Holocaust i Romania

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Det rumenske kjerneområdet («det gamle kongedømmet» eller Regat) merket blå-lilla, Bessarabia er øst for den røde streken, sovjetisk/ukrainsk Transnistria øst for den gule.

Holocaust i Romania var utryddelsen av jøder i Romania og områder kontrollert av Romania under andre verdenskrig. Det er anslått at 280 000 til 380 000 rumenske og ukrainske jøder ble drept eller omkom innenfor områder under rumensk kontroll. I tillegg ble 131 641 deportert fra det nordlige Transilvania til utryddelsesleirene av Ungarns regjering som hadde kontroll over området. I tillegg ble 11 000 roma drept. Rumenske myndigheters medvirkning til Holocaust ble etter krigen lenge bagatellisert. Bortsett fra det tyske regimet hadde ingen stater ansvar for så mange døde under holocaust som Romania.

I Bukovina og Bessarabia ble jødiske innbyggere massakrert etter at Romania i 1941 gjenerobret områdene fra Sovjetunionen. De overlevende jødene ble deportert til det okkuperte Transnistria der en stor del døde av sult og sykdom eller ble massakrert. En betydelig del av de innfødte jødene i Transnistria ble massakrert av den rumenske og tyske okkupasjonsmakten eller døde av sult og sykdom. Jødene i det rumenske kjerneområdet (særlig Valakia) og det sørlige Transilvania ble forfulgt av regimet, men ikke forsøkt utryddet.

Holocaust i Bessarabia, Bukovina og Transnistria ble i hovedsak utført av det rumenske regimet, og store deler av myndighetenes apparat var involvert. Romanias statsminister og conducător («leder»), Ion Antonescu, ga selv ordre om fordrivelse av jødene. Etter krigen ble han stilt for retten, dømt for krigsforbrytelser og høyforræderi, og henrettet. I Romania har landets medvirkning til holocaust lenge blitt bagatellisert. Kommunistregimet etter krigen gjorde lite for å etterforske og kartlegge forbrytelser begått under krigen.

Etter andre verdenskrig ble det nordlige Transilvania tilbakeført til Romania, mens Sovjetunionen beholdt Bessarabia og Nord-Bukovina. Bessarabia tilsvarer for en stor del Moldova samt noen områder i Ukraina (blant annet Budzjak). Det sørlige Bukovina tilhører Romania og nordlige Bukovina med Tsjernivtsi ligger etter oppløsningen av Sovjetunionen i Tsjernivtsi oblast, Ukraina.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Tabellen under viser historikernes estimater for antall drepte jøder de forskjellige distriktene i Romania.

Område Nåværende navn Antall døde Jødisk befolkning før krigen Merknad
Bessarabia Moldova, Budzjak og del av Tsjernivtsi oblast, i Ukraina 270 000[1] 7 % av innbyggerne[2]; 206 958 (1930)[3]; 160 000 (1941)[4] Opp til 40 000 flyktet, 150 000 myrdet i 1941, overlevende deportert til Transnistria 1941-1942[3];
Holocaustekspert Martin Gilbert oppgir 124 632 døde fra Bukovina og 148 000 fra Bessarabia[1]
Nord-Bukovina Tsjernivtsi oblast, i Ukraina 107 975 (1930)[3]; 144 197 (1930)[1]; 70 000 (1941)[4]
Transnistria Odessa oblast og deler av Vinnytsia oblast i Ukraina;[4] Transnistria i Moldova 130 000[5][6][7] 300 000[8][9] Under rumensk administrasjon. Dødstall ikke medregnet fordrevne fra Romania.
Nordlige Transilvania Sălaj, Satu Mare, Maramureș, mesteparten av Cluj fylke med Cluj by, del av Bihor liten del i Zakarpattja oblast 135 000[10]; 112 000[11] 135 000-146 000[12][10]; 160 000,[13] 164 052[11] Under ungarsk/tysk styre; 131 641 deportert til Auschwitz; omkring15 000[14] eller 15 % overlevde.[11]

I 2004 ble det anslått at 280 000 til 380 000 rumenske og ukrainske jøder ble drept eller omkom innenfor områder under rumensk kontroll. Dokumentasjonssenteret Yad Vashem oppgir minst 380 000, medregnet jøder som bodde i Transnistria i utgangspunktet.[15] Omkring 150 000 jødiske innbyggere i nordre Bukovina og Bessarabia ble massakrert etter at Romania gjenerobret områdene fra Sovjetunionen i 1941. De overlevende ble deportert til det okkuperte Transnistria, og omkring 120 000 ble drept eller omkom der i løpet av krigen. Innenfor Transnistria døde anslagsvis 250 000, medregnet de som var fordrevet dit.[5] Omkring 40 % av de deporterte overlevde. Det er uklart om det var en plan for systematisk utryddelse av jødene i Transnistria.[3]

Ekspert på holocaust i Romania, Jean Ancel, oppgir at i alt 195 000 ble deportert over Dnestr, og 50 000 av disse var i live i slutten av 1943. Ifølge Ancel var det i slutten av 1943 omkring 20 000 ukrainske jøder i Transnistria av 300 000 som var der da området ble okkupert to år tidligere.[8]

Transnistria-området ble etter oppløsningen av Sovjetunionen delt mellom Ukraina (hovedsakelig Odessa oblast og deler av Vinnytsia oblast) og Moldova (den ikke anerkjente staten Transnistria). Etter andre verdenskrig ble Transilvania tilbakeført til Romania, mens Sovjetunionen beholdt Bessarabia og Nord-Bukovina.[16] Bessarabia tilsvarer for en stor del Moldova samt noen områder i Ukraina (blant annet Budzjak). Det sørlige Bukovina tilhører Romania og nordlige Bukovina med Tsjernivtsi (rumensk: Cernauti) ligger etter oppløsningen av Sovjetunionen i Tsjernivtsi oblast, Ukraina.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Romania under andre verdenskrig med grenser 1941-1944, inkludert det okkuperte Transnistria med Odessa.

