C.J. Hambro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Carl Joachim Hambro
33519 C.J. Hambro.jpg
Født 5. januar 1885
Bergen
Død 15. desember 1964 (79 år)
Oslo
Begravet Vår Frelsers gravlund
Ektefelle Gudrun Grieg († 1943),
Gyda Christensen († 1964)
Utdannelse Universitetet i Oslo
Yrke Pressemann
Parti Høyre
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Haakon VIIs 70-årsmedalje, Finlands hvite roses orden, St. Olavs Orden
Høyres formann
20. juni 1950–1954
Forgjenger Arthur Nordlie
Etterfølger Alv Kjøs
Stortingspresident
21. mars 1935–3. desember 1945
Forgjenger Johan Nygaardsvold
Etterfølger Fredrik Monsen
Høyres formann
1926–1934
Forgjenger Ivar Lykke
Etterfølger Johan H. Andresen
Stortingspresident
30. juni 1926–10. oktober 1934
Forgjenger Otto B. Halvorsen
Etterfølger Johan Nygaardsvold
Stortingsrepresentant
1. januar 1922–31. desember 1957
Valgkrets Oslo
1. januar 1919–31. desember 1921
Valgkrets Kristianias 5. krets, Uranienborg

Portrett av C.J. Hambro

Carl Joachim Hambro (født 5. januar 1885 i Bergen, død 15. desember 1964 i Oslo) var en norsk pressemann og politiker (H). Han var journalist og sjefredaktør i Morgenbladet i mesteparten av sitt yrkesliv. C.J. Hambro var kjent som en effektiv taler og retoriker, og regnes som Norges fremste parlamentariker i første halvdel av 1900-tallet.[1]

Han var innvalgt på Stortinget fra Oslo 1919–1957, stortingspresident 1926–1933 og 1935–1945, parlamentarisk leder 1926–1958 samt partiformann 1926–1934 og 1950–1954. Hambro organiserte evakueringen av stortingsrepresentantene, regjeringen og kongefamilien ut av hovedstaden da Tyskland invaderte landet den 9. april 1940, og han var videre den som utformet Elverumsfullmakten.[1]

Han markerte seg som en kunnskapsrik, men tildels kontroversiell, politiker. Han var hele livet en sterk motstander av totalitære ideologier og deres anførere.[2]

Familiebakgrunn og yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Slekten Hambro stammer fra Danmark, og hadde jødisk bagkrunn. Den konverterte til kristendommen på begynnelsen av 1800-tallet. Carl Joachim Hambro ble født i Bergen i 1885 som sønn av skolebestyrer Edvard Hambro (1847–1909) og Nicoline Christine Harbitz (1861–1926). C.J. Hambro var gift to ganger. Med sin første kone, Gudrun «Dudu» Grieg (1881–1943), fikk han fire sønner, professor og stortingsmann Edvard Hambro (1911–1977), psykolog Cato Hambro (1911–1996), filolog Carl Hambro (1914–1985) og journalist Johan Hambro (1915–1993), og en datter.

«Dudu» døde i USA i 1943, mens ekteparet var i eksil på grunn av den tyske okkupasjonen av Norge. I 1946 giftet han seg med teatersjef Gyda Christensen (1872–1964), som han i mange år hadde hatt et utenomekteskaplig forhold til.

Studier og journalistikk[rediger | rediger kilde]

Hambro avla i 1902 studenteksamen ved Hambros skole i Bergen og begynte deretter universitetsstudier. Han ble cand.mag. etter eksamen i 1907.

Allerede i studietiden ble Hambro journalist i Morgenbladet, der han virket fra 1903 til 1907. I 1907 ble han lærer ved Kristiania handelsgymnasium, året etter ved Vestheim skole der han ble til 1912. I 1913 ble han sjefredaktør i Morgenbladet og i 1921 redaktør av Ukens revy, et blad han redigerte til 1929. Senere i livet bisto han Lars Roar Langslet i opprettelsen av Minervas Kvartalsskrift.[3]

Hambro som litteraturkritiker[rediger | rediger kilde]

C.J. Hambro virket som litteraturkritiker i en årrekke, og hadde gode forutsetninger for dette arbeidet med sine utstrakte kunnskaper om ny og eldre litteratur. På den annen side kunne anmeldelsene hans ofte preges av tidsnød, og han var ikke fri for å la politikken – eller personlige antipatier – bli synlige i anmeldelsene. Philip Houm mener at han «gjerne slaktet verdifulle bøker, dersom ideen – «tendensen» – var ham usympatisk»[4] Spesielt viste dette seg i 1930-årenes kulturkamp. Han skrev svært kritisk om bøker av Rolf Stenersen, Paul Gjesdahl, Sigurd Hoel og Aksel Sandemose. På grunn av tonen i anmeldelsen av Sandemoses Vi pynter oss med horn (1936) meldte Sandemose ham til politiet, men Hambro ble frifunnet.[5] Samtidig var han alltid begeistret for den radikale dikteren Arnulf Øverland, på tross av hans kommunistiske overbevisninger.[6]

Politisk virke[rediger | rediger kilde]

Hambro var stortingsrepresentant fra 1919 til 1957 og stortingspresident 1926–1933 og 1935–1945, samt visepresident i 1934, president i Odelstinget 1945–1958. Han var Høyres parlamentariske leder 1926–1958. Hambro var også president i Folkeforbundets delegertforsamling i 1939 og 1946.

