Alois Brunner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Alois Brunner
Født8. apr. 1912[1]Rediger på Wikidata
Deutsch KaltenbrunnRediger på Wikidata
Døddesember 2001Rediger på Wikidata
Damaskus[2]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Militær[2], torturist, politikerRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[2]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet ØsterrikeRediger på Wikidata
Medlem av Sturmabteilung, SchutzstaffelRediger på Wikidata
TroskapNazi-Tyskland
VåpenartSchutzstaffel
Militær gradHauptsturmführer
Dømt forForbrytelser mot menneskeheten[3]
Deltok iAndre verdenskrig[3]

Alois Brunner (født 8. april 1912 i Rohr im Gebirge i Østerrike, død sannsynligvis i desember 2001 i Damaskus i Syria) var en østerriksk offiser i Schutzstaffel (SS) med graden Hauptsturmführer. Han anses å ha ansvar for at totalt 128 500 mennesker ble deportert fra Østerrike, Hellas, Slovakia og Frankrike, til konsentrasjonsleirer.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Alois Brunner ble født i Tysk-Vestungarn som bondesønn. Fra 1918 til 1927 gikk han på folkeskole og borgerskole, og sluttet med handelslære i Fürstenfeld.

Nazismen[rediger | rediger kilde]

I mai 1931 trådte den da 19-årige Alois Brunner i Fürstenfeld inn i partiet NSDAP (nazipartiet) og et halvt års tid etter også inn i Sturmabteilung (SA). Medlemskapet i SA innebar, sa han senere, at han i 1932 mistet din ansettelse hos en kjøpmann i Fürstenfeld.

Etter at han i 1932 i Graz hadde tatt et tremåneders privat «Kriminalkurs», var han tidlig 1933 i to måneder «Bezirksstellenleiter» for et låneselskap i Hartberg. Deretter var han mellom mai og september 1933 forpakter i Hartberg av «Kaffeerestaurant Wien», som gikk så ettertrykkelig dårlig at han forspilte hele sin formue - arven etter faren.[4]

I september 1933 reiste Brunner til Tyskland og meldte seg for den østerrikske legion.[4][5] Han forble i den til juni 1938, og steg i gradene til SA-Obertruppführer i etterretningsavdelingen. Etter det såkalte Anschluss i 1938 vendte han tilbake til Østerrike, og var sommeren 1938 en kort tit «Außenstellenleiter» for bondesammenslutninger i Eisenstadt og Oberpullendorf ved Reichsnährstand i Eisenstadt. I løpet av året må han ha erkjent at SAs innflytelse svant hen på bekostning av SS, og meldte seg til frivillig tjeneste for SS.[4]

Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I november 1938 ble Brunner tildelt tjeneste ved Zentralstelle für jüdische Auswanderung i Wien. Med dette opphørte det omflakkende ved hans karriere. I september utbrøt annen verdenskrig.

Først som medarbeider til Adolf Eichmann, så fra 1941 som leder av nevnte Zentralstelle, organiserte Brunner deportasjonen av Wiens jøder til ghettoer, og deretter til tilintetgjørelsesleirer i øst. Den 9. oktober 1942 meldte han at Wien var fritt for jøder (tysk: «judenfrei»). Det betød at 180 000 wienere av jødisk bakgrunn, var tvunget fra sine hjem eller allerede blitt sendt til sin sikre død.

Brunner var en av Adolf Eichmanns nærmeste medhjelpere, og anses å ha ansvaret for at tilsammen 128 500 mennesker ble deportert fra Østerrike, Hellas, Slovakia og Frankrike til nazistenes konsentrasjonsleirer.[6]

Han var sjef for interneringsleiren i Drancy utenfor Paris, fra juni 1943 til august 1944; nesten 24 000 av jødene ble deportert fra Drancy.