Situasjonen etter første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Bessarabia og Transnistria lå innenfor Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland. Transnistria med Odessa var del av provinsene Kherson og Podolia.[17] Fra 1650 til 1900 hadde mange jøder innvandret fra Polen og tsarens Russland til Rumenske områder på grunn av krig og antisemittisme. Da Bessarabia ble overtatt av tsaren i 1812 utvandret mange jøder til Moldavia der de var tryggere mot overgrep. På 1800-tallet var antisemittisme mer utbredt i Moldavia enn i Valakia på grunn av innflytelse fra tsarens rike.[18]

Etter første verdenskrig ble Transilvania overført fra Østerrike-Ungarn til Kongedømmet Romania ved Trianon-traktaten. Den «hvite» hæren under ledelse av Miklós Horthy tok kontroll over Ungarn i en kontrarevolusjon i 1920.[19][20] Romania overtok Bukovina fra Østerrike-Ungarn ved Saint-Germain-traktaten i 1919.[21] Bessarabia ble overført til Romania i 1918 med anerkjennelse fra stormaktene unntatt Sovjetunionen, som ikke aksepterte grensendringen og som opprettet en moldovsk sosialistrepublikk øst for Dnestr.[22][23] Romania ønsket ikke å gi statsborgerskap til minoritetene i de nyervervede områdene Transilvania, Bessarabia og Bukovina. Etter press fra vestlige land fikk jøder i disse områdene statsborgerskap etter §8 i grunnloven av 1923.[18]

Romanias grenser etter første verdenskrig, România Mare («Store Romania»), omfattet nesten alle etniske rumenere samt store slaviske, tyske, ungarske, jødiske og bulgarske minoriteter. I 1921 etablerte Romania en allianse, den lille ententen, sammen med Tsjekkoslovakia og Jugoslavia, støttet av Frankrike, for å motvirke ungarsk revisjonisme. Alliansen gikk i oppløsning etter Münchenavtalen i 1938.[24][25][26][27]:8

Romania var av strategisk betydning for Tyskland på grunn av landets oljekilder, og på grunn av landets store hær (den tredje største blant aksemaktene).[28] I Romania ble den høyreekstreme og antisemittiske Jerngarden etablert i 1927. Jerngarden lå ideologisk nært opp til nazistene i Tyskland og gjorde det godt ved valgene i 1930-årene.[19]

Opptrapping til ny krig[rediger | rediger kilde]

Horia Sima (til høyre) var Jerngardens leder og visestatsminister i Antonescus (til venstre) regjering etablert i september 1940. Sima rømte til Tyskland etter det mislykkede opprøret i januar 1941.

Hitlers regime og Münchenavtalen i 1938 påvirket situasjonen på Balkan, og Ungarn benyttet situasjonen til å fremme krav om retur av Transilvania.[26] Ungarn allierte seg med Tyskland, og med tysk hjelp fikk landet i 1938–1941 tilbake områder avstått 20 år tidligere, blant annet det nordlige Transilvania (rumensk: Transilvania de Nord; ungarsk: Észak-Erdély; tysk: Nordsiebenbürgen).[19] Romania beholdt kontroll over det sørlige Transilvania, der det bodde 40 937 jøder (tall for 1941).[29] Med støtte i avtalen mellom Sovjetunionen og Tyskland i Molotov–Ribbentrop-pakten ble Romanias regjering i 1940 tvunget til å gå med på at Bessarabia og det nordlige Bukovina ble tilsluttet Sovjetunionen. Da den rumenske hæren trakk seg ut av Bessarabia og Bukovina i 1940 massakrerte de flere hundre jøder i Dorohoi og andre steder.[19]

Ved Craiova-traktaten av 7. september 1940 avsto Romania det sørlige Dobrudsja til Bulgaria. Avtalen ble til etter press fra Tyskland og innebar et befolkningsbytte der 67 000 etniske bulgarere måtte forlate Romania og 80 000 rumenere i det sørlige Dobrudsja måtte flytte nordover over delelinjen. Denne grenseendringen ble stadfestet etter andre verdenskrig (ved Paristraktatene (1947)).[30][31]

Tap av Bessarabia og Transilvania, samt Dobrudsja, medvirket til at Carol II av Romania ble presset til å abdisere til fordel for sin sønn Mikael.[28] Regimet kollapset og Ion Antonescu kom til makten. Antonescu oppnådde diktatorisk makt som landets conducător («fører») mens den unge Mikael ikke hadde noen reell makt. Antonescu dannet en fascistregjering med offiserer og folk fra Jerngarden. Antonescu tillot fra oktober tyske soldater i landet. I slutten av januar 1941 gjorde Jerngarden opprør mot Antonescu og med tysk hjelp slo han på blodig måte ned opprøret.[32][33] Tyske SD hadde støttet Jerngarden i forsøket på å avsette Antonescu, mens andre deler av det tyske apparatet støttet Antonescu. Tyske stridsvogner rullet gjennom București for å demonstrere tysk støtte til Antonescu. Horia Sima og andre ledere i Jerngarden ble smuglet til Tyskland av SD. Etter det mislykkede opprøret ble Antonescu en enda mer lojal alliert av Hitler.[34]

Romanias allianse med Tyskland fra 1940 var motivert av Sovjetunionens trussel mot landets grenser og utsikter til å gjenvinne Bessarabia.[26] Romania var Tysklands viktigste allierte etter Italia, og med tanke på angrepet på Sovjetunionen trolig den viktigste.[35] Tyskland og Romania signerte 10. juni 1941 en traktat om Romanias medvirkning i krigen mot Sovjetunionen, og ble da lovet å få tilbake områdene som hadde vært under sovjetisk kontroll i ett år. I tillegg skulle Romania få området mellom Dnestr og Søndre Buh (kalt Transnistria), inkludert Odessa. Den tredje og fjerde rumenske arme angrep sammen med den ellevte tyske armé Sovjetunionen fra rumensk territorium 22. juni 1941. Den fjerde armeen gikk mot Bessarabia og den tredje mot Nord-Bukovina, og områdene kom under rumensk kontroll i slutten av juli 1941.[4] Romania bidro med 585 000 soldater ved angrepet på Sovjetunionen.[35]

Jødenes situasjon før angrepet på Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Antall jødiske innbyggere i ulike deler av Romania ved folketellingen i 1930, mørke farge viser stort antall jødiske innbyggere. Landets grenser etter avgivelse av det nordlige Transilvania, Nord-Bukovina, Bessarabia og Dobrudsja er markert med rød strek.

