Marcus Levin
| Marcus Levin | |||
|---|---|---|---|
| Født | 20. sep. 1899[1] | ||
| Død | 11. aug. 1965[1] (65 år) | ||
| Beskjeftigelse | Forretningsdrivende | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Marcus Levin (født 1899 i Oslo, død august 1965 i Norge)[2][3] var en norsk forretningsmann. Han var sønn av Leib og Henriette Levin som begge innvandret til Norge, Leib Levin kom til Norge i 1878.[3]
Marcus Levin var aktiv i det jødiske foreningslivet og ble på slutten av 1930-årene involvert i det jødiske hjelpearbeidet. Etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland og særlig etter krystallnatten i november 1938 kom omkring 350 jødiske flyktninger til Norge. Jødisk Hjelpeforening med Kai Feinbergs far Elias som formann fikk mer å gjøre og internasjonal støtte. Ved aksjonen mot jødene høsten 1942 var Levin en av de få i foreningens styre som kom seg velberget til Sverige. Hans kone og barn kom seg også over. Levin etablerte seg ved Den Mosaiska Församlingen i Stockholm og intervjuet andre jøder som hadde flyktet. Han skaffet seg i løpet av 1943-1944 oversikt over de deporterte. Levin trodde de norske jødene var sendt til to leirer i Øvre Schlesien. Norske myndigheter i Sverige ble informert om resultatet av Levins kartlegging. Han laget også oversikt over jøder som fortsatt befant seg i Norge. Levin tok opp skjebnen til norske jøder i såkalte blandingsekteskap (de fleste var internert i Berg fangeleir) med de svenske utenriksdepartementet som tok opp saken med det tyske utenriksdepartementet i 1943 og 1944. Himmler og SS ønsket ikke at jødiske fanger i Norge skulle slippes fri. Gjennom Folke Bernadottes forhandlinger Himmler våren 1945 ble 70 jøder løslatt fra Berg og Grini, og sendt til Sverige med tog 2. mai. Norske jøder som befant seg i Sachsenhausen (blant annet Eugen Keil og Moritz Nachtstern) kom med på Bernadottes lister, for Auschwitz var det ingen konkrete opplysninger. Våren og sommeren 1945 intervjuet Levin de som hadde overlevde deportasjonen for å skaffe detaljer om det som hadde skjedd (norske myndigheter gjorde lite på dette området). Josef Berg ble intervjuet i mai 1945. Levin arbeidet i 1947 med å ta i mot «erstatningsjødene» - overlevende og flyktninger fra Øst-Europa. På 1950-tallet arbeidet han med å ta i mot de siste flyktningene fra kontinentet. Levin fikk i 1960 Kongens fortjenstmedalje i gull.[3] Han var representant i Norge for hjelpeorganisasjonen Joint (American Jewish Joint Distribution Committee).[4] Irene Levin Berman har fortalt farens historie. Berman var fire år gammel da hun ble fraktet over grensen 25. november.[5][6]
Søsteren Lea Steinfeld og hennes familie ble deportert. Brødrene Leonard (han var i den norske motstandsbevegelsen) og Sigurd døde også i Auschwitz, trolig av sykdom og mishandling.[3]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Irene Levin Berman: Vi skal plukke poteter - flukten fra holocaust. Oslo, Orion, 2008.
Referanser[rediger | rediger kilde]