Han organiserte togtransport for stortingsrepresentantene, regjeringen og kongefamilien ut av Oslo da tyskerne invaderte den 9. april 1940. Hambro var videre den som utformet Elverumsfullmakten som gav regjeringen konstitusjonell dekning for å styre inntil stortinget igjen kunne samles. Under andre verdenskrig bodde Hambro i USA og Storbritannia.

I eksil i USA fikk han vite at Arthur Skjelderup var død i Norge, men tolket det som om dødsfallet gjaldt Ferdinand Schjelderup, som var sentral i motstandsarbeidet i Norge. I Nordmannsforbundets tidsskrift, første nummer i 1944, skrev Hambro en nekrolog over Ferdinand Schjelderup, og navngav ham som en av hjemmefrontens ledende menn. Tidsskriftet var tilgjengelig for tyske lesere, og Schjelderup hadde ikke annet valg enn å gå i dekning før han kunne rømme til Sverige. I april 1944 ble Hambro innkalt til et møte i London, der både statsminister Nygaardsvold og en representant for hjemmefronten skarpt kritiserte den betydelige risiko han helt unødvendig hadde utsatt Schjelderup for. Til gjengjeld skrev Hambro etter møtet et brev til Nygaardsvold, der han sa sin mening om det «overfall på sakesløs person» han mente seg utsatt for. I flere nordmenns påhør karakteriserte Winston Churchill overfor Anthony Eden Hambro som definitely an enemy of Great Britain, «avgjort en fiende av Storbritannia.»[7]

Hambro var medlem av Nobelkomiteen i perioden 1. januar 1940–31. desember 1963, først dets viseformann 1945–1948 og deretter fungerende formann juni 1945–november 1945.

Hambro markerte seg sammen med Lars Elisæus Vatnaland (Bondepartiet) og Erling Wikborg (Kr.F) som motstander av opphevelsen av «jesuittparagrafen».[8][9] Hambro hevdet at jesuittene hadde vært en bidragsyter for fascismen og nasjonalsosialismens framvekst i mellomkrigstiden, og i tillegg en inspirasjon også for kommunister og marxister.[8]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Hambro mottok en rekke utmerkelser for sitt virke. Han ble i 1937 utnevnt til av storkors av St. Olavs Orden.[10] I 1952 mottok han Borgerdådsmedaljen i gull. Han mottok også Haakon VIIs jubileumsmedalje og St. Olavsmedaljen.[10] Hambro bar storkors av Finlands hvite roses orden.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1912Kortfattet norsk litteraturhistorie
  • 1913Sprogets aand og bokstavens tjenere
  • 1920Irske streiftog og studier
  • 1921Mænd og masker
  • 1924Norske næringsinteresser paa Grønland : En oversigt
  • 1925Glimt fra Amerika
  • 1931Folkeforbundet og dets arbeide
  • 1931Taler
  • 1931Kristen fornyelse : Verdens frelse og Oxford-gruppen, oppr. innlegg i Morgenbladet
  • 1934Frydenlunds bryggeri : Træk av en norsk bedrifts historie i 75 aar
  • 1934Oslo Høire gjennem 50 år
  • 1935Amerikaferd : Av emigrasjonens historie
  • 1936Taler i tiden
  • 1936Amerika på skilleveien
  • 1937Moderne mentalitet
  • 1937Portræter og profiler
  • 1939For frihet og fred
  • 1939Powerful America : Streiflys over de Forente stater idag
 
  • 1940I Saw It Happen in Norway
  • 1942How to win the peace
  • 1945De første måneder
  • 1945Taler i krig
  • 1947Historisk supplement
  • 1948Far og sønn : Barndomserindringer
  • 1950De første studenterår : Ungdomserindringer
  • 1954Drømmere og dådsmenn
  • 1956Du herlige studentertid
  • 19567. juni – 9. april – 7. juni : Historiske dokumenter
  • 1957Statsmenn og statister
  • 1958Under den første verdenskrig
  • 1960Fra Elizabeth I til Winston Churchill : Studier i engelsk politikk
  • 1963Ungdom
  • 1964Dagboksblade og aktstykker til regjeringsdannelsen i 1945
  • 1964Norsk og nordisk : Taler
  • 1964Det Norske Storting gjennom 150 år, hovedredaktør, 4 bind
Oversettelser

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Thyness, Paul (2001). «C.J. Hambro». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 23. mai 2013. 
  2. ^ Hambro (1984, s. 52)
  3. ^ Løvhaug (2007, s. 45)
  4. ^ Houm (1982, s. 180)
  5. ^ Houm (1984, s. 186)
  6. ^ Hambro (1984, s. 121–122)
  7. ^ Njølstad (2008, s. 187–188)
  8. ^ a b Jesuitterparagrafens opphevelse i 1956, professor Øyvind Norderval, 8. mai 2010
  9. ^ Iris Kvellestad: Motreformasjonens avantgarde. En kartlegging av norske holdninger til jesuittordenen på 1900-tallet, masteroppgave i religionvitenskap, 15. mai 2012, Universitetet i Bergen
  10. ^ a b Norges Statskalender 1948 s. 1091.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Carl Joachim Hambro d.e. – sitater