I 1930 hadde Romania 760 000 jødiske borgere, vel 4 % av befolkningen, redusert til 342 000 etter avgivelse av territorier ved innledningen til andre verdenskrig. Jødiske organisasjoner hadde utviklet et selvstendig utdanningssystem, og jødisk litteratur på hebraisk, jiddisk og rumensk blomstret. Jødene ble utsatt for diskriminering etter første verdenskrig og på 1930-tallet tiltok den anti-jødiske agitasjonen i deler av pressen med blant annet krav om at jøder og andre fremmede måtte fjernes fra landet. Antisemittismen tiltok fra 1937 der jøder gjennom lovgiving ble utelukket fra sentrale områder i samfunnet. I 1937 forsøkte Goga-Cuza-regimet å frata jødene statsborgerskap og innføre antisemittisk styre. Under Carol IIs styre ble situasjonen forverret, blant annet ved at forfatningen av 1938 legaliserte rasediskriminering og utestengte jødene fra økonomi og samfunnsliv. Sionistbevegelsen sto sterkt blant jødene, ved tilstrømming av unge medlemmer.[36][37]

Jerngardens ideologer agiterte på 1930-tallet for at løsningen på alle sosiale problemer medførte eliminering av jødene og mer generelt alle fremmede elementer. De foreslo konkret å anlegge konsentrasjonsleirer for jødene og å drive rasetiltak for å løse de mente var landets etniske problemer. Alexandru Razmerita foreslo i 1938 å bortvise jødene fra byene og sende dem til landsbygda på tvangsarbeid, og å frata jøder muligheten til å bruke rettsvesenet. Andre argumenterte med at jødene var smittebærere på grunn av sin mangel på renslighet. Jerngardens ideologer overtok de tyske nazistenes forestillinger den ariske rase og forbedring av befolkningen gjennom seleksjon på samme måte som i husdyravl.[18]

Basert på rumensk folketelling i 1930, 1941 og 1942 var det litt over 300 000 jødiske innbyggere i Bessarabia og Bukovina i 1940.[38] Chișinău (også kalt Kishinev) hadde med 41 405 personer flest jødiske innbyggere i Bessarabia. I Nord-Bukovina hadde Tsjernivtsi (rumensk: Cernăuți) flest med 42 932 før krigen.[1] I Bessarabia var over 7 % av befolkningen jøder, mens majoritetsbefolkningen var overveiende etniske rumenere. Jødene i Bessarabia ble utsatt for mer diskriminering enn jøder i andre deler av Romania, for eksempel når det gjaldt yrkesvalg og utdanning. Antisemittisme var utbredt.[2]

Under Antonescu begynte terrorisering av jødene og beslaglegging av eiendommer og forretninger i det rumenske kjerneomårdet. I oktober 1940 ble jøders eiendom på landsbygda beslaglagt, også forretninger, fabrikker, båter, boliger og annen eiendom ble beslaglagt. Antonescu innførte dessuten en lov som gjorde at jøder kunne settes til tvangsarbeid. Den 21.-23. januar 1941 drepte Jerngarden 127 jøder i București og plyndret eiendeler i forbindelse med Jerngardens opprør mot Antonescu. På den tiden var det 100 000 jøder i București og senere i løpet av krigen flyttet et stort inn til hovedstaden i håp om at det var tryggere der.[39][40]

Universitetene i București og Iași var sentrum for antisemittiske ideer. Grovkornet antisemittisme ble fremført offentlig av fremstående personer. På grunn av grenseendringene etter første verdenskrig var statsborgerskapet for mange innbyggere uavklart.[2] Lederne for Romanias ortodokse kirke var antisemittiske og protesterte ikke mot jødeforfølgelsene før eller under krigen.[41][37]

Holocaust[rediger | rediger kilde]

Listen over Europas jøder lagt frem på Wannseekonferansen. Romania er oppført uten de jødiske innbyggerne i Transilvania.
Jødiske innbyggere i Chișinău, Bessarabia, føres bort.

Angrepet på Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Romania deltok i Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941. Rumenske og tyske styrker inntok Bukovina, Bessarabia og Transnistria inkludert Odessa.[42] Transnistria var området øst for elven Dnestr til elven Søndre Buh. Befolkningen i Transnistria var hovedsakelig etnisk ukrainsk, og i tillegg fantes det jøder, russere og rumenere.[2]

I en tale til den rumenske regjeringen 8. juli 1941 sa Antonsecu: «Jeg ønsker at hele det jødiske element skal fordrives med makt fra Bessarabia og Bukovina, de må kastes over grensen. Jeg støtter også tvungen emigrasjon av ukrainske elementer […] Dere må være nådeløse. Det er ingen andre gunstige tidspunkt i vår historie. Om nødvendig, skyt dem med maskingevær. […] Det er ingen lov [som gjelder nå].»[43]

Bukovina og Bessarabia[rediger | rediger kilde]

Konsentrasjonsleir i Bessarabia, september 1941. Fotografi som kan ha vært til propagandaformål.

I Bessarabia og nordre Bukovina massakrerte den tyske og den rumenske hæren 150 000 jøder i juli og august 1941. Einsatzgruppe D og lokalbefolkningen medvirket til massakren. Samtidig ble eiendommer plyndret.[6] Einsatzgruppe D fra det tyske SS under Otto Ohlendorfs kommando hadde ansvaret for Bessarabia, men de fleste drapene ble utført av den rumenske hæren og gendarmeriet.[3] Sommeren og høsten 1941 var rumenske styrkenes brutalitet på høyde på de tyske langs andre deler av østfronten. Hitler roste den rumenske innsatsen.[44] Dokumentasjonssenteret Yad Vashem anslår at 100 000–120 000 ble massakrert i denne fasen.[15] Einsatzgruppe D var virksom i Bessarabia og Bukovina fra tidlig i juli 1941 og underavdelinger (Sonderkommando og Einsatzkommando) fulgte invasjonshæren.[43]

Rumenske styrker begynte deportasjoner noen uker etter at de tok kontroll over områdene. Jødene ble først flyttet til transittleirer inne i Bessarabia.[45] Rumenske styrker begynte deporteringen av 38 000 jøder over Dnestr i juli og august 1941. Wehrmacht protesterte fordi deportasjonen forstyrret de militære operasjonene og Einsatzgruppe D var allerede i gang med å drepe lokale jøder i Transnistria. Omtrent 25 000 som nådde østbredden ble drevet tilbake til vestsiden av elven og flere tusen mistet livet eller ble myrdet underveis. De overlevende ble internert i leirer og deportert til Transnistria fra september/oktober 1941 til januar 1942.[3][6] Sult og sykdom førte til at en stor andel i disse leirene døde.[43] Deportasjoner fortsatte til oktober 1942.[46]

De deporterte måtte til dels gå til fots i flere uker. Underveis i Bessarabia ble mange plaget og banket opp av lokalbefolkning som sto oppstilt langs veien. I Transnistria var det vanligere at lokalbefolkningen hjalp kolonnen av deporterte med mat.[2] Noen tusen overlevende i Bessarabia og Bukovina ble ikke deportert til Transnistria for å unngå mangel på håndverkere.[47]

Bessarabia og Bukovina ble ansett som tilhørende Romania, derfor burde disse områdene renses for «utlendinger». Jødiske innbyggere fra Sør-Bukovina ble også deportert, blant annet ankom 21 000 til Mohyliv-Podilskyj-området høsten 1941. Antonescu gjorde det klart at han ønsket å drive jødene videre østover til den tyske sonen øst for Søndre Buh. Dette ble ikke noe av på grunn av krigshandlinger, og fordi drapsskvadronene fra Einsatzgruppene var travelt opptatt. I alt ble 190 000 jøder deportert til Transnistria.[45]