Etter verdenskrigen[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig unndro han seg straffeforfølgelse ved å bruke falsk identitet, og arbeidet i to år for de amerikanske okkupasjonsstyrkene før han flyktet i 1953 først til Egypt, og senere til Syria.[6]

Den 13. september 1961 skulle Brunner hente ut en pakke på et postkontor i Damaskus. Før han hadde kommet seg ut av lokalet, detonerte bomben i pakken og drepte to postansatte. Selv mistet Brunner venstre øye.[7] I juli 1980 mottok Brunner en ny brevbombe, som ved detonasjonen berøvet ham samtlige fingre på venstre hånd unntatt tommelen.[8] Det er ikke klarlagt hvem som lå bak brevbombene, med mistanker er blitt rettet mot den israelske etterretningstjenesten Mossad og den franske terroristorganisasjonen La Main rouge.[7]

Serge og Beate Klarsfeld lette etter Alois Brunner og fant han i Damaskus der han under navnet Georg Fischer arbeidet for Hafez al-Assad.[9]

Tyskland og andre land oppfordret forgjeves Syria om å utlevere Brunner. I Frankrike ble han i 1954 dømt til døden in absentia, og i 2001 til livsvarig fangenskap.

Alois Brunner døde i Damaskus i 2001 og ble bisatt etter muslimsk ritus på gravlunden Al Affif i samme by.[6]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich (2). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. ISBN 978-3-596-16048-8
  • Niclas Sennerteg (2014): Hakkorset och halvmånen: nazister i Mellanöstern. Stockholm: Natur & Kultur. ISBN 978-91-27-13260-3
  • Claudia Brunner, Uwe von Seltmann: Schweigen die Täter, reden die Enkel. Edition Büchergilde, 2004, ISBN 3-936428-26-3; 2. Auflage, Fischer TB 2006 ISBN 3-596-16760-4 (Autorin ist die Großnichte des A. B.)
  • Georg Hafner, Esther Schapira: Die Akte Alois Brunner. Campus Verlag, 2000, ISBN 3-593-36569-3.
  • Hans Safrian: Eichmann und seine Gehilfen. Fischer-Taschenbuch-Verl., Frankfurt am Main 1997, ISBN 3-596-12076-4. (engelsk: Eichmann's Men. Cambridge. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-61726-0
  • Ahlrich Meyer: Täter im Verhör. Die „Endlösung der Judenfrage“ in Frankreich 1940–1944, WBG, Darmstadt 2005, ISBN 3-534-17564-6.
  • Christian Springer: Nazi, komm raus! Wie ich dem Massenmörder Alois Brunner in Syrien auf der Spur war. Verlag Langen Müller in der F.A.Herbig Verlagsbuchhandlung GmbH, München 2012, ISBN 978-3-7844-3313-4.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6t01nt8, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Blowback: America’s Recruitment of Nazis, and Its Destructive Impact on Our Domestic and Foreign Policy[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Christopher Simpson, Blowback: America’s Recruitment of Nazis, and Its Destructive Impact on Our Domestic and Foreign Policy, Wikidata Q104181490 
  4. ^ a b c Alle Angaben nach einem handgeschriebenen Lebenslauf Alois Brunners, der dem entsprechenden Akt des Berlin Document Center beigelegt ist. Hier zitiert nach Safrian (1997), S. 53f.
  5. ^ NSDAP-Personalfragebogen, dat. 29. Juni 1938; Personalakte Nr. 340.051 des NSDAP-Gaues Wien. Angaben nach Safrian (1997), S. 54.
  6. ^ a b c «NS-Verbrecher Alois Brunner: Elender Tod im syrischen Asyl - WELT». DIE WELT. Besøkt 11. januar 2017. 
  7. ^ a b Sennerteg 2014, s. 352
  8. ^ Sennerteg 2014, s. 354
  9. ^ «The family firm that hunts Nazis». the Guardian (engelsk). 30. mai 2015. Besøkt 28. september 2020. «She and Serge spent years looking for Alois Brunner, a Nazi who was Adolf Eichmann’s assistant. They were convinced that Brunner was guilty of the murder of 43,000 Paris Jews as well as 66,000 in Salonika and 13,000 in Slovakia. They discovered that Brunner, who had long been on the run, was living in Damascus, working for the Syrian government and the president, Hafez al-Assad.» 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alois_Brunner&oldid=22369039»