Alf Nordhus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Alf Nordhus
Født25. august 1919[1][2]
Død19. desember 1997[2] (78 år)
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Beskjeftigelse Advokat
Nasjonalitet Norge

Alf Magnus Nordhus (født 25. august 1919, død 19. desember 1997) var en av Norges mest kjente forsvarsadvokater.

Biografiske fakta[rediger | rediger kilde]

Han var født i Bergen og ble cand.jur. i 1943 og høyesterettsadvokat i 1953. Mens han studerte under 2. verdenskrig ledet han et illegalt studentutvalg ved det juridiske fakultetet.

Han var hjelpestatsadvokat 19461947, juridisk konsulent for Norsk Sjømannsforbund fra desember 1947 [3], senere juridisk konsulent for Norsk bygningsindustriarbeiderforening fra 1952, sensor ved juridisk embedseksamen fra 1955 og fast forsvarer i Oslo byrett fra 1961. I årene 19561959 var Nordhus leder for avviklingsstyret for Kongsberg Sølvverk,[4] et styre hvor forøvrig Harry Lindstrøm var sekretær.

Aktivt forsvar[rediger | rediger kilde]

Han ble etter hvert en meget kjent og etterspurt forsvarsadvokat og introduserte begrepet «aktivt forsvar». Med dette begrepet mente han at forsvaret ikke skulle overlate all etterforskning til politiet, og at forsvaret skulle drive egen etterforskning med private etterforskere og fremskaffe egne sakkyndige.[5]

Kjente straffesaker[rediger | rediger kilde]

Han var forsvarer i mange alvorlige straffesaker. Han var for eksempel forsvarer i Liland-saken i 1970 og forsøkte å få denne saken gjenopptatt i 1971 etter at Sten og Vibeke Ekroth hadde drevet privat etterforskning og innlevert en dokumentsamling på 1700 sider. Gjenopptakelsessaken ble forkastet av Eidsivating lagmannsrett i 1975 og avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1976. (Per Liland ble forøvrig frifunnet i 1994). Alf Nordhus var også medforsvarer sammen med Arne Haugestad for Arne Treholt i ankesaken hans. Det oppstod etter hvert samarbeidsproblemer mellom de to forsvarerne, og oppdraget endte med et brudd mellom Nordhus og Treholt etter Nordhus' håndtering av Treholts fluktplaner.[6]

En av hans mest kjente saker er Hollekim-saken i 1965, der han gikk imot sin egen klient, Sigurd Hollekim, som hadde tilstått mordet på frisøren Astrid Aardal og fastholdt tilståelsen i retten, og fikk ham frikjent, fordi Alf Nordhus mente at han umulig kunne ha begått drapet.

Annen aktivitet[rediger | rediger kilde]

Nordhus var en profilert røyker.[7]

Nordhus var i mange år fast deltager i radioprogrammet 20 spørsmålNRK, der han bl.a. gjorde seg bemerket med sin høylytte latter.[8] Ved en anledning var løsningen på en oppgave (som ble foreslått av lytterne) «Latteren til Nordhus».[8]

Bokutgivelser[rediger | rediger kilde]

Alf Nordhus utga flere bøker om livet i rettssalen, bl.a. Jeg tar saken (1967) og (sammen med Jens Haugland) Bølger i Retten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Store norske leksikon, Alf Nordhus, Alf_Nordhus
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, 9. okt. 2017, Alf Magnus Nordhus, Alf_Nordhus
  3. ^ Norsk Sjømannsforbunds medlemsblad nr 9/1950, s 362. (Løpende sidenr i hele årgangen.)
  4. ^ nbl.snl.no:Alf Nordhus
  5. ^ jura.ku.dk: Aktivt forsvar s.4
  6. ^ Stein Vale: Teppefall i Treholtsaken, Cappelen Damm 2009, s. 257-259
  7. ^ Aftenposten.no:Den lange kampen
  8. ^ a b BA.no:Alf Nordhus (1919-1997)

Kilder[rediger | rediger kilde]