I oktober 1942 la det rumenske regimet om politikken overfør jødene. Regimet stanset den rumenske medvirkningen til deportasjonene og i 1943 og 1944 forsøkte Antonescus regime til en viss grad å beskytte jødene i tyskkontrollert område.[44]

Transnistria[rediger | rediger kilde]

Rumenske og tyske myndigheter ble 30. august 1941 enige om en administrativ ordning for Transnistria, underlagt, men adskilt fra Romania. Professor Gheorghe Alexianu ble innsatt som rumensk guvernør for området, som ikke ble formelt annektert. Transnistria ble ikke oppfattet som en del av Romania, og det var uklart hva formålet med okkupasjonen var. Transnistria hadde både en militær og sivil administrasjon.[45]

Stadig flere rumenske soldater ble sendt til østfronten, mens reservister og gendarmerie (jandarmeria) ble stasjonert i Transnistria. Den rumenske vaktstyrken i Transnistria var ikke spesielt kvalifisert som soldater eller politifolk. På grunn av den pågående krigen i øst var vaktstyrken i stor grad overlatt til seg selv uten noen klare retningslinjer for behandlingen av de deporterte jødene. Transnistria ble et ingenmannsland der de rumenske tjenestemennene i stor grad kunne gjøre det de ville.[45] En betydelig del av de innfødte jødene i Transnistria ble massakrert av den rumenske og tyske okkupasjonsmakten eller døde av sult og sykdom. En av de største enkeltmassakrene var i Odessa 22. til 24. oktober 1941, da flere titusen ble drept på få dager.[5]

Internering eller innkvartering av de deporterte i gettoer og leirer ble organisert langs ankomstrutene. Jøder som ikke etterkom ordrer kunne rumenske myndigheter uten videre henrette som fiendtlig spioner. Jødene som befant seg der (både deporterte og innfødte) ble ansett både som en sikkerhetsrisiko og som en økonomisk belastning.[45]

I løpet av vinteren 1941–1942 mottok de deporterte noe nødhjelp fra jøder i det rumenske kjernelandet – nødhjelp som ikke ga tilstrekkelige forsyninger for de deporterte og de fastboende. I Transnistria ble jødene massakrert av SS-styrker, rumenske soldater, rumensk gendarmerie og lokale kollaboratører fra ukrainsk politi og frivillige etnisk tyske. Området de deporterte kom til var ikke klargjort til å huse mange tusen mennesker. De deporterte bodde den første tiden i fjøs og låver, senere ble de stuet sammen 15–18 på hvert rom. Mangel på mat, rent vann og dårlige sanitære forhold medvirket de høye tapstallene. I tyfusepidemien den første vinteren døde 30 til 50 % av jødene som var samlet i leirer og gettoer i Transnistria; dette var trolig de høyeste tapstallene av sykdom noen steder under holocaust. Lik lå strødd i åkrene, langs marsjrutene, og noen steder var likene stablet opp ved låvene der folk bodde. De deporterte var ikke kjent på stedet og hadde problemer med å orientere seg, blant annet fordi de ikke behersket ukrainsk eller russisk. De fleste lokale jødene var allerede myrdet av Einsatzgruppe D.[3][6][7]

Fra og med sommeren 1942 til våren 1943 ble leveforholdene i Transnistria noe bedre. De deporterte hadde organisert seg bedre og nødhjelp fra hjelpeorganisasjoner i selve Romania kom mer regelmessig. En delegasjon fra Romania besøkte Transnistria i desember 1942 og dette bidro til bedre hjelpeforsyninger. Fra slutten av 1942 var rumenske myndigheter mindre villige til å utlevere jøder til tyske styrker for arbeidstjeneste eller for å bli drept.[3] Antonescu avslo en tysk plan om å deportere alle rumenske jøder til Polen. Noen få jøder fikk reise hjem fra Transnistria fordi de hadde spesielle kvalifikasjoner det var knapphet på, særlig i krigsindustrien.[8]

Transnistria var rasert av krigshandlinger og det var akutt mangel på innkvartering. De deporterte jødene hadde ikke midler til å kjøpe mat, og det var generell knapphet på alle typer forsyninger, blant annet på grunn av at soldatene drev utstrakt plyndring. I Romania var det ikke noe utbredt ønske om å beholde Transnistria, og det var dermed lite behov for å planlegge fremtiden for området.[3]

Rumenske styrker oppfordret innbyggerne i Bessarabia, Bukovina og Transnistria til å angripe jødene. Befolkningen i Bessarabia var særlig ivrig i å banke opp, rane og drepe jødene, sammenlignet med befolkningen i Transnistria som begikk få overgrep.[2][7]

I Transnistria ble massakrene utført av rumenske soldater og Einsatzgruppe D med hjelp fra den etnisk tyske lokalbefolkning og andre ukrainere. Tradisjonell antisemittisme og anti-bolsjevisme var blant motivene, fordi jødene ble assosiert med kommunistregimet i Sovjetunionen. Likegyldighet til menneskeliv kan også være en forklaring, blant annet mistet den rumenske hæren 70 000 soldater under kampene om Odessa.[48]

I alt var tapstallene i Transnistria (årene 1941–1944) 250 000, der omkring 130 000 av de døde var jøder som bodde der fra før.[6][7][5] Yad Vashem anslår at 185 000 ble deportert over elven til Transnistria og at halvparten av disse ble drept eller omkom.[49] Ancel anslår at 195 000 ble deportert til Transnistria og at rundt 25 % av disse overlevde.[8]

Repatriering[rediger | rediger kilde]

Fra sommeren 1943 til våren 1944 under tilbaketrekkingen fra østfronten, var de deporterte igjen i en utsatt situasjon. Tyske soldater i retrett angrep og drepte mange i området. Sommeren 1943 ble det arbeidet med planer for å hente tilbake noen av de deporterte. Tross motstand fra tysk side ble blant andre omkring 1000 foreldreløse barn evakuert, og noen ble evakuert videre til Palestina.[3] Spørsmålet om retur ble diskutert i Romania særlig etter det tyske nederlaget ved slaget om Stalingrad, og etter hvert som den rumenske ledelsen innså at krigen var tapt. Den etnisk rumenske lokalbefolkningen blant annet i Bukovina, protesterte mot at jødene fikk komme tilbake. Antonescu advarte generalene om at nederlag ville føre til at russerne ville påtvinge Romania jøder og bolsjevisme. I februar 1944 gikk regjeringen med på å la alle foreldreløse under 15 år få komme tilbake, og 1800 barn ble hentet i mars 1944 før den sovjetiske hærens fremrykning gjorde flere overføringer umulig.[8]

