  20. ^ Sussman, J. (2021). Holocaust Fighters: Boxers, Resisters, and Avengers. Rowman & Littlefield.
  21. ^ a b c d e Fleming, M. (2014). Auschwitz, the Allies and Censorship of the Holocaust. Cambridge University Press.
  22. ^ a b c d e f Fleming, Michael (4. mai 2019). «The Volunteer: The True Story of the Resistance Hero Who Infiltrated Auschwitz». Israel Journal of Foreign Affairs. 2. 13: 289–294. ISSN 2373-9770. doi:10.1080/23739770.2019.1673981. Besøkt 25. juni 2022. 
  23. ^ Khaleeli, Homa (11. april 2011). «I escaped from Auschwitz». the Guardian (engelsk). Besøkt 13. august 2018. 
  24. ^ a b c Sola, David de (5. oktober 2012). «The Man Who Volunteered for Auschwitz». The Atlantic (engelsk). Besøkt 27. juni 2020. 
  25. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105432. 
  26. ^ www.spectator.co.uk https://www.spectator.co.uk/article/the-rumours-we-chose-to-ignore. Besøkt 27. juni 2020. 
  27. ^ a b c d Snyder, Timothy (22. juni 2012). «‘The Auschwitz Volunteer,’ by Witold Pilecki». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 4. juli 2019. 
  28. ^ a b c d e Weigel, G. (2010). The End and the Beginning: Pope John Paul II--The Victory of Freedom, the Last Years, the Legacy. Random House.
  29. ^ Weigel, G. (2010). The End and the Beginning: Pope John Paul II--The Victory of Freedom, the Last Years, the Legacy. Random House.
  30. ^ a b Pierkarski, Kon. Escaping Hell: The story of a Polish underground officer in Auschwitz and Buchenwald. London: Dundurn, 1996.
  31. ^ a b «Poland Searches for Remains of World War II Hero Witold Pilecki - DER SPIEGEL - International». www.spiegel.de (engelsk). 9. august 2012. Besøkt 27. juni 2020. «Witold Pilecki fought in three wars and even volunteered to be imprisoned at Auschwitz to send out intelligence reports. But, after the war, he was executed for opposing Poland's new communist leaders. Now the authorities are searching for his remains.» 
  32. ^ Besemeres, J. (2016). A Difficult Neighbourhood: Essays on Russia and East-Central Europe since World War II. Australian National University Press.
  33. ^ «Thejewishweek.com – Remembering Unsung Heroes Of The Holocaust». Arkivert fra originalen 20. april 2016. Besøkt 5. oktober 2013. 
  34. ^ a b c d Cosmin Budeanca og Dalia Báthory: Histories (Un)Spoken. Lit Verlag, Münster
  35. ^ a b c d Budeanca, Cosmin (2018). Histories (Un)Spoken: Strategies of Survival and Social-Professional Integration in Political Prisoners' Families in Communist Central and Eastern Europe. München: LIT Verlag. ISBN 978-3643909831. 
  36. ^ «Order Odrodzenia Polski». Rotmistrz Pilecki (polsk). Arkivert fra originalen 6. mars 2019. Besøkt 3. mars 2019. 
  37. ^ «Oficjalna strona Prezydenta Rzeczypospolitej Polskiej / Archiwum Lecha Kaczyńskiego / Aktualności / Rok 2006 / Hołd obrońcom godności Narodu». www.prezydent.pl. Besøkt 3. mars 2019. 
  38. ^ AP. «Poland unveils memorial to WWII hero who entered Auschwitz voluntarily». www.timesofisrael.com (engelsk). Besøkt 25. juni 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]