Hovedansvarlige for logistikken under holocaust, Adolf Eichmann, motsatte seg sommeren 1943 et forslag fra Røde Kors om å evakuere 5000 barn fra Transnistria til Palestina uten gjenytelse. Eichmann foreslo i stedet å bytte barna mot tyske soldater i alliert krigsfangenskap, i forholdet 1 til 4 (ett barn mot fire soldater), og soldatene skulle være unge og friske. Forslaget ble ikke noe av.[50]

Den sovjetiske hæren tillot i utgangspunktet ikke noen organisert folkeforflytning over grensen mellom det gjenerobret område (Bessarabia og Nord-Bukovina) og Romania. I prinsippet hadde bare innbyggere av Sør-Bukovina rett til å returnere til Romania.[8]

Ved hjelp av den amerikanske Joint Distribution Committee, ble flere tusen ført over grensen fra Bessarabia til Romania fra april 1945. Det skjedde på tross av at den sovjetiske hæren motarbeidet dette arbeidet. Også i 1946 ble grensen åpnet flere ganger, slik at det til slutt kom inn 40 000 personer i Romania fra sovjetisk-kontrollert område.[8]

Mange overlevende etter holocaust i Øst-Europa kom til Romania 1947. De håpet å kunne reise videre, blant annet til Palestina/Israel. I Romania utviklet det seg en fiendtlig holdning til de deporterte.[8]

De gamle monarkistene brukte en antijødisk kampanje i maktkampen mot de sovjet-støttede kommunistene. Det ble blant annet satt ut rykter om at to millioner jøder var på vei fra Sovjetunionen for å støtte kommunistpartiet ved valget i november 1946. Tiltagende jødehat etter krigen resulterte i voldelige angrep og drap på jøder i Transilvania og Bukovina. Noen hundre kan ha blitt drept i disse angrepene.[8]

Jødenes situasjon i øvrige deler av Romania[rediger | rediger kilde]

Pogromen i Iași sommeren 1941 ble gjennomført rett etter invasjonen av Sovjetunionen. Bildet viser avlasting av lik fra et av «dødstogene» sendt fra Iași mot Călărași med flere tusen om bord hvorav om lag 1000 overlevde. Toget brukte 6-8 dager på 500 km.[51]

Deportasjon og massakrer forekom også vest for elven Prut. Pogromen i Iași (også kjent som Jassy) fra 28. juni (27. juni, ifølge noen kilder[52]) til 1. juli (3. juli, ifølge noen kilder[52]) 1941 krevde opp mot 13 000 liv (15 000, ifølge noen kilder[52]) og ble gjennomført få dager etter at invasjonsstyrken krysset Prut til sovjetiskkontrollert område.[43] Iași hadde før krigen 43 500 jødiske innbyggere og over 100 synagoger.[53]

Jødene i det rumenske kjerneområdet («Det gamle kongedømmet» - Regat særlig Valakia og Moldavia vest for Prut samt det sørlige Transilvania) ble i hovedsak ikke rørt; forskningsresultater tyder på at den rumenske regjeringen var forberedt på aksjoner også mot disse.[54] Antonescu avviste tyske krav om å deportere jødene fra kjerneområdet. Han tillot også nødhjelp fra Romania til Transnistria, og han lot flyktninger fra holocaust i Ungarn bli værende i Romania.[28]

Jødene i Transilvania delte skjebne med jødene i Ungarn, der omkring tre fjerdedeler ble drept i krigens siste år.[55] I alt ble 131 641 deportert fra de nordlige Transilvania fra 16. mai 1944. Av de deporterte overlevde rundt 15 %, blant dem forfatter og filosof Elie Wiesel og den norske bedriftslederen Herman Kahan. I november 1944 var det 7200 jøder igjen i det nordlige Transilvania. Overlevende og jøder fra andre områder flyttet til, slik at det i 1946 var 30 000 jøder i området. Omkring 10 000 av de overlevende reiste ikke tilbake til Transilvania. De laveste anslagene over drepte er rundt 90 000 og 44 000 overlevende, de høyeste anslagene drepte er fra 105 000 til 121 000.[11]

Overlevende som reiste hjem måtte forholde seg til kommunismen, som hadde tatt over styringen og fortsatt antisemittisme i Romania. De overlevende hadde store problemer med å få tilbake boliger og andre eiendeler. Spenninger mellom folkegruppene blusset opp når overlevende jøder forsøkte å få tilbake sine eiendeler. Fortsatt antisemittisme og antisionisme i offentlig politikk, samt etableringen av staten Israel i 1948, stimulerte til utvandring. Fra 1948 til 1951 utvandret 116 000 jøder fra Romania, og etter kortvarig utreiseforbud forlot 106 000 jøder landet. En folketelling i 2002 viste at det var 5870 jøder igjen i Romania.[11] I tillegg til jødene ble 11 000 roma drept.[56][28]

Slutten på krigen[rediger | rediger kilde]

Mikael av Romania sammen med Antonescu ved Prut (grensen mellom Romania og Bessarabia) 16. august 1941. Mikael (knapt 23 år gammel) avsatte egenhendig Antonescu 23. august 1944 og gikk over til de allierte. Antonescu ble henrettet i 1946. Mikael døde i 2017.

De sovjetiske styrkene brøt gjennom tyske stillinger i Bessarabia under IașiChișinău-operasjonen, som begynte 20. august. De tyske og rumenske styrkene i Bessarabia ble omringet og nedkjempet, og omkring 100 000 tyske soldater ble drept og 150 000 tatt til fange.[57][58][59] Kong Mikael fikk Antonescu arrestert, utnevnte en provisorisk regjering og gikk over til de allierte 23. august 1944. Sovjetiske styrker rykket deretter frem gjennom Romania og inntok București 31. august. Romania trakk seg fra avtalen fra 1940 om overføring av det nordlige Transilvania til Ungarn. Romania var etter dette i krig med både Tyskland og Ungarn. Omveltningene i Romania førte til at Horthy i august 1944 innsatte en ny regjering, som arbeidet med å inngå separatfred med de allierte, og han var mer bestemt på å stanse deportasjon av landets jøder.[60][61][62][63][64]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Ion Antonescu ble etter krigen dømt for å ha trukket Romania inn i krigen mot Sovjetunionen, for høyforræderi og for forbrytelser mot menneskeheten. Anstrengelser for å rehabilitere Antonescu begynte før kommunistregimet brøt sammen i 1989. Forskere betrakter ham som en krigsforbryter med ansvar for folkemord. En god del rumenere anser ham som en helt og modig patriot som vernet om landets suverenitet, og som reddet en stor del av landets jødiske innbyggere.[28][27] Antonescu kastet de mest ytterliggående fascistene og antisemittene, Jerngarden, ut av regjeringen tidlig i 1941. Det er uvisst hva som ville ha skjedd med jødene i det rumenske kjerneområdene dersom Jerngarden fortsatt hadde innflytelse.[65]

Holocaust i Bessarabia, Bukovina og Transnistria ble i hovedsak utført av det rumenske regimet, og store deler av myndighetenes apparat var involvert.[54] Antonescu ga selv ordre om fordrivelse av jødene.[5] I Romania har landets medvirkning til holocaust lenge blitt bagatellisert. Kommunistregimet gjorde lite for å etterforske og kartlegge forbrytelser begått under krigen. I 2019 ble landets første nasjonale holocaustmuseum etablert.[56] Forskningen på temaet kan hovedsakelig deles i to: Nasjonalistiske historikere som har unnskyldt og bagatellisert Antonescus og Romanias bidrag til holocaust. Noen av disse har antydet at jødene i Bessarabia og Bukovina hadde seg selv å takke på grunn av forrædersk oppførsel under den sovjetisk okkupasjonen året før. Den andre og dominerende hovedgruppen forskning har dokumentert at Antonescu og hans regime førte en antisemittisk politikk som var like morderisk som Hitlers. Denne forskningen har omhandlet de konkrete hendelsene og bakgrunnen eller motivasjonen for Antonescus politikk. Et tema for forskningen har vært den tydelige omleggingen av politikken høsten 1942. Radu Ioanid og Jean Ancel er blant de sentrale forskerne på området.[66] Antonescu sørget for detaljerte referat fra alle regjeringsmøtene, slik at Antonescus synspunkter og diskusjoner fremført i lukket rom er kjent for ettertiden.[67]

Synagogen i Șimleu Silvaniei, holocaustminnesmerke for det nordlige Transilvania som var kontrollert av Ungarn under Holocaust.

I 2003 nedsatte president Ion Iliescu en bredt sammensatt internasjonal kommisjon som skulle klarlegge behandlingen av landets jødiske borgere under krigen. Kommisjon ble ledet av Elie Wiesel (Wiesel-kommisjonen, rumensk: Raportul final al Comisiei Internaționale pentru Studierea Holocaustului în România). Kommisjonen konkluderte med at Romania hadde gjennomført et folkemord («carried out genocide against the Jews»):[27]:6-7

SitatRumenske myndigheter har hovedansvaret både for planleggingen og gjennomføringen av Holocaust. Dette inkluderer deportasjon og systematisk utryddelse i Transnistria av de fleste av jødene i Bessarabia og Bukovina, så vel som av jøder i andre deler av Romania; massemordet på rumenske og lokale jøder i Transnistria; massehenrettelser av jødene under pogromet til Iaşi; diskriminering og systematisk fornedrelse av alle rumenske jøder under Antonescu-regimet. […] Jødene ble utsatt for fornedrelse ganske enkelt fordi de var jøder, staten unnlot å beskytte dem og de ble statens ofre. En del av romabefolkningen i Romania ble på samme måte gjenstand for deportasjon og døde i Transnistria.[a]Sitat

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Engelsk tekst: «The Romanian authorities bear the principal responsibility both for the planning as well as the implementation of the Holocaust. This includes the deportation and systematic extermination in Transnistria of the majority of the jews in Bessarabia and Bukovina, as well as of jews in other parts of Romania; the mass murder of Romanian and local jews in Transnistria; the mass executions of jews during the pogrom of Iaşi; the discrimination and systematic degradation of all Romanian jews during the Antonescu regime. (…) The jews were subject to degradation simply because they were jews, they lost the protection of the state and became its victims. Part of roma population in Romania was similarly subjected to deportation and death in Transnistria.»[27]:6-7

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Gilbert, M. (2002). The Routledge atlas of the Holocaust. Routledge.
  2. ^ a b c d e f Dumitru, D., & Johnson, C. (2011). Constructing interethnic conflict and cooperation: Why some people harmed Jews and others helped them during the Holocaust in Romania. World Politics, 63(1), 1-42.
  3. ^ a b c d e f g h i j Dobroszycki, L., & Gurock, J. S. (2016). The Holocaust in the Soviet Union: Studies and Sources on the Destruction of the Jews in the Nazi-occupied Territories of the USSR, 1941–45. Routledge, s.139–150.
  4. ^ a b c d Arad 2009, s. 229
  5. ^ a b c d e Ioanid 2000, s. vii
  6. ^ a b c d e Rozett & Spector (2013) s. 51
  7. ^ a b c d Solonari, V. (2002). From silence to justification?: Moldovan historians on the holocaust of bessarabian and transnistrian jews. Nationalities Papers, 30(3), 435-457. «Mass murder of local Jews accompanied the “liberation” of Bessarabia and Northern Bukovina in 1941 by Romanian and German troops. Most remaining Jews were incarcerated in ghettos and concentration camps and deported to Transnistria by the Romanian authorities, where about half of them died. In addition, the Romanians liquidated at least 130,000 Jews from Transnistria between 1941 and 1944, which brought the total number killed outright or dead through inhumane treatment to some 250,000. This makes Transnistria one of the worst sites of the Holocaust in Europe, and Romania’s contribution to this tragedy quite outstanding.»
  8. ^ a b c d e f g h i Ancel, Jean (2005): The New Jewish Invasion. I Bankier, D. (Ed.). (2005). The Jews are coming back: the return of the Jews to their countries of origin after WW II. Berghahn Books, s. 231ff.
  9. ^ Rozett & Spector (2013) s. 439
  10. ^ a b Ioanid 2000
  11. ^ a b c d e Horváth, Franz Sz (1. januar 2012). «Ethnic Policies, Social Compensation, and Economic Reparations: The Holocaust in Northern Transylvania». East Central Europe. 1 (engelsk). 39: 101–136. ISSN 1876-3308. doi:10.1163/187633012X640180. Besøkt 1. mars 2020. 
  12. ^ Braham 2000, s. 29
  13. ^ Megargee 2018, s. 309
  14. ^ Ioanid, Radu (1993). «The Holocaust in Romania: The Iasi Pogrom of June 1941». Contemporary European History. 2 (engelsk). 2: 119–148. ISSN 1469-2171. doi:10.1017/S0960777300000394. Besøkt 16. mars 2020. «In 1944, the Jews from Northern Transylvania shared the fate of the Hungarian Jews; only about 15,000 of them survived the deportations.»  linjeskift-tegn i |sitat= på plass 32 (hjelp)
  15. ^ a b «Murder of the Jews of Romania | www.yadvashem.org». Yad Vashem (engelsk). Besøkt 27. februar 2020. «In June 1941, in the weeks following the invasion of the USSR by Nazi Germany and the Romanian army (under the dictatorship of Ion Antonescu), the Romanian army, with the partial cooperation of Einsatzgruppe D and some of the local population, massacred 100,000-120,000 of the Jewish population of Bessarabia and North Bukovina (areas annexed by the USSR from Romania in June 1940). The slaughter was carried out on the orders of Marshal Ion Antonescu, the fascist dictator of Romania.» 
  16. ^ Clozier, R. (1965). Øst-Europa og Sovjet-Samveldet: natur, folk og næringsveier. Oslo: Tiden. 
  17. ^ Rowland, Richard H. (1986). «Geographical Patterns of the Jewish Population in the Pale of Settlement of Late Nineteenth Century Russia». Jewish Social Studies. 3/4. 48: 207–234. ISSN 0021-6704. Besøkt 15. mars 2020. 
  18. ^ a b c IOANID, RADU (1. januar 2004). «The sacralised politics of the Romanian Iron Guard». Totalitarian Movements and Political Religions. 3. 5: 419–453. ISSN 1469-0764. doi:10.1080/1469076042000312203. Besøkt 25. april 2020. «.» 
  19. ^ a b c d Rozett & Spector (2013) s. 14-15
  20. ^ Horváth, Franz Sz (1. januar 2012). «Ethnic Policies, Social Compensation, and Economic Reparations: The Holocaust in Northern Transylvania». East Central Europe. 1 (engelsk). 39: 101–136. ISSN 1876-3308. doi:10.1163/187633012X640180. Besøkt 1. mars 2020. 
  21. ^ Seim, Jardar (3. juli 2017). «Bukovina – historie». Store norske leksikon. Besøkt 14. mars 2020. 
  22. ^ Seim, Jardar (9. august 2019). «Moldovas historie». Store norske leksikon. Besøkt 14. mars 2020. 
  23. ^ Seim, Jardar (3. januar 2018). «Bessarabia». Store norske leksikon. Besøkt 14. mars 2020. 
  24. ^ «Little Entente | Balkan history». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 15. mars 2020. 
  25. ^ Beneš, Eduard (1922). «The Little Entente». Foreign Affairs (engelsk). ISSN 0015-7120. Besøkt 15. mars 2020. 
  26. ^ a b c Dau, Mary (1990). Øst-Europas Hvem hva hvor. Oslo: Schibsted. ISBN 8251613574. 
  27. ^ a b c d Deletant, D. (2006). Hitler's Forgotten Ally: Ion Antonescu and His Regime, Romania 1940-1944. Springer.
  28. ^ a b c d e Lorman, Tom (1. februar 2009). «Hitler's Forgotten Ally: Ion Antonescu and his Regime, Romania 1940-1944». The English Historical Review. 506 (engelsk). CXXIV: 239–241. ISSN 0013-8266. doi:10.1093/ehr/cen381. Besøkt 2. mars 2020. «Marshal Ion Antonescu is, perhaps, the most controversial figure in modern Romanian history. That country's leader from 1940 to 1944, he was executed, at the end of the war, for ordering Romania's participation in the German invasion of the Soviet Union, and for crimes against humanity. Even, however, before the post-war Communist regime met its own demise, efforts were underway to secure the Marshal's rehabilitation» 
  29. ^ Rozett & Spector (2013) s. 440
  30. ^ Detrez, Raymond (2014). Historical Dictionary of Bulgaria. Rowman & Littlefield. 
  31. ^ Korb, Alexander (1. oktober 2016). «Homogenizing southeastern Europe, 1912–99: ethnic cleansing in the Balkans revisited». Journal of Genocide Research. 4. 18: 377–387. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2016.1236603. Besøkt 2. mars 2020. «In September 1940, Romania was forced to transfer the territory of Southern Dobruja to Bulgaria. Both states agreed in the Treaty of Craiova that 80,000 Romanians had to leave their homes and move north, and 65,000 Bulgarians who lived on Romanian territory were forced to relocate to Bulgaria.» 
  32. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14-15
  33. ^ Seim, Jardar (25. februar 2020). «Ion Antonescu». Store norske leksikon. Besøkt 16. april 2020. 
  34. ^ Bloch 1992, s. 320-329
  35. ^ a b Kaplan, Robert D. «The Antonescu Paradox». Foreign Policy (engelsk). Besøkt 19. april 2020. «Marshal Ion Antonescu’s Romania was Adolf Hitler’s second-most important Axis ally after Benito Mussolini’s Italy (and one might easily consider Antonescu more formidable and useful from Hitler’s point of view than Mussolini was). Antonescu contributed 585,000 Romanian troops to the Nazi invasion of the Soviet Union from June to October 1941.» 
  36. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14-15
  37. ^ a b IOANID, RADU (1. januar 2004). «The sacralised politics of the Romanian Iron Guard». Totalitarian Movements and Political Religions. 3. 5: 419–453. ISSN 1469-0764. doi:10.1080/1469076042000312203. Besøkt 20. april 2020. «During a short period of time (1938–46) the leadership of the Romanian Orthodox Church switched allegiance from King Carol II to the Iron Guard, then to General Antonescu and finally to the communist regime. However, long before the Iron Guard entered government in September 1940, links between the Romanian Orthodox Church and the Legionary movement were strong at the grassroots level.» 
  38. ^ Fisher, Julius S. (1958). «How Many Jews Died in Transnistria?». Jewish Social Studies. 2. 20: 95–101. ISSN 0021-6704. Besøkt 12. april 2020. «On the basis of the Rumanian censuses of 1930,' of April 6, 1941,4 and of May 20, 1942,5 the number of Jews in Bukovina and Bessarabia may be stated to have been 301,886 in 1930. In 1940 their number somewhat, but not considerably, smaller.6 A fraction of this group fled with the retreating Russians, others were massacred, and the rest were deported, except for some sixteen thousand Jews in Czernowtiz.» 
  39. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14-15
  40. ^ Pogrom in Bucharest Synagogue, Romania, January 1941 (en)
  41. ^ Ancel, Jean (1. mars 1993). «The “Christian” Regimes of Romania and the Jews, 1940–1942». Holocaust and Genocide Studies. 1 (engelsk). 7: 14–29. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/7.1.14. Besøkt 20. april 2020. «This paper elaborates on the attitude adopted by the Romanian Orthodox Church towards the persecution of the Jews in Romania during the two fascist regimes: the Iron Guard State (September 14, 1940–January 23, 1941) and Antonescu's dictatorship (February 1941-August 1944). Both regimes considered themselves “Christian”; both absorbed traditional Christian antisemrtism, conveying it to a new dimension of cruelty. The elite of the Romanian Orthodox Church were themselves antisemitic and did not publidy condemn the crimes against the Jews or the extermination policies of Antonescu's regime, nor did they call upon the people to obey Christian principles of mercy or opposition to crimes committed in the name of Christianity.» 
  42. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14-15
  43. ^ a b c d Arad 2009, s. 230
  44. ^ a b Solonari 2006, s. 471
  45. ^ a b c d e Tibon, Gali (3. mai 2016). «Am I My Brother’s Keeper? The Jewish Committees in the Ghettos of Mogilev Province and the Romanian Regime in Transnistria during the Holocaust, 1941–1944». Dapim: Studies on the Holocaust. 2. 30: 93–116. ISSN 2325-6249. doi:10.1080/23256249.2016.1173338. Besøkt 9. mars 2020. «Between July 1941 and the spring of 1943, some 190,000 Jewish citizens of Romania were deported to Transnistria.» 
  46. ^ Rozett & Spector (2013) s. 439
  47. ^ «The forgotten Holocaust in Transnistria | DW | 27.01.2014». DW.COM (engelsk). Besøkt 26. februar 2020. «Look," said Bursug, "150,000 Jews once lived in [Chernivtsi] and surroundings. During the war, 15,000 were allowed to stay. Some 10,000 returned from Transnistria. In other words, roughly 120,000 people died.» 
  48. ^ Dobroszycki, Lucjan; Gurock, Jeffery S. (16. september 2016). «The Holocaust in Transnistria A Special Case of Genocide». The Holocaust in the Soviet Union: Studies and Sources on the Destruction of the Jews in the Nazi-occupied Territories of the USSR, 1941-45 (engelsk). doi:10.4324/9781315288130-17. Besøkt 29. februar 2020. «From this point of view, the history of the Jews in Transnistria demonstrates the convergence of different motivations working toward the same goal: getting rid of the Jews, and killing them. The murderers included not only the Romanians and the Nazis, but also the local Germans (Volksdeutsche) and Ukrainians who actively collaborated in the process of annihilation. They were stimulated by two major motives, Nazi racism and traditional anti-Semitism; anti-Bolshevik feeling also played a central role since the Jews were identified with the Communist regime. To these factors one should add an indifference to the loss of human life, particularly Jewish life, as a consequence of the general suffering and the large number of casualties caused by the war (the Romanian Army had lost some 70,000 soldiers during the siege and the battle over Odessa).» 
  49. ^ «Transnistria | Bearing Witness: Stories Behind the Artifacts in the Yad Vashem Museum Collection». www.yadvashem.org. Besøkt 29. februar 2020. «Shortly after the transfer of the territory, the deportation of the Jews of Bessarabia, Bukovina and northern Moldova to Transnistria began, an operation carried out by Romanian Prime Minister and Nazi collaborator Ion Antonescu. Some 90,000 of the approximately 185,000 deportees perished in Transnistria.» 
  50. ^ Reynolds, Quentin (1961). Adolf Eichmann. Oslo: Cappelen. 
  51. ^ Ioanid, R. (1993). The Holocaust in Romania: The Iasi Pogrom of June 1941. Contemporary European History, 2(2), 119-148.
  52. ^ a b c SPIEGEL, Keno Verseck, DER. «Holocaust in Rumänien 1941: Die Todeszüge von Iasi - DER SPIEGEL - Geschichte». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 22. april 2020. 
  53. ^ Kaplan, Robert D. «The Antonescu Paradox». Foreign Policy (engelsk). Besøkt 19. april 2020. 
  54. ^ a b Ancel, J. (2016). The history of the Holocaust in Romania. University of Nebraska Press.
  55. ^ Rozett & Spector (2013) s. 54, 62
  56. ^ a b «Romania to open first national Holocaust museum | DW | 08.10.2019». Deutsche Welle (engelsk). Besøkt 27. februar 2020. «Romania had long swept under the rug its role in the Holocaust. The museum is meant to educate and raise questions about the country's role in the deaths of Jews and Roma during the time it was allied with Nazi Germany.» 
  57. ^ Liedtke, Gregory (2. januar 2015). «Lost in the Mud: The (Nearly) Forgotten Collapse of the German Army in the Western Ukraine, March and April 1944». The Journal of Slavic Military Studies. 1. 28: 215–238. ISSN 1351-8046. doi:10.1080/13518046.2015.998134. Besøkt 3. mars 2020. «With only three of its nine original armored and motorized divisions remaining, the army group, though joined by the remnants of the shattered 20. Panzer Division transferred from Heeresgruppe Mitte, proved incapable of successfully defending itself against the Soviet Jassy-Kishinev Offensive launched on 20 August. Once the Red Army breeched the Axis frontline, the lack of significantly powerful mobile reserves rendered the Germans almost helpless when highly mobile Soviet tank and mechanized units poured through the resulting gaps. As the Axis position collapsed, Romania switched sides and joined the Allies on 23 August.» 
  58. ^ Gebhardt, J. F. (Ed.). (1996). Commanding the Red Army's Sherman Tanks: The World War II Memoirs of Hero of the Soviet Union, Dmitriy Loza. University of Nebraska Press.
  59. ^ Zabecki, David T. The German War Machine in World War II: An Encyclopedia. ABC-CLIO. 
  60. ^ Thorpe, Nick (25. oktober 2011). «Romania's ex-king defends war record». BBC News (engelsk). Besøkt 2. mars 2020. «The king's moment of glory came in August 1944, when he requested a meeting with Marshal Antonescu, and demanded his resignation. "What - and leave the country in the hands of a child?" Antonescu retorted. The king uttered a coded phrase, and three soldiers and a captain, listening in the next room, entered and arrested the furious marshal. A provisional government was formed, and an armistice announced - an end to hostilities with Soviet troops who were already pressing towards Romania's borders.» 
  61. ^ Braham 2004, s. 180
  62. ^ Breitman 1992, s. 197
  63. ^ Fleming 1984
  64. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 279.
  65. ^ Kaplan, Robert D. «The Antonescu Paradox». Foreign Policy (engelsk). Besøkt 20. april 2020. «But in Romania proper — Moldavia, Wallachia, and southern Transylvania — Antonescu kept up to 375,000 Jews from local slaughter and transport to death camps in German-occupied Poland. This was something that would likely not have happened had the fascist Iron Guard remained as part of his government in Bucharest; these Legionnaires comprised a paramilitary force that combined extreme anti-Semitism with a radicalized and overtly mystical version of Orthodox Christianity.» 
  66. ^ Solonari 2006, s. 471-472
  67. ^ Solonari 2006, s. 474

Litteratur[rediger | rediger